Samlivsbrudd... noen som har vært der?

[Muffejenta]

Jeg fatter ikke hvordan jeg skal klare å mestre livet lenger 12 års samliv er over og jeg er knust! Hvordan kan det være mulig å gå videre..... ?

 

Forholdet har hanglet veldig lenge, men jeg hadde aldri, aldri drømt om at det ikke var ting som kunne gjøres noe med.

 

Jeg har rett og slett rota det skikkelig til økonomisk og har ingen rettigheter mtp bolig, osv.

 

Bruddet skjedde i sommer, men jeg bor fremdeles hjemme. Dvs, jeg var bare nødt til å komme meg vekk for en periode nå. Det gjør så himla, himla vondt Jeg trenger å leie, men markedet er helt håpløst.

 

Da samværsavtalen ble signert i går grein jeg til jeg kasta opp. Det ble så virkelig. Visst har jeg sagt til meg selv mange ganger at det er slutt...det er slutt... men så var det som sjokket kom på ny.

 

Aner ikke helt hva jeg vil med dette, men vil gjerne høre andres erfaringer.

 

Jeg går til samtaler nå og da, men synes dagene generelt er veldig i vonde. I tillegg har jeg gjort ting som slettes ikke var så lurt, men som føltes veldig riktig der og da :( IKKE snakk om utroskap , det var med eksen. Så fantastisk der og da, men ingen tvil om at ALT er verre etterpå..........

 

 

Mari-34-

[Svigermors drøm]

Synes dessverre ikke så veldig synd på deg når du har vert utro. Har dere barn sammen? Du sier du går til samtaler, er det psykolog eller med venninger?

[Muffejenta]

Hvordan i all verden får du for deg at jeg har vært utro?? Det skjedde med eksen..altså han jeg har vært i lag med i 12 år Nå dømmer du litt for raskt her synes jeg.......

 

To barn på 1 og 7 år. Snakker med familieterapeut, ja. Har ikke så stor vennekrets.

[Svigermors drøm]

12 år er over, du har vert sammen med en fyr i 12 år der du var utro. Har du hatt 2 x 12 år forhold? Enten er du dårlig på å forklare, eller er jeg dårlig til å skjønne din forklaring.

 

Finner du ikke noe lyspunkt i barna din da? Tenk på de flotta barna dine og gode minner, det burde få deg litt i humør. Vil du snakke om hvorfor han/du/dere skilte dere / slo opp ?

[Makri]

Skjønte ikke helt hva du mente, "I tillegg har jeg gjort ting som slettes ikke var så lurt, men som føltes veldig riktig der og da IKKE snakk om utroskap , det var med eksen." ?? Om det ikke var utroskap, og med eksen, hva var det da som gjør at det ikke var lurt om det var med han?

[Konto brukes ikke]

Uff, ja det er kjedelig. Ikke opplevd etter så mange år og med barn, men brudd er harde uansett.

[BuffyAnneSummers]

Skjønte ikke helt hva du mente, "I tillegg har jeg gjort ting som slettes ikke var så lurt, men som føltes veldig riktig der og da IKKE snakk om utroskap , det var med eksen." ?? Om det ikke var utroskap, og med eksen, hva var det da som gjør at det ikke var lurt om det var med han?

 

Hadde du syntes det var helt OK i ettertid å ha sex med en person du er kjempeglad i og som kanskje ikke vil ha deg mer?

[Muffejenta]

Helt riktig forstått, Buffy. Det var sånn jeg mente. Jeg kan ikke si jeg direkte angrer, for det var helt og totalt frivillig og veldig bra sånn der og da. Men det er ingen tvil om at det bare kompliserer. Blir bare veldig følsom, hormonell og enda mer needy :( Han har vært helt klar på at det ikke er noe mer følelser der, men lyst er lyst..... Jeg bare forstod nok ikke helt konsekvensene før jeg kjente at det ble enda mer smertefullt etterpå.

 

Sikkert dumt forklart av meg

 

Er selvfølgelig veldig takknemlig for barna mine , de er lyspunktene mine. De ville jeg selvfølgelig aldri, aldri vært foruten.

 

Grunnen til brudd er nok i hovedsak at han har hatt ekstremt mye ansvar for alt. Jeg har vært lenge uten jobb, slitt mye med psyken, ikke bidratt økonomisk eller annet. Men jeg hadde ikke trodd det ikke kunne løses på et vis. Etter siste fødsel endte jeg opp på psykiatrisk , var ekstremt langt nede, og han igjen, fikk masse, masse ansvar. Han takler ikke psykiske problemer og er veldig dårlig til å kommunisere. Så jeg har vært veldig alene om ting jeg har slitt med. Han har forståelig nok hatt nok med å ta vare på seg selv og barna. Etter smellen i fjor så har jeg vært til behandling alene..han mente det var mitt problem, enda vi ble anbefalt en time eller to sammen. Men.. jeg forstår han også. Vondt å kjenne på så mye skyld! :(

[Konto brukes ikke]

Det er ganske så tungt å forholde seg til personer med psykiske utfordringer. Samtidig er det også tungt å ha psykiske utfordringer. Jeg syns ikke det er noens skyld akkurat det.

[Muffejenta]

Alt er så uvirkelig En virituell klem blir satt veldig pris på.....

[Lovegame]

*klem*

[BuffyAnneSummers]

*Masse, masse klemmer*

[johanf]

Samlivsbrudd og livskriser er vel noe alle går igjennom, i en eller annen grad, i løpet av livet. For noen kommer først det ene og så det andre, for andre så inntreffer begge deler samtidig. For din del ser det ut til at det er dette som har skjedd nå.

 

Det å slite psykisk tærer på tilværelsen for begge parter. For den som er syk er det mye som tynger og for den som er partner, er det ikke alltid like lett å forstå hva som er "problemet". Hvis man ikke klarer å gi uttrykk for hva man sliter med, eller partneren ikke kan/vil forstå, blir det en torn i siden og en betennelse man ikke blir kvitt før den som har problemer faktisk blir frisk.

 

Det er trist at familier med barn etter 12 år sammen må bryte opp. Det er tungt for begge parter, og ikke minst barna som plutselig ikke bare skal forholde seg til en familie, men faktisk to enslige foreldre.

 

I tillegg har du nå, som du sier, havnet litt i gjørma når det gjelder det økonomiske? Det eksen din ikke tenker på, er at du er ikke bare en kvinne han har hatt et langt forhold til, men at du faktisk er moren til barna hans. I den sammenhengen synes jeg det er litt synd at han står fullt og helt på sine rettigheter mtp det økonomiske. Han setter deg litt i uføret og forkludrer samtidig ditt forhold til samfunnet og barna dine. Jeg forstår hva og hvorfor han gjør det, men skulle ønske vi (som mennesker) var litt mer omtenksomme overfor hverandre.

 

Jeg vet ikke hvor mottagelig du er for hjelp eller råd fra et åpent forum som dette, men jeg har et par ting jeg gjerne vil si, og jeg vet det er vanskelig å følge råd eller høre det som er "the simple truth".

 

For å få orden på livet ditt, må du gjøre et par ting. Det ene er å finne ut hva som er årsaken til at du sliter psykisk og fjerne dette fra livet ditt. For noen er det et forhold, en jobb, mangelen på venner eller andre ting. For andre kan det være noe helt annet. Min erfaring er at man etter en stund med motgang faktisk vet hva som er årsaken til problemene, men lever litt i "denial" og finner ikke motivasjon til å ta tak i problemet og kvitte seg med det. Du sier du har få venner, men det er her den av de som står deg nærmest kommer inn i bildet. Hvis du ikke takler å rydde opp selv, be om hjelp. Finn noen du kan stole på, som kan hjelpe deg, som kan lytte og som du kan prate med, til å hjelpe deg med å komme videre. Dytte deg litt. Dra deg litt. Som Bjørn Eidsvåg sier; "Eg ser at du er trøtt, men eg kan ikkje gå alle skritta for deg. Du får gå de sjøl, men eg vil gå de med deg".

 

Det andre er å kutte ut all kontakt med eksen som ikke omhandler barna. Du sa du "gjorde noe dumt" og du har helt rett, det er litt dumt. Jeg forstår deg inderlig godt og hva og hvordan og hvorfor sånne ting skjer, men med mindre det faktisk kan lede til at dere finner sammen igjen, er all personlig og følelsesmessig kontakt med eksen bare en brems som hindrer deg i å "get over it" og å komme videre.

 

Tenk på dette som har skjedd som en begynnelse på et nytt liv. Du har nå muligheten til å etablere deg på nytt, leve for barna dine og gjøre ting som du vil selv. Du er bare 34 år ung og det er nå du har muligheten til å faktisk forme ditt eget liv og stake ut kursen videre.

 

Bit tenna sammen, tenk litt på det jeg har sagt, ta til deg det du føler hjelper, prøv å ta til deg det du ikke føler hjelper (kanskje jeg har rett likevel?), og ta ett skritt og en dag av gangen.

 

Det er i motbakke det går oppover!

Endret 25. september 2012 av johanf

[Muffejenta]

Takk for et langt, klokt svar!! Er klart du har veldig rett. Sorgen er altoppslukende for tiden, men tar absolutt ting til meg.

[Makri]

Skjønte ikke helt hva du mente, "I tillegg har jeg gjort ting som slettes ikke var så lurt, men som føltes veldig riktig der og da IKKE snakk om utroskap , det var med eksen." ?? Om det ikke var utroskap, og med eksen, hva var det da som gjør at det ikke var lurt om det var med han?

 

Hadde du syntes det var helt OK i ettertid å ha sex med en person du er kjempeglad i og som kanskje ikke vil ha deg mer?

 

For min del, ja. Rett og slett fordi at en av mine livsfilosofier er at dersom det føltes riktig der i den situasjonen så lenge det ikke er snakk om 100% spontane greier, så får det være sånn. Etterpåklok kan alle være, og dersom jeg skulle bruke all min tid på å tenke på fortiden, og bekymre meg for framtiden, da hadde jeg ikke levd i nåtiden.

 

Helt riktig forstått, Buffy. Det var sånn jeg mente. Jeg kan ikke si jeg direkte angrer, for det var helt og totalt frivillig og veldig bra sånn der og da. Men det er ingen tvil om at det bare kompliserer. Blir bare veldig følsom, hormonell og enda mer needy :( Han har vært helt klar på at det ikke er noe mer følelser der, men lyst er lyst..... Jeg bare forstod nok ikke helt konsekvensene før jeg kjente at det ble enda mer smertefullt etterpå.

 

Sikkert dumt forklart av meg

 

Er selvfølgelig veldig takknemlig for barna mine , de er lyspunktene mine. De ville jeg selvfølgelig aldri, aldri vært foruten.

 

Grunnen til brudd er nok i hovedsak at han har hatt ekstremt mye ansvar for alt. Jeg har vært lenge uten jobb, slitt mye med psyken, ikke bidratt økonomisk eller annet. Men jeg hadde ikke trodd det ikke kunne løses på et vis. Etter siste fødsel endte jeg opp på psykiatrisk , var ekstremt langt nede, og han igjen, fikk masse, masse ansvar. Han takler ikke psykiske problemer og er veldig dårlig til å kommunisere. Så jeg har vært veldig alene om ting jeg har slitt med. Han har forståelig nok hatt nok med å ta vare på seg selv og barna. Etter smellen i fjor så har jeg vært til behandling alene..han mente det var mitt problem, enda vi ble anbefalt en time eller to sammen. Men.. jeg forstår han også. Vondt å kjenne på så mye skyld! :(

 

Da skjønte jeg deg mer. Da er det noe annet også. Kan egentlig ikke si noe annet enn at jeg sender deg så mange klemmer jeg rekker før jeg sovner her jeg sitter etter 11 timer på jobb. For noen tips eller lignende kan jeg ikke gi, da jeg ikke har gjennomgått noen samlivsbrudd etter så lang tid sammen og ikke har jeg barn. Men klemmer kan jeg.

[Fruitdealer]

Samlivsbrudd og livskriser er vel noe alle går igjennom, i en eller annen grad, i løpet av livet. For noen kommer først det ene og så det andre, for andre så inntreffer begge deler samtidig. For din del ser det ut til at det er dette som har skjedd nå.

 

Det å slite psykisk tærer på tilværelsen for begge parter. For den som er syk er det mye som tynger og for den som er partner, er det ikke alltid like lett å forstå hva som er "problemet". Hvis man ikke klarer å gi uttrykk for hva man sliter med, eller partneren ikke kan/vil forstå, blir det en torn i siden og en betennelse man ikke blir kvitt før den som har problemer faktisk blir frisk.

 

Det er trist at familier med barn etter 12 år sammen må bryte opp. Det er tungt for begge parter, og ikke minst barna som plutselig ikke bare skal forholde seg til en familie, men faktisk to enslige foreldre.

 

I tillegg har du nå, som du sier, havnet litt i gjørma når det gjelder det økonomiske? Det eksen din ikke tenker på, er at du er ikke bare en kvinne han har hatt et langt forhold til, men at du faktisk er moren til barna hans. I den sammenhengen synes jeg det er litt synd at han står fullt og helt på sine rettigheter mtp det økonomiske. Han setter deg litt i uføret og forkludrer samtidig ditt forhold til samfunnet og barna dine. Jeg forstår hva og hvorfor han gjør det, men skulle ønske vi (som mennesker) var litt mer omtenksomme overfor hverandre.

 

Jeg vet ikke hvor mottagelig du er for hjelp eller råd fra et åpent forum som dette, men jeg har et par ting jeg gjerne vil si, og jeg vet det er vanskelig å følge råd eller høre det som er "the simple truth".

 

For å få orden på livet ditt, må du gjøre et par ting. Det ene er å finne ut hva som er årsaken til at du sliter psykisk og fjerne dette fra livet ditt. For noen er det et forhold, en jobb, mangelen på venner eller andre ting. For andre kan det være noe helt annet. Min erfaring er at man etter en stund med motgang faktisk vet hva som er årsaken til problemene, men lever litt i "denial" og finner ikke motivasjon til å ta tak i problemet og kvitte seg med det. Du sier du har få venner, men det er her den av de som står deg nærmest kommer inn i bildet. Hvis du ikke takler å rydde opp selv, be om hjelp. Finn noen du kan stole på, som kan hjelpe deg, som kan lytte og som du kan prate med, til å hjelpe deg med å komme videre. Dytte deg litt. Dra deg litt. Som Bjørn Eidsvåg sier; "Eg ser at du er trøtt, men eg kan ikkje gå alle skritta for deg. Du får gå de sjøl, men eg vil gå de med deg".

 

Det andre er å kutte ut all kontakt med eksen som ikke omhandler barna. Du sa du "gjorde noe dumt" og du har helt rett, det er litt dumt. Jeg forstår deg inderlig godt og hva og hvordan og hvorfor sånne ting skjer, men med mindre det faktisk kan lede til at dere finner sammen igjen, er all personlig og følelsesmessig kontakt med eksen bare en brems som hindrer deg i å "get over it" og å komme videre.

 

Tenk på dette som har skjedd som en begynnelse på et nytt liv. Du har nå muligheten til å etablere deg på nytt, leve for barna dine og gjøre ting som du vil selv. Du er bare 34 år ung og det er nå du har muligheten til å faktisk forme ditt eget liv og stake ut kursen videre.

 

Bit tenna sammen, tenk litt på det jeg har sagt, ta til deg det du føler hjelper, prøv å ta til deg det du ikke føler hjelper (kanskje jeg har rett likevel?), og ta ett skritt og en dag av gangen.

 

Det er i motbakke det går oppover!

 

godt skrevet men er ikke enig med "Samlivsbrudd og livskriser er vel noe alle går igjennom"

[johanf]

Jeg bruker også selektiv sitering...

 

godt skrevet

 

Takk skal du ha, og jeg håper det hjelper trådstarter, iallfall litt.