Er ateisme like bastant som religiøsitet?

[Mountain_owl]

Det er mye mer ulogisk å tro på noe man ikke har bevis for, enn å ikke tro på noe som det ikke finnes bevis for. At vi ikke vet sikkert at noe finnes/ikke finnes, vil ikke nødvendigvis si at det er en 50/50 sannsynlighet for at det finnes. For meg er eksistensen av en gud like sannsylig som eksistensen av julenissen eller trollet i skogen. Og nei, jeg vil absolutt ikke si at det er 50/50. Det tror jeg egentlig ikke du vil påstå heller. Det er ikke noe bastant i å være ateist. En ateist ville erkjent en gud så fort det fantes bevis for det, hva er vel bastant ved det? Det som er bastant er å stå fast ved en tro det ikke finnes bevis for. På hvilket grunnlag rettferdiggjør man det?

 

Så nei. Ateisme er ikke like bastant som religiøsitet. Faktisk så er det ikke bastant i det hele tatt om du tenker deg litt om.

[Viewety]

Men dere har da ingen beviser for at en gud ikke finnes som vi kan tro på. Hvis det er det ateisme er, da er vel i grunn skillet mellom agnostikere og ateister i praksis veldig lite, den eneste forskjellen er vel da at ateister ikke tror mens agnostikere er usikkre?

 

Det er umulig å motbevise noe som ikke er observerbart på noen som helst måte. Det blir som å motbevise at påskeharen eksisterer, samtidig som påskeharen er usynlig og ikke har noen innvirkning på noe eller noen.

 

Jeg har inntrykk at de fleste ateister egentlig er agnostiske ateister, men det er vanlig å si at man er ateist fremfor agnostisk ateist.

 

Agnostic atheism sakset fra wikipedia:

Agnostic atheism, also called atheistic agnosticism, is a philosophical position that encompasses both atheism and agnosticism. Agnostic atheists are atheistic because they do not hold a belief in the existence of any deity and agnostic because they claim that the existence of a deity is either unknowable in principle or currently unknown in fact.

Endret 23. september 2012 av Viewety

[RWS]

For meg er saken klar, det er 50/50.

Dette er tatt opp i poster før, men jeg føler at det er så viktig å presisere at jeg tar det opp en gang til.

 

Hvordan kan en ting vi ikke vet noe om bli 50/50? Hvis noen påstår at det bor store biller, såkalte brannbiller, nede i vulkaner og vi ikke klarer å bevise denne påstandene grunnet voldsom hete nede i vulkanene så er det plutselig 50/50% sjansje for at slike biller eksisterer? Hører du selv hvor dumt dette høres ut? Hvis vi ikke innehar et eneste bevis for at slike brannbiller eksisterer, hvorfor skal vi da forholde oss til det som 50/50% og ikke 99,99% IKKE sannsynlig? Kan du forklare det?

 

 

På samme måte som ingen har klart å komme med noen håndfaste bevis på at noe gudommelig ikke eksisterer, har heller ingen klart å motbevise det med håndfaste bevis. Han var uenig i dette, og han mente at det var en større sjanse for at det ikke finnes noe gudommelig.

Vennen din har helt rett. I likhet med troll, alver og enhjørninger så er guder også BARE en påstand i og med ingen har sett, hørt eller på annen måte hatt omgang med gud eller guder og her hjelper det IKKE at folk TROR de har hatt omgang med guden de tilfeldigvis måtte tro på når alt de har å vise til er sin egen fantasi. Men du ville kanskje gi troll, enhjørninger og alver en 50/50% sjansje for eksistens også? I så fall, hvorfor ikke? Påstander om gud er ikke mer eller bedre bevist enn påstander omn troll og dens like....

 

Jeg for min del tror det finnes noe gudommelig. Hva det er vet jeg ikke, og jeg er ikke overbevist av religioner som hevder de har svarene. Jeg blir vel kanskje derfor en troende agnostiker?

Hvprfor tro på noe det ikke finnes beviser for? Hvorfor syntes du det er så galt å stille seg avventende, som de fleste ateister gjør?

 

Poenget med hele tråden er i grunn å spørre om dere mener ateisme er like bastant som religiøsitet. Jeg personlig synes det er like bastant å nekte for at det finnes noe man ikke kan bevise, som det er å være helt overbevist om noe man ikke kan bevise. På samme måte som religiøse hevder å ha svaret på hva som styrer verden, vil jeg si at ateister også har svaret klart for deres del, og dette synes jeg er et lite paradoks.

 

Hva synes dere?

Nei. De fleste ateister er HELT åpne for at det KAN finnes en gud, men siden bevisene for gud, og guder er det faktisk ganske mange av, ikke finnes så stiller de fleste seg åpne for at det KAN finnes guder. Har ingenting med bastanthet å gjøre, men en sunn skepsis til hva som faktisk er virkelighet. Virkeligheten til troende er basert på ren fiksjon og fantasi og et ØNSKE om at deres gud er sannhet, men de har ingenting å henge dette på. Fortellinger om vitnesbyrd, møter med jesus, helbredelser etc er basert på de samme ønske tenkningene, da heller ikke dette har et eneste bevis for seg (Joda, du har sikkert hørt om både den og den som mirakuløst har blitt helbredet, men hvordan VET de at det var deres gud som grep inn? I mine øyne er helbredelse ikke annet enn en innrømmelse fra de troende om at guden de tror står bak helbredelsen er ond, for hvorfor lar gud dem bli syke i det hele tatt, når han vet at han skal helbrede dem? Er han bare ond eller er han bare ute etter å vise seg i så fall?) Det er jo bare påstander de har hele veien jo, hvorfor i all verden skal noen legge sin lit til slikt?

[Delvis]

Det er mye mer ulogisk å tro på noe man ikke har bevis for, enn å ikke tro på noe som det ikke finnes bevis for. At vi ikke vet sikkert at noe finnes/ikke finnes, vil ikke nødvendigvis si at det er en 50/50 sannsynlighet for at det finnes. For meg er eksistensen av en gud like sannsylig som eksistensen av julenissen eller trollet i skogen. Og nei, jeg vil absolutt ikke si at det er 50/50. Det tror jeg egentlig ikke du vil påstå heller. Det er ikke noe bastant i å være ateist. En ateist ville erkjent en gud så fort det fantes bevis for det, hva er vel bastant ved det? Det som er bastant er å stå fast ved en tro det ikke finnes bevis for. På hvilket grunnlag rettferdiggjør man det?

 

Så nei. Ateisme er ikke like bastant som religiøsitet. Faktisk så er det ikke bastant i det hele tatt om du tenker deg litt om.

 

Skal man først snakke om logikk oppi det der, faller dette på egen urimelighet. I og med at tro er noe personlig og ulikt for den enkelte som tror, og ikke noe man kan generalisere som en standard i forhold til en logisk standard.

 

Og den sammenligningen med "Gud" og "Julenisse" blir litt sånn dum. Da forestiller man seg at en troende nøvendigvis tror på en typisk barnslig illustrert "gud" som et skjeggete vesen med krone som sitter på en trone oppi skyene et sted, på samme måte som en julenisse blir framstilt. Det der blir mest en teknikk til å latterggjøre andres tro på.

Slik er det selvsagt ikke. De fleste seriøst troende tror vel på en eller annen stor altomfattende avansert kraft eller noe sånt, og det blir noe annet.

Bare sånn at man får skillet littegrann på snørr og barter her mener jeg.

 

Nå har ikke jeg noen direkte tro på noe sånn personlig da, men der er utvilsomt endel av hva man kan kalle "ekstremateister" også, som virker nærmest desperat besatt av å bruke alle midler på å avfeie, benekte, latterggjøre og skade andres personlige tro.

Ekstremt religiøst troende og/eller som pusher sin tro på andre, er selvsagt også forkastelig.

Endret 24. september 2012 av Delvis

[Abigor]

Poenget med hele tråden er i grunn å spørre om dere mener ateisme er like bastant som religiøsitet. Jeg personlig synes det er like bastant å nekte for at det finnes noe man ikke kan bevise, som det er å være helt overbevist om noe man ikke kan bevise. På samme måte som religiøse hevder å ha svaret på hva som styrer verden, vil jeg si at ateister også har svaret klart for deres del, og dette synes jeg er et lite paradoks.

 

Hva synes dere?

Ateisme er per definisjon fravær av gudetro. Fravær er ikke bastant, det er bare fravær. Ateisme i sin videste forstand er ikke benektelse av noe som helst. Ateister har ikke noe svar klart.

 

Om sterk ateisme er like bastant som teisme, det kan godt hende.

 

Er det bastant å hevde at Donald Duck ikke eksisterer utenfor Andeby?

Men dere har da ingen beviser for at en gud ikke finnes som vi kan tro på. Hvis det er det ateisme er, da er vel i grunn skillet mellom agnostikere og ateister i praksis veldig lite, den eneste forskjellen er vel da at ateister ikke tror mens agnostikere er usikkre?

Slik jeg har forstått agnostisisme så handler ikke det om usikkerhet. Det handler ikke engang om posisjon knyttet til å tro på guder. Det handler om viten og om du mener man kan ha sikker viten om guder. På den måten er agnostisisme kompatibelt med både ateisme og teisme. Og la meg legge til, det er ikke det ateisme er. Forskjellen på ateisme og agnostisisme er at ateisme er fravær av gudetro. Agnostisisme er at man mener det ikke finnes sikker viten eller bevis for guder.

Jeg tror jeg trenger en ordentlig definisjon på hva ateisme faktisk er, for jeg har alltid fått høre at ateister benekter at det finnes noen gud.

Det er særlig teister som sprer denne misoppfatningen av ateisme. Motivet er å få ateisme til å bli tro akkurat slik teisme er.

Endret 24. september 2012 av Abigor

[Red Frostraven]

Teisme. Troen på guder.

Ateisme. Uten tro på guder

 

Prefikset "a" betyr "uten" eller "ikke".

 

Gnostisisme. Troen på at man kan vite [noe] sikkert.

Agnostisisme. Uten troen på at man kan vite [noe] sikkert.

 

Gnostisk teist. Troen på at man kan vite at [gud(er) eksisterer] og at gud(er) eksisterer.

Gnostisk ateist. Troen på at man kan vite at [guder ikke eksisterer] og uten tro på at gud(er) eksisterer

Agnostisk teist. Uten troen på at man kan vite at [gud(er) eksisterer] og troen på at gud(er) eksisterer

Agnostisk ateist. Uten troen på at man kan vite at [gud(er) eksisterer] og uten troen på at guder eksisterer

[Mountain_owl]

Det er mye mer ulogisk å tro på noe man ikke har bevis for, enn å ikke tro på noe som det ikke finnes bevis for. At vi ikke vet sikkert at noe finnes/ikke finnes, vil ikke nødvendigvis si at det er en 50/50 sannsynlighet for at det finnes. For meg er eksistensen av en gud like sannsylig som eksistensen av julenissen eller trollet i skogen. Og nei, jeg vil absolutt ikke si at det er 50/50. Det tror jeg egentlig ikke du vil påstå heller. Det er ikke noe bastant i å være ateist. En ateist ville erkjent en gud så fort det fantes bevis for det, hva er vel bastant ved det? Det som er bastant er å stå fast ved en tro det ikke finnes bevis for. På hvilket grunnlag rettferdiggjør man det?

 

Så nei. Ateisme er ikke like bastant som religiøsitet. Faktisk så er det ikke bastant i det hele tatt om du tenker deg litt om.

 

Skal man først snakke om logikk oppi det der, faller dette på egen urimelighet. I og med at tro er noe personlig og ulikt for den enkelte som tror, og ikke noe man kan generalisere som en standard i forhold til en logisk standard.

 

Og den sammenligningen med "Gud" og "Julenisse" blir litt sånn dum. Da forestiller man seg at en troende nøvendigvis tror på en typisk barnslig illustrert "gud" som et skjeggete vesen med krone som sitter på en trone oppi skyene et sted, på samme måte som en julenisse blir framstilt. Det der blir mest en teknikk til å latterggjøre andres tro på.

Slik er det selvsagt ikke. De fleste seriøst troende tror vel på en eller annen stor altomfattende avansert kraft eller noe sånt, og det blir noe annet.

Bare sånn at man får skillet littegrann på snørr og barter her mener jeg.

 

Nå har ikke jeg noen direkte tro på noe sånn personlig da, men der er utvilsomt endel av hva man kan kalle "ekstremateister" også, som virker nærmest desperat besatt av å bruke alle midler på å avfeie, benekte, latterggjøre og skade andres personlige tro.

Ekstremt religiøst troende og/eller som pusher sin tro på andre, er selvsagt også forkastelig.

 

Jeg er klar over at ikke alle troende ser for seg en skjeggete mann på en sky, men å heller kalle gud en altomfattende kraft blir like dumt synes jeg (på hvilket grunnlag kan du si at det finnes en slik altomfattende guddommelig kraft?). Det blir som å tro på magi. Det finnes mye som virker "magisk" her i verden, men alt dette har som regel en naturlig forklaring. Og jeg prøver ikke å latterliggjøre troende. Enkelte i min nære familie er troende og jeg vil virkelig ikke latterliggjøre dem eller kalle de uintelligente. Men at det finnes en logisk brist der vil jeg absolutt si at det gjør. Jeg er opptatt av vitenskap og at man skal underbygge sine oppfatninger med bevis, gjør det meg ekstrem? At jeg bruker humor for å sette lys på en logisk brist, gjør det meg militant? Javel, so be it ;-)

[Delvis]

Det er mye mer ulogisk å tro på noe man ikke har bevis for, enn å ikke tro på noe som det ikke finnes bevis for. At vi ikke vet sikkert at noe finnes/ikke finnes, vil ikke nødvendigvis si at det er en 50/50 sannsynlighet for at det finnes. For meg er eksistensen av en gud like sannsylig som eksistensen av julenissen eller trollet i skogen. Og nei, jeg vil absolutt ikke si at det er 50/50. Det tror jeg egentlig ikke du vil påstå heller. Det er ikke noe bastant i å være ateist. En ateist ville erkjent en gud så fort det fantes bevis for det, hva er vel bastant ved det? Det som er bastant er å stå fast ved en tro det ikke finnes bevis for. På hvilket grunnlag rettferdiggjør man det?

 

Så nei. Ateisme er ikke like bastant som religiøsitet. Faktisk så er det ikke bastant i det hele tatt om du tenker deg litt om.

 

Skal man først snakke om logikk oppi det der, faller dette på egen urimelighet. I og med at tro er noe personlig og ulikt for den enkelte som tror, og ikke noe man kan generalisere som en standard i forhold til en logisk standard.

 

Og den sammenligningen med "Gud" og "Julenisse" blir litt sånn dum. Da forestiller man seg at en troende nøvendigvis tror på en typisk barnslig illustrert "gud" som et skjeggete vesen med krone som sitter på en trone oppi skyene et sted, på samme måte som en julenisse blir framstilt. Det der blir mest en teknikk til å latterggjøre andres tro på.

Slik er det selvsagt ikke. De fleste seriøst troende tror vel på en eller annen stor altomfattende avansert kraft eller noe sånt, og det blir noe annet.

Bare sånn at man får skillet littegrann på snørr og barter her mener jeg.

 

Nå har ikke jeg noen direkte tro på noe sånn personlig da, men der er utvilsomt endel av hva man kan kalle "ekstremateister" også, som virker nærmest desperat besatt av å bruke alle midler på å avfeie, benekte, latterggjøre og skade andres personlige tro.

Ekstremt religiøst troende og/eller som pusher sin tro på andre, er selvsagt også forkastelig.

 

Jeg er klar over at ikke alle troende ser for seg en skjeggete mann på en sky, men å heller kalle gud en altomfattende kraft blir like dumt synes jeg (på hvilket grunnlag kan du si at det finnes en slik altomfattende guddommelig kraft?). Det blir som å tro på magi. Det finnes mye som virker "magisk" her i verden, men alt dette har som regel en naturlig forklaring. Og jeg prøver ikke å latterliggjøre troende. Enkelte i min nære familie er troende og jeg vil virkelig ikke latterliggjøre dem eller kalle de uintelligente. Men at det finnes en logisk brist der vil jeg absolutt si at det gjør. Jeg er opptatt av vitenskap og at man skal underbygge sine oppfatninger med bevis, gjør det meg ekstrem? At jeg bruker humor for å sette lys på en logisk brist, gjør det meg militant? Javel, so be it ;-)

 

Egentlig behøver det ikke være å tro på spesielt "magi". Man kan bare ta eksistensen som den er. Er det ikke ganske magisk uansett? samme om det har fulgt en utviklingsprosedyre. Så på sett og vis, ville det ikke vært stort rarere om der er noe større utenfor som "trekker i trådene". Det kan jo være aliens for den del, og kanskje det er det (Esekiel er ganske forbløffende lesning).

Hvordan kunne noen beskrive mekaniske fartøyer med utstyrt mannskap for tusener av år siden?

 

Nei du er gjerne ikke ekstrem. Det er klart man må få mene at alt skal bevises. Men det må også være tillatt å ha oppfatninger, uten at det kreves at man må bevise det.

[SleepHead]

Etter Å ha tenkt litt på spørsmålet tråden handler om har jeg kommet frem til ett par ting.

 

Jeg vil ikke si at ateisme er like bastant som religiøsitet, men har tenkt en del på det med å tro. For meg virker det som at ateister faktisk trenger mer tro en religiøse, hvorfor spørr du?

Fordi det er en mye vanskeligere virkelighet å tro på at vi ikke har en meningi livet, fremfor å tro vi har en viktig mening med vår eksistens.

 

Selve faktumet at vi, som mennesker, er på lik linje med andre dyr er vanskelig for mange å akseptere. Ikke nødvendigvis på lik linje innen næringskilden, men på lik linje innenfor vår eksistens.

[KarlRoger]

Det som er, er at det er vanskeligere å vite enn å tro. For å vite noe kreves det innsats, forskning, studier, eksperimenter. For å tro trengs ingenting mer enn en enslig påstand, som du gjerne kan komme med selv, uten at det basert i noe annet enn din egen fantasi.

Endret 25. september 2012 av KarlRoger

[Mountain_owl]

Etter Å ha tenkt litt på spørsmålet tråden handler om har jeg kommet frem til ett par ting.

 

Jeg vil ikke si at ateisme er like bastant som religiøsitet, men har tenkt en del på det med å tro. For meg virker det som at ateister faktisk trenger mer tro en religiøse, hvorfor spørr du?

Fordi det er en mye vanskeligere virkelighet å tro på at vi ikke har en meningi livet, fremfor å tro vi har en viktig mening med vår eksistens.

 

Selve faktumet at vi, som mennesker, er på lik linje med andre dyr er vanskelig for mange å akseptere. Ikke nødvendigvis på lik linje innen næringskilden, men på lik linje innenfor vår eksistens.

 

Det finnes nok enkelte som finner det vanskelig å innfinne seg med at det ikke finnes en overordnet mening med livet. Men dette gjelder absolutt ikke alle ateister. Jeg er et eksempel på dette. For meg gjør det ingenting om livet mitt ikke utgjør en større mening. Jeg synes tilværelsen likevel er utrolig givende og spennende i seg selv. Jeg ville ikke vært det foruten. Skjer det ingenting spesielt når jeg dør annet enn at jeg opphører å eksistere vil jeg ikke ta noen videre fornærmelse av dette. Er jeg død vil jeg ikke kunne tenke over hvor kjipt det er, for å si det sånn. Jeg skaper min egen mening (da ikke en generaliserbar mening, men en subjektiv en). Livet er meningsfullt i seg selv for meg! Vi er nå her, vi lever. Hvorfor er ikke så utrolig viktig for meg i forhold til å skulle være lykkelig.

[Zepticon]

Og den sammenligningen med "Gud" og "Julenisse" blir litt sånn dum.

Da forestiller man seg at en troende nøvendigvis tror på en typisk barnslig illustrert "gud" som et skjeggete vesen med krone som sitter på en trone oppi skyene et sted, på samme måte som en julenisse blir framstilt. Det der blir mest en teknikk til å latterggjøre andres tro på.

Helt feil. At religiøse oppfatter julenissen som en latterliggjøring, er fordi man som religiøs ikke tror på julenissen, men tror på gud. For meg som ikke tror på noen av dem, er begge to like latterlige, eller usansynlige.

 

Slik er det selvsagt ikke. De fleste seriøst troende tror vel på en eller annen stor altomfattende avansert kraft eller noe sånt, og det blir noe annet.

Bare sånn at man får skillet littegrann på snørr og barter her mener jeg.

På hvilken måte er en mystisk altomfattende kraft som man ikke har noen beviser for, forskjellig fra en gammel gavmild gubbe som man heller ikke har noen beviser for?

 

Nå har ikke jeg noen direkte tro på noe sånn personlig da, men der er utvilsomt endel av hva man kan kalle "ekstremateister" også, som virker nærmest desperat besatt av å bruke alle midler på å avfeie, benekte, latterggjøre og skade andres personlige tro.

Ekstremt religiøst troende og/eller som pusher sin tro på andre, er selvsagt også forkastelig.

Ateisme i sin mest ekstreme form, som vi liker å kalle anti-teisme, kan sammenlignes med religiøs overbevisning.

 

Det finnes ingen beviser hverken for eller imot, så da er man i praksis agnostisk til guds eksistens, men man kan velge å støtte gudehypotesen, eller forkaste den. De fleste ateister forkaster den slik den fremstår i dag, pga mangel på beviser som støtter den. Dette er måten man gjør det på i alle andre vitenskapelige forsøk.

 

Bortsett fra de fornuftige ateistene så har man en stor gruppe ufornuftige religiøse, som velger å tro på gudehypotesen, til tross for de åpenbare manglene på bevis.

På den andre siden har man en gjeng like ufornuftige ateister, som følger en antihypotese, som sier at gud eksisterer ikke, og disse er støttet av like få bevis som guds eksistens. Det er dog en hel del problemer med denne antihypotesen, da den i praksis er et forsøk på å bevise en negativ.

 

 

Så nei, ateisme i seg selv er ikke bastant. Det er så enkelt som "man tror ikke på gud." Og dette er veldig forskjellig fra å "tro at gud ikke eksisterer". Forvirringen starter fordi anti-teister også er ateister, men ateister ikke nødvendigvis er anti-teister. Litt i samme baner som at en katolikk er kristen, men en kristen trenger ikke være katolikk.

 

Jeg er for eksempel ateist, og tror ikke på gud. Men jeg tror ikke at han ikke eksisterer. Jeg finner bare sansynligheten for guds eksistens så lav at jeg putter den i samme "kurv" som russels tekanne, flyvende spaghettimonster, nisser og enhjørninger.

[Delvis]

 

Det finnes nok enkelte som finner det vanskelig å innfinne seg med at det ikke finnes en overordnet mening med livet. Men dette gjelder absolutt ikke alle ateister. Jeg er et eksempel på dette. For meg gjør det ingenting om livet mitt ikke utgjør en større mening. Jeg synes tilværelsen likevel er utrolig givende og spennende i seg selv. Jeg ville ikke vært det foruten. Skjer det ingenting spesielt når jeg dør annet enn at jeg opphører å eksistere vil jeg ikke ta noen videre fornærmelse av dette. Er jeg død vil jeg ikke kunne tenke over hvor kjipt det er, for å si det sånn. Jeg skaper min egen mening (da ikke en generaliserbar mening, men en subjektiv en). Livet er meningsfullt i seg selv for meg! Vi er nå her, vi lever. Hvorfor er ikke så utrolig viktig for meg i forhold til å skulle være lykkelig.

 

Dette "mening med livet" er en sånn floskel. For troende, dreier det seg vel om fryten for "fortapelse". Altså intetheten, eller det som værre er.

 

Om der er noen slags fortsettelse etter jordisk død eller ei, vet vi strengt tatt ikke med sikkerhet.

[Delvis]

På hvilken måte er en mystisk altomfattende kraft som man ikke har noen beviser for, forskjellig fra en gammel gavmild gubbe som man heller ikke har noen beviser for?

 

Vel. Det har vel bare med et visst gangsyn for hva som er mer sannsynlig å gjøre. Om der er en eller annen slik kraft, er det vel mer trolig at det er noe avansert enne en slik gubbe?

[Mountain_owl]

Det finnes nok enkelte som finner det vanskelig å innfinne seg med at det ikke finnes en overordnet mening med livet. Men dette gjelder absolutt ikke alle ateister. Jeg er et eksempel på dette. For meg gjør det ingenting om livet mitt ikke utgjør en større mening. Jeg synes tilværelsen likevel er utrolig givende og spennende i seg selv. Jeg ville ikke vært det foruten. Skjer det ingenting spesielt når jeg dør annet enn at jeg opphører å eksistere vil jeg ikke ta noen videre fornærmelse av dette. Er jeg død vil jeg ikke kunne tenke over hvor kjipt det er, for å si det sånn. Jeg skaper min egen mening (da ikke en generaliserbar mening, men en subjektiv en). Livet er meningsfullt i seg selv for meg! Vi er nå her, vi lever. Hvorfor er ikke så utrolig viktig for meg i forhold til å skulle være lykkelig.

 

Dette "mening med livet" er en sånn floskel. For troende, dreier det seg vel om fryten for "fortapelse". Altså intetheten, eller det som værre er.

 

Om der er noen slags fortsettelse etter jordisk død eller ei, vet vi strengt tatt ikke med sikkerhet.

 

Jeg flyr ikke rundt og er redd for skumle nattafortellinger om "evig fortapelse", hva enn det skal sies å være. Sannsynligheten for "evig fortapelse" er såpass liten at det kaster jeg ikke bort tid og krefter på. Nei, vi vet det ikke, men jeg vil si det er meget sannsynlig at ingen verdens ting skjer, annet enn opphørelse av eksistens. Fordi vi ikke vet sikkert, gjør ikke sannsynligheten for at noe skjer større. Og nå var temaet jeg kommenterte meningen med eksistensen. En følelse av mening/mangel på mening går det ikke bare an å avfeie uten videre, fordi man selv ikke er opptatt av den.

[Delvis]

"Blide stunder har vi alle" sier Hamsun. Fangen som satt i sin kjerre på vei til skafottet, ble gnaget i baken av en spiker. Han flyttet dermed på seg.

I retrospekt kan vi da si at: det var da godt han gjorde det, så han slapp den plagen iallefall.

Endret 25. september 2012 av Delvis

[Terrasque]

 

Edit : also http://en.wikipedia....aghetti_Monster

 

Edit 2 : 50/50? Walter, is that you?

Endret 25. september 2012 av Terrasque

[HylendeUlf]

Jeg tror ikke på gud og mener religion en noe vi fint kunne klart oss uten. Ser på en prest som en klovn som siteret ting ifra en bok jeg ser på som en utrolig kjedelig eventyrfortelling. Nå skal jeg ikke si hva jeg mener om enkelte andre religioner, men det er ikke mye hyggelig jeg har å si om slikt. Kan nok si at jeg er ganske så bastant ja.

[Skurupu]

Ateismen i seg selv er ikke veldig bastant. Men veldig mange ateister er bastante.

 

Ateismen er en tro. Man trur det ikke finnes noen gud. Man kan ikke VITE at det ikke er noen gud. Gud er ikke falsifiserbar.

[Abigor]

Ateisme er ikke en tro. Svært mange teister insisterer på at ateisme er en tro, slik at både ateisme og teisme stiller på samme nivå. Men ateisme er ikke tro, det er fravær av tro. På samme måte som å ikke samle på frimerker ikke er en hobby.