Personlighetsforstyrrelse?

[AnonymDiskusjon]

Jeg har hele tiden følt meg så sinnssykt annerledes enn alle andre. Jeg har alltid vært ganske "hemmelig" egoistisk, på en måte slik at ingen andre har oppfattet det. Jeg har alltid tatt beslutninger som har vært en forlempe for meg. Jeg føler også at jeg kan virkelig elske oppmerksomhet, men det er også gjerne uten at jeg oppfatter det selv. Jeg er alltid den som snakker høyest og elsker å sette folk på plass om de mener noe annet enn meg. Men jeg vil egentlig ikke være sånn og prøver hele tiden å unngå det, men så blir jeg stresset i en situasjon også kommer det monsteret frem. Jeg går hele tiden og tenker at jeg oppfører meg på en veldig spesiell måte og prøver hele tiden å rette på meg selv, men når det kommer til situasjonen så gjør jeg akkurat det jeg ikke vil ubevisst. Som da og være frekk, sur eller sta.

 

 

Da jeg virkelig merket det var noe feil med meg var da jeg gikk inn i et forhold - med en fantastisk gutt. Jeg hadde hele livet gått og ment at kjærlighet var en ubrukelig kjemisk reaksjon som egentlig ikke er virkelig men bare eksisterer fordi mennesket trenger nærvær. Allikevel når jeg er i et forhold tenker jeg at det er sånn, men jeg vil jo fortsatt være i et forhold fordi det er jo fantastisk..

 

Forholdet startet ganske skeivt ut hvor jeg påsto at han ikke kunne rote med noen, men jeg kunne gjøre hva jeg ville uten at han kunne si noe på det. Allikevel endte det godt og vi er sammen den dagen idag. Men jeg tenker hele tiden at han kan være utro, finne noen andre som er bedre enn meg og ditche meg imorgen. Jeg går konstant igjennom meldingene hans og telefonen hans - og han har forsåvidt ikke gjort noe for at jeg skal tru dette. Allikevel gjør jeg det! Og da jeg går igjennom meldingene hans finner jeg INGENTING , og jeg tenker til meg selv "dumme paranoide meg, dette her må jeg slutte med.." Allerede neste dag er jeg tilbake på samme sted! Og trur han har skrevet noe med noen andre jenter. Jeg føler meg helt gal og jeg vil ikke være sånn.

 

 

Når det kommer til venninnene mine, vil jeg nesten ikke at han skal bli kjent med noen.. Jeg er redd han syns de er finere enn meg, og han vil heller bli sammen med de. I tillegg trur jeg hele tiden at venninnene mine kommer til å dolke meg i ryggen og forføre han.

 

Jeg kan også huske at før jeg gikk inn i dette forholdet kunne jeg finne på å bli sjalu på bestevenninnen min, enten hu gikk på en fest uten meg eller ble venninne med noen andre.

 

 

Jeg har vært til psykolog tidligere, men det var pga stress som jeg hadde i hverdagen som førte til stikking i brystet. Men det varte bare 2-3 ganger før jeg ikke ville gå til psykologen noe mer. Jeg følte det var unødvendig, jeg hadde ikke tid, jeg er for gammel til sånt (18år), det er for sent og det er flaut.

 

Jeg gjør det veldig bra på skolen, jeg har alltid hatt et snitt over fire og hatt store ambisjoner om hva jeg vil bli. Så jeg skjønner ikke hvorfor jeg skulle hatt en personlighetsforstyrrelse, men noen ganger tenker jeg allikevel at jeg kan ha det... Hva syns dere? Beklager for et rotete og langt innlegg. Anonym poster: 3ed9e9cc92d2a53e6694c1a59423bda4

[Oda1982]

Om du har en PF eller ikke, vil jeg ikke uttale meg om da jeg ikke er kvalifisert til slikt og slikt skal ikke gjøres over internett. Men jeg ble betenkt da jeg leste om hvordan du oppfører deg ovenfor din utvalgte med å gjennomgå hans meldinger og telefon. Det viser at du har liten tillit til ham. Jeg tror personlig at et forhold som ikke er basert på tillit til den andre, ikke er et forhold som er sundt og som kan eller bør holde lenge. Det at han har holdt det ut, viser jo at han har en god porson tålmodighet med deg, men ikke forvent denne som en selvfølge om du fortsetter på samme måte fremover. Jeg tror nok at du kan ha godt av å gå til en terapeut, men jeg tror også at du like godt kan jobbe med deg selv. Hva med å begynne å nekte deg selv å gjennomgå meldingene og telefonen til din kjære? Da overlater du kontrollbehovet til ham. En tillit han er fortjent. Si til deg selv at du ikke har funnet noe hittil... Det er en start. Lykke til!

[Mer0vingian]

Å diagnostisere en personlighetsforstyrrelse krever masse informasjon og omfattende evaluering av informasjonen. Jobben gjøres av psykologer og psykiatere. Det er ofte nødvendig å snakke med nære familie med tanke på hvordan personlighetstrekkene har utviklet seg gjennom barndommen. Det er sjeldent at en som er 18 år får en personlighetsforstyrrelse diagnose.

 

Alle har forskjellige personlighetstrekk som gjør det mulig å kjenne seg igjen i tegn til forskjellige personlighetsforstyrrelser, du har kanskje personlighetstrekk som skaper problemer for deg (Det er det mange som har), det ser ut som du vil jobbe for å forandre på deg selv til det positive (Det er det mange som ikke vil) og du er ung noe som er veldig positivt og tyder på et stort potensiale. Jeg vil uansett anbefale deg å dra til psykolog, det at du er for gammel til det er bare tull. Psykologer er flinke til å svare deg på spørsmål som du stiller her.

Endret 18. september 2012 av Mer0vingian

[festen]

Jeg syns det du skriver er selvopptatt, men jeg er bortimot sikker på at du ikke er en narsissist.

Jeg syns ikke du har det som kalles hysterisk personlighet heller. Da hadde du hatt litt høyere omløpshastighet på forhold og sikkert hatt flere fyrer du holdt på med på samme tid, samtidig som angsten var lavere.

Endret 18. september 2012 av festen

[vidor]

Personlighetforsyrrelser er ikke noe som er svart/hvitt. Det er snakk om personlighetstrekk på ulike områder som er sterkere eller svakere enn det som anses som mest vanlig i en kultur, i den grad man kan lage et idealisert og ikke-eksisterende modellmenneske. Det du ser i reklamen er vel det nærmeste du kommer den illusjonen.

 

I forhold til det du skriver så definerer du din egen moral slik det passer deg, du har over snittet mistillit som igjen utarter seg i adferden i forhold til å sjekke f.eks telefonen hans, og du har negative forventninger i forhold til å beholde han som igjen viser seg i sjalusi.

Alle mennesker har egoistiske trekk, men det er når dette blir antisosialt at det er negativt. Man bør ha som mål å ha en viss flyt av å gi og å ta. Ingen ønsker å være venn med en parasitt.

Det virker også som du devalurer deg selv og at du har lært psykologiske mønster som går på at enten utnyttes man eller så må man utnytte. Dette er ganske uheldige mønster og de bør man jobbe for å bedre.

 

Det at du reagerer på dette selv tilsier i alle fall at du har selvinnsikt nok til å bedømme trekkene dine som uheldige og at du innser din egen invorlvering i de mellommenneskelige reaksjonene du møter.

 

Vesten har utviklet sterkere og sterkere narsissistiske trekk som en del av kulturen, og andre kulturer ville sagt vi som nasjon har blitt selvopptatte. Massemedia har mye av ansvaret her i forhold til forskyvningen av holdninger. Hvordan skal du da bedømme graden av hvor mye narsissistiske man har når referansen er forskjøvet ? Det blir jo en form for ny negativ standard. Akkurat samme fenomenet skjer også på tolkningen av laboratorieprøver hos legen. Dette normaliserer egentlig vårt sykelige levesett fordi mange nok er sykelige.

 

Det at du skjønner behovet for å se på dine egne tankemønster og adferd tilsier i alle fall at du kan ha god nytte av behandling. Du er også i en alder som er gunstig for psykoterapi i forhold til at personligheten din er i utvikling.

 

All kudos for at du prøver å gjøre noe med det.

[dag1234]

Man skal ikke diagnostisere på et nettforum, og i alle fall ikke personlighetsforstyrrelser, Det lar seg ikke gjør verken å konkludere med eller utelukke en psykiatrisk diagnose ut fra en selvbeskrivelse.