Venneløs med venner?

[AnonymDiskusjon]

Hei!

Er en gutt på 18 år, går i 3. klasse på VGS. Jeg lurer rett og slett på om det er mulig å føle seg venneløs selv med venner?

 

En liten forhistorie:

Fra barneskolen frem til for 2 år siden hadde jeg en nær venn, som jeg alltid fant på ting med, og snakket med om alt mellom himmel og jord. Jeg hadde egentlig ikke så mange andre venner, men det var greit, jeg hadde jo han som jeg alltid fant på ting med. Så kom sommeren, og han fløt mer og mer bort, mens jeg satt igjen alene. Dette førte til at jeg rett og slett ikke har hatt noe kontakt med han siden april i fjor.

 

Da begynte jeg å se andre veier, for jeg hadde noen bekjentskaper andre steder. Fikk en del venner i en gjeng som jeg fortsatt er en del sammen med og fester og finner på ting, ol. Allikevel har jeg alltid følt meg litt utenfor i denne gruppa, om jeg skulle være med på noe, måtte jeg alltid spørre og grave, og følte meg generelt utenfor, men etterhvert ble jeg bedre og bedre venner med et par av de. På sett og vis er jeg jo ikke venneløs, jeg drar bort i helger og fester, bowler, kino og slike ting.

Men allikevel føler jeg meg så utrolig ensom. Jeg har aldri noen som faktisk svarer meg når jeg vil finne på noe med bare de i ukedagene, jeg har ingen jeg kan snakke med om ting som plager meg (er i en svært vanskelig familiesituasjon) og andre ting.

Føler rett og slett at jeg ikke har noen å snakke med om noe, noen å finne på ting med, noen jeg kan være meg med.

 

Er jeg bare dum som føler det slik, eller er det sånn det skal være?

 

Beklager om dette blir en vegg av tekst, måtte bare få ut alt når jeg først startet. Anonym poster: 31e094b2660cad7072d38de178464503

[AnonymDiskusjon]

TS her:

Føler det egentlig veldig likt som han som har skrevet i den tråden her, om det er interessant:

https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1337636 Anonym poster: 31e094b2660cad7072d38de178464503

[Nittutt]

Det jeg ville gjort, selv om det kan virke litt rart og ødeleggende i starten, er å begynne å sette krav til de du "henger" med. Jeg stiller selv store, VELDIG store krav til hvordan mine venner skal være, og hvis de ikke liker det så er de heller ikke mine venner. Det har ført til at jeg sitter igjen med rundt 10 stykker som jeg stoler fullstendig på, selv hvor annerledes de er meg. (10 stk kan føles ut som mye, men før kalte jeg ca 60-70 stykker mine venner, og jeg hadde alltid forskjellige planer med forskjellige folk).

[Spartapus]

Det er det klassiske problemet med mange og overfladiske vennskap. Når man omgås i store grupper er det få som tør å åpne seg og man knytter i liten grad tette bånd. Det fungerer så lenge alt er fint i livet og man bobler av positivitet og overskudd, men straks man får det vanskelig så vet man ikke helt hvem man skal snakke med fordi man ikke har et intimt nok forhold til noen av dem. Man kan være uendelig mye mer ensom på denne måten enn når man kun kjenner en enkelt person godt.

[BuffyAnneSummers]

Åh.. det velkjente fenomenet hvor du kan være omringet av venner og fremdeles føle deg ensom. Du er IKKE dum som føler det slik, og det er ikke slik det behøver å være!

 

Tenk kvalitet overfor kvantitet. Se hvem du finner tonen mest med. Prøv å finne på mer intime ''syssler'' med disse for å se om dette er en person(er) du kan prate om alt og ingenting med - kaffebesøk eller en tur på en pub en rolig hverdag er gode alternativer.

Endret 1. oktober 2012 av BuffyAnneSummers

[mariu1519]

"Kvalitet overfor kantitet" (første setning i andre avsnittet til BAS).

[BuffyAnneSummers]

"Kvalitet overfor kantitet" (første setning i andre avsnittet til BAS).

 

Takk, rettet på det nå

[mariu1519]

Bare hyggelig :b

[OJ Doe]

Gode poenger her, men ta hensyn til en ting: Hvis TS nå begynner å stille slike krav til mennesker han egentlig må jobbe med for å få kontakt, hva tror dere skjer? Jeg tror han sitter igjen med nøyaktig ingen venner. Noen ganger suger livet, men her kommer en true story;

 

Jeg flyttet hjemmefra sommeren jeg fylte 18. Hadde en del gode venner, vi hang mye sammen, og ting var egentlig good shit.

 

Kom hjem i høstferien, forstatt good shit. Stillere rundt juletider, men det var jo naturlig.

 

Da sommeren kom var egentlig mye skjedd, og jeg hadde falt delvis utenfor, men vi var fortsatt gode venner, så jeg led ingen nød de 4 ukene jeg var hjemme. Flyttet igjen.

 

Hjemme første gang til jul dette året, og traff et par gamle venner, stille og rolig. Da sommeren kom, var det egentlig slutt, jeg hadde etter to år falt helt totalt utenfor, og selv om jeg bodde i nærheten var det egentlig ikke mer å hente. Møtte menneskene som noen år tidligere hadde vært mine beste venner kanskje 15-20 ganger det året. Flyttet igjen, og har siden bare vært hjemme snarvisitter. Folkene jeg møter her, er ikke lenger mine venner, de er bare bekjente jeg kan finne på noe med en gang i blandt.

 

Dette høres sikkert ut som om jeg sier at det blir bare verre. Med de vennene du har nå; ja, mest sannsynlig. Heldigvis møtte jeg mange fantastiske mennesker de gangene jeg flyttet, og jeg har aldri følt meg venneløs.

 

Moralen: De fleste vokser fra, geografisk eller mentalt, sine barndomsvenner. Derfor er det viktig å huske at det finnes andre mennesker der ute, som passer til din nåværende situasjon. Hvis du går VG3 nå, ja så sats litt tyngre på skolen, ta den sosiale omgangen du får med gjengen din, og husk at høyere utdannelse eller militærtjeneste venter, med mange nye venner.