Jeg savner å være uviten

[Joachim_F]

Noen ganger er det greit å kjøpe spill uten å vite alt om dem på forhånd.

 

Les hele saken

[MiSP]

Prøver å holde meg i skyggesonen jeg også. Heldigvis jobber jeg ikke med spill. Jeg hadde sett halvparten av sjefsfiendene i Super Mario Galaxy før spillet kom ut, og det tok litt av gleden ut av spillet.

[Onkel Kompost]

Dette med datablader er da også veldig interessant. Ofte kunne jeg kjøpe meg et datablad (Spesielt var norske Databladet en favoritt) for så å lese om igjen og om igjen om noen spesielle spill. Jeg slukte f.eks. alt rått av det som ble skrevet om Alone in the Dark. The Legacy kjøpte jeg kun på bakgrunn av en reklame i et blad. Da jeg hadde c64 hadde jeg faktisk ikke penger til datablader. Det var sjelden jeg kjøpte spill i det hele tatt.

[radiohodet]

Synes man er mer uvitende i dag enn på 90-tallet, jeg. Spillpressen hauser opp spillenes svar på Justin Bieber, og flesteparten av spillerne -liker- Justin Bieber. Man må jo være Sherlock Holmes for å spore opp de få gullkornene som drukner i det som har blitt en fullstendig kommersiell bransje. (Håper Kickstarter redder verden!)

 

Da var det bedre på 90-tallet hvor det var sært å like spill, og de som spilte brydde seg mer om kvaliteten på spill. Når man kjøpte spillmagasiner, så var man sikker på at en 9er faktisk forsvarte en 9er, og så kunne man selvsagt gjøre seg opp et ekstra inntrykk ved å prøve alle demoene på CDen som fulgte med. Kvaliteten på spill var også generelt høyere siden det var mindre penger i omløp og utviklerne hadde friere tøyler.

Endret 24. september 2012 av radiohodet

[fnwilborn]

Er det mysteriespillet i toppen Yar's Revenge? Ligner litt i hvert fall.

 

Min familie hadde ikke råd til spill da jeg var liten. Hadde en NES, som jeg arvet fra mine fettere, og fikk med en del spill der. Når jeg skulle ha et nytt spill, gikk jeg til den lokale video-sjappa og leide spillet eller spilte spill der. Var en slags mini-arcade. Kjøpte ikke noe spill den gangen. Mine foreldre ville ikke bruke penger på det, men fikk lov til å leie av og til.

[fenele]

 

Da var det bedre på 90-tallet hvor det var sært å like spill, og de som spilte brydde seg mer om kvaliteten på spill. Når man kjøpte spillmagasiner, så var man sikker på at en 9er faktisk forsvarte en 9er, og så kunne man selvsagt gjøre seg opp et ekstra inntrykk ved å prøve alle demoene på CDen som fulgte med. Kvaliteten på spill var også generelt høyere siden det var mindre penger i omløp og utviklerne hadde friere tøyler.

 

Sant så sant, jeg savner gode PC titler jeg. Ja det kommer noen gode spill i blant men mesteparten av det som spys ut på markedet i dag er dårlige sequels og coregames..

[TMfrantic]

Spesielt var norske Databladet en favoritt

 

Åh herregud for et vanvittig bra blad det var!!! Hva skjedde egentlig med det? Det sluttet plutselig å komme i posten en dag for leenge siden, så det heller ikke i butikkhyllene etter det

[Joachim_F]

Er det mysteriespillet i toppen Yar's Revenge? Ligner litt i hvert fall.

Niks. Men jeg skjønner veldig godt hvorfor du foreslo Yar's Revenge.

[Okapi]

Litt usikker, jeg. På en måte var det jo spennende når man kom over noe bra, men forholdsvis ukjent, men jeg unner ingen opplevelsen jeg hadde med

. Ble også litt arg over Warriors of Might and Magic, Drakenguard og Evergrace, som jeg alle kjøpte enten uvitende om hvor skrekkelige de var, eller fordi jeg tenkte at anmelderne kunne jo umulig ha rett her. Urk.

 

Problemet knyttes egentlig litt opp mot et annet fordums dilemma, nemlig hva man skulle gjøre dersom man endte opp med noe bedriten. Nå, som jeg stort sett kjøper spill på tilbud når de er et par måneder gamle, eller prøver en budsjett/indie-tittel, kan jeg bare riste på hode og legge bort den tittelen. Da jeg var barn på nittitallet kostet spillene imidlertid 600 kroner, med få tilbud. Bytt ut lønn med lommepenger og sleng på litt inflasjon, så ser man at prisene nå egentlig er veldig lave i forhold, selv om folk til stadighet klager over spillpriser. Det gjorde at om man først satt der med et bomkjøp, så måtte man nesten spille det. Forsvare kjøpet for seg selv, for venner, kognitiv dissonans, etc. Sånn til syvende og sist tror jeg egentlig jeg foretrekker situasjonen slik den er i dag, selv om det kanskje er litt mindre spennende.

[Kaeso]

Det her har jeg fundert på lenge, for nå er det nesten slik at spillbransjen skyter seg selv i foten ved å reklamere så mye for spillene sine.

 

Jeg holder meg bevisst unna gameplay-videoer og trailere som viser for mye cutscenes fra spill, for de avslører jo alltid alt for mye! Jeg så ikke en eneste video av Red Dead Redemption og las heller ikke en eneste anmeldelse, og det sitter igjen som den beste spillopplevelsen siden Shadow of the Colossus (som jeg heller ikke las noe om).

 

I steden for å nilese anmeldelser på jakt etter det nye 8/10 eller 9/10 spillet jeg vil plukke opp, tar jeg heller en tur på butikken og plukker opp et spill på magefølelsen. Noen bomkjøp blir det, men hva så?

 

Hadde nok aldri spilt Auf Wiedersehen Monty på C64 om jeg hadde lest om det eller sett en video først, men for et fantastisk spill! Ting var bedre før

[bjornhelge]

fin artikkel det her... de gode gammle dagene med c64 ja det var tider det. jeg var nok en av de heldig som hadde mest spill til c64 i nabolaget.. når jeg solgt min c64 i 1989 for innkjøp av en amiga500. hadde jeg 400 orginal spill og ennda mere på turbo tape og backup på floppy disk(drev mye med disk swapping med snail mail, hehe). angående blader så har jeg ennda min zzap64 sammling nesten komplett.. informasjon var ikke noen problem for min del anngående spill. men disse anmelderene av spill var ikke mye å stole på den gangen. og man hadde ikke video så mann ble ikke røpet hele spillet som i dag. så det er en stor forskjell fra da og i dag... uansett så var spill mere spennende den gang. nå er det jo bare big business for det meste og lite er lat til fantasien

[bjornhelge]

by the way spillet øvert i artikkelen heter firefly og ble publishert av ocean... husk godt den fantastisk loading musikk fra det her spillet

[w0nderCHiN]

Det er som min far sier: "Alt var bedre i gamle dager sønn..."

Mebe...

[Onkel Kompost]

Spesielt var norske Databladet en favoritt

 

Åh herregud for et vanvittig bra blad det var!!! Hva skjedde egentlig med det? Det sluttet plutselig å komme i posten en dag for leenge siden, så det heller ikke i butikkhyllene etter det

 

Jeg er svært usikker. Jeg gikk i mange måneder og spante etter Databladet. Jeg lurte på om min lokale Narvesen hadde sluttet å ta det inn. Men det ble vel for smått?

[oerhört]

Kjenner godt denne problematikken. Det blir imidlertid lettere å unngå overdosering av informasjon når man ikke lenger skriver (så mye) om spill.

 

Et godt eksempel akkurat nå er Dishonored. Det ser ut som et spill jeg kommer til å like, men jeg vet omtrent ingenting om det ut over at det bygger på ideen om dynamisk, simulert spilldynamikk slik som i Thief og Deus Ex. Gleder meg til å sette meg ned nesten helt uten forventninger med dette.

[Joachim_F]

by the way spillet øvert i artikkelen heter firefly og ble publishert av ocean... husk godt den fantastisk loading musikk fra det her spillet

Det er korrekt. :-)

 

Jeg skjønte meg egentlig aldri helt på Firefly, men musikken var usedvanlig god.

 

 

(skip til 1:50 og vent litt)

[ArkArk]

Litt usikker, jeg. På en måte var det jo spennende når man kom over noe bra, men forholdsvis ukjent, men jeg unner ingen opplevelsen jeg hadde med

. Ble også litt arg over Warriors of Might and Magic, Drakenguard og Evergrace, som jeg alle kjøpte enten uvitende om hvor skrekkelige de var, eller fordi jeg tenkte at anmelderne kunne jo umulig ha rett her. Urk.Problemet knyttes egentlig litt opp mot et annet fordums dilemma, nemlig hva man skulle gjøre dersom man endte opp med noe bedriten. Nå, som jeg stort sett kjøper spill på tilbud når de er et par måneder gamle, eller prøver en budsjett/indie-tittel, kan jeg bare riste på hode og legge bort den tittelen. Da jeg var barn på nittitallet kostet spillene imidlertid 600 kroner, med få tilbud. Bytt ut lønn med lommepenger og sleng på litt inflasjon, så ser man at prisene nå egentlig er veldig lave i forhold, selv om folk til stadighet klager over spillpriser. Det gjorde at om man først satt der med et bomkjøp, så måtte man nesten spille det. Forsvare kjøpet for seg selv, for venner, kognitiv dissonans, etc. Sånn til syvende og sist tror jeg egentlig jeg foretrekker situasjonen slik den er i dag, selv om det kanskje er litt mindre spennende.

 

Dragons Lair var jeg en millimeter fra å kjøpe til Nintendo 8-Bits, som jeg hadde på 80 og begynnelsen av 90 tallet.Husker ikke hvorfor det ikke ble noe kjøp, men jeg er veldig glad jeg ikke kjøpte det frustrerende makkverket av et spill, når jeg ser anmeldelsene det har fått oppigjennom, og Angry Videogame Nerd har også anmeldt spillet..det er irriterende som f..

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

Pleier som oftest å se gameplay før jeg kjøper et spill, jeg kjøper bare dersom jeg liker det, og på PC så kjøper jeg bare gjennom steam når det er billig (er student uten jobb).

Endret 27. september 2012 av Slettet-x7D6du0Hjb

[Okapi]

Dragons Lair var jeg en millimeter fra å kjøpe til Nintendo 8-Bits, som jeg hadde på 80 og begynnelsen av 90 tallet.Husker ikke hvorfor det ikke ble noe kjøp, men jeg er veldig glad jeg ikke kjøpte det frustrerende makkverket av et spill, når jeg ser anmeldelsene det har fått oppigjennom, og Angry Videogame Nerd har også anmeldt spillet..det er irriterende som f..

 

Jeg pleide å lese anmeldelser også på den tiden, men tror ikke det spillet dukket opp i Nintendo Magasinet/Power Player, og anmeldelsen i Club Nintendo var jo forholdsvis positiv. Ikke så greit for å en niåring å vite at den blekka var ren reklame. Hard lærdom.

[Aperture89]

Finfin artikkel. Husker jeg også drømte meg bort i spillcoveret...Gikk faktisk aldri på en eneste smell der, men kjøpte nesten kun nintendospill, så skulle bli klassikere, så kanskje ikke så rart (N64 tiden..)