Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Er jeg urimelig og ufølsom..?


Anbefalte innlegg

Hei forum.

 

Trodde jeg aldri kom til å krype til et forum for å snakke om slikt, men jeg føler også at tar jeg det via vennegjengen så går jungeltromma og situasjonen høres fort annerledes ut avhengig av hvor mange ledd den hopper.

 

Uansett, saken er at jeg har en kjæreste/samboer som jeg har vært sammen med over et år og samboer med litt over et halvt år.

Vi er to litt forskjellige mennesker men liker hverandre veldig godt, så godt at vi jevnlig deler de tre store ordene "Jeg elsker deg".

 

Men som sagt så er vi litt forskjellige i visse saker, mange av dem klarer vi å løse sammen og faktisk få en fornuftig løsning ut av.

Men det er desverre to "saker" som i det siste har kommet opp igjen og opp igjen uten å finne en god løsning, noe som resulterer i krangling uten at det blir bedre når vi legger oss/står opp.

 

Et par ting som skal sies med meg, jeg har vært mobbeoffer på barneskole, ungdomsskole og videregående, ikke altfor alvorlig men alvorlig nok til at det har vært en kje tid som jeg gradvis har lagt bak meg.

På grunn av dette har jeg da hatt en relativt liten vennegjeng som jeg syntes er en allright gjeng.

 

Det bringer oss inn på sak nr: 1.

Jeg liker å møte nevnte vennegjeng for å feste, fort hver helg (ikke nødvendigvis hele helgen, men evt en dag i helga).

Vi har det veldig hyggelig, drikker og bare har det generelt hyggelig sammen (i allefall sånn jeg ser det).

Min sambo har gang på gang sagt at hun er imot denne festingen og drikkingen hver bidige helg, og at jeg har et alt for stort behov.

Mitt synspunkt derimot er at etter ei uke med jobbing (veldig ofte overtid i mitt yrke) og da har spist og funnet på greier med dama så syntes jeg det er greit å "slå ut håret" i helgene med kompisene mine som jeg sjeldent ser (ser dem aldri i uka, sender kanskje et par meldinger med de).

Og ja, hun får også være med.

 

Men der har jeg godtatt det til dels og trappet ned slik at jeg ikke henger med de hver helg, noe som har resultert i at mine kompiser mener at jeg er blitt "tøffel" og leve i en egen boble.

Jeg føler meg til dels enig med dem (det gjør ikke godt å skrive denne delen) men prøver å respektere min kjære rundt dette og takker da veldig ofte nei til mine kamerater.

 

Som en siste ting jeg skal si så hører jeg veldig, VELDIG ofte at foreldre, kollegaer osv si at jeg aldri må gi slipp på vennene mine helt, for plutselig har jeg ingen, og jeg er ærlig talt redd for å havne der.

 

Er jeg problemet her, er det noe annet jeg burde gjøre?

 

Sak nr: 2 er følgende:

 

Jeg er en gamer, jeg kommer nok ikke til å si jeg ble det fordi jeg ble mobbet eller lignende, jeg ble det fordi min familie hadde ikke råd til PC eller konsoll av noe slag når jeg var liten, men det hadde bestekompisen min som bodde like ved.

Og ettersom vi hang så mye sammen ble det da selvsagt en del timer foran skjermen av en eller annen form, til min store glede, dette utviklet seg til en stor interesse.

Jeg ble fort eldre, foreldrene mine fikk bedre råd og de anskaffet en konsoll i huset, til en enda større glede for meg! :D

Som årene har godt og jeg har blitt enda eldre og flyttet for meg selv så har jeg anskaffet meg gaming PC et par ganger og et par-tre generasjoner av PS.

 

Når jeg bodde hjemme så skal jeg inrømme at jeg spillte hvert ledige minutt jeg hadde i min fritid, rett og slett for vennene mine gjorde det og det var det vi likte å drive med.

Mange vil nok si at vi var asosiale og der er jeg enig.

Etter at jeg fikk kjæreste så gikk timeantallet naturlig ned ettersom jeg var med kjæresten store deler av døgnet.

 

Nå som vi har flyttet sammen har jeg fått muligheten/"friheten" (missforstå meg rett) til å spille litt mer igjen når vi ikke har noe annet å gjøre.

Jeg prøver å ikke stupe rett til PC'en når vi begge er hjemme samtidig, da sitter vi heller sammen og spiser eller drar ut for å finne på litt i blandt.

Men alikevel så har ikke min sambo vært veldig fornøyd med dette, jeg spillte i begynnelsen litt mye igjen (si 1-3 timer hver dag i uken, fortsatt STOOOR nedgang fra da jeg bodde hos mine foreldre).

 

Uansett så utviklet dette seg til en HELVETES krangel hvor det ble snørr og tårer.

Argumentet min sambo drar frem om igjen og om igjen er at hun frykter at jeg kommer til å flykte til PC'en når vi får barn og ignorere barnet, noe jeg syntes er helt på trynet å dra frem, jeg bruker aldri PC'en hvis det er noe som må gjøres, jeg hjelper til med matlagingen (selv om hun står for 70% av den), jeg rydder som en helt (hun er et rotehuet, men det bryr meg ikke så mye), jeg vasker klær og legger de sammen, jeg vasker rundt i huset og gjør generelt det som må gjøres når du bor for deg selv.

Men når jeg ser et snitt av timer til overs så setter jeg meg ned foran PC'en og drømmer meg litt vekk.

 

Som jeg prøver å få henne til å forstå er at dette er en hobby som mye annet, noe som har null virkning på henne.

Jeg har spurt hva om jeg f.eks trener (hvilket jeg gjør tre ganger i uka), driver med pistolskyting, RC-bil osv istedet, om det hadde gjort like mye, så svarer hun nei.

Hun har rett og slett lagt seg for HAT mot mitt engasjement for spilling, noe som er ufattelig frustrerende og slitsomt.

Dette er det jeg liker å drive med i fritiden, dette interesserer meg veldig og er derfor vondt når hun er såppas imot det.

Desverre har ikke hun noen hobby så jeg kan aldri sammenligne mitt engasjement med noe hun liker, for som hun sier har hun en voksen tankegang rundt det å bruke teknologi for mye.

 

Etter den nevnte første store krangelen rundt dette så ble det til at jeg sa følgende til min sambo:

Jeg skal gi meg selv PC nekt man, ons, fre.

For da skal jeg vie min fulle og hele oppmerksomhet til deg, noe hun godtok da og vi ble heldigvis venner igjen... MEN!

 

Nå i det siste så smalt det igjen med en ny krangel, og jeg skal fortelle hvorfor.

Min sambo har en jobb hvor det fort vekk blir lørdagsjobbing, men jeg har da fri på lørdag.

Så det jeg gjorde var å flytte PC'en ut av soverommet (liten leilighet så den sto der) slik at jeg ikke skulle forstyrre henne i hennes søvn.

Det som da skjedde var at hun ble fly forbanna fordi jeg med vilje brøt min egen regel om å ikke spille på en fredag.

Noe som er sant, MEN som jeg nevnte for henne, hva kan vel det gjøre når hun skal sove og opp på jobb dagen etter, at jeg sitter i et annet rom uten å forstyrre henne med å bruke noen timer med kompisene mine online?

 

Igjen dro hun frem argumentene hvor i bunn og grunn hun mener at jeg kommer til å bli en dårlig far fordi jeg kommer til å velge PC'en over barnet.

Og igjen prøver jeg å overbevise henne om at det skjer ikke.

Hun er veldig interessert i å få barnet til å begynne med uteaktiviteter (fotball o.l.) og styre unna teknologi.

Der er jeg tildels enig og syntes det er bra å engasjere barn i fysisk aktivitet, MEN jeg har ingenting imot at de skal kunne ha tilgang til teknologisk underholdning, det handler om begrensninger og ikke bruke det som en barnevakt 24/7 mener jeg.

Men hun vil ikke se slike teknologiske duppeditter i hus uansett.

Dette er en krangle som fortsatt er igang og de ender med å legge seg og stå opp uten å prate noe særlig med hverandre, før ga vi hverandre kyss når vi la oss og sto opp, nå er det en kald skulder og hente.

 

 

 

Litt om meg:

 

Jeg har vokst opp rundt mye teknologi og spilling og liker det veldig godt den dag i dag, jeg vet ikke om noen kommer til å se det fra min side, for som jeg ser på samfunnet rundt meg er det mange som er imot all form for teknologi generelt og I ALLEFALL spilling.

Noe jeg syntes er slitsomt, det jeg føler og mener er hvorfor skal det bry andre at jeg gjør noe jeg liker? (Innenfor visse grenser selvsagt).

I mange andre land så er det en mye større aksept og interesse for teknologi og spilling, eks store messer o.l. noe jeg syntes er veldig bra.

Det som er enda bedre er at det sakte men sikkert blir større i Norge også, nå snart kommer messen SpillExpo som jeg gleder meg veldig til, dette er et supert tiltak til Norge for de som liker å spille spill.

 

I utlandet er det mye større messer som GamesCom, E3 og induviduelle messer for større spillfirmaer (Blizzard har BlizzCon osv).

Dette er steder jeg senere vil besøke med kompisene mine som har lik interesse.

 

Hvorfor jeg liker gaming sier du?

Det skal jeg si det, jeg liker å fantasere, når det gjelder bøker, film eller spill så velger jeg det med mystiske skapninger, magi o.l.

Det betyr ikke dermed at jeg er helt blåst ut av den virkelige verden, jeg har en god jobb med god intekt, betaler regninger og gjør husarbeid som andre "normale" folk.

Men alikevel føler jeg at folk ser på meg med skråblikk fordi jeg gamer, noe jeg håper tar slutt.

 

Uansett folkens, veldig mye tekst fordi jeg har veldig mye tanker.

Og ettersom det ble så mye så er jeg litt usikker på om jeg fikk med meg alt. :p

Er det noe så bare spør, så skal jeg gi best mulig svar.

For all del, jeg prøver IKKE å svartmale min kjære, men jeg vil høre hva folk syntes om både min og hennes tankegang.

Jeg sier til henne at hun er litt kortsynt rundt dette (i allefall gamingen) men for alt jeg vet tar jeg helt feil.

Jeg prøver å ordlegge meg rett så det ikke ser ut som om noen er snillere eller slemmere enn andre, dette er fra min synsvinkel. :)Anonym poster: eece5a0a0cd3368b432fa69891df1329 Anonym poster: eece5a0a0cd3368b432fa69891df1329

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Det viktigste er vell at du trives mesteparten av tiden. Ikke lev noe monotomt liv der du legger overvekt på den ene eller andre aktiviteten. Jeg tror en stor grunn til konflikter er at noen tenker altfor mye på på at andre skal ha det bra.

 

Hvis den andre også passer på at den "første" skal ha det bra, og begge to viser formye hensyn så blir det rett og slett at ingen blir fornøyd. Vær litt egoistisk noen ganger, og gjør de pliktene det kan være lurt å gjøre.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Tja. Hun har vel et stort behov for din direkte oppmerksomhet når bare dere to er sammen, og finner på mye for å oppnå det via å rasjonalisere det på ulike måter, i form av at vennene dine og teknologien er konkurrerer , men som du har funnet så er det ikke noe spesifikt som gjøre det, for når du ser det så handler det egentlig om hennes relasjon til deg og det behovet hun har for å speile seg i deg selv om hun selv ikke er villig til å innrømme det.

 

Alle mennesker søker jo å få dekt behovene sine etter beste evne, og alt etter hvor berettiget man mener man er så kan man gå ganske langt for å gjøre det, men igjen, går man for langt så risikerer man å miste forholdet, så alt blir jo mer eller mindre en konstant forhandlingssituasjon hvor du mister mer og mer hvis du lar dette få utvikle seg over tid.

 

Dere trenger jo hverandre for å bekrefte hverandre, men det å balansere et forhold slik at det fungerer for begge partene er en stor kunst. Ingen personligheter er like i forhold til interesser og behov, og det vil alltid ligge ting som man føler ikke er bra. Noe kan man gjøre noe med, mens andre ting trenger man å akseptere.

Mange jenter forsøker å forandre gutten så mye at de ikke lengre liker han. Tror mye av det har med at overskuddet man trenger for å gi forholdet noe er det som jenta selv er med på å ødelegge via at du føyer deg for mye, men det kan også skje andre veien igjen.

Lenke til kommentar

Akkurat her har jeg litt erfaring: Vennskap er en flyktig ting. Flere av mine bestevenner fra ungdommen har jeg idag (nå er jeg 55) ingen kontakt med. Det skyldes dels geografi (vi bor i forskjellige landsdeler), dels at man vokser fra hverandre. Men også at man får andre prioriteringer, jobb, barn og så videre.

 

For mange løser dette seg ved at man får nye venner (gjennom jobben, i sandkassa med andre småbarnsforeldre, osv.) Derfor er det ikke nødvendigvis en katastrofe. Men jeg vil nok anbefale alle å ta vare på de vennene man har, så lenge det er naturlig. Og desverre: Hvis man ikke er så heldig at man traff hverandre i det samme miljøet, så vil det være vanskelig. "Mine venner" mot "dine venner", "min familie" mot "din familie". "Du må bare gå ut hvis du er nødt, men jeg blir ikke med." Ting som ikke burde være vanskelig blir det allikevel.

 

Hvor mye man skal feste skal jeg ikke si så mye om. Jeg er selv blant tøffelheltene som la danseskoene på hylla når jeg giftet meg og fikk barn. Og det er klart, er alt som er igjen av vennskapet "ritualer", så spørs det om ikke man har vokst fra hverandre i alle fall. En lørdagspils er en god tradisjon, så lenge man aksepterer at ikke alle er med hver gang lenger, fordi de faktisk har andre ting som er viktig i livet. Men lørdagsfylla derimot (hvor mange pils det nå måtte kreve) blir etterhvert krampaktig. Og når man får barn så går det jo an å erstatte lørdagspilsen med en lørdagskaffe, og ta ungene med.

 

Hemmeligheten er å ikke gjøre dette til en enten/eller-sak. La vennene dine (de som fortsatt vil være det) bli en del av ditt nye liv, det er bare hvis du tviholder på det gamle at dette blir noen konflikt. Damer forventer (hvor de nå har det fra) at festglade menn skal forandre seg over natten når de blir samboere og får barn. Og om de ikke gjør det så er de villig til å ta kampen med å forandre oss.

 

Og de måler dine venner på samme måten. Du skal bli voksen, men dine kamerater er guttunger som holder deg igjen. De kan forandre deg, men ikke dine kamerater. Derfor må de vekk. Det er din hodepine å overbevise henne om at de blir voksne de også.

 

Noen vil fortelle deg at det er en kamp du kan vinne hvis du bare har "baller" nok til å stå på ditt. Sånn er det ikke. Du får ikke et lykkelig forhold med en ulykkelig eller misfornøyd dame. Et lykkelig forhold er kompromisser, en lykkelig mann er han som ikke gir bort de viktige tingene når han kompromisser.

 

Når det gjelder spill så kan du hilse damen og si at mine barn har hatt stor glede av å ha en spillkyndig og datainteressert far. (De er voksne nå.) Jeg spilte ikke i stedet for å ta meg av mine barn, jeg spilte med dem. Jeg hadde noen år der det gikk i Nintendo istedet for "voksne" spill, men det var helt greit det. Det er faktisk mye morsommere å spille Mario Kart med en 7 åring enn å spille skytespill online. Så lenge de er babyer blir selvsagt prioriteringen en helt annen, men de sover jo mye på dagen også, og da får man innrette seg slik at begge foreldrene får tatt noen etterlengtede pauser med sine favorittsysler.

 

Selv det lykkeligste kjærlighetsforhold overlever ikke uten fornuftige kompromisser. Problemet oppstår når hvert eneste kompromiss blir en langvarig tautrekking med krangel om hvem som gir mest og hvem som får mest. Alt blir til slutt blåst opp til ultimatum om man ikke klarer å se litt objektivt på det. "Tap og vinn med samme sinn" heter det, men desverre er de færreste av oss skrudd sammen på det viset.

 

Når du i ettertid ser tilbake på det, vil du oppleve den erkjennelsen at av alle kranglene så var bare et par egentlig om noe som betydde noe ut over øyeblikket. Kameraten du var villig til å risikere forholdet for får et jobbtilbud i Frankrike og du ser ham aldri mer. Det vanskelige er å bestemme hvilke ting som vil være viktig for deg på sikt.

 

Vennskap er opplagt en av dem, men de er som sagt flyktige, og det er minst like viktig å finne nye (og helst felles) venner som å holde på de gamle. Ellers vil man uunngåelig ende opp med ingen over tid. Ellers er det nå individuelt hva man savner i ettertid. Selv er jeg aller mest lei meg for at jeg la bandkarrieren på hylla. I dag har jeg et dusin gitarer, basser og keyboards å spille på, men ingen å spille med. Så kan det selvsagt diskuteres om jeg ville vært lykkeligere da. Det er positive sider ved en jobb man faktisk kan tjene penger på også.

 

Geir :)

  • Liker 7
Lenke til kommentar

Ja, det der var din side av saken. Vil din samboer være enig i din fremstilling?

Hvis nei, og du vil fortsette forholdet, vil jeg anbefale rådgivning. Det blir ikke noe som helst bedre av seg selv, bare verre når dere i tilfelle får barn. Ja, et forhold krever konstant nye kompromisser, men hvis det skal konflikt til for å løse hver eneste utfordring, ligger dere tynt an på sikt.

Hvis ja, gjør det slutt, deres forhold har passert best føre dato. Finn deg en annen jente som har et eget liv og som forstår at det må være en naturlig balanse mellom å være introvert og ekstrovert

Lenke til kommentar

Hm.. jeg syns kvinnfolket høres meget urimelig ut. Du må få stå på dine krav, og ha lov til å ta tid til å gjøre andre ting enn bare å være med henne hele tiden!

 

Det at du ville valgt PCen foran ett eventuelt barn er bare tull så lenge du vet hvordan man prioriterer riktig og er ansvarsfull. Har du gitt henne noen grunn til å være usikker på at du er ansvarlig? Hvorfor er hun så imot teknologi? Man hører titt og ofte om menn som hele tiden velger å sitte foran pc'en fremfor å tilbringe tid med familien sin, kanskje hun har blitt skremt av det?

Lenke til kommentar

Hun manipulerer deg. Hun nekter deg å gjøre hva du vil.

 

Er dette et liv du vil ha? Er dama verdt det?

 

Om dette er et liv du finner fint og flott, så er det bare å fortsette å være en tøffel og godta driten. Det er i hovedsak du som har bygget opp under hennes oppførsel, ved å ikke sette strenge grenser på hva du tolererer og ikke.

  • Liker 2
Lenke til kommentar

To ting:

 

1. Du trenger ikke dra på byen / drikke med kompisene dine. Du kan gjøre andre ting som jeg kan love deg hun ikke hadde brydd seg om. Det er at du drar ut på byen og drikker som er problemet, ikke at du er med kompiser.

 

2. 1-3 timer hver ukedag er veldig mye for en hobby. De jeg kjenner som har "hobbyer" i seriøse forhold pleier som regel å forholde seg til 2-3 timer i uken. Men, jeg er jo en gamer selv så jeg skjønner at 2-3 timer i uken er litt lite hvis det er noe man så inderlig ønsker å spille. Det du kan gjøre er å prøve å gjøre det når hun er opptatt med annet eller gjøre det taktisk slik at hun forstår at du ikke er oppslukt. Når jeg hadde kjæreste før så gamet jeg kun etter hun hadde lagt seg. Jeg trengte mye mindre søvn enn henne så da hun la seg klokken 10:30 hadde vi sex så gikk jeg for å game. Funket jævlig bra for min del, og hun klagde aldri :). Hvis dette feiler eller er uaktuelt kan du jo prøve å inkludere henne i spillingen? Fikk min andre eks til å spille litt WoW med meg for mange år siden, det skapte forståelse for henne når jeg ville spille og hørte aldri noe mer syting.

Lenke til kommentar

Hør på Geir, Geir er fornuft og anvendt erfaring inkarnert.

 

Ellers tror jeg du lider under det samme som mange andre gamere og datainteresserte - Det er ikke en hobby som anerkjennes av almuen. Du hadde fått mye mer respekt om du drev med fotball, bowling eller klatring. Det burde nok ikke være sånn, og å analysere hvorfor det er sånn tar jeg ikke på meg - men jeg tør konkludere at det er slik i dagens norge, så det må du uansett forholde deg til på ene eller andre måten.

Bare kjenn etter selv - om en fremmed, voksen person spør deg hva hobbyene dine er, og svarene dine handler kun om data/gaming - ville du ikke kviet deg litt for å svare, sett litt ned mens du svarte? Digitale hobbyer er uglesett og på langt nær akseptert.

Desverre(?).

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...