Skulket skolen igjen i dag, da.

[HesteHoven]

Hei.

 

Gutt 19 her. Går første året på videregående for 4 gang. Jeg går på på Service og Samferdsel.

Jeg har vert hos utallige rådgivere i forsøk på å klare å finne en løsning på problemene mine.

 

Helt siden 9. klasse har jeg hatt problemer med å komme meg på skolen. Det hele begynte som spilleavhengighet fra rundt 8. klasse. Karakterene på ungddomsskolen var ikke noe jeg kan skryte av. Dette gikk over første gang jeg gikk i første. Jeg tok meg sammen og fikset spilleproblemene mine en gang for alle.

Følelsen jeg har rundt skole er en følelse som kan sammenliknes med utmattelse. Jeg er helt maktesløs når jeg tenker på skolen. Jeg har lenge slete med gymnastikk faget uten å vite hvorfor jeg føler det slik. Jeg har trent lenge på studio og har ikke noe problemer med å dusje sammen med andre. Det er så gale at jeg, en mann i en alder på 19 kan begynne å grine inni meg når jeg tenker på gym. Dette får meg til å skulke 90% av gymtimene eller på en eller annen måte vri meg unna.

Jeg føler meg svak fordi jeg må gjøre dette. Jeg føler meg mindre menneske på grunn av dette.

 

Jeg er glad i teori. Hvis jeg bare kunne gått tilbake i tid til 8. klasse og fulført skolen med såpass karakterer at jeg kunne kommet meg inn på studiospesialiserende. Men dette kan jeg dessverre ikke. Jeg er ikke god i norsk, engelsk eller matte siden det ikke er så lenge siden jeg begynte å bry meg, men jeg lærer fort.

 

Hittil i år har jeg fire 6ere og to 5ere. Jeg har 6 dager fravær.

 

Selv tenker jeg det å bite tenna sammen og bare gjøre det, er det som må til, men det funker rett og slett bare ikke.

 

Jeg jobbet en stund da jeg hadde friår. Jeg har aldri hatt det så kjekt som jeg hadde det da. Det å komme samme plassen hver dag uten en bekymring i livet og komme hjem på slutten av dagen med pengeposen i neven er noe jeg fort kan bli vant til. Men siden jeg ikke klarer å fullføre skolen kan dette fort bli vanskelig, siden jeg har en drøm og ikke vil stå i kassen på rimi hele livet.

 

Planen min er i bunn og grunn å bli ferdig med første året, gå videre på IKT-Service og så ta påbygg. Etter dette vil jeg gå videre som dataingenør.

 

Jeg vet jeg ikke klarer å fullføre dette året. Det er ingen ting som driver meg. Ingen som jeg har kontaktet som har klart å hjelpe meg.

 

Noen som kjenner seg igjen i dette?

Hva kan jeg gjøre? Fortsette med rådgivere? Gi opp? Psykolog?

[Valkyrex]

For å oppsumere det, det er ikke slik at du MÅ ha videregående utdannelse for å overleve, men det kommer jo greit med, ettersom det åpner for flere valgmuligheter når det kommer til jobb. Det er ikke slik at du bare kan gå til en rådgiver, så vips er du kjempe motivert for å fullføre utdannelsen din.

 

Finn din egen motivasjon, og jobb hardt. Tenk da, du kunne ha vært i førstegangstjeneste, eller starta på universitet, eller vært ferdig med lærling tia nesten (kommer jo da ann på når på året du er født da). Men du skjønner hva jeg mener?

 

Rådgivere har den samme gamle regla å komme med "du må se viktigheten i skolen", "det er viktig å huske å møte opp på skolen". Alle menneskene i verden kunne ha stått å fortalt deg hva du skulle ha gjort, men forandring kommer ikke uten at man faktisk gjennomfører det, på egenhånd. Det er du som må møte opp, det er du som må gjøre leksene dine, og det er du som står ansvarlig for dine egne valg.

 

Du sier at du vil bli data-ingeniør. På ingeniør studier er det masse matte, fysikk og litt kjemi. For å si det nå, det er tungt. Selv studerer jeg "IT", men ikke ingeniør, så jeg slipper alle de realfagene. Men det er litt frem i tid, og den avgjørelsen kan du ta da, ikke nå. En ting om gangen.

 

Men egentlig for å oppsumere litt da, for jeg kunne ha skrevet i evigheter om ditten og datten. Ikke tenk på "å, jeg burde ha gjort det bedre i fjor, skulle ønske jeg kunne tatt det året igjen", glem det, fordi du kan ikke gå tilbake i tid. Følelsen du har rundt skolen kan sammenlignes med utmattelse, den kan jeg forstå. Men det at du lar den utmattelsen bestemme hva du får til eller ikke, er rett å slett bare din feil.

 

Det jeg hadde sagt hvis vi hadde sitti face-to-face er: "Ta ansvar for deg selv". Sett deg et mål, f.eks "Fullføre VGS", så sett deg del-mål som du kan krysse av underveis. Ikke gjør det for noen andre, men for din skyld. Vis til deg selv at du faktisk klarer det, for du har jo lyst, du har jo drømmer om å studere videre. Så hvorfor skal du være ditt eget hinder?

 

Men igjen, hvis du tar den enkle veien ut med å, bli hjemme, chille, ikke dra på skolen, satse på at rådgiveren(e) eller noen andre enn deg selv kan fikse det, så kan det hende du ikke kommer deg noe videre.

 

Hvis du finner ut at du kanskje trenger en psykolog og snakke med, så er det ikke noe i veien med det.

[HesteHoven]

For å oppsumere det, det er ikke slik at du MÅ ha videregående utdannelse for å overleve, men det kommer jo greit med, ettersom det åpner for flere valgmuligheter når det kommer til jobb. Det er ikke slik at du bare kan gå til en rådgiver, så vips er du kjempe motivert for å fullføre utdannelsen din.

 

Finn din egen motivasjon, og jobb hardt. Tenk da, du kunne ha vært i førstegangstjeneste, eller starta på universitet, eller vært ferdig med lærling tia nesten (kommer jo da ann på når på året du er født da). Men du skjønner hva jeg mener?

 

Rådgivere har den samme gamle regla å komme med "du må se viktigheten i skolen", "det er viktig å huske å møte opp på skolen". Alle menneskene i verden kunne ha stått å fortalt deg hva du skulle ha gjort, men forandring kommer ikke uten at man faktisk gjennomfører det, på egenhånd. Det er du som må møte opp, det er du som må gjøre leksene dine, og det er du som står ansvarlig for dine egne valg.

 

Du sier at du vil bli data-ingeniør. På ingeniør studier er det masse matte, fysikk og litt kjemi. For å si det nå, det er tungt. Selv studerer jeg "IT", men ikke ingeniør, så jeg slipper alle de realfagene. Men det er litt frem i tid, og den avgjørelsen kan du ta da, ikke nå. En ting om gangen.

 

Men egentlig for å oppsumere litt da, for jeg kunne ha skrevet i evigheter om ditten og datten. Ikke tenk på "å, jeg burde ha gjort det bedre i fjor, skulle ønske jeg kunne tatt det året igjen", glem det, fordi du kan ikke gå tilbake i tid. Følelsen du har rundt skolen kan sammenlignes med utmattelse, den kan jeg forstå. Men det at du lar den utmattelsen bestemme hva du får til eller ikke, er rett å slett bare din feil.

 

Det jeg hadde sagt hvis vi hadde sitti face-to-face er: "Ta ansvar for deg selv". Sett deg et mål, f.eks "Fullføre VGS", så sett deg del-mål som du kan krysse av underveis. Ikke gjør det for noen andre, men for din skyld. Vis til deg selv at du faktisk klarer det, for du har jo lyst, du har jo drømmer om å studere videre. Så hvorfor skal du være ditt eget hinder?

 

Men igjen, hvis du tar den enkle veien ut med å, bli hjemme, chille, ikke dra på skolen, satse på at rådgiveren(e) eller noen andre enn deg selv kan fikse det, så kan det hende du ikke kommer deg noe videre.

 

Hvis du finner ut at du kanskje trenger en psykolog og snakke med, så er det ikke noe i veien med det.

Takk for et godt svar.

 

Men jeg er dritlei at jeg ikke klarer å gjøre ting selv. Jeg utsetter og utsetter og til slutt gir jeg faen. Jeg finner ikke min egen motivasjon.

Det er en ond sirkel jeg ikke klarer å bryte meg ut av. Jeg koser meg på skolen når vi sitter og gjør prøver eller jobber med oppgaver. Jeg forstår ikke hvorfor det skal være så vanskelig for meg.

Hvis det er noen som kjenner seg igjen, og har klart å fikse det, er det mulig å slenge inn en liten kommentar om hva dere gjorde?

 

Jeg har veldig lyst å ha noen å snakke med. Jeg klarer det ikke på egenhånd. Foreldrene mine vet godt om dette problemet.

[_Pioneer_]

For å oppsumere det, det er ikke slik at du MÅ ha videregående utdannelse for å overleve, men det kommer jo greit med, ettersom det åpner for flere valgmuligheter når det kommer til jobb. Det er ikke slik at du bare kan gå til en rådgiver, så vips er du kjempe motivert for å fullføre utdannelsen din.

Finn din egen motivasjon, og jobb hardt. Tenk da, du kunne ha vært i førstegangstjeneste, eller starta på universitet, eller vært ferdig med lærling tia nesten (kommer jo da ann på når på året du er født da). Men du skjønner hva jeg mener?

Rådgivere har den samme gamle regla å komme med "du må se viktigheten i skolen", "det er viktig å huske å møte opp på skolen". Alle menneskene i verden kunne ha stått å fortalt deg hva du skulle ha gjort, men forandring kommer ikke uten at man faktisk gjennomfører det, på egenhånd. Det er du som må møte opp, det er du som må gjøre leksene dine, og det er du som står ansvarlig for dine egne valg.

Du sier at du vil bli data-ingeniør. På ingeniør studier er det masse matte, fysikk og litt kjemi. For å si det nå, det er tungt. Selv studerer jeg "IT", men ikke ingeniør, så jeg slipper alle de realfagene. Men det er litt frem i tid, og den avgjørelsen kan du ta da, ikke nå. En ting om gangen.

Men egentlig for å oppsumere litt da, for jeg kunne ha skrevet i evigheter om ditten og datten. Ikke tenk på "å, jeg burde ha gjort det bedre i fjor, skulle ønske jeg kunne tatt det året igjen", glem det, fordi du kan ikke gå tilbake i tid. Følelsen du har rundt skolen kan sammenlignes med utmattelse, den kan jeg forstå. Men det at du lar den utmattelsen bestemme hva du får til eller ikke, er rett å slett bare din feil.

Det jeg hadde sagt hvis vi hadde sitti face-to-face er: "Ta ansvar for deg selv". Sett deg et mål, f.eks "Fullføre VGS", så sett deg del-mål som du kan krysse av underveis. Ikke gjør det for noen andre, men for din skyld. Vis til deg selv at du faktisk klarer det, for du har jo lyst, du har jo drømmer om å studere videre. Så hvorfor skal du være ditt eget hinder?

Men igjen, hvis du tar den enkle veien ut med å, bli hjemme, chille, ikke dra på skolen, satse på at rådgiveren(e) eller noen andre enn deg selv kan fikse det, så kan det hende du ikke kommer deg noe videre.

Hvis du finner ut at du kanskje trenger en psykolog og snakke med, så er det ikke noe i veien med det.

Jeg forstår ikke hvorfor det skal være så vanskelig for meg.

Hvis det er noen som kjenner seg igjen, og har klart å fikse det, er det mulig å slenge inn en liten kommentar om hva dere gjorde?

Var egentlig akuratt som deg, det første året gikk fint men ikke det siste.

 

Hadde rett og slett valgt feil fag på skolen, og var ikke motivert i det hele å fullføre. Jeg hadde tenkt å slutte men fikk beskjed om å bare stå i å ta eksamen og være der til skoleslutt, skulket fortsatt endel men fikk tatt eksamen. Når jeg var ferdig sleit jeg veldig med å finne en jobb jeg likte, var innom et par jobber og var hjemme 3-4 måneder mellom hver jobb. Så fikk jeg sjanse i det jeg egentlig ville, IKT. Her trives jeg ekstremt godt som lærling, fikk også god lønn og lønnsøkning etter 6 mnd.

 

Var heldig, veldig heldig, og vil anbefale deg å bare stå i og fullføre.

[Lauen]

hopper inn i samtalen her, jeg. Ikkje sikker på hvordan dette kan hjelpe, men: ca heile mitt liv har jeg vært overvektig, og med det førte jo det å ikke like gym særlig da jeg stort sett ikke fikk til ting de andre gjorde. men jeg sto på. fikk det for meg å like å ha rett. så jeg fikk skikkelig klisterhjerne, og las i skolebøkene. helt opp til og med 10. klasse fikk jeg stort sett 5 i alle fag untatt gym. begynte å like data når jeg var i 7. klasse, og etter 10. gikk jeg Elektro. det gikk relativt dårlig, med snitt på 3.6 (dårlig for meg, hvertfall) og kom inn på IKT. er nå lærling, storfornøyd med det. Siden jeg er overvektig, er det ikkje akkurat mange jenter som liker meg, så untatt en sommer da jeg var 14, har jeg ikkje hatt noe hell. men jeg har funnet ut av en ting eller to: det som hjelper meg mest, er musikk. har likt country og slikt som Kristian Valen og Luxus da jeg var liten, og rock i tidlige tenår, og gikk over til metal rundt da jeg var 15. Hører på musikk daglig, og av og til ønsker jeg at jeg hadde lengre vei til jobb, slik at jeg kunne høre på Pagan's Mind hele veien til jobb, gjerne et album eller to.

 

en ting til: alarm. ha en utrolig irriterende lyd som alarmlyd. romkameraten min (bodde på internat) på IKT hørte på rap, og mye Eminem, noe som jeg rett og slett misliker.

 

Håper du fant noe hjelp i den posten, skjønte ikkje heilt selv hen jeg ville med den x)

[Yommt]

hvis gym er ditt største problem så anbefaler jeg deg å ta kontakt med ppt tjenesten.. snakk litt med en psykolog så kan du få alternativ gym undervisning. Skolen fokuserer veldig på den fysiske delen av gym men faget skal også inneholde psykologi og teori.. Selv tok jeg opp en slik problematikk med ppt psykolog og ting ordnet seg.. Jeg var flink i andre fag men de to timene med gym i uka gruet jeg meg til hele tiden.. den ukedagen var alt jeg fokuserte på..

[CruellaDeVil]

Jeg kan ikke se for meg noe annet enn at det ligger noe bak, det er sjelden folk bare "ikke orker" helt uten grunn. Jeg ville dratt til legen og forklart problemet, så du kanskje kan få henvisning til en psykolog e.l. Jeg har selv slitt med diverse, og vet at det ikke går an å bare ta seg sammen selv om folk rundt en mener det virker enkelt.