Har valgt feil utdanning, andre i liknende situasjon?

[Sigrid88]

Hei!

 

Føler meg litt smådeprimert for tiden. Er en jente på snart 24 år som bestandig har hatt problemer med å finne ut hva jeg vil bli. Etter å ha jobbet i 2 år etter VGS, og fremdeles ikke fått noen åpenbaring, kom panikken og forventningspresset snikende. Dette endte med at jeg høsten 2010 søkte med inn på en tre-årig sosionom-utdanning på universitet og flyttet til en annen by. Jeg skjønte allerede etter det første halvåret at dette ikke var noe for meg, men siden jeg ikke hadde noen "backup"-plan fortsatte jeg og fikk gjennomført førsteåret og vårsemesteret året etter.

 

De siste 5 årene har jeg i tillegg gått med en kronisk slitasjeskade som høsten 2011 ble så ille at jeg måtte opereres. Det siste året har jeg fremdeles slitt mye med smerter, og måtte opereres på nytt igjen tidlig i sommer. Dette har naturlig nok ført til mye skolefravær, tapt praksisperiode og manglende eksamener - noe som igjen har ført til et skummelt høyt studielån. Motivasjonen for å ta opp igjen disse fagene er så og si ikke-eksisterende, for det første fordi studiet overhodet ikke engasjerer meg og for det andre fordi jeg fremdeles sliter med en smerteproblematikk som hemmer meg i hverdagen.

 

Det tærer sånn på kroppen, både fysisk og psykisk, når man ikke føler seg "hjemme" på et studie. Sliter med søvn og matlyst, og energinivået er heller ikke der det burde være. Hele greia har blitt altoppslukende. Har snakket med foreldrene mine om min manglende motivasjon, men jeg skjønner jo at de helst vil at jeg skal gjøre meg ferdig med utdannelsen. Føler jeg skuffer dem ved å la være. Det eneste positive som har kommet ut av de siste årene er at jeg for første gang i livet har funnet noe jeg virkelig ønsker å satse på, nemlig fysioterapi. Grunnet skaden min har jeg de siste årene fått en stor interesse for kropp og helse, og har fryktelig lyst til å søke meg inn på studiet til neste år, dersom helsen min tillater det.

 

Uff, det er virkelig ikke meningen å syte og klage. Det er kun meg selv jeg har å takke.. Men som sagt; en utblåsning av frustrasjon bare. Hadde virkelig satt pris på tips og råd fra andre som har vært i en liknende situasjon selv, eller bare komme med tips til hva jeg burde gjøre.

 

Sigrid

[Kaeso]

Jeg har vært i lignende situasjon som deg. Etter videregående begynte jeg på lærerutdannelsen, sluttet etter tre måneder når jeg fant ut det ikke var for meg, flyttet til hjembyen min og jobbet i et år, begynte på informasjonsvitenskap, sluttet der etter et og et halvt semester, flyttet tilbake og jobbet et og et halvt år og så begynte jeg på sykepleien som jeg fullførte nå i år i en alder av 25. Jeg holdt på å slutte på sykepleien også, men holdt ut, og i dag trives jeg som sykepleier.

 

Tenkte selv at det var et nederlag å slutte så mange ganger og ikke finne ut hva jeg ville, men så slo det meg at det ikke er så vanlig at man er ferdig utdannet når man er rundt 23-24 uansett, selv om det oppleves sånn når venner og folk rundt en begynner å nærme seg å være ferdig med sine bachelorgrader. Mange av de kommer nok til å videreutdanne seg, så det er ingen hastverk med å bli ferdig med skole fortest mulig sånn jeg ser det.

 

I forhold til din situasjon ville jeg prøvd å fullføre sosionomutdanningen siden du faktisk er halvveis, og så er det ingenting i veien for at du tar fysio senere. Men om du virkelig føler det er helt håpløst og ingen vits i, så kan det være en idè og hoppe over på fysio siden du selv sier du finner det interessant!

[Pixma]

Gode råd fra Kaeso. Jeg vil legge til at det ikke er meningen å finansiere sykdomsperioden med studielån (selv om du kan få sykestipend for en kortere tid). Undersøk om du oppfyller kravene for å få arbeidsavklaringspenger (hvilket, i motsetning til hva mange tror, studenter også kan ha krav på).

 

Når det gjelder "dårlig tid" (du skriver riktignok ikke dette direkte), kan jeg jo si at jeg selv "ombestemte" meg på sjette året i et studieprogram, og har nå begynt på et femårig studieprogram ved siden av. Men er man over halvveis, som du er i sosionomutdanningen, kan det være lurt å fullføre - om ikke annet bare for at man øker sjansene for en stabil inntektskilde mens man studerer noe annet?

[GeneralUser]

Ja jeg er enig det at du burde i det minste prøve å fullføre. Etter videregående så brukte jeg ett år på å ta opp karakterer og jobbe, og etter det jobbet jeg i et år før jeg begynte på statsvitenskap. Synes heller ikke at det var noe så etter et år på statsvitenskap begynte jeg heller på rettsvitenskap. Vurderte å slutte der også siden jeg ikke fikk all verdens av karakterer men da tenkte jeg at da hadde gått såpass lang tid at jeg like gjerne kunne fullføre det jeg hadde startet på så nå er jeg på 4 året og forhåpentligvis så får jeg en ok jobb som jeg trives i når jeg har mastergraden. Da er jeg 27 når jeg er ferdig. Slå den!

[Niram]

TS, dette er akkurat som å lese en tekst om meg selv. Etter VGS jobbet jeg fulltid 2 år på hjemstedet mitt, før jeg begynte på bachelorgrad i ny by i 2010. Etter 3 semestere fant jeg ut at nok var nok. Hadde veldig gode karakterer, men valgte å avbryte studiet til jul. Siden høst/jul 2011 har jeg jobbet deltid (nå heltid) i butikk på samme sted.

 

Jeg trives godt med dette, men jeg kjenner selvfølgelig på de samme tankene som deg. Jeg SKAL fullføre en utdannelse etterhvert, men samtidig vil jeg ikke forhaste meg. Jeg er nå 23 år, dermed vil jeg være 27 år ved fullført bachelor om jeg starter med studie neste høst. Det er vel ingen krise?

 

Og på toppen av det hele har jeg også vært innom fysio som et mulig yrkesvalg. Problemet er at jeg har bosatt meg langt unna de største høyskolene, så spørs om det blir med tanken.

 

Det er utrolig surt med studielånet man har pådratt seg "unødvendig", men når jeg ser tilbake på det om noen år vil det sikkert føles litt annerledes. Det er ikke verste lånet man kan ha.

[CruellaDeVil]

Jeg var også sånn. Jeg tok grunnfag i historie da jeg var ferdig med videregående, men fant ut at jeg ikke ønsket å studere dette videre. Begynte så på sykepleien, og visste egentlig fra starten av at dette ikke var noe fra meg. Jeg fullførte likevel, fordi jeg ikke kunne komme på noe bedre å bli. Jeg jobbet som dette noen år, og fant etter hvert ut at jeg ville bli advokat. Nå er jeg på andreåret juss og kommer til å være 31 år når jeg er ferdig jurist. Det bryr jeg meg ingenting om, fordi jeg bare har ett liv og det er ingen vits i å være misfornøyd, det viktige er at jeg fant ut hva jeg brant for.

 

Så rådet mitt er vel egentlig å gjøre deg ferdig, særlig når du har kommet så langt. Utdanning er aldri negativt å ha uansett, og du kan bruke tiden (som du ellers skulle ha brukt til hva da?) til å tenke på hva du faktisk ønsker å bli. Det gjør jo ingenting om du bruker litt lang tid.I en alder av 28 år kjenner jeg faktisk ingen som er ferdig utdanna og jobber som det de vil være. Til og med mamma på 51 år holder på med en mastergrad.

[1814_]

. Da er jeg 27 når jeg er ferdig. Slå den!

 

Tviler jeg på er så veldig vanskelig. Gjennomsnittsalderen for fullført mastergrad er langt oppi 20-årene.

[Pixma]

. Da er jeg 27 når jeg er ferdig. Slå den!

 

Tviler jeg på er så veldig vanskelig. Gjennomsnittsalderen for fullført mastergrad er langt oppi 20-årene.

Enig i at dette ikke høres så vanskelig ut. Personlig blir jeg sannsynligvis 29 det året jeg er ferdig.

[1814_]

. Da er jeg 27 når jeg er ferdig. Slå den!

 

Tviler jeg på er så veldig vanskelig. Gjennomsnittsalderen for fullført mastergrad er langt oppi 20-årene.

Enig i at dette ikke høres så vanskelig ut. Personlig blir jeg sannsynligvis 29 det året jeg er ferdig.

 

Skulle gjerne studert juss om jeg så ble 30 år før jeg ble ferdig, men et profesjonstudium når man allerede har en mastergrad blir litt drøyt. Var mye lettere før da studiene ble unnagjort på 4 år og det sikkert var lavere krav til fritak for fag. Ser iallefall at mange av den eldre generasjonen er siviløkonomer+jurister. Idag vil jo det tilsvare to studier a 5 år.

Endret 1. oktober 2012 av 1814_

[Pixma]

. Da er jeg 27 når jeg er ferdig. Slå den!

 

Tviler jeg på er så veldig vanskelig. Gjennomsnittsalderen for fullført mastergrad er langt oppi 20-årene.

Enig i at dette ikke høres så vanskelig ut. Personlig blir jeg sannsynligvis 29 det året jeg er ferdig.

 

Skulle gjerne studert juss om jeg så ble 30 år før jeg ble ferdig, men et profesjonstudium når man allerede har en mastergrad blir litt drøyt. Var mye lettere før da studiene ble unnagjort på 4 år og det sikkert var lavere krav til fritak for fag. Ser iallefall at mange av den eldre generasjonen er siviløkonomer+jurister. Idag vil jo det tilsvare to studier a 5 år.

Det er bare å kjøre på! Planlegger å fullføre to profesjonsstudier for min del. Når det gjelder jus, var cand.jur. tidligere en seksårig grad (som nå er blitt en femårig master), men grunnen til at mange eldre er jurister i tillegg til noe annet, er nok at man tidligere kunne ta dette som privatist ved siden av jobb. Denne ordningen utfases for tiden, og ved UiO er det i hvert fall innført noe obligatorisk undervisning.

[1814_]

. Da er jeg 27 når jeg er ferdig. Slå den!

 

Tviler jeg på er så veldig vanskelig. Gjennomsnittsalderen for fullført mastergrad er langt oppi 20-årene.

Enig i at dette ikke høres så vanskelig ut. Personlig blir jeg sannsynligvis 29 det året jeg er ferdig.

 

Skulle gjerne studert juss om jeg så ble 30 år før jeg ble ferdig, men et profesjonstudium når man allerede har en mastergrad blir litt drøyt. Var mye lettere før da studiene ble unnagjort på 4 år og det sikkert var lavere krav til fritak for fag. Ser iallefall at mange av den eldre generasjonen er siviløkonomer+jurister. Idag vil jo det tilsvare to studier a 5 år.

Det er bare å kjøre på! Planlegger å fullføre to profesjonsstudier for min del. Når det gjelder jus, var cand.jur. tidligere en seksårig grad (som nå er blitt en femårig master), men grunnen til at mange eldre er jurister i tillegg til noe annet, er nok at man tidligere kunne ta dette som privatist ved siden av jobb. Denne ordningen utfases for tiden, og ved UiO er det i hvert fall innført noe obligatorisk undervisning.

 

Konge. Tenker på jus f.o.m 2013 selv. Ville i utgangspunktet studere medisin, men ikke lett med knappe 4.0 i snitt fra vgs. Lite aktuelt å være 6 år i utlandet også forsåvidt. Da står jeg igjen med psykoloi og jus. Hvor jeg må ta bakveien via en bachelorgrad først. Jeg kan se for meg et aktivt yrkesliv til jeg er oppi 70-årene, så det å studere til jeg er 30+ er egentlig ikke så ille.

[Herr Brun]

At mange ble både sivøk og cand. jur. tidligere handlet nok også mye om at juss-studiet egner seg godt til å ta raskere enn normert tid. Det er veldig mange som har brukt betydelig kortere tid enn de 6 årene de tidligere var normert til.

[1814_]

At mange ble både sivøk og cand. jur. tidligere handlet nok også mye om at juss-studiet egner seg godt til å ta raskere enn normert tid. Det er veldig mange som har brukt betydelig kortere tid enn de 6 årene de tidligere var normert til.

 

Har de ikke endret på det nå? Evt. gjort det litt vanskeligere.

[Herr Brun]

Det er til en viss grad endret i dag, jo, men det skal fint være mulig å ta masteren en hel del raskere enn på 5 år selv på ny ordning med eksamen hvert halvår i stedet for hvert år.

[Pixma]

Det er til en viss grad endret i dag, jo, men det skal fint være mulig å ta masteren en hel del raskere enn på 5 år selv på ny ordning med eksamen hvert halvår i stedet for hvert år.

Er det ikke blant annet obligatoriske kurs i ny ordning som en må delta på for å kunne ta eksamen, og fordrer dette i så fall ikke normal studieprogresjon? Hvis ikke, høres dette ut som en god nyhet for min del.

[dahuff]

Du har jo bare muligheter.

 

Fullføre studie og så ta fysioterapi som deltidsstudie senere. Det er jo en spennende kombinasjon å kunne mestre to fagretninger.

 

Fortsette med sosionomstudie men søke fysioterapi til du kommer inn og kan bytte.

[Herr Brun]

Det er til en viss grad endret i dag, jo, men det skal fint være mulig å ta masteren en hel del raskere enn på 5 år selv på ny ordning med eksamen hvert halvår i stedet for hvert år.

Er det ikke blant annet obligatoriske kurs i ny ordning som en må delta på for å kunne ta eksamen, og fordrer dette i så fall ikke normal studieprogresjon? Hvis ikke, høres dette ut som en god nyhet for min del.

Det er obligatorisk kurs jo, men det stiller ikke store krav til progresjon. Man må ha bestått eksamen som kommer to semester før den man vil melde seg opp til, men slik var det jo på gammel ordning også.

Obligatorisk er 4t ett semester (jus2111), 6t ett semester (jus2211) og 4+10+10t ett semester (jus3111). Til sammen 34 timer obligatorisk på hele studiet. Man kan fint ta første avdeling på ett semester, andre avdeling neste, tredje avdeling neste, fjerde avdeling neste og femte avdeling siste semester, om man har arbeidskapasitet til det.

[Pixma]

Det er til en viss grad endret i dag, jo, men det skal fint være mulig å ta masteren en hel del raskere enn på 5 år selv på ny ordning med eksamen hvert halvår i stedet for hvert år.

Er det ikke blant annet obligatoriske kurs i ny ordning som en må delta på for å kunne ta eksamen, og fordrer dette i så fall ikke normal studieprogresjon? Hvis ikke, høres dette ut som en god nyhet for min del.

Det er obligatorisk kurs jo, men det stiller ikke store krav til progresjon. Man må ha bestått eksamen som kommer to semester før den man vil melde seg opp til, men slik var det jo på gammel ordning også.

Obligatorisk er 4t ett semester (jus2111), 6t ett semester (jus2211) og 4+10+10t ett semester (jus3111). Til sammen 34 timer obligatorisk på hele studiet. Man kan fint ta første avdeling på ett semester, andre avdeling neste, tredje avdeling neste, fjerde avdeling neste og femte avdeling siste semester, om man har arbeidskapasitet til det.

Tusen takk for oppklaringen! Jeg var ikke klar over at man kunne avlegge eksamen i JUS2111 og JUS2211 samtidig; jeg trodde JUS2211 bygget direkte på JUS2111, hvilket jeg ser at det ikke gjør.

 

Kjører på med tre spørsmål til, så skal jeg slutte å kapre tråden til trådstarter: Vet man at kursene i JUS2111 og JUS2211 ikke kolliderer med hverandre, og at eksamene for begge emnene i én avdeling heller ikke gjør det? Til slutt: Vet du om man må betale privatistgebyr for JUS2211 når man melder seg opp til eksamen i dette, og ellers er kommet til JUS2111 når man følger normal studieprogresjon (og har studierett)?

Endret 3. oktober 2012 av Pixma

[Herr Brun]

Man har ingen garanti for at kurs eller lignende stemmer overens, i praksis vil nok en del undervisning kræsje. Eksamener vet jeg ikke, men det er forholdsvis vanlig å ta flere eksamener samme semester, og fakultetet har begrenset plass for eksamensavvikling, så jeg tror ikke man har avdelingseksamener samme dag.

 

Dersom du har studierett skal du ikke betale privatistavgift. Jeg tror ikke privatister har adgang til eksamener på ny ordning utenom første avdeling.

[Pixma]

Man har ingen garanti for at kurs eller lignende stemmer overens, i praksis vil nok en del undervisning kræsje. Eksamener vet jeg ikke, men det er forholdsvis vanlig å ta flere eksamener samme semester, og fakultetet har begrenset plass for eksamensavvikling, så jeg tror ikke man har avdelingseksamener samme dag.

 

Dersom du har studierett skal du ikke betale privatistavgift. Jeg tror ikke privatister har adgang til eksamener på ny ordning utenom første avdeling.

Takk igjen, Herr Brun!