Utdanningsvalg (sosionom/psykolog) - hjelp meg

[medlem-79877]

Hei

 

Jeg er usikker på hva jeg skal velge når det gjelder utdanning. Holder nå på å ta sosiologi årsstudium og er ferdig nå til jul.

 

Når det gjelder kunnskaper og egenskaper så vil jeg si at jeg er omsorgsfull, viser forståelse, er interessert i å hjelpe andre (spesielt ungdommer på ungdomsskolen som gjerne blir mobbet eller sliter med atferd/psykiske vansker. Men også andre mennesker som sliter med problemer som hindrer dem fra å leve et normalt liv (har vært der, og er der selv). Jeg er overhodet ikke interessert i matte og realfag, og økonomi er uaktuelt. Jeg er heller ikke særlig praktisk anlagt, men heller teoretisk, er ganske god å skrive tekster også. Føler også at jeg er relativt analytisk og tenker ganske mye, når jeg er ute blant folk analyserer jeg ofte hvordan folk oppfører seg (kategoriserer folk) og har vanskelig for å ''være i nuet''.

 

Fag jeg har trivdes med og liker er samfunnsfag. Jeg er også meget treningsinteressert og innehar mye kunnskaper om trening. Tror dog kanskje at jeg vil holde treningen til et hobbynivå (evt. ta kurs for egeninteresse/deltidsjobb), og ta en annen utdannelse først vertfall. Og selv om jeg er interessert i trening, så er ikke anatomi/fysiologi/organer osv. helt min greie. Å jobbe som skolepsykolog eller i PPT-tjeneste og lignenende har streifet meg.

 

Tror nok ikke jeg vil fortsette med sosiologi da det fører til lite sikker jobb. Andre ting jeg vurderer er psykolog og sosionom. Psykolog (men også yrkesrettet) er jo en mer akademisk grad, mens sosionom er en 3-årig høgskoleutdanning med mindre lønn. Ting jeg verdsetter er: trivsel med jobben, få bruke evnene mine, god lønn er også relativt viktig men ikke 1.prioritet - av natur er jeg lite praktisk av meg. Har før tenkt på ting som fysio, personlig trener, journalist og lærer på ungdomsskole (samf.fag og gym).

 

Går det forresten an å begynne på noe studierelatert nå til våren? Så jeg har noe å gjøre før alvoret begynner på høsten? F.eks ta noen emner/exphil o.l så jeg slipper å ta senere?

 

Jeg har 46.2 i snitt, så jeg kommer uansett ikke rett inn på psykologi profesjon. Så enten må jeg ta årsstudium eller ta opp fag for å søke meg direkte inn. Jeg tror det vil bli svært vanskelig å komme inn fra årsstudie (man må ha bare A på eksamen, og det er loddtrekning etter dette) - men det går vel an å melde seg opp til eksamen om igjen? Tar jeg opp fag må jeg opp på 61,6 i ordinær kvote (NTNU) - noe som kan gå dersom jeg får maksimalt alderspoeng + tar opp noen fag. Da er jeg i såfall i gang med utdannelsen når jeg er 23 år og ferdig som 29-åring.

 

Noe som irriterer meg er at jeg sliter litt med prestasjonsangst/unnvikelsesangst - noe som gjør at jeg passer dårlig inn i skolemiljøet med foredrag/seminargrupper osv. og liker egentlig best å lese selv. Må man ha muntlige foredrag på alle studier på universitet? Tar studiet mitt nå som privatist.

 

Noen med tanker/noen som jobber med noe av det jeg har beskrevet?

[NN1000]

Herregud, du er kliss lik meg selv. Jeg er også i utgangspunktet best i refleksjons- og språkbaserte fag, uten sikker jobb i enden. Jeg har samtidig innsett at jeg ikke gidder å gamble med utdanningen og livet mitt. Har selv et år med filosofi og religion med toppkarakterer, men begynner nå i vår på realfagskurs(forkurs). Blæ.

Uansett, synes egentlig at psykologiplanen din er fin. 23 er ingen 'ualder' på NTNU Dragvoll - da jeg begynte der var jeg yngst i klassen min, og den eneste under 20. Resten var fra 21-36. Å nesten bli 30 før en kommer ut i jobb kan virke skummelt, men med så stødig og relativt godt betalt arbeid som du trolig møter i enden som psykolog, trenger ikke dette bli ille. Uansett vil du gå ut med en relativt høy startlønn også, så du akkumulerer greit på sikt. I tillegg er det en utdanning som kan brukes i svært mange institusjoner. Og i forskning, hvis en oppdager interesse for slikt.

Ved psykologiutdanningen er det trolig svært få eller ingen foredragprøver eller lignende. Dog vil du ha praksis underveis(tror det er etter 3 år).

Har du kanskje tenkt på Lektorutdanning i samfunnsfag, studieretning sosiologi?

 

Livet er langt, gitt. Føler du at du er et intellektuelt og reflektert menneske som kanskje ikke har fått vist hva du er god for, hittil, så ville jeg absolutt råde deg til å gi slipp på sosionomopplegget. Å angre resten av livet er verre enn å begynne litt sent. Det har i hvert fall jeg forstått, for min egen del.

[piratentim]

Har selv tatt årsstudium i psykologi og det var utrolig spennende! Som du sier selv er det vanskelig å kun få A-er da måtte jeg ihvertfall brukt 1-2 år ekstra.. Fikk 2xB, 1xD og 3xC. Og ja på psykologi kan du ta opp eksamene, 3 ganger pr år, pr skole, så du kan i prinsipp prøve 3 ganger i Trondheim, så 3 ganger i Oslo. Og det er vel bare i Bergen det har vært trekning, i Tromsø tror jeg ikke det var trekning. Men slik det ser ut nå kan det virke som også Tromsø og Bergen vil gå over til opptak direkte fra VGS, så å satse på et årsstudium vil være noe usikkert. Så velger du å satse på profesjon utdannelsen, anbefaler jeg deg å ta opp fag i VGS. Selv har jeg valgt å ikke ta opp noen fag, grunnet tiden har heller funnet en annen utdanningsmulighet som jeg tror vil passe meg. Studerer nå sosionom og er ferdig med alle forelesningene før jul. I sosionomutdannelsen er det satt av en god del tid til å jobbe og diskutere i grupper. Dette er kanskje skummelt, men frykt ikke, de fleste elevene på sosionom er utrolig imøtekommende og hyggelige. Vi har nok ingen prestasjoner foran klassen, men vi har noe som heter ferdighetstrening. Da leker vi at vi er klient, saksbehandler og observatør og prøver å få et bilde av hvordan dette fungerer i praksis. Så vis du velger privatist sosionom må du nok vente noen ekstra arbeidskrav (ekstra oppg, gjerne i from av noe skriftlig)

 

Jeg går på UIA, og der har vi nå hatt innføring i sosiologi, velferdssosiologi og sosialt arbeid, så regner med at du fint kan håpe over til dette studiet fra den utdannelsen du nå holder på med. Altså begynne nå etter jul.

 

Mine tanker om sosionomstudiet er at det er ikke like spennende som psykologistudiet så langt, det er ikke slik at hver eneste forelesning er utrolig spennende og givende, men det er da underholdende nok. Selv har jeg tenkt å fokusere meg inn på den psykologiske delen av studiet da jeg skal ta videreutdanning i familieterapi, som fører til at jeg får tittelen klinisk sosionom. Da kan jeg jobbe som en terapeut, men i motsetning til en psykolog, kan jeg ikke stille diagnoser. Jeg kan heller ikke gi ut medisiner slik en psykiater kan. Jeg håper at etter jeg har jobbet med dette noen år opparbeidet meg et fint rykte så vil jeg starte opp en privat praksis, gjerne sammen med 2 psykologer og annet personell som blir viktig.

Endret 1. november 2012 av piratentim