Klarer ikke å gå på skolen - Litt redd for å oppsøke noen å snakke med det om.

[SniKaZ]

Hei. Er en gutt som akkurat har flyttet for å begynt på studier.

 

Som forklart i tittelen sliter jeg veldig med å komme meg til skolen hver dag. Det er ikke det at jeg ikke har det bra der, for jeg har venner osv, men er et eller annet som gjør at jeg ikke klarer å gå dit. Vanskelig å svare på hva.

 

Det begynte forsåvidt i fjor når det ble slutt med dama, da var jeg ute av skolen en hel mnd i strekk + jeg var borte flere uker nå og da.

 

Jeg kom meg gjennom året og fikk helt brukbare karakterer, men jeg sliter virkelig etter dette.

 

Nå har jeg da startet på ny studie, og jeg vet jeg ikke kan vere borte så lenge, men det har nå blitt over ei uke siden jeg var på skolen.

 

Jeg sliter veldig med å sove på kveldene, noe som er noe av grunnen. Problemet er ikke det at jeg ikke er trøtt, for jeg er veldig sliten og føler at jeg kunne sovet, men med en gang jeg legger meg får jeg 1000 tanker i hodet, og jeg har ikke sjans til å sove.

 

Jeg føler samtidig at jeg skuffer foreldrene mine veldig, og får veldig dårlig samvittighet, men jeg klarer ikke helt å gjøre noe med det...

 

Det at jeg ikke kommer meg på skolen påvirker meg veldig faglig, men også sosialt....

 

Jeg har vurdert å ta det opp med en lege/psykolog, men er litt redd for å gå dit.. :/ tørr heller ikke ta det opp med foreldrene mine siden jeg ikke vil skuffe de, og vil ikke vise hvor svak person jeg er, siden de har det inntrykket av meg at jeg er veldig selvstendig og kjempeflink.

 

Jeg er forsåvidt veldig skoleflink, men det finnes grenser for hvor mye jeg kan vere borte likevell.

 

Noen som har noen veiledning over hva jeg kan gjøre? Anbefalninger?

Kan sovepiller vere til hjelp hvertfall for søvnen sin del?

 

Jeg tror kanskje jeg har angst problemer, og føler jeg har et veldig stort forventingspress hele tiden. Kan dette ha noe med det hele å gjøre?

 

Jeg vet ingen av dere er psykologer, men hadde vært fint med noen innspill fra deres side.

 

Edit: Ble litt rotete, men kan forklare bedre om noen lure på noe. Og angående det med dama, jeg savner ho ikke nå lengere, og har ikke direkte problemer med det, men etter den gangen har jeg slitt med å få skolerytmen tilbake, og pga dette har angsten tatt overhånd. Hvertfall litt sånn jeg føler det.

Endret 4. september 2012 av SniKaZ

[Novis1]

Kan det være fornuftig å reise bort en tid? Bare for å få en forandring, kanskje kan du da rive deg løs fra alt som "plager" deg.

[Bruker-33331]

Jeg ville anbefalt at du bygger opp mot og drar til psykolog.

[SniKaZ]

Kan det være fornuftig å reise bort en tid? Bare for å få en forandring, kanskje kan du da rive deg løs fra alt som "plager" deg.

Er igrunn en god ide, og har tenkt tanken selv, men jeg kommer aldri til å klare forklare situasjonen til mine foreldre og at jeg vil slutte på skolen.

Kan også nevne at jeg alltid har følt jeg har valgt utdanning etter hva foreldrene mine vil. Må ikke missforstå, jeg liker utdanningen jeg tar nå kjempegodt, men mulig det bare er fordi jeg vil gjøre de stolt.

 

Du har vell rett Bundy, får prøve å se om jeg får til.

[Bruker-33331]

Tror nok kvalifiserte folk er mye bedre egnet til å forstå seg på deg enn det forumet er

[Zodihax]

Jeg snakka med min mor når jeg var nedfor (med en gang jeg kom her, flyttet til ny by der jeg ikke kjenner noen, ingen familie, ny skole osv), og det hjalp mye. Jeg så på meg selv som svak (aldri vært nedfor på denne måten), men hun gjør som mødre gjør best -- hjalp meg.

[SniKaZ]

Jeg snakka med min mor når jeg var nedfor (med en gang jeg kom her, flyttet til ny by der jeg ikke kjenner noen, ingen familie, ny skole osv), og det hjalp mye. Jeg så på meg selv som svak (aldri vært nedfor på denne måten), men hun gjør som mødre gjør best -- hjalp meg.

Har tenkt tanken flere ganger, men vet ikke hvordan jeg skal ta det opp. Er redd for å skuffe de siden det allerede har gått over 1 uke

[SniKaZ]

Men er det noen her som har erfaring med sovepiller? Jeg har lyst å prøve det ut, bare for å vere sikker på at jeg får sove med en gang jeg legger meg.

[Nittutt]

Har noen forslag men først vil jeg si noe. Ingen mennesker som konfronterer det de har problemer med, altså som du sier fortelle det til foreldrene dine, er svake. Kun de menneskene som legger sjul på sine problemer og ikke konfronterer de er svake.

 

Forslag:

 

Les boken Positive Intelligence. Utrolig bra og den beskriver løsninger som jeg tror kunne hjulpet deg veldig.

 

Les også boken "Kunsten å få mentale superkrefter". Mange øvelser osv i den boken som lar deg få mer kontroll over ditt mentale "jeg".

 

Siste boken jeg skal anbefale er, eller ikke EN bok men ett emne, NLP. Ved å ta i bruk NLP har jeg klart å endre tankemønstre hos både meg selv og andre, et ekstremt kraftig verktøy for å overkomme slike situasjoner som du nå er i.

[Novis1]

Men er det noen her som har erfaring med sovepiller? Jeg har lyst å prøve det ut, bare for å vere sikker på at jeg får sove med en gang jeg legger meg.

Sovepiller kan funke bra, men har samtidig sine "skumle" sider: Kan være vanedannende og i ekstreme tilfeller føre til en forgiftning som gjør at de virker mot sin hensikt. De må altså brukes med fornuft og slik legen anbefaler.

 

Å velge utdannelse etter foreldrenes hode tror jeg lett kan bli ei tvangstrøye, for ikke å si tvangsekteskap! Man bør velge det en sjøl har interesse av.

Da nabogutten her var 18, ville stolte foreldre at han skulle bli lege, men sa til meg at det likevel ikke var noe han hadde interesse av. Han var enormt flink med data og jeg ba ham ta sitt eget valg ut fra hva han sjøl hadde lyst til og begrunnet det for ham. Han er i dag en av Norges best betalte dataingeniører. Og jeg tror han trives.

Lev derfor ditt eget liv, ta dine egne avgjørelser, ikke foreldrenes. Du er et fritt menneske i et fritt land og det tror jeg foreldrene dine respekterer.

[SniKaZ]

Sovepiller kan funke bra, men har samtidig sine "skumle" sider: Kan være vanedannende og i ekstreme tilfeller føre til en forgiftning som gjør at de virker mot sin hensikt. De må altså brukes med fornuft og slik legen anbefaler.

 

Å velge utdannelse etter foreldrenes hode tror jeg lett kan bli ei tvangstrøye, for ikke å si tvangsekteskap! Man bør velge det en sjøl har interesse av.

Da nabogutten her var 18, ville stolte foreldre at han skulle bli lege, men sa til meg at det likevel ikke var noe han hadde interesse av. Han var enormt flink med data og jeg ba ham ta sitt eget valg ut fra hva han sjøl hadde lyst til og begrunnet det for ham. Han er i dag en av Norges best betalte dataingeniører. Og jeg tror han trives.

Lev derfor ditt eget liv, ta dine egne avgjørelser, ikke foreldrenes. Du er et fritt menneske i et fritt land og det tror jeg foreldrene dine respekterer.

Jeg er enig med det du sier om å velge utdanning etter foreldrene sine hoder, at det ikke er en bra ting, men de har ikke presset meg inn i ingeniør studie. Vil heller kalle de veiledning, siden jeg egentlig ikke ville bli ingeniør, men nå som jeg har startet dataing angrer jeg ikke et sekund over det. Liker utdanning kjempegodt.

Hovedproblemet tror jeg da, er det at jeg alltid har følt et forventningspress siden jeg er den eneste i familien som er veldig skoleflink, noe jeg alltid har vært. Derfor vil jeg jo da såklart få så god karakter som mulig, noe som gjør at jeg er redd for å feile.

 

For å utdype litt til. Foreldrene mine hadde ikke blitt skuffa om jeg hadde bytta utdanning. De støtter meg uansett. Tingen er at min far er på mange måter mitt forbildet, og hvem vil vell skuffe sitt store forbildet? Er vell mye av grunnen til at jeg ikke vil si at jeg sliter litt.

Endret 8. september 2012 av SniKaZ

[Novis1]

...

For å utdype litt til. Foreldrene mine hadde ikke blitt skuffa om jeg hadde bytta utdanning. De støtter meg uansett. Tingen er at min far er på mange måter mitt forbildet, og hvem vil vell skuffe sitt store forbildet? Er vell mye av grunnen til at jeg ikke vil si at jeg sliter litt.

Skjønner.

Riv deg løs, sier jeg! Riv deg løs.

Sett deg godt ned i sofaen og lytt til "Independence Day" med Springsteen.

[OhEasy]

Snakk med foreldrene dine. Ikke vær redd for å skuffe de, det krever mot å snakke åpent om ting og jeg tror de kommer til å sette pris på at du kommer til dem. Snakker alltid med min mor om noe plager meg eller om jeg sliter med et eller annet, og jeg vet at hun setter pris på det. Foreldre er der for deg, aldri glem det.

[Raven_Heart]

Tankenøtt fra sidelinja: Det høres mest av alt ut som du er redd for hva du selv tror kommer til å skje hvis du innrømmer at du har gått på en smell, altså at du i bunn og grunn er redd for dine egne fantasier, basert på antagelser som du mest sannsynlig har gjort på ganske tynt grunnlag.

 

Jeg tør påstå at sannheten ligger mer i retning av at du ikke vet før du har prøvd, og å reagere på noe du tror kommer til å skje skaper bare unødvendige bekymringer du helt fint klarer deg uten.