Flyttet hjemmefra, bekymrede foreldre

[AnonymDiskusjon]

Hei, jeg er da 21 år gammel og har flyttet for meg selv for å studere. Iom at jeg nå bor på et nytt sted og ikke kjenner så mange, samt har endel skolearbeid jeg må jobbe med har det fort blitt til at jeg ikke bruker/sjekker telefonen så ofte.

 

Idag våknet jeg opp til x antall ubesvarte annrop fra mine foreldre, masse meldinger om at jeg måtte ringe opp igjen, at det hastet osv. Min første reaksjon var at noen i familien hadde dødd eller at det hadde skjedd noe alvorlig, men når jeg ringte opp igjen fikk jeg vite at det bare var de som ville ha tak i meg, og var veldig bekymret siden de ikke hadde fått tak i meg siden igår ettermiddag.

 

Det er forsåvidt greit, men de hadde etterlyst meg på skolen, de hadde ringt mine venner osv. Når jeg først snakket med dem ble jeg kjeftet fordi jeg har vært så dårlig til å ta telefonen, og at dette var helt uaktuelt og noe jeg måtte skjerpe meg med osv.

 

Jeg ble ganske irritert egentlig, og det å kontakte vennene mine og skolen synes jeg er ganske langt over streken. En ting er hvis det hadde gått flere dager, men det er jo ikke tilfelle her.

 

Er det jeg som er urimelig her, eller var dette litt drøyt av mine foreldre?

Anonym poster: 5a31631abf0e7b6dcee3e63e31087fd7

[Horrorbyte]

Vel, det viser jo i det minste at de bryr seg, og det kan variere ganske mye fra familie til familie hva som forventes, men jeg er enig i at det virker veldig ekstremt om du er en normalt frisk 21-åring. Jeg er selv 21, og flyttet til en annen kant av landet for et par år siden for å studere. Mine foreldre er også klare på at de vil at jeg skal svare på meldingene de sender. Men det begrenser seg typisk til en ny melding om det går flere dager uten at jeg svarer. De ringer naturligvis ikke universitetet eller kontakter politiet fordi det går noen timer uten at jeg svarer. Tross alt er jeg voksen, og i stand til å ta vare på meg selv.

[LarZen]

Kanskje litt voldsomt å ringe skole, men å ringe venner om en er bekymret synes jeg er ok...

 

Er det noe mer til historien? Altså om du har en historie som gjør at dem kan være ekstra bekymret over å ikke få tak i deg?

 

Men jeg ville heller ha foreldre som er litt for opptatt i mitt velvære en noen som ikke gir F...for det finnes mange av dem. Kan jo være dem synes det at du har flyttet er vanskelig og at det vil ta litt tid før dem skjønner at du helt fint klarer deg selv.

 

Gi dem litt tid og slå på tråden eller send en sms engang i blant så ordner det der nok seg over litt tid.

[Tmz]

Jeg røyket endel marihuana 3-4 år tilbake med bortsett fra det, nei. Det tok ganske fort slutt når mine foreldre fikk greie på det.

 

Nå skal det sies at jeg har snakket med dem på telefon, 2 - 3 ganger i uken. Så det var ikke slik at jeg ikke hadde snakket med dem på lenge.

 

Greit nok at det er flott at de bryr seg, men spessielt det at min mor begynner å kjefte med store overdrivelser og usakeligheter er slitsomt...

[LarZen]

Ser den..gi dem litt tid så roer deg seg nok. Men blir det for ille så må du jo bare ta en alvorsprat.

[€uropa]

Du har helt rett i at det var drøyt, men kanskje ikke helt uvanlig. Her jeg studerer ble vi seriøst bedt om å ringe eller sende en melding hjem av og til den første dagen, ettersom skolen tidligere har blitt kontaktet av bekymrede foreldre under fadderuka.

[Fruitdealer]

Kan du ikke bare laste ned en app, sånn at den sender meldinger hver gnag de ringer eller sender meldinger.

 

Btw den appen heter ( auto parents message sender )

[Tannpust]

Jeg kan nok sikkert forstå at foreldre er bekymret og sånn når poden strekker ut vingene for å fly, men det må da visselig være en grense på hva man skal måtte tåle? Først og fremst er du myndig, selv om du i dine foreldres øyne fremdeles kanskje er "gutten" dems, så er du faktisk nå en voksen mann som (forhåpentligvis) er kapabel til å kunne håndtere ditt eget liv. Du skal ikke måtte rapportere hver time hva du gjør og hvor du er, det er det som er litt av konseptet med å flytte ut, større personlig frihet mot et større personlig ansvar.

 

Dette synes jeg er en ting du bør ta opp med dine foreldre på en snill og rolig måte at du gjerne vil bli behandlet som et voksent individ, dog det kan være veldig greit noen rutiner og faste tidspunkt hvor du gir livstegn, Som f.eks iallefall en samtale i uken (ingen begrensninger om du ønsker flere naturligvis men iallefall en slik at de vet at du er ok og alt det der) og der dere forøvrig kan snakke om hva enn dere måtte ønske.

 

Jeg ser at jeg kanskje kan ha vært litt "sint" i dette innlegget, men dette synes jeg var virkelig absurd. Jeg har en venn av meg som nå har bodd for seg selv i snart 4 år og fortsatt kommer moren hans inn hver uke og vasker klær og rydder i huset fordi hun ikke synes han gjør en god nok jobb. Jeg skjønner ikke hvordan noen kan takle slikt (ikke at jeg antyder at du har det sånn, men ting utvikler seg fort når foreldre ikke ønsker å gi slipp).

 

Så lenge du tar dette opp med dem på en grei og ordentlig måte at du vil ha ansvaret over ditt eget liv, synes jeg ikke dette er en urimelig forespørsel. Men dette må du naturligvis overveie og avgjøre selv. Hvis du fortsatt blir støttet økonomisk av dine foreldre bør du jo eventuelt tenke over om det kan spille inn på argumentasjonen din.

 

Beklager dette ble en litt lang post.

[Kakofoni]

Jeg tror du bare burde fortelle dem at du ikke syntes det var helt greit at de overreagerte slik. Si at du setter pris på oppmerksomheten, men er også litt skuffet over at de ikke har så god tro på deg, tydeligvis.