Kan man gå inn i et forhold uten å være forelsket?

[Gjest Bruker-95147]

Kjære alle sammen

 

Jeg har fundert litt på en ting siden jeg ble singel, og det er grunnlaget man bygger et forhold på. Slik jeg ser det er en viktig grunn til at mange forhold går til grunne at forholdet er bygget på en forelskelse. Forelskelser varer dessverre ikke evig, og før eller siden vil grunnlaget for forholdet falle bort, og da blir forholdet skjørt.

 

Jeg tror verdier har mye å si for om man klarer å være sammen eller ikke. At man har samme syn på hvordan man skal oppføre seg i et forhold må vel kunne sies å være en ganske essensiell del av et forhold. Derfor er spørsmålet: kan man gå inn i et forhold, og forvente at det skal være langvarig og godt, uten å være forelsket og med et pragmatisk syn på det hele? La oss si at jeg møter ei jente, som jeg ikke blir forelsket i. Hun ser naturligvis bra ut, men viktigere er verdiene hennes. Hvis jeg ser at vi deler mange av de samme verdiene, kan jeg da forvente et godt og langvarig forhold, selv om jeg ikke er forelsket? Er det egentlig lurt? Hvorfor/hvorfor ikke?

 

Jeg venter i spenning...

 

Det er bare vi i vesten som er litt forskrudde ved at vi inbiller oss at romantikk er så veldig essensiell for happy ever after. Bare noe stort vas, det der, slik som alle selvbedrag. Saken er at hvis det stemmer i fornuften fra børjan, så skal det i så fall til noe ufornuftig, før det skjærer seg. Kontra å starte med ren og skjær galskap (forelskelse) og håpe på at magien skal virke happy ever after ...

 

Det er jo bare å velge hva som er mest "sane" å tippe på

 

Jeg elsker deg av hele mitt hjerte ... for noe vas, det skal så klart være; jeg elsker deg av hele min hjerne

 

[Ruskeladd]

Det er jo mulig, rent teknisk sett. Men det er neppe noe jeg ville anbefalt.. Grunnen er enkel: et forhold trenger kjærlighet. Uten kjærlighet så blir forholdet bare en "rasjonell avtale mellom to personer".

 

Jeg tror at de aller fleste mennesker i forhold vil gå litt lei hverandre etter en stund. Husk at vennskap og forhold er to veldig forskjellige ting! I et forhold så er man oppi hverandre hele tiden. Man legger merke til selv det minste problem, og man må finne seg i mye mer. Det som får et forhold til å vare til døden skiller dere ad, er kjærlighet. Kjærlighet er ulogisk. Det er kjærlighet som får deg til å roe deg ned når ting svartner til. Det er kjærlighet som holder deg tilbake når du føler for å rømme. Det er kjærlighet som får deg til å skjønne at et liv uten partneren din muligens kan være ganske bra, men det vil fortsatt ikke være verdt det. Hvis et forhold ikke er basert på reell kjærlighet, så faller det sammen som et korthus så fort ting blir vanskelig. Og det blir det til syvende og sist.

 

Jeg mener dog at det er stor forskjell på å være forelsket i noen og å elske noen. Forelskelser kommer i mange forskjellige former. I mange av tilfellene er det bare en flamme som uungåelig vil slukke. En forelskelse i seg selv er derfor ikke ekte kjærlighet. Men, i flere tilfeller vil altså forelskelsen omsider ta steget videre å føre til ekte kjærlighet. Derfor er ikke forelskelsen ubrukelig. Jeg vil faktisk tro at den er helt nødvendig for at ekte kjærlighet skal kunne oppstå. Problemet er bare at man ofte ikke helt vet selv om man er forelska eller ei. Dette er noe som varierer fra person til person.

 

Alt i alt tror jeg nok at dere kan få et fint forhold, men det vil neppe vare livet ut, med mindre dere begge er konservative og ser verdien i og holde sammen i tykt og tynt, selv om dere ikke tåler trynet på hverandre.

 

Når DET er sagt, så er jeg veldig fan av å prøve ut ting før man tar et endelig valg. Det kan jo hende dere har sterkere følelser for hverandre enn dere tror? Vi skal heller ikke se bort i fra at dere faller for hverandre til slutt! Derfor er mitt tips: prøv!

[Coglione]

Uansett om man er ærlig, glad og genuint bryr seg om personen sitter man fortsatt med ett tonn skyldfølelse og dårlig samvittighet. Om at den personen fortjener bedre enn deg og at du aldri blir bra nok, siden du ikke kan gi det samme følelsesmessig som noen andre ville gjort.

Edit; Skriveleif

Det kommer an på hvor pragmatisk man er, samt din etiske overbevisning. Hvis min etiske overbevisning sier meg at det moralsk rette å gjøre er å gå inn i et forhold med en jeg vet jeg passer basert på et logisk resonnement, er det tvilsomt at jeg vil oppleve hverken skyldfølelse eller dårlig samvittighet. Snarere tvert i mot.

 

Det er jo mulig, rent teknisk sett. Men det er neppe noe jeg ville anbefalt.. Grunnen er enkel: et forhold trenger kjærlighet. Uten kjærlighet så blir forholdet bare en "rasjonell avtale mellom to personer".

 

Jeg tror at de aller fleste mennesker i forhold vil gå litt lei hverandre etter en stund. Husk at vennskap og forhold er to veldig forskjellige ting! I et forhold så er man oppi hverandre hele tiden. Man legger merke til selv det minste problem, og man må finne seg i mye mer.

Dette taler for å inngå et forhold basert på logikk, snarere enn forelskelse. Forelskelse kan blinde deg for feilene til din eventuelle partner, og derfor vil man ved en (mest mulig) objektiv vurdering av h*n ha mindre sjanse for å støte på disse problemene, samt et bedre grunnlag for å overkomme de.

 

Det som får et forhold til å vare til døden skiller dere ad, er kjærlighet. Kjærlighet er ulogisk. Det er kjærlighet som får deg til å roe deg ned når ting svartner til. Det er kjærlighet som holder deg tilbake når du føler for å rømme. Det er kjærlighet som får deg til å skjønne at et liv uten partneren din muligens kan være ganske bra, men det vil fortsatt ikke være verdt det. Hvis et forhold ikke er basert på reell kjærlighet, så faller det sammen som et korthus så fort ting blir vanskelig. Og det blir det til syvende og sist.

 

Jeg mener dog at det er stor forskjell på å være forelsket i noen og å elske noen. Forelskelser kommer i mange forskjellige former. I mange av tilfellene er det bare en flamme som uungåelig vil slukke. En forelskelse i seg selv er derfor ikke ekte kjærlighet. Men, i flere tilfeller vil altså forelskelsen omsider ta steget videre å føre til ekte kjærlighet. Derfor er ikke forelskelsen ubrukelig. Jeg vil faktisk tro at den er helt nødvendig for at ekte kjærlighet skal kunne oppstå. Problemet er bare at man ofte ikke helt vet selv om man er forelska eller ei. Dette er noe som varierer fra person til person.

Jeg er fullstendig enig i det første du skriver. Et forhold uten kjærlighet er for meg helt uaktuelt. Jeg tror heller ikke at forelskelse er ekte kjærlighet, men jeg er uenig i at den er nødvendig for at kjærlighet skal kunne oppstå. Jeg tror at kjærlighet kan oppstå på grunnlag av mange faktorer, og at forelskelse bare er én av disse (og kanskje den mest ustabile?). Det er innlysende for de fleste at man er glad i venner og familie, og man har jo ikke vært forelsket i alle disse. Altså kan kjærlighet oppstå uten forelskelse. Hvis man skal ta utgangspunkt i et forhold som er inngått på grunnlag av en logisk vurdering av samsvaret mellom kvalitetene dine og hans/hennes, vil sannsynligvis kjærligheten oppstå som en følge av andre ting. Det kan være så mangt: at man bor sammen, at man er sammen om barn, at man har like interesser, at man snakker godt sammen osv.

 

Alt i alt tror jeg nok at dere kan få et fint forhold, men det vil neppe vare livet ut, med mindre dere begge er konservative og ser verdien i og holde sammen i tykt og tynt, selv om dere ikke tåler trynet på hverandre.

 

Når DET er sagt, så er jeg veldig fan av å prøve ut ting før man tar et endelig valg. Det kan jo hende dere har sterkere følelser for hverandre enn dere tror? Vi skal heller ikke se bort i fra at dere faller for hverandre til slutt! Derfor er mitt tips: prøv!

For ordens skyld gjelder ikke denne topicen noen spesifikk situasjon for meg eller andre jeg kjenner. Jeg har ikke planer om å inngå noe forhold med det første, sånn at det er klart.

[Latias]

Men ble du ikke glad i henne etterhvert da, Latias? Man skal være forsiktig når man omtaler arrangerte ekteskap, men det er jo nettopp det som er poenget med disse. Nemlig at man bygger forholdet på et annet grunnlag, og med tiden vil følelsene etterhvert begynne å blomstre fordi man "passer godt sammen".

 

Selvfølgelig ble jeg glad i henne, og det skulle vel bare mangle når man har det gøy og tilbringer mye tid sammen. Vil likevel ikke gå så langt å sammenligne et kjæresteforhold mellom to modne vgs-elever med et arrangert ekteskap, da det er to vidt forskjellige ting. Jeg trivdes å være i lag med en jente der følelser ikke var førsteprioritet. Der og da føltes det riktig, og det gjorde også hverdagen min enklere. På lang sikt kan jeg dog ikke tenke meg å knytte meg til noen jeg ikke har følelser for. Et langvarig forhold må i mine øyne inneholde reelle følelser.

[Ruskeladd]

Til Coglione: jeg får ikke til multisitering akkurat nå, så jeg svarer bare generelt:

 

 

For det første:

Det er sant at kjærlighet gjør blind. Men du må også huske at det er kjærligheten som får deg til å godta feilene når du oppdager dem. Det finnes ingen som er 100% perfekte for hverandre. Du kan gå innom ethvert suksessfult forhold, og du vil finne ut at samtlige har hatt dusinvis av konflikter og krangler pga visse "feil".

 

Poenget er: hvis du virkelig elsker noen, så klarer du å leve med disse feilene. Feilene blir relativt ubetydelige i det store løp. Hvis kjærligheten derimot IKKE er tilstede, så tror jeg det kan bli uutholdelig i lengden. Vennskap og forhold er som sagt to forskjellige ting. Du ville aldri verden ha fortsatt å dyrke et vennskap full av krangler. For et forhold derimot, så er disse kranglene nærmest pålagt.

 

 

For det andre:

Den kjærligheten man føler i et forhold er fullstendig annerledes fra den kjærligheten du føler for venner og familie. Det kan ikke sammenliknes.

 

 

For det tredje:

Kjærlighet som er 100% basert på logikk er ikke ekte kjærlighet etter min mening. Det er et kompromiss. Man elsker hverandre fordi man ikke føler at man har noe annet valg. Selvfølgelig kan man bli glad i hverandre osv, og det er jo mulig at kjærlighet KAN oppstå som følge av dette. Men det er absolutt ikke noe jeg ville anbefalt.

 

Det beste er om både kjærligheten og logikken er tilstede. Hvis du absolutt må velge én av dem, så bør du gå for kjærligheten. Kjærligheten har mye større påvirkningskraft over logikken enn omvendt. Er kjærligheten der, så kan man få ting til å bli logisk. Er bare logikken tilstede, så er det veldig, veldig vanskelig å skape ekte kjærlighet.

Endret 9. oktober 2012 av Ruskeladd

[€uropa]

Jeg antar at det er logikken du mener, ikke logistikken?

[Ruskeladd]

Jeg antar at det er logikken du mener, ikke logistikken?

 

Gikk litt fort i svingene der, hehe... Mener logikken ja.

[Extraterrestrial]

Det er nok godt mulig å gå inn i et forhold uten å være forelsket, men da kan jo dette dilemmaet som noen andre nevnte her, dukke opp. Man blir forelsket i noen andre. Forelskelse er jo en sinnsykt sterk følelse, og vanskelig å stå imot! Der igjen tror jeg det ligger noe i denne; "forelskelse gjør blind". Forelskelse går alltids over, det er jo da man finner ut om man ønsker å fortsette å være sammen, eller ikke. Men tilbake til poenget. Å bli sammen uten forelskelse er godt mulig, det kan også være at man blir forelsket etterhvert! Ikke at jeg har opplevd dette før da, men. Hvem vet!

[Coglione]

Til Coglione: jeg får ikke til multisitering akkurat nå, så jeg svarer bare generelt:

 

 

For det første:

Det er sant at kjærlighet gjør blind. Men du må også huske at det er kjærligheten som får deg til å godta feilene når du oppdager dem. Det finnes ingen som er 100% perfekte for hverandre. Du kan gå innom ethvert suksessfult forhold, og du vil finne ut at samtlige har hatt dusinvis av konflikter og krangler pga visse "feil".

 

Poenget er: hvis du virkelig elsker noen, så klarer du å leve med disse feilene. Feilene blir relativt ubetydelige i det store løp. Hvis kjærligheten derimot IKKE er tilstede, så tror jeg det kan bli uutholdelig i lengden. Vennskap og forhold er som sagt to forskjellige ting. Du ville aldri verden ha fortsatt å dyrke et vennskap full av krangler. For et forhold derimot, så er disse kranglene nærmest pålagt.

 

 

For det andre:

Den kjærligheten man føler i et forhold er fullstendig annerledes fra den kjærligheten du føler for venner og familie. Det kan ikke sammenliknes.

 

 

For det tredje:

Kjærlighet som er 100% basert på logikk er ikke ekte kjærlighet etter min mening. Det er et kompromiss. Man elsker hverandre fordi man ikke føler at man har noe annet valg. Selvfølgelig kan man bli glad i hverandre osv, og det er jo mulig at kjærlighet KAN oppstå som følge av dette. Men det er absolutt ikke noe jeg ville anbefalt.

 

Det beste er om både kjærligheten og logikken er tilstede. Hvis du absolutt må velge én av dem, så bør du gå for kjærligheten. Kjærligheten har mye større påvirkningskraft over logikken enn omvendt. Er kjærligheten der, så kan man få ting til å bli logisk. Er bare logikken tilstede, så er det veldig, veldig vanskelig å skape ekte kjærlighet.

Ja, vi er jo enige om at kjærlighet er et nødvendig lim i forhold, i alle fall i Norge i dag. Jeg tror i motsetning til deg at en like stor kjærlighet kan oppstå uten en forelskelse. Man kan kanskje se på kjærlighet og logikken som dialektiske motsetninger. De er avhengige av hverandre, men likevel motstridende. Slik er det nok i mitt tilfelle, selv om det kanskje ikke gjelder andre. Jeg tror ikke jeg ville klart å knytte sterke bånd eller bli forelsket i en jeg føler jeg ikke passer med i det hele tatt.

 

Jeg vet at venner og familie ikke er det samme kjæreste, og det var muligens en litt usaklig sammenligning. Poenget var at kjærlighet kan oppstå på andre måter, et litt nærmere forhold er pulevenner. De kan jo få følelser for hverandre, selv om de ikke er forelsket i utgangspunktet.

 

Det ville vært kjedelig å måtte velge mellom kjærlighet og logikk. Jeg tror likevel ikke det er noe stort problem, i alle fall ikke for meg. Jeg forelsker meg ikke i jenter jeg ikke passer med i det hele tatt, og jenter jeg passer kjempebra med har jeg lettere for å bli forelsket i.

 

Extraterrestrial: Man kan bli forelsket i andre, ja. Det kan man også bli i helt vanlige forhold der forelskelsen allerede har gått over.

[Ruskeladd]

Jeg tror i motsetning til deg at en like stor kjærlighet kan oppstå uten en forelskelse.

 

Jeg tror noe av problemet er å definere hva en forelskelse egentlig er.

 

For å snu litt på det:

La oss si at du har ei jente som både er attraktiv og en type person du ville passet veldig godt sammen med, mtp ideologi, fremtidsplaner og personlighet generelt. Men, du føler ingenting for henne. Du er kanskje fysisk tiltrukket og digger henne som person, men det stopper der. Hjertet dunker ikke speiselt hardere ved å tenke på henne

 

Jeg tror helt ærlig at et slikt forhold er dømt til å gå dårlig. Grunnen til dette er fordi det ikke er noe kjærlighet i fundamentet. Du satser bare på at kjærlighet skal oppstå fordi logikken allerede er tilstede. Det er her vi kommer tilbake til selve essensen ved alle suksessfulle forhold: ingen forhold er perfekte. Ingen er perfekte for hverandre. Det vil oppstå en haug av konflikter og uenigheter etterhvert, uansett hvor bra dere har det sammen. Det er når disse tidene kommer at forholdet faktisk blir testet.

 

Har man ingen kjærlighet/forelskelse som fundament, så vil forholdet falle sammen til syvende og sist. Det blir enkel "matte" egentlig, for hvis forholdet kun er basert på logikk, så er det også logisk å forlate et forhold hvis man ikke har det bra sammen. Det som er selve cluet med kjærligheten, er jo at den er "unconditional". Der andre folk ville begynt å hate hverandre, overlever gode par rett og slett fordi kjærligheten "nuller ut" de små tingene. Uten kjærlighet, så samles alle de små tingene og danner et stort problem som ikke lar seg løse. Da er det often ingen vei tilbake. Det er mulig det ikke er noe umiddelbart brudd, men nedtellingen har definitivt begynt.

 

 

Jeg forelsker meg ikke i jenter jeg ikke passer med i det hele tatt, og jenter jeg passer kjempebra med har jeg lettere for å bli forelsket i.

 

Dette gjelder vel strengt tatt de fleste av oss. Men du må heller ikke glemme at motsetninger også kan tiltrekke hverandre på en positiv måte. Jeg har faktisk lest at dette ofte er en bedre løsning, fordi man lærer å utfylle hverandre. Jeg har også sett flere gode eksempler på dette.

[Extraterrestrial]

Svarene her får meg til å stille følgende; Hva skal til for at det skal betegnes som en forelskelse?

[covah]

Jeg tror det er mange som forveksler forelskelse med kjærlighet. Disse to tingene er IKKE det samme. Det ene KAN være en start på det andre, men det er som kjent mange veier til Rom...

[€uropa]

[Ruskeladd]

Svarene her får meg til å stille følgende; Hva skal til for at det skal betegnes som en forelskelse?

 

Etter min mening er en forelskelse det lille ekstra. Det er den ulogiske følelsen som gjør at du merker at noe er "feil". Du er ikke helt deg selv, og du føler deg veldig emosjonelt knyttet til en person. Du føler at du er villig til å ofre mye for denne personen, og du merker at andre viktige ting i livet ditt plutselig blir andreprioritet, selv om det ikke er fordelaktig for deg. Etc etc...

 

Det er vanskelig å forklare nøyaktig hva en forelskelse er, men jeg mener iallefall at en form for forelskelse må til for at ekte kjærlighet skal kunne oppstå. Noen ganger er man forelsket uten at man egentlig vet det, så da føles det kanskje som at kjærligheten bare gradvis oppstod. Jeg tror noe av grunnen til dette er at mange mennesker ikke vet hva de har før de mister det. Derfor tror jeg det er viktig at folk forstår at de ikke trenger å være "fjortisforelska" for at et forhold skal fungere, for det er slettes ikke rett. Forelskelser kommer som sagt i mange former. Men jeg er overbevist over at den alltid har vært tilstede hos suksessfulle par. Altså de som faktisk holder sammen til døden skiller de ad, og attpåtil er lykkelige sammen.

 

MERK: dette er sett fra et VESTLIG perspektiv.

Endret 11. oktober 2012 av Ruskeladd

[Coglione]

Vel, jeg er både enig og uenig med deg Ruskeladden.

 

Jeg forstår hva du mener, og har naturligvis respekt for det synspunktet. Inntil nylig mente jeg det selv. Det vi derimot er uenige om, er hvordan et forhold basert på logikk vil fungere i praksis. For det første så tror jeg dette er veldig individuelt, og er avhengig av personlighet. Enkelte er rett og slett mer følelsesladde, spontane og lar seg styre mer av følelser, mens andre er mer betenksomme, kalkulerende og rasjonelle. For førstnevnte gir det kanskje ingen mening å skulle gå inn i et forhold uten å være forelsket, ettersom følelser utgjør en så stor del av hverdagen deres.

 

Jeg på min side ser på meg selv mer som en mindre følelsesladd person. Selv om det er et ufravikelig faktum at mange avgjørelser er basert på følelser, selv for de mest pragmatiske personer, liker jeg å tro at jeg har gjort en noenlunde objektiv vurdering før jeg fatter en beslutning. Derfor gir det også mening for meg å gå inn i et forhold med ei jeg ikke er forelsket i. Du sier at du tror forholdet er dømt til å gå i vasken fordi det ikke er noe kjærlighet i fundamentet, og at et forhold basert på logikk er et sjansespill fordi man satser på at kjærligheten skal oppstå. Vel, for det første tror jeg at kjærlighet kan bygges opp i et forhold, selv uten at en forelskelse ligger til grunn, og for det andre så er jo tross alt alle forhold sjansespill. Man satser jo på at man skal være glad nok i partneren til å fortsette, sant?

 

Edit: Det er forøvrig slettes ikke sikkert at kjærligheten vedvarer selv om man er forelsket i starten.

Endret 11. oktober 2012 av Coglione

[Ruskeladd]

Til Coglione:

 

Jeg anser meg selv som en lite følelsesladd person selv, men de "logiske" forholdene mine har alltid falt sammen. Det har vært pene jenter som jeg passer godt sammen med også. Ikke bare det, men de har virkelig elsket meg høyt også. Ei av dem var faktisk så snill og glad i meg at hun stod opp 15 minutter før meg hver dag for å lage frokost til meg. Sett fra et logisk perspektiv må jeg jo være en gal man for å vinke farvel til noe sånt?

 

Min konklusjon er at jeg ikke har vært forelsket i noen av dem. Det er først med min nåværende kjæreste at jeg ble forelsket. Forholdet vårt er på mange måter ulogisk, ettersom hun ikke har norsk statsborgerskap etc. Allikevel er det dette forholdet jeg vil satse alt på. Dette er jenta jeg vil dele resten av livet mitt med, til tross for at hun ikke er "perfekt"(sett fra et logisk synspunkt). Nå kan jeg jo på ingen måte garantere at vi lever lykkelig til døden skiller oss ad, men det er iallefall slik det føles for meg. Og den følelsen blir bare sterkere og sterkere for hver dag som går. Skulle mot formodning noe gå galt, slik at vi ikke ender opp sammen for alltid, så vet jeg iallefall at om jeg noen gang skal ut og "jakte" igjen, så må de samme sterke følelsene til for at jeg i det hele tatt skal gidde å gå inn i et forhold. Selv om jeg er en logisk person, så vet jeg også at logikken alene ikke er nok. Sett fra mitt synspunkt er ingenting farligere enn å satse på ren logikk. Iallefall hvis man ikke har problemer med å tiltrekke seg det motsatte kjønn.

 

Alt i alt tror jeg at erfaring er stikkordet her. Man må se på seg selv og sine tidligere erfaringer før man skjønner hva man vil ha. For mitt vedkommende er det uaktuelt med et forhold basert på logikk. Jeg er også overbevist over at alle moderne par er avhengig av de samme sterke følelsene hvis de skal holde ut et helt liv. Spesielt hvis begge parter er attraktive på kjøttmarkedet.

Endret 11. oktober 2012 av Ruskeladd

[Coglione]

Da har vi kommet til en felles forståelse. Jeg må si meg helt enig i at erfaring er nødvendig å nevne i denne sammenhengen.

 

Mine tidligere erfaringer sier meg at forelskelse rett og slett ikke holdt. Det var ikke nok til å holde forholdet sammen, med noen av de to kjærestene jeg har hatt. Det er naturligvis mulig at jeg prøver ut et forhold basert på logikk, og finner ut at det er enda verre. I så fall vil jeg kanskje endre synspunkt igjen, og dele din overbevisning om at forelskelse er nødvendig.

 

Og når det gjelder moderne par er jeg jammen ikke sikker på om jeg vil være en del av det. Det høres kanskje fryktelig middelaldersk ut, men i denne perioden av livet mitt må jeg si at jeg definitivt ser fordeler med et mer tradisjonelt forhold, og kanskje det vil passe meg bedre. Det vil bare tiden vise, hvis jeg noen gang ender opp i et tradisjonelt forhold, da.

[Ruskeladd]

Alle gode ting er tre, kompis! Jeg hadde bare to seriøse forhold før jeg måtte min nåværende kjæreste.

 

Det er jo selvsagt ikke umulig at du lykkes med din logiske fremgangsmåte. Men du skal heller ikke se bort i fra at du ender opp i et forhold som du trodde var basert på logikk, men som alt i alt også overlevde fordi du var forelsket på et veldig subtilt nivå. Du skrev jo selv at du lettere blir forelsket i jenter du passer godt sammen med, så det kan jo godt være mulig at det som får din kjærlighet til å blomstre, er logikken i seg selv. Isåfall lever logikken og forelskelsen i harmoni.

 

Vil også bare påpeke at det jeg mente med moderne, rett og slett et vanlig vestlig forhold der man selv velger partner og ekteskapsbrudd ikke er tabu. Det er liksom ikke så mye rom for tvangsekteskap eller mannlig eneforsørger i dagens Norge, hehe.

[fenele]

For å svara på spørsmålet:

 

Eg ville nok gått inn i eit førehald med ei som er forelska i meg. Når eg fyrst finn ei som vil ha meg, så får eg nesten vera nøgd med det. Kan ikkje bli for kravstor.

 

Men kravet om at den personen du eventuelt kommer til å møte må være jomfru står?

[Coglione]

Hehe, jeg håper du har rett!

 

Nei, det skal jeg ikke se bort fra. Det er forsåvidt det jeg håper på også, det beste er naturligvis om man både er forelsket og logikken stemmer. Det er mulig logikk passer best for jenter som gang på gang blir sammen med voldelige menn, hva vet vel jeg?

 

Da så, da misforsto jeg. Et sånt moderne forhold vil jeg ha, ja. Tvangsekteskap blir av åpenbare grunner ikke riktig, og man må få lov til å skille seg (selv om jeg gjerne skulle sett at terskelen var høyere).