Gå til innhold

Få en følese av mening med livet? = tull


Anbefalte innlegg

For meg personlig, måtte jeg runde 30 og noen år, før det gikk opp for meg hva jeg ville gjøre med livet mitt. Det er kanskje litt sent for noen, men jeg lider kanskje litt av Peter Pan-syndrom. Iallfall på noen områder.

 

Det er en ting å finne ut hvilken karriere man selv ønsker, noe annet er det å finne ut om det er en mening med menneskers liv, er det noe man kan finne, eller om det bare er for hver person å finne hobbier og småting som underholder en de dagene man får. Ble jeg skapt for en mening, eller er jeg bare en random skapning som kom ut av en eksplosjon og som må gjøre det beste ut av den tiden jeg har?

Lenke til kommentar
  • 2 uker senere...
Videoannonse
Annonse

Jeg mener alder ikke har en eneste betydning for visdom eller refleksjonsevne.

Jeg er 22 år gammel, har mistet to nære familiemedlemmer, første som 17 åring etter tre års sykdom hos en av mine foreldre, neste som 21 åring av en uheldig brann. Dette har gjort at jeg har brukt mye tid på å reflektere om meningen med livet, hvorfor vi er her, finne meg selv o.s.v.

 

En ting jeg har lært er at for hvert år som går ser jeg tilbake på megselv som ignorant, da jeg lærer hver eneste dag. Det er opp til hver enkelt hvor mye en jobber for å bli mer vis.

 

Jeg har diskutert med trangsynte 30 åringer og åpentsinnede og reflekterte 18 åringer. Det jeg har lært er at mennesker utvikles på helt forskjellige måter og at livserfaring ofte har grunnroten i hvordan folk ser på ting, tenker rundt ting, opplever ting og lever livet.

 

Det er Mange som er idioter når de er 15 som forstatt er idioter når de er 30, på samme måte som de som er smarte som 15, ofte er smarte når de fyller 30.

Hva smart egentlig er, er en helt annen diskusjon, men det egnes vell en egen tråd for den diskusjonen ;)

 

Så om noen mener 22 åringer ikke har noe å gjøre i en diskusjon om meningen med livet er å si at alder er grunnlag for hvor mye livserfaring en person har; noe som er tull å tøys.

Endret av SleepHead
  • Liker 2
Lenke til kommentar

For meg personlig, måtte jeg runde 30 og noen år, før det gikk opp for meg hva jeg ville gjøre med livet mitt. Det er kanskje litt sent for noen, men jeg lider kanskje litt av Peter Pan-syndrom. Iallfall på noen områder.

Da jeg var 18 år var det en periode hvor jeg funderte over livets mening hver eneste natt. "Alle kommer til å dø, og det kan vi ikke gjøre så mye med" var ikke godt nok for meg, og da jeg ikke tror på livet etter døden gikk jeg livredd til sengs over for hva som ville skje etter døden - til tross for at jeg bare var 18 år. Det var da jeg begynte å tenke over hva jeg skulle gjøre med mitt liv. Kanskje merkelig for deg, siden jeg var så ung, men for meg på dette tidspunktet var det et uunngåelig spørsmål, som jeg den dag i dag ikke har klart å svare på.

Lenke til kommentar

Jeg like å spørre "hvorfor må det være noen mening?" Så vidt vi vet er det ikke noen mening med livet, og trenger det virkelig å være det? Må¨du ha ett absolutt mål, en endelig destinasjon, bare for å ha energi til å stå opp om morgenen? Hadde du som person blitt forandret om ett absolutt vesen med absolutt viten i morgen hadde fortalt deg at meningen med ditt liv er å bli kompost for 5 trær i slottsparken?

 

Det må ikke nødvendigvis være en mening med livet, og jeg føler meg faktisk friere om det ikke er det. Om det ikke er en absolutt destinasjon for hvert enkelt individ står vi mye friere til å gjøre og være hva vi vil. Jeg tror at fri vilje, selv helt ned på ubevisst skala, er avhengig av at livet ikke har mening. Jeg tror at om man gir en skapning en endelig mening tar man fri vilje ut av likningen. Om du absolutt skal og må ende ett sted kan du ikke ta helt 100% uavhengige valg, da du enten blir styrt eller styrer selv mot noe.

 

Jeg like å tro at ingen av oss har en annen mening enn vi setter for oss selv. Og i mitt tilfelle er det å gjøre det best mulig, lengst mulig for de rundt meg. Selv om det går på bekostning av meg selv.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Gjest Slettet-x7D6du0Hjb

Jeg leter også etter meningen med livet, men jeg hørte en morsom en; en presentasjon jeg hørte på ungdomskolen mente at vi er her for å reprodusere oss, slik at en annen generasjon ville komme, men det høres latterlig ut at det er meningen.

Lenke til kommentar

Jeg leter også etter meningen med livet, men jeg hørte en morsom en; en presentasjon jeg hørte på ungdomskolen mente at vi er her for å reprodusere oss, slik at en annen generasjon ville komme, men det høres latterlig ut at det er meningen.

Det med reprodusering er faktisk det nærmeste jeg kommer en mening med livet. For meg vil livet være ufullstendig om jeg ikke etterlater meg et avkom. (For andre vil dette ikke nødvendigvis være like viktig, så dette blir personlig)

Lenke til kommentar

Jeg leter også etter meningen med livet, men jeg hørte en morsom en; en presentasjon jeg hørte på ungdomskolen mente at vi er her for å reprodusere oss, slik at en annen generasjon ville komme, men det høres latterlig ut at det er meningen.

 

Reproduksjon ER primær oppgaven vår her på jorden ja. Det stemmer det. Ingen reproduksjon, ala den som gud hadde tenkt til Adam og Eva i bibelen, der de skulle leve evig, er bare tull, for uten reproduksjon hadde vi ikke utviklet oss. Visstnok er neste generasjon 15% smartere enn foreldrene sine (skjønnt det gjenstår for mine gutter å bevise det... :) ) og dette hadde vi ikke fått til om vi skulle leve evig, slik religiøse tror.

 

Så den er kanskje artig for deg som religiøs, men det er fakta for resten av oss som skjønner litt om hvordan ting henger sammen, no pun intended...

 

Hva trodde du primær oppgaven til mennesker var? Å tilbe allaah? :)

Lenke til kommentar

Jeg leter også etter meningen med livet, men jeg hørte en morsom en; en presentasjon jeg hørte på ungdomskolen mente at vi er her for å reprodusere oss, slik at en annen generasjon ville komme, men det høres latterlig ut at det er meningen.

Høres det latterlig ut? Hvis du ser på mennesker og alt annet liv i det lange løp er det det eneste vi gjør. De som ikke har dette målet døde ut for lenge siden.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Låt mej introdusera mitt nya tattoo angåande temaet:

 

post-256351-0-66313100-1348122634_thumb.jpg

 

"Im Here Now"

"But it Does Not Have a Name"

 

Følelsen av en mening med livet er konstant spør du meg,

men vil du bruke et annet uttrykk for det, som er mer dekkende og kanskje mer preget av alvor:

 

Meningen med livet formes under utgydelse av den hellige ånd. Denne tilstanden mener jeg kalles Pathmos, eller Patos, Patmos, eller noe slikt.

 

Man trenger ikke være kristen for å kunne tro på en slags hellig Muse.

Men man må gjerne søke etter sin egen uttrykksform for å kunne finne denne meningen med livet.

 

Noen nøkkel er det ikke det jeg sier nå, men jeg håper og tror at det finnes en kollektiv bevisshet som vi alle er en del av; og at den går ut på mer enn å tenke kun på oss selv.

 

*skål*

Endret av Cakk Cakk
Lenke til kommentar

Kanskje meningen med livet er i ferd med å dø ut?

 

Jeg mener; for noen søker etter veien inn i seg selv etter meningen med livet, andre søker utover. Men så snever som verden har blitt, så liten den har blitt, så er jeg redd det bare snart er grønne erter igjen på vår tallerken når det gjelder det å formulere meningen med livet.

 

Meningen med livet kan kanskje også være flere ting, flere faser i livet med forskjellig mening. Kom ikke og si at meningen med livet for en 101 år gammel dame er å reprodusere seg?

 

Før var vi barn, nå er vi snart gamle.

Endret av Cakk Cakk
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...