Usikker og gravid

[CruellaDeVil]

Hadde mannens ansvarsfraskrivelse bare gått ut over dama, hadde jeg vært enig. Dessverre går det mye utover barnet, som ikke engang er født ennå.

[Balthier]

Ville vært værre for barnet å vokse opp med en drittsekk imo.

[pakini]

Nei, er ikke det! Du snakker om at hun ikke skal ha krav på noe støtte om hun flytter fra samboeren. At han skal få fraskrive seg ansvaret om hun gjør det, snakk om huleboer mentalitet.

 

Rettferdiggjør barnebidrag for et uønsket barn. Vær så snill.

 

Det står ingen plasser at barnet er uønsket! Står at han gleder seg no!

[CruellaDeVil]

Selvsagt, jeg tenker generelt. I mange tilfeller er ikke faren en drittsekk, han bare ønsker ikke barn. Om faren kunne valgt å ikke betale barnebidrag, hadde det også gått ut over barnet. Det er det som blir feil for meg.

[pakini]

La meg være den første i tråden som sier bruk kondom neste gang! Du har kun deg selv å skylde.

 

Det står og i tråden at hun brukte prevansjon!

[Balthier]

Klarer man å lage til barn så klarer man å ta ansvar også. Det finnes ikke noe som heter det "å ville" i dette tilfellet.

[norskgoy]

Ting er sjelden så sort/hvitt som du prøver å få det til å fremstå her, norskgoy - bare vent, det går nok opp for deg en dag du blir litt eldre.

 

Toche.

 

 

Hva mener du? Pga at hun vil flytte? Så skal han kunne avskrive seg ansvaret?

Første bud: finn ut om man vil leve med en person før man skaffer seg en unge. For hvis han ikke er den rette, hvorfor i svarte få barn med han? Føler du ikke en enorm brist av elementær logikk her? For det som har skjedd er at TS har bruk en person som personlig spermdoner, for så "han var ikke den rette". Dette burde vært avklart langt tidligere, eventuelt utført abort.

Hvor gammel er du da?? 16? Ting fungerer ikke sånn!

 

Ifølge dine egne notater på din profil så er jeg langt eldre enn deg.

 

At TS har brukt en annen som spermdoner for ønsket om å tilfredsstille sitt eget ego er da rimelig klart som dagen.

[norskgoy]

Det står ingen plasser at barnet er uønsket! Står at han gleder seg no!

 

Fra TS sitt startinnlegg. Tredje bolk;

I våres oppdaget jeg at jeg var gravid, til tross for p-piller og plaster. Det ble klart med en gang at det skulle bli abort. Jeg ville ikke, men han var så bestemt at jeg gikk med på det.

 

Altså ikke så veldig ønsket i starten. Nå som han ikke har noe valg enn å godta kvinnens egoistiske ønske gleder han seg. I dette øyeblikket ønsker altså kvinnen å frata barnet faren, fordi hun ikke føler seg "tilfredsstilt".

Endret 18. september 2012 av norskgoy

[pakini]

Det står ingen plasser at barnet er uønsket! Står at han gleder seg no!

 

Fra TS sitt startinnlegg. Tredje bolk;

I våres oppdaget jeg at jeg var gravid, til tross for p-piller og plaster. Det ble klart med en gang at det skulle bli abort. Jeg ville ikke, men han var så bestemt at jeg gikk med på det.

 

Altså ikke så veldig ønsket i starten. Nå som han ikke har noe valg enn å godta kvinnens egoistiske ønske gleder han seg. I dette øyeblikket ønsker altså kvinnen å frata barnet faren, fordi hun ikke føler seg "tilfredsstilt".

 

Nei, men du mener han skal få føle seg "tilfredsstilt" , med at hun hadde tatt abort?? Han har faktisk vært med å laget dette barnet, det er en konsekvens alle vet når de har sex, at barn kan det bli!!

[carefac3]

La meg være den første i tråden som sier bruk kondom neste gang! Du har kun deg selv å skylde.

 

I våres oppdaget jeg at jeg var gravid, til tross for p-piller og plaster.

 

Vil nok si at hun var ganske beskyttet, gravid kunne hun blitt med kondom eller pillen. Ingenting er 100 % trygt...

[Balthier]

La meg være den første i tråden som sier bruk kondom neste gang! Du har kun deg selv å skylde.

 

I våres oppdaget jeg at jeg var gravid, til tross for p-piller og plaster.

 

Vil nok si at hun var ganske beskyttet, gravid kunne hun blitt med kondom eller pillen. Ingenting er 100 % trygt...

 

Når det en gang har skjedd er det opp til kvinnen om hun vil beholdet barnet eller ikke, slik er loven.

Hvis mannen ikke vil stå inne for det får det bare så være. Skal hun liksom trygle ham om hjelp og at han skal bli når han i utgangspunktet ikke er interessert i å ha barn?

 

Hater å si det, og kall meg gjerne pessimist, men det kommer ikke til å skje. I beste fall endrer han mening når han holder barnet i sine hender. Ellers lykke til!

[norskgoy]

Nei, men du mener han skal få føle seg "tilfredsstilt" , med at hun hadde tatt abort?? Han har faktisk vært med å laget dette barnet, det er en konsekvens alle vet når de har sex, at barn kan det bli!!

 

Er det ikke slik at det er behov for 2 til å danse tango? Som det ofte brukes som et argument ovenfor menn, og som du bruker her. Vel. Motparten er altså en kvinne. Som i dette tilfelle ikke var villig til å ta abort (har forsvinner selvsagt "moralen" det er behov for 2 til å danse tango, og opp kommer jokeren "kvinnens kropp"), av et foster som innenfor grensen var uønsket av den ene partneren. Dette ønsket ble totalt bortsett fra den andre.

 

Om du vil gjøre dette på likeverdige vilkår så kan du gi mannen like stor rett til å kreve abort som kvinnen har. Om du faktisk da er villig til dette. Hvis ikke viser du kun din, og forsåvidt TS eminente egoisme.

Endret 18. september 2012 av norskgoy

[1245112654122755325882462]

Nei, er ikke det! Du snakker om at hun ikke skal ha krav på noe støtte om hun flytter fra samboeren. At han skal få fraskrive seg ansvaret om hun gjør det, snakk om huleboer mentalitet.

 

Rettferdiggjør barnebidrag for et uønsket barn. Vær så snill.

 

Det står ingen plasser at barnet er uønsket! Står at han gleder seg no!

 

Eg snakker om at det burde være mulig å kunne gjør det, fordi dagens system ikkje fungerer.

I ditta tilfellet burde det være en mulighet for mannen, at han gleder seg no er relativt, han har ønsket abort og om bruddet hadde kommet da burde han ha muligheten.

 

Du unnviker spørsmålet, selv om det er Off-topic.

 

Om han gleder seg nå er ikkje relevant, om han mister deler av omsorgsretten til ungen så blir det plutselig en endring i situasjonen, også om han delvis mister den.

[pakini]

Nei, men du mener han skal få føle seg "tilfredsstilt" , med at hun hadde tatt abort?? Han har faktisk vært med å laget dette barnet, det er en konsekvens alle vet når de har sex, at barn kan det bli!!

 

Er det ikke slik at det er behov for 2 til å danse tango? Som det ofte brukes som et argument ovenfor menn, og som du bruker her. Vel. Motparten er altså en kvinne. Som i dette tilfelle ikke var villig til å ta abort (har forsvinner selvsagt "moralen" det er behov for 2 til å danse tango, og opp kommer jokeren "kvinnens kropp"), av et foster som innenfor grensen var uønsket av den ene partneren. Dette ønsket ble totalt bortsett fra den andre.

 

Om du vil gjøre dette på likeverdige vilkår så kan du gi mannen like stor rett til å kreve abort som kvinnen har. Om du faktisk da er villig til dette. Hvis ikke viser du kun din, og forsåvidt TS eminente egoisme.

 

Like egoistisk du, som mener at her er det kun kvinnen sin feil. Og heldigvis er lovverket sånn idag, at barnefedre er nødt å ta ansvar! Alle barn har rett på en far

 

Og ja, når det gjelder abort, så mener jeg far har noe å si! Har selv tatt abort da, min samboer ikke ville ha flere barn! ( Og ja, vi brukte prevansjon, så uhell kan skje)

[1245112654122755325882462]

Så det går bare til kvinnens fordel? Om en mann ønsker et barn men kvinnen ønsker det ikkje.. Kordan er da lovverket "heldigt"?

Endret 18. september 2012 av Hårek
Unødig sitering

[pakini]

Lovverket er ikke for meg eller deg, det er der for barnet!! Stor forskjell det

Endret 18. september 2012 av Hårek
Unødig sitering

[1245112654122755325882462]

Så om barnet er ønsket av faren men ikkje av moren er til barnets bakdel?

Mens at et barn ønsket av moren men ikkje av faren er til barnets fordel?

 

Forsvar meningen din, ikkje bruk lovverket når det er det vi diskutere

Endret 18. september 2012 av Hårek
Unødig sitering

[AnonymDiskusjon]

Okey, denne saken hadde ingenting med barnebidrag og gjøre. OM jeg går fra han, så er det opp til han om han ønsker eller ikke ønsker å fortsette å være en del av livet til gutten. Men jeg har ingen planer om å tvinge på han et pengekrav.

Men han er glad i gutten, akkurat som jeg er, selv om han ikke er født ennå. Og jeg tror og håper han vil holde kontakt og han er velkommen i guttens liv så mye han ønsker og jeg håper han er der for sønnen sin om vi skulle velge å skills og ikke være sammen lenger.

 

Når det kommer til abort. Jeg mener at kvinnen og mannen skal ha like mye å si. Derfor var det noe som jeg slet veldig med. Jeg ville beholde, han ville ha abort. Så i mitt hode skulle BEGGE synspunkter taes høyde for. Der var aldri noe "jeg er kvinnen, det er min kropp, jeg bestemmer". Vi diskuterte, kranglet og tenkte på dette lenge for å prøve å komme frem til en situasjon vi begge kunne leve med. Og vi kom frem til å beholde, fordi jeg ikke klarte tanken på å skulle drepe barnet vårt, og hans grunn til å ta abort var ikke fordi han ikke ønsket barn, men var redd at ting skulle gå galt og han skulle bli nektet kontakt med sin sønn. Dette har skjedd han før, han har et barn han ikke får ha kontakt med på grunn av moren til barnet. Ja, ting kan hende går galt mellom oss, jeg vet ikke ennå. Men OM det gjør det, så har han all rett og mulighet til å være rundt sønnen sin. Han vil fortsatt være velkommen på fødselen, han kan overnatte hos meg der jeg blir boende om han ønsker det, for å tilbringe tid med sønnen i spedbarnstiden. Og når guttungen blir stor nok til å kunne være borte fra meg kan han være hos faren så mye faren og ungen vil og har mulighet til. Men, denne kontakten grunnes også i at han kan kontrollere tempramentet sitt. Jeg utsetter ikke meg eller barnet for ubegrunnet sinne og irriterte stemninger som lager utrygghet.

Og vi ble enige om dette, at om ting gikk galt mellom oss, i nær eller fjern fremtid, så skulle ingen av oss ha noe å frykte. Ingen mistet barnet sitt av den grunn, vi ville finne en måte å få det til å funke på som fungerte for oss begge.

 

Men til abort saker, mener jeg begge skal taes høyde for. Om den ene ønsker abort og ikke den andre, så mener jeg ikke at da skal det automatisk bli abort eller å beholde, ut i fra hvilken side kvinnen står på. Dette er noe man må finne frem til sammen. Man er to om saken, og ønsket om å beholde må taes like mye høyde for som å ta abort. I min sak, om jeg sto der og ville ha abort og han ikke ville, min grunn til abort var redsel for at ting skulle bli galt på grunn av dårlige erfaringer. Men i bunn og grunn ønsket jeg barn en dag. Så hadde jeg beholdt, på grunn av hans ønske om å beholde og motvilje til abort. I vår sak var det bare ikke grunn nok til å ta abort, når grunnen var redsel for ting som har skjedd i fortiden. Redsel er ikke noe å leve livet etter.

 

Men jeg er ikke sikker på hva jeg skal gjøre. Jeg liker ikke å gå med angsten og usikkerheten jeg går i nå. Jeg elsker mannen og er glad i han, og hater tanken på å ikke skulle tilbringe livet sammen med han. Men hvordan liv er det om jeg hele tiden bare skal vente på neste sinneutbrudd? Så jeg tenker at skal jeg bli, så må han gjøre noe for å få kontroll på tempramentet sitt.Om ikke føler jeg at jeg ikke har noe annet valg enn å gå, og håpe på at det blir det riktige valget eller at han ser hvor stort problem tempramentet hans er, så han kan ta tak i ting og kanskje en dag kan vi prøve igjen.

 

Men jeg er ikke der at jeg ønsker å ta fra han sønnen, som er en av grunnene til at jeg ikke har gått ennå. Barnebidrag bryr jeg meg ingenting om. Dette er mitt, hans og guttungen vår sitt liv, hva betyr noen tåplige penger når man har med 3 liv å gjøre.

og jeg har ikke utnyttet han/brukt han som spermdonor for å få et barn mot hans vilje. Vi hadde planer om barn, bare ikke helt ennå. Svangerskapet kom som et sjokk på oss begge, på grunn av pevansjon. Men valget ble å beholde. Jeg føler jeg tvang han til å beholde barnet, fordi det ble beholdt på grunn av mine følser, men det var han som tok den endelige avgjørelsen om å beholde.

 

Men problemet mitt her er at jeg er gravid, jeg lever sammen med en mann som blir lett sint for alt og ingenting. Han ville aldri skadet meg, men går mye i smelling i dører, kasting av ting. Og min veldig umulige, døve katt, kan få litt hard behandling når hun ikke oppfører seg. Jeg sliter med angst, på grunn av sinnet hans, for jeg vet aldri hvordan humør han er i, og jeg vet det skal bare en liten negativ ting så går han fra glad til sur. Så jeg føler meg generelt utrygg i min livssituasjon. Men på grunn av barnet, så føler jeg meg tvunget til å bli. Jeg vil jo bli også, men vil han skal få kontroll på seg selv. Jeg vil ikke våkne flere netter fordi han smeller soveromsdøra hardt igjen, fordi han ble sur når han ikke fikk til å sovne. Men på grunn av svangerskapet er jeg mer følsom for alt, men er også bekymret for hvordan min utrygghet og angst påvirker han, og redd han ikke skal klare å ta seg sammen når ungen kommer til. Så ungen vokser opp med samme utrygghet og humørsvingninger. Anonym poster: d742a512c3c7cee2e771971e0fcadb4c Anonym poster: d742a512c3c7cee2e771971e0fcadb4c

[OJ Doe]

1. Barn

 

Per i dag er det kvinnen, og kvinnen alene som bestemmer hvorvidt barnet får leve eller ikke. Kvinnen får også bestemme om barnefaren får ha kontakt med barnet, om har får ha kontakt med barnet får hun også bestemme i hvilken grad og når. Hun har altså fullstendig råderett over barnet før det er født, og frem til dagen barnet fyller 18 år. Jeg mener derfor at barnefaren selv må bestemme i hvilken grad han ønsker å delta.

 

2. Til trådstarer

 

Jeg har førstehåndskunnskap om din situasjon tror jeg. Dette høres ut som mine foreldre, sånn omtrent i alle fall. Det tok riktignok lengre tid før forholdet utviklet seg til der dere er nå, jeg var vel 10 år når situasjonen var tilnærmet lik, eller da jeg oppfattet situasjonen, den kan ha vært slik lengre. De er fortsatt gift, og er glade i hverandre, min far er så gretten at halvparten kunne vært nok, tilnærmet bipolar vil jeg si. Min mor er ingen glad sjel hele tiden heller, og minner kanskje om deg. Hun sier at hun går på tærne for å ikke irritere, men er ikke helt uskyldig hun heller. Dette har pågått i minst 10 år. Så det er mulig, og dere kan ha mange flotte stunder sammen, det vet jeg mine foreldre har. Hvordan det går om dere velger å gå hver deres vei vet jeg ikke. Du må vurdere det selv. Det er bevist gjennom forskning (Albert Bandura, Social Learning Theory(1977) og Bobo-doll eksperimentet bl.a.) at barn lettest identifiserer seg med, og dermed kommuniserer med modeller av samme kjønn. Undersøkelsen viser også at barn vil adoptere samme handlingsmønstre og adferd som deres rollemodeller, uavhengig av respons og stimuli. Så om dere krangler mye, og far er en sinna type, vil barnet få samme handlingsmønster. Du må selv velge hvordan barnet skal vokse opp, men jeg tror ikke at det å vokse opp med en far man ser i blandt er like uheldig som å vokse opp i et miljø som er preget av negativ adferd og holdninger.

[pakini]

 

Så om barnet er ønsket av faren men ikkje av moren er til barnets bakdel?

Mens at et barn ønsket av moren men ikkje av faren er til barnets fordel?

 

Forsvar meningen din, ikkje bruk lovverket når det er det vi diskutere

 

No er det no sånn at det er kvinnen som blir gravid og bærer fram barna. Så ja, klart jeg mener kvinnen har det siste ordet i sånn sak! Er tross alt kvinnens kropp. Og de samme reglene gjelder jo mor om barnet bor hos far!

 

Jeg og vet det finnes kvinner som lurer menn til å bli gravid, og jeg syns ikke det er riktig, men i dette tilfellet, så har da ikke TS lurt samboeren, her er det snakk om at hun forandrer seg pga samboeren, noe som ikke blir riktig, og da mener jeg at det må han ta konsekvensene av, barn eller ikke....

Endret 18. september 2012 av Hårek
Sitatpyramide