Hva kan defineres som et "normalt" forhold?

[Shantara]

Det lurer jeg på! Etter å ha sett lykkelige kjærlighetsfilmer i hytt og pine har jeg blitt ganske usikker på hva som egentlig kan defineres som et normalt forhold. På film åpner gubben dørene for dama, han gir trutt og ofte blomster, dusjer vedkommende i komplimenter, ser på hun, legger merke til hvilket humør hun er i, tilbyr en skulder å gråte på og er snill.

 

Mitt forhold har ingen av tingene nevnt over. Totalt uromantisk, sort/hvitt. Det skal nevnes at vi har tvillinger og er relativt unge, men jeg syns at jeg kan forvente "litt" mer.

Jeg skulle så gjerne hatt en skulder å gråte på når jeg var lei meg, noen komplimenter nå og da, fått litt hjelp til husarbeid og diverse, samt bli sett. Jeg føler at han alltid ser rett igjennom meg, uansett hvor mye jeg har stelt meg eller hva jeg har på meg. Det hender jeg får et kompliment i ny og ne, men ikke annet enn "så fin du er". Han ser ikke engang på meg når han sier det.

 

Han har heller aldri tatt på meg før, jeg har aldri fått en hånd på skuldra, et vennlig klaps på rumpa eller en klem ut av det blå. Aldri. Jeg får nattakyss når vi legger oss, og han holder rundt meg mens vi sover, men utenom det har vi lite kroppslig kontakt.

 

Sexen er heller ikke helt på topp. Det kommer litt i bølger, mye i noen perioder og lite i andre. Når vi har sex er det han som er i sentrum av oppmerksomheten. Han vil bli gjort alt med, tafset på, sugd og han vil komme når han føler for det. Hva får jeg? 3 minutter med nytelse og that's it. Han tar aldri på meg, gir aldri meg noe annet enn den egoistiske staken sin. Lei? Ja!

 

Vi finner heller aldri på noe sammen, verken som kjærester eller familie. Han er opptatt med jobb, trening og skating, jeg og barna kommer i andre rekke. Jeg savner veldig å finne på ting med han, men det skal veldig mye til for at han gidder det. Han vil ikke gå tur, ikke reise i svømmehallen, ikke fiske, besøke venner osv. Helt ubrukelig. Når han kommer hjem på kveldene vil han i tillegg for det meste bare sitte foran dataen å spille.

 

Det skal nevnes at han er en gutt jeg er veldig glad i, og jeg har vanskeligheter for å se for meg et liv uten han- selv om et liv sammen med han er lite innholdsrikt. Han er en genuint snill fyr, og han har mye humor og sjarm. Han har også blitt en del flinkere med barna i det siste, til min store glede. Men han har fremdeles mye å lære...

 

Så tenker jeg på min egen situasjon. Hvis jeg går fra han, blir jeg en 20 år gammel, singel tvillingmamma, som forøvrig ikke er ferdig utdannet enda engang. Jeg har nok ganske begrensede muligheter til å finne meg en ny mann med det første, og det skremmer meg litt. Jeg liker ikke å være alene. Ikke at jeg hadde hoppet på første tog med en gang jeg hadde sagt "Ha det" til samboeren, men jeg ville hatt muligheten i det minste. Men har jeg i det hele tatt noen muligheter da? Hvem er det som vil ha en 20 år gammel u-utdannet tvillingmamma? (jeg skal forøvrig fortsette utdannelsen til neste år). Men så er også penger et stort problem da. Jeg har jo ingenting hvis jeg går fra samboeren min. Ingen verdens ting. Ingen jobb, ingen formue. Så det blir hardt å bli alenemamma, er det verdt det?

 

Æsj, jeg vet virkelig ikke hva jeg skal tenke lenger. Jeg har tenkt disse tanker i et års tid nå, faktisk litt før barna ble født også. Men jeg blir aldri klokere. Jeg vet at jeg hadde klart å levd med han resten av livet, men er det noe man skal klare? Det hadde jo vært en stor fordel hvis jeg hadde villet det også. Men man kan kanskje ikke alltid få det som en vil?

[CruellaDeVil]

Har du snakket med ham om det?

[B25S]

Vær forsiktig. Blir han for snill så vil du ikke ha han lengre.

[Shantara]

Har du snakket med ham om det?

 

Ja, flere ganger. Men vi kommer aldri noe vei. Nå skal vi snart til parterapi, håper det hjelper..

[Shantara]

Vær forsiktig. Blir han for snill så vil du ikke ha han lengre.

 

Det er vel ikke akkurat sånn det fungerer.. Vi har tross alt to barn sammen,og jeg hadde aldri forlatt han fordi han ble for snill.

[Nittutt]

Ikke se på filmer og forvent noe av det som skjer der i virkeligheten. Se heller på andre par (som ikke er i filmer)

[Shantara]

Ikke se på filmer og forvent noe av det som skjer der i virkeligheten. Se heller på andre par (som ikke er i filmer)

 

Hvis du hadde lest hele innlegget skjønte du kanskje at jeg trenger hjelp til situasjonen vår, uansett om jeg sammenligner den med filmer eller andre par. Blir bare enda mer skuffet når jeg ser hvor godt andre par har det, da det er virkelig - noe film ikke er.

[logaritmemannen]

Har du også sett hvor dårlig andre par har det? Om man ikke gjør dette riskerer man å få et veldig ensidig syn på virkeligheten, som vanligvis ikke er fordelaktig. Du kan lese mer om confimation bias her.(http://www.psykologibloggen.no/?p=2006)

 

Kjærlighetsfilmer er ren hjernevasking, slik jeg ser det. Vær kritisk til slike filmer, hehe

[Nittutt]

Jeg gav deg et svar. Du dømmer din situasjon ut ifra andres. Det er uproduktivt og egentlig bare dumt. Du skal dømme din situasjon, eller deres, utifra dere. Du skal se på deg selv om du er lykkelig, ikke på hva du tror kommer til å gjøre deg lykkelig.

[johanf]

Selv om andre par har et dårlig samliv, skal man ikke se på de og tenke 'jaja, jeg får ta til takke med et rævva samliv selv' - det er en helt teit tankegang spør du meg. Kan andre ha det jævlig bra sammen, kan alle vi andre også. Det gjelder bare å jobbe for det.

 

Har man prøvd å jobbe (HARDT) for å få et nåværende samliv til å fungere og man IKKE vil fortsette å ha det sånn, må man vurdere å finne noen som er bedre. MEN, det er ikke sikkert gresset er grønnere på andre siden, men det kan være annerledes grønt.

[aKopperud]

Syntes litt synd på deg unntatt det feilaktige bildet fra kjærlighetsfilmer, blir som å se på vampire diaries eller gossip girl whatnot og anta at alle mennesker i verden er en 8'er og oppover.

 

Ta initiativ du, prøv i alle fall. Ta kontroll f.eks?

[Shantara]

Ble ganske misforstått her, så never mind.

[Nittutt]

Nei du ble ikke misforstått. Du henter det du selv definerer som et godt forhold fra andre. Er det ikke nok for deg om du har det bra selv? Og, hvis du ikke har det bra, hvorfor er du i forholdet?

[Makrell_i_tomat]

På samme måte som at jenter mener porno er totalt urealistisk (hvilke det som oftest også er) er også romantiske komedier det. Forskning viser at for mye av romantiske komedier kan skade forhold, da man ofte tror dette er slik forhold skal være. Dette er film, det er skuespill, det er en ideal verden.

 

Intimiteten i et forhold går opp og ned. Det kommer dårlige dager, månder og kanskje år, men de gode vil også komme.

 

Jeg forstår godt du trenger komplimenter og bekreftelse i ny og ne, hva med å fortelle han det?

[Makrell_i_tomat]

Ikke se på filmer og forvent noe av det som skjer der i virkeligheten. Se heller på andre par (som ikke er i filmer)

 

Hvis du hadde lest hele innlegget skjønte du kanskje at jeg trenger hjelp til situasjonen vår, uansett om jeg sammenligner den med filmer eller andre par. Blir bare enda mer skuffet når jeg ser hvor godt andre par har det, da det er virkelig - noe film ikke er.

 

Hvordan vet du hvor godt andre par har det egentlig? Tror du ikke de har sine issues, sitt å slite med? Har du lagt ned en innsats for at forholdet skal bli bedre? Gir du typen din komplimenter? Forteller du han hvor flink han er? Eller klager du bare på hans manglende innsats i husarbeidet?