Fjerne usikkerhet hos meg selv

[AnonymDiskusjon]

Hei!

 

Jeg er en 19 år gammel gutt som er ganske usikker på seg selv. Jeg vet ikke alltid helt hva jeg skal si eller gjøre, i bunn og grunn fordi jeg innerst tror at andre vil dømme meg tror jeg. Dette merker de andre rundt meg også gjennom de signalene jeg sender ut, og når jeg merker at de merker det, blir jeg bare enda mer usikker på meg selv. Denne usikkerheten fører også til at jeg blir herset med og det er ikke alltid gutta i klassen tar meg seriøst, noe som er ufattelig irriterende!

 

Jeg er i bunn og grunn drittlei hele situasjonen. Hva kan jeg gjøre for å bli mer sikker på meg selv? Takker for svar. Anonym poster: e0cb3304c523f54a71bb61a1d796c72c

[TMB]

Skaff deg selvironi. Seriøst, det hjelper sinnsykt mye.

[Nittutt]

Lær deg å slutte å bry deg om hva andre mener om deg. Da får du det bedre plus at du vil få alle jentene

[logaritmemannen]

Lær deg å slutte å bry deg om hva andre mener om deg.

Hvilke konkrete teknikker kan man bruke for å lære seg dette?

[djgudleif]

Hvilke konkrete teknikker kan man bruke for å lære seg dette?

Ved å drite seg ut utallige ganger og alltid steppe utenfor komfortsonen sin.

[logaritmemannen]

Den teknikken kalles for flooding(http://en.wikipedia....28psychology%29) og er ikke nødvendigvis super. Eksponeringsterapi har dog mindre tilbakefall.

 

Hva om man bare forsterker frykten sin ved å hele tiden pushe komfortsonen sin for mye?

[djgudleif]

Godt mulig.

 

Dog, etter min erfaring er det langt skumlere å gjøre en ting første gangen enn det er andre gangen.

 

Hver morgen stiller jeg meg under dusjen og skrur den rett på, vel vitende om at jeg kommer til å kjenne iskaldt vann fosse nedover ryggen min. Hardcore.

Første gang tok det meg over tre minutter å manne meg opp.

 

Nå gjør jeg det nesten med en gang. Jeg er fortsatt "redd", men jeg gjør det likevel.

 

Å komme over frykt betyr ikke nødvendigvis at fryken forsvinner, men at man lærer å handle på tross av den.

 

Det enkle og trygge kommer man sjeldent vei med, ettersom det sannsynligvis er sånn man har levd fram til det punktet man ønsker å forandre på noe.

[Nittutt]

Lær deg å slutte å bry deg om hva andre mener om deg.

Hvilke konkrete teknikker kan man bruke for å lære seg dette?

Teknikken jeg brukte var å begynne å tenke at det er MITT liv. JEG er den som skal bry meg om hva / hvordan JEG er. Liker andre ikke det så er det deres problem. Men nå er jo jeg en fantastisk person så

[Credibility]

En annen teknikk kan være å tenke på hvor fantastisk lite du betyr i en større sammenheng. Filosofer litt på det, tenk på Norge, tenk på verden, tenk på hele galakser og planeter i universet. Tenk på samfunnsforhold, på kjendiser, og ikke minst på folk du kjenner, og hvordan du ser på de. Forestill deg at du er 50 år frem i tid, og forestill deg en verden etter at du er død. Har det virkelig noe å si om DU dret deg ut en gang, eller hva du noensinne egentlig har foretatt deg?

 

Dømmer DU andre, eller tenker du bare at andre uansett har mer grunn til å dømme DEG? Det og er en viktig faktor. Vi finner likesinnende over alt fordi vi egentlig ikke er så unik. Hvordan du forholder deg til andre er i de fleste tilfeller synonymt med hvordan andre forholder seg til deg. Har du en god dag, men en attraktiv jente kaster aldri mer enn ett blikk på deg? Tror du det er fordi du ikke er verdt å se på, eller at du legger merke til det fordi du går med en forventning om enten å få et blikk eller ikke å få det?

 

Og tilbake til det første; DU er ubetydelig i en størres sammenheng. Du må finne ut hvem du vil være. Vil du være en som folk husker, eller vil du være han anonyme som ingen egentlig bryr seg videre om?

 

De som er usikre er og etter personlig erfaring de beste menneskene som finnes. De er ofte snille mot andre, og ender opp med gode betydningsfulle venner og en kjæreste og familie som de virkelig bryr seg om.

 

Ellers kan du tenke på en person som har det livet du ønsker å ha, og strekke deg etter det samme. Holder ikke utseendet eller fysikken til, gjør det gjennom utdanning. Det beste du som en dråpe i havet kan gjøre er å leve det livet du virkelig vil, for alt annet blir ubetydelig, både for deg og alle andre.

 

 

Jeg beklager om dette fremstår som et krast innlegg, men det er så ufattelig mange der ute som sitter med nøyaktig de samme tankene som deg. Du må bare prøve å finne deg selv, og lære å prioritere det som er viktig i DITT liv.

[Konto brukes ikke]

Drit oppi om andre dømmer deg, for det gjør alle uansett hvor du er på skalaen. Selv de mest populære og selvsikre blir dømt av andre. Du er minst like bra som alle de andre og det er først når du innser det selv du blir selvsikker. Selvfølgelig er det hyggelig å bli dømt godt, men dømmes man negativt så er det de som rett og slett ikke henger med. Det er deres problem, ikke ditt. Blir du herset med, så si klart ifra.

[AnonymDiskusjon]

Takk for mange gode svar.

 

Credibility, ja det var krast, men veldig sant. Jeg har ikke vært uheldig med utseende, tvert imot faktisk, så det er ikke det som er problemet. Jeg må rett og slett prioritere meg selv mer og vise hva jeg vil. Anonym poster: e0cb3304c523f54a71bb61a1d796c72c

[AnonymDiskusjon]

Jeg skal ikke stjele tråden, men jeg har så og si samme problem som TS, med at jeg er alt for redd for at andre skal se ned på meg, og jeg bruker mye energi på å tenke over sånt, og det har begrenset meg VELDIG. Før var jeg en som sa akkurat det jeg sa, hadde null problem med å tenke at andre så ned på meg, var noen frekke mot meg, så sa jeg klart i fra. Nå, så er det nesten stikk motsatt, og kan få megadårlig samvittighet for ingenting. (Da snakker vi bortimot ingenting). Jeg aner ikke hvorfor dette har snudd. Jeg er forøvrig 19 år.

 

Det er utrolig slitsomt i lengden, og tanken om at jeg ikke spiller meg selv fullt ut, at jeg ikke kjenner meg selv mer, er utrolig kjedelig. Selvom jeg "vet" at jeg egentlig burde drite i hva andre mener, og leve mitt liv som JEG vil. Men det lar seg liksom ikke koble til når det først gjelder.

 

Så jeg vil bare si (noe TS sikkert synes er greit?) at om noen har flere tips til TS, så legg dem gjerne ut uansett, for det er sikkert fler, som foreksempel meg som kan ha godt av dem.

 

Anonym poster: b5bf8ea0918cdc3741b5ed10b7dd157e

[Pölsa!]

Endret 19. desember 2012 av Pölsa!

[Pölsa!]

Å nei, å nei

Endret 19. desember 2012 av Pölsa!

[AnonymDiskusjon]

Ja, jeg får også veldig lett dårlig samvittighet! Hvis jeg f.eks. ignorerer en samtalepartner med det formål å snakke med en annen samtalepartner på andre siden av meg får jeg dårlig samvittighet. Egentlig gjør jeg ikke noe GALT, men tankegangen min vinkler det slik.

 

Nei, usikkerheten min kommer ikke av en spesifikk årsak egentlig. Men usikkerheten min handler MYE om at jeg ikke helt hva jeg skal si til tider. Eller er det usikkerheten min som gjør at jeg ikke vet hva jeg skal si? Eller henger disse to sammen på en måte som gjør at de forsterker hverandre??? Jeg er faktisk ikke sikker lengre.

 

Anonym poster: e0cb3304c523f54a71bb61a1d796c72c

[Pölsa!]

Det er ikke alltid man har noe å si. Det at du får dårlig samvittighet kommer av samme grunn som at du er usikker. Du føler at du skylder andre noe og på en måte føler du deg mindreverdig. Synes du at noen andre har en grunn til å ha dårlig samvittighet hvis de overser deg når de tydelig snakker med noen andre om noe annet?