Kan jeg tenke meg til et enormt ego?

[nordboy]

Her om dagen opplevde jeg noe helt sykt inni meg.

For å forstå helt hva dette dreier seg om, vil jeg først beskrive meg selv som person; Svært ydmyk, reflektert, altruist, veldig sjenert, en person som rett og slett tenker mer helhetlig og empatisk i forhold til andre. Jeg har litt sosial angst, har bl.a tidligere mistenkt meg selv for å ha aspergers syndrom, siden jeg har mye fellestrekk osv. Jeg har egentlig aldri turt å være meg selv, selv om jeg ikke helt vet hvem mitt egentlig jeg er fra et sosialt perspektiv.

 

Det som skjedde for ledendag var at jeg var ilag med bestevennen min på besøk hos noen venner av ham. Under hele oppholdet pratet jeg nesten ikke med vennene hans, og gikk derifra med flauhet og et hat over meg selv. Etterpå sa jeg noe lignende til vennen min: "Beskriv meg, vær så snill, vær objektiv. Ser du hvor utrolig asosial jeg er? Jeg fungerer rett og slett ikke i slike sosiale settinger. Hva i helvete kan jeg gjøre?" Jeg totalslaktet meg selv, og innrømte ting ovenfor meg selv som jeg vanligvis har vanskelig for å innrømme.

 

Etterpå pratet vi om hvordan reflekterte mennesker fungerer i motsetning til overfladiske personer. Hvordan jeg tenkte helhetlig i alle situasjoner og hadde problemet med å leve på en litt mer nevrotisk måte. Jeg har alltid hatt problemer med å se det morsomme i ting sammen med andre. Derfor har jeg alltid vært litt sjalu på "det simple mennesket" over hvordan det faktisk er å leve og samtidig more seg med andre.

 

Vi pratet og pratet i timesvis, plutselig fikk jeg en syk tilstand inni meg som jeg aldri hadde følt tidligere. Jeg følte et enormt ego inni meg, fikk helt andre akutte interesser og følte meg utrolig overlegen. Jeg følte meg som en helt annen person. En person jeg i utgangspunktet ikke ønsker å være, men som egoet mitt elsket. Det kriblet i magen da jeg tenkte på hvordan jeg kunne påvirke andre mennesker og på hvor smart jeg egentlig var.

 

Jeg var en helt annen person i 10 minutter av mitt liv, og det rett etter å ha slaktet meg selv, 100% ærlig.

 

Dette innlegget virker kanskje utrolig uryddig og ukonkret, men er det noen som har peiling på hva jeg har opplevd? Ligner det en mental lidelse av noen slag? Var det en frigjørelse? Synes det var skummelt, men samtidig veldig godt. Som om jeg hadde vært fjernstyrt i hele mitt liv, til å plutselig ta styringen helt selv.

Endret 10. september 2012 av nordboy

[HylendeUlf]

Kanskje det var at du har brukt så mye tid, tanker og energi på å tenke på hvordan du selv ser deg ovenfor andre at du fikk et lite angstutbrudd i samsvar med noen tvangstanker? Ville ikke bekymre meg så mye, kan jo også tenkes at det var din underbevissthet som tok litt tilbake og at du i grunn er veldig lei av å ha den sosiale angsten?

[nordboy]

Det er helt riktig at tankene mine går på å se meg selv ovenfor andre. Jeg observerer, evaluerer, finner en konklusjon og sammenligner det med meg selv. Utrolig negativt tankemønster igrunn, og det kan vel tenkes det var dette som forsvant helt i disse 10 minuttene? Jeg maktet på en måte å gi blaffen i alt sammen. Lurer på om det er mulig å trene seg opp til å skifte mellom disse to personlighetstrekkene. Leve et morsomt, sosialt nevrotisk liv, med evne til å gå tilbake til mitt reflekterende "jeg".

[Brishnev]

Det jeg vil si du opplevde, er kan muligens være rett å slett at du ble så sjukt lei av alle disse tankene, stresset, at du opplevde rett og slett å gi slipp på alle bekymringene dine. Jeg ville sagt ikke at du opplevde et stor EGO boost, men muligens kjente på hvordan det ville være å ikke tenkte så utrolig mye på hva andre tenker om deg, og ga litt slipp på alle "hang upsene" du opplever. Du må huske på at i bunn og grunn EGO er kunn en menneskelig oppfinnelse, det er sosial intutisjon.. og ikke let etter deg selv, du er deg selv, du finner ikke degselv ved å lete.

[nordboy]

...og ikke let etter deg selv, du er deg selv, du finner ikke degselv ved å lete.

 

Takk, virkelig motiverende... Da foreslår du med andre ord at jeg skal akseptere min angst siden det er mitt egentlige jeg? Disse traumene/angsten har rot ett eller annet sted i hodet mitt.

[Brishnev]

en fint skritt er alltid å akseptere det du føler, fordi det du tenker på å føler er ikke unormalt. Viktig at du heller ikke motstår det du føler, la det slippe ut så blir det lettere å talke. Hvis du holder det inne blir det som å kvele følelser som trenger å slippe ut, som feks å holde tilbake gråt. Men hvis du virkelig sliter med det ambefaler jeg å finne en psykolog, ikke overanalyser det du føler, vi alle har demoner her og der, Og man kan ikke føle seg 100% hele tiden. det er ingen som gjør det, og hvis du oppdager noen som ser ut som at de gjør det, er det ofte tegn på at ting er motsatt. Du kan med andre ord ikke har glede uten smerte. Det er når smerten tar overhånd det blir et problem, spesielt når man kommer i disse såkalte "negative tankemønstrene" hvor man bare tenker negativt og binder seg i en sirkel av negativ tenkning, men skaff noen å snakke med hvis du sliter sikkelig!

[SleepHead]

Her om dagen opplevde jeg noe helt sykt inni meg.

For å forstå helt hva dette dreier seg om, vil jeg først beskrive meg selv som person; Svært ydmyk, reflektert, altruist, veldig sjenert, en person som rett og slett tenker mer helhetlig og empatisk i forhold til andre. Jeg har litt sosial angst, har bl.a tidligere mistenkt meg selv for å ha aspergers syndrom, siden jeg har mye fellestrekk osv. Jeg har egentlig aldri turt å være meg selv, selv om jeg ikke helt vet hvem mitt egentlig jeg er fra et sosialt perspektiv.

 

Det som skjedde for ledendag var at jeg var ilag med bestevennen min på besøk hos noen venner av ham. Under hele oppholdet pratet jeg nesten ikke med vennene hans, og gikk derifra med flauhet og et hat over meg selv. Etterpå sa jeg noe lignende til vennen min: "Beskriv meg, vær så snill, vær objektiv. Ser du hvor utrolig asosial jeg er? Jeg fungerer rett og slett ikke i slike sosiale settinger. Hva i helvete kan jeg gjøre?" Jeg totalslaktet meg selv, og innrømte ting ovenfor meg selv som jeg vanligvis har vanskelig for å innrømme.

 

Etterpå pratet vi om hvordan reflekterte mennesker fungerer i motsetning til overfladiske personer. Hvordan jeg tenkte helhetlig i alle situasjoner og hadde problemet med å leve på en litt mer nevrotisk måte. Jeg har alltid hatt problemer med å se det morsomme i ting sammen med andre. Derfor har jeg alltid vært litt sjalu på "det simple mennesket" over hvordan det faktisk er å leve og samtidig more seg med andre.

 

Vi pratet og pratet i timesvis, plutselig fikk jeg en syk tilstand inni meg som jeg aldri hadde følt tidligere. Jeg følte et enormt ego inni meg, fikk helt andre akutte interesser og følte meg utrolig overlegen. Jeg følte meg som en helt annen person. En person jeg i utgangspunktet ikke ønsker å være, men som egoet mitt elsket. Det kriblet i magen da jeg tenkte på hvordan jeg kunne påvirke andre mennesker og på hvor smart jeg egentlig var.

 

Jeg var en helt annen person i 10 minutter av mitt liv, og det rett etter å ha slaktet meg selv, 100% ærlig.

 

Dette innlegget virker kanskje utrolig uryddig og ukonkret, men er det noen som har peiling på hva jeg har opplevd? Ligner det en mental lidelse av noen slag? Var det en frigjørelse? Synes det var skummelt, men samtidig veldig godt. Som om jeg hadde vært fjernstyrt i hele mitt liv, til å plutselig ta styringen helt selv.

 

Gratulerer, du er en del av minoriteten. "ibsen"

[tole]

Det å innrømme ting overfor seg selv kan være banebrytende, og det var nok den psykiske reaksjonen du fikk.

[nordboy]

en fint skritt er alltid å akseptere det du føler, fordi det du tenker på å føler er ikke unormalt. Viktig at du heller ikke motstår det du føler, la det slippe ut så blir det lettere å talke. Hvis du holder det inne blir det som å kvele følelser som trenger å slippe ut, som feks å holde tilbake gråt. Men hvis du virkelig sliter med det ambefaler jeg å finne en psykolog, ikke overanalyser det du føler, vi alle har demoner her og der, Og man kan ikke føle seg 100% hele tiden. det er ingen som gjør det, og hvis du oppdager noen som ser ut som at de gjør det, er det ofte tegn på at ting er motsatt. Du kan med andre ord ikke har glede uten smerte. Det er når smerten tar overhånd det blir et problem, spesielt når man kommer i disse såkalte "negative tankemønstrene" hvor man bare tenker negativt og binder seg i en sirkel av negativ tenkning, men skaff noen å snakke med hvis du sliter sikkelig!

 

Det har gått en stund og du hadde rett hele tiden. Jeg stilte meg selv spørsmålet: "Alle har følelser, det er følelser som gjør livet verdt å leve, hvorfor slipper jeg dem ikke til?" I ettertid har livet fått ny betydning for meg og vært positivt banebrytende på alle områder. Man innser hvilken uvurderlig betydning det har å kjenne seg selv:)

[Gjest Bruker-95147]

...og ikke let etter deg selv, du er deg selv, du finner ikke degselv ved å lete.

 

Takk, virkelig motiverende... Da foreslår du med andre ord at jeg skal akseptere min angst siden det er mitt egentlige jeg? Disse traumene/angsten har rot ett eller annet sted i hodet mitt.

 

De har ikke mer rot, enn det du lar de ha - de er alle sammen produkter av overfladiske påvirkninger - som skyer på en blå himmel. Så jeg foreslår at du lar tankene leve sitt eget liv, og ikke henger deg opp i dem. Du er verken syk eller uvanlig - du fungerer helt naturlig, etter det jeg har forstått.

 

[Rosario]

Intelligente (for intelligente) folk har som regel en forferdelig ungdom (spesielt senere "ungdom"). De får ikke skikk på livet får de finner en måte å uttrykke seg selv på. Husker i farten ikke noen kjent forfatter i Wikipedia-klassen som hadde en lykkelig ungdom. Det hører med til dannelsen. Forskjellen i måten de tenker på og omgivelsene blir total i alderen 15-25 år (?)

 

Tesla (de trodde han jukset)

http://en.wikipedia....ki/Nikola_Tesla

In 1870, Tesla moved to Karlovac, Croatia to attend school at Higher Real Gymnasium, where he was profoundly influenced by a math teacher, Martin Sekulić.[29][30] Tesla was able to perform integral calculus in his head, which prompted his teachers to believe that he was cheating.[31] He finished a four-year term in just three years, graduating in 1873.[32]

 

(Eller omvendt

Verbale (for verbale) folk har som regel en lykkelig ungdom (spesielt senere "ungdom"). De gjør suksess fordi de kan uttrykke seg selv. Husker i farten ikke noen kjent sanger i Wikipedia-klassen som ikke hadde en lykkelig ungdom. Det hører med til dannelsen.)

 

 

http://no.wikipedia....i/Mia_Gundersen

Hun debuterte som 8-åring ved Rogaland Teaters barneteater som ekorngutten Per og ble værende der til hun begynte å spille i band som 15-åring. I 1983 tok hun over som vokalist i Stavangerbandet Asfalt som året etter ga ut albumet Få det ud før bandet ble oppløst. I 1985 deltok hun i prosjektet All Of Us, Rogalands eget bidrag til Live Aid og året etter ga hun ut sin eneste soloplate Temptation. Hun har deltatt i norsk Melodi Grand Prix tre ganger: 1985, 1986 og 1996.

Endret 28. november 2012 av Rosario

[nordboy]

De har ikke mer rot, enn det du lar de ha - de er alle sammen produkter av overfladiske påvirkninger - som skyer på en blå himmel. Så jeg foreslår at du lar tankene leve sitt eget liv, og ikke henger deg opp i dem. Du er verken syk eller uvanlig - du fungerer helt naturlig, etter det jeg har forstått.

 

 

Jeg har lært meg å ikke fundere over tanken bak tanken, og heller la tankene slippe til:)

[Gjest Bruker-95147]

Jeg har lært meg å ikke fundere over tanken bak tanken, og heller la tankene slippe til:)

 

Det er bra, da tenker vi likt om den saken. Men hva med "altruisme"; hvordan øver du på den "umulige" oppgaven?

 

[Rosario]

Man kan ikke løpe foran en tanke, forfengt. Psykologene har vel noen adferdsterapeutiske metoder for å kurere "uselviskhet"

[nordboy]

Det er bra, da tenker vi likt om den saken. Men hva med "altruisme"; hvordan øver du på den "umulige" oppgaven?

 

 

Det handler om å gjøre valg som ikke får negative følger hos andre i et samspill. Jeg er i hvert fall ingen egoist, så hvis hvis vi veier de to opp mot hverandre kan jeg med god samvittighet kalle meg selv altruist.

 

Det er selvfølgelig ikke noe jeg sier til andre, bare her inne i anonymitet. Jeg vil ikke bli stemplet som en arrogant kuksuger

Endret 28. november 2012 av nordboy

[Gjest Bruker-95147]

Det handler om å gjøre valg som ikke får negative følger hos andre i et samspill. Jeg er i hvert fall ingen egoist, så hvis hvis vi veier de to opp mot hverandre kan jeg med god samvittighet kalle meg selv altruist.

 

Det er selvfølgelig ikke noe jeg sier til andre, bare her inne i anonymitet. Jeg vil ikke bli stemplet som en arrogant kuksuger

 

Da vil jeg si at du er en vanlig grei kar, fordi at det å være totalt altruistisk i sine tanker og handlinger, har ikke så mye med å være snill, å gjøre - det har derimot med å være naturlig, og tro mot sin hensikt og den helheten vi alle er deler av.

 

Når du er snill, uten å skjenke det en tanke, da er du "atruist".

 

[nordboy]

Da vil jeg si at du er en vanlig grei kar, fordi at det å være totalt altruistisk i sine tanker og handlinger, har ikke så mye med å være snill, å gjøre - det har derimot med å være naturlig, og tro mot sin hensikt og den helheten vi alle er deler av.

 

Når du er snill, uten å skjenke det en tanke, da er du "atruist".

 

 

Jepp, og jeg hater kapitalisme og det gjør helt sikkert du også

[Gjest Bruker-95147]

Jepp, og jeg hater kapitalisme og det gjør helt sikkert du også

 

Jeg lar sånne tanker fare ... og vet at sånn fungerer verden for tiden

 

Det jeg konsentrerer meg på, er å innarbeide "altruismen", og målet er å komme dit at man klarer å "romme hele menneskeheten", slik som vi klarer å romme de vi har mest kjær. Det er for meg veien til stabil og balansert lykke. Hat er bare en tilfeldig sky på en ellers blå himmel, og skyer kan man blåse bort, eller bare la regne seg tomme, man skal ikke la seg lure av slike dumme skydotter

[nordboy]

..

Endret 23. desember 2014 av nordboy