Hvorfor tror du ikke på gud?

[Noxhaven]

 

 

Og til slutt et fornuftsproblem:

Om det ikke finnes en gud, kan det finnes en mening med universet? Siden universet går mot en uunngåelig energidød bør jo svaret være nei. (Motargumenter er velkomne). Om ikke universet har en mening kan heller ikke våre liv ha en mening. Siden vi ikke har noen mening, hvorfor leve? Den fornuftige ateist ville tatt sitt eget liv ettersom det er den beste løsningen på alle problemer. Så hvor ligger feilen? I fornuften?

 

Hva legger du i ordet mening? Og hvordan er denne "meningen" relatert til menneske livet i den grad at den avgjør om vi skal leve eller ei?

Ja, feilen ligger nok i fornuften,  eller bare evnen til å lage problemer ut av ingenting for å fremme en ulogisk agenda.

[Imlekk]

Ikke dra sitater ut av sammenheng på den måten. Her er det snakk om sannhetsverdi og når jeg skriver om likestilte påstander påstår jeg ikke at de er likestilte, gjør jeg?

Nåja. Du skriver jo både at påstander er og ikke er likestilte. Det er meget forvirrende. Men nå har jeg uansett forklart hvorfor det å forkaste samtlige gudeforestillinger ikke er likestilt med å fremme en gudspåstand - som du ettersøkte. Men dette ser du ut til å hoppe glatt over, til tross for at det står sort på hvitt i det du siterer av deg selv.

 

De påstandene som faktisk kan likestilles er alle som ikke er sanne, men siden vi ikke med sikkerhet kan si hvilken som er sann kommer vi ikke langt nok.

Dette her skjønner jeg ikke hva du mener med.

 

Om gud eksisterer eller ei er likestilte påstander. Først når vi trekker inn momenter vedrørende en evt gud byr dette på problemer.

Nei. Dette har jeg allerede forklart, og fokkeslasken har også kommentert dette.

 

Dette ligner på det teoretiske fysikere sliter med: De har teorier som ikke har noen praktisk verdi enda, men matematikken bak ser fin ut: Inntil teoriene kan etterprøves er de bare påstander. Tilsvarende har man i filosofien flere spørsmål: Brain in a vat, matrix, drøm/våken, etc.

Det er noen vesentlige forskjeller på teoretisk fysikk, og påstander om en guddommelig skapning. Kanskje fremst av disse er at de teoretiske rammeverkene for fysikk baserer seg på kjent kunnskap, og postulerer ikke nødvendigvis mye nytt, eller ukjent. En gud, derimot, fremmer påstander om blant annet handling uten tid, bevissthet uten materie, med mer.

 

La oss se på et annet problem: Å påsta at verden ikke har en årsak er like absurd som å påstå at verden har en årsak. (gud finnes og skapte verden eller verden har ingen årsak) Så om man påstår at gud finnes eller ei kan man ikke nødvendigvis hevde at man selv eller motparten har bevisbyrden. Hvem som har bevisbyrden er av mindre betydning da det ikke er mulig å bevise påstanden. Man kan formulere problemet slik at begge påstander er positive/negative. Typisk eksempel vil være Schrødingers katt. (Er den positive påstanden at den er død eller levende? Hvorfor?)

Hvorvidt universet har en årsak eller ikke er strengt tatt ikke relevant for spørsmålet om en gud før noen kan gi en god begrunnelse for hvorfor denne årsaken skal sammenfalle med en gitt gudsforestilling.

 

Du kan semantisk formulere noe som en positiv eller negativ påstand, men det er allikevel en vesentlig forskjell. Jeg anbefaler deg å lese tråden jeg lenket til ovenfor her for en grundigere forklaring.

 

Det er også en stor forskjell på å fremme at vi ikke har gode nok grunner til å holde at universet har en årsak, og det å påstå bastant at det ikke hadde det. Det sistnevnte er en positiv påstand, mens det førstnevnte er ikke det.

 

I eksempelet du nevner med Schrødingers Katt, så vil begge påstander (død og levende) være en positiv påstand.

 

Eller jeg kan si at du nå har fremmet en positiv påstand og siden du ikke har bevist den kan jeg forkaste den. (Med fare for å ende opp i Liar's paradox.)

Hva er denne positive påstanden?

 

Hvorfor skal ikke jeg kreve deg for bevisbyrden på at vitenskapen fungerer i all fremtid? Jeg regner med du er kjent med induksjonsproblemet? https://en.wikipedia.org/wiki/Problem_of_induction

 

Hvorfor i all verden skulle du kreve at jeg beviste dette i utgangspunktet?

 

Og til slutt et fornuftsproblem:

Oh, goodie!

 

Om det ikke finnes en gud, kan det finnes en mening med universet?

Om det finnes en gud, kan det finnes en mening med universet?

 

Siden universet går mot en uunngåelig energidød bør jo svaret være nei.

På hvilken måte er det at universet ser ut til å dabbe av litt påvirket av hvorvidt gud eksisterer eller ikke?

 

(Motargumenter er velkomne).

Det hadde jo vært litt rart om motargumenter ikke var velkomne på et diskusjonsforum.

 

Om ikke universet har en mening kan heller ikke våre liv ha en mening.

Hvorfor ikke?

 

Siden vi ikke har noen mening, hvorfor leve?

Bacon.

 

Den fornuftige ateist ville tatt sitt eget liv ettersom det er den beste løsningen på alle problemer.

Jeg ser ikke helt hvordan det å begå selvmord vil løse noe som helst. Jeg håper ikke at noen som er deprimerte eller suicidale henger med deg.

 

Så hvor ligger feilen? I fornuften?

I fornuften din, muligens.

 

(Håper jeg klarte å luke ut alle skrivefeilene og at innlegget gir den meningen det skal gi, det ble en lang dag i dag ...)

Tja. Lange dager er artige de, med mindre de består av kjedelig ting.

[nicho_meg]

 

 

Om gud eksisterer eller ei er likestilte påstander. Først når vi trekker inn momenter vedrørende en evt gud byr dette på problemer.

Jeg orker ikke starte en ny ordbokkrig med deg, men denne setningen ble litt for mye. Dette gir jo ingen mening. Her sier du rett ut at dersom man ikke tar med noen momenter om en gud - i påstander om noen gud finnes eller ikke - ja, da er påstandene likestilte.
Om man ikke tar med disse momentene - da betyr ikke påstandene noe. Da er det bare ord som står på rekke som mer eller mindre fyller grammatiske krav til setningsoppbygning. Det er ikke engang reèlle påstander da de kun koker ned til at "noe udefinert er like sannsynlig å være sant som usant".
Ligger det ingen gudekvaliteter til en påstand om en gud så er det ingen påstand om noen gud. Det får da være grenser på konseptuell regress.

 

Eneste kravet til en skaper er at skaperen står bak skaperverket. Om dette plager deg får du heller finne annet å gjøre ...

 

 

Siden vi ikke har noen mening, hvorfor leve? Den fornuftige ateist ville tatt sitt eget liv ettersom det er den beste løsningen på alle problemer. 

 

 

Det der må være den merkeligste deduksjonen jeg har kommet over...

 

Vel, livet kan bli mye verre enn bedre. Burde ikke simpel risikoanalyse tilsi at du bør velge det trygge valget?

 

Litt oppstykket, men det er en argumentrekke, så...
 

Og til slutt et fornuftsproblem:
Om det ikke finnes en gud, kan det finnes en mening med universet?

Ja - med trykk på "kan". Men at/om det finnes en mening med universet betyr ikke at det nødvendigvis har noe hensikt eller mål.
 

Siden universet går mot en uunngåelig energidød bør jo svaret være nei. (Motargumenter er velkomne).

Ingenting tilsier at svaret bør være "nei". For eksempel lever vi jo her nå. I min bok er det i seg selv nok mening. Ikke til å forveksle med "hensikt".
 

Om ikke universet har en mening kan heller ikke våre liv ha en mening.

Jeg kan ikke snakke for deg eller dere andre, men mitt liv har masse mening.
 

 

 

 

Men denne meningen finnes kun i ditt eget hode. Den er dermed irrasjonell og kan ikke brukes som argument. "[...]The universe that we observe has precisely the properties we should expect if there is, at bottom, no design, no purpose, no evil, no good, nothing but pitiless indifference.” R. Dawkins.

“The meaning of life is what you choose it to be. It is not somewhere out there but right between our ears. This makes us the lords of creation.” S. Hawking

Med andre ord: Alle påstander om mening med livet er positive påstander og kan forkastes ...

 

 

 

 

 

Den fornuftige ateist ville tatt sitt eget liv ettersom det er den beste løsningen på alle problemer.

Den fornuftige ateist? Så om man ikke tror på noen guddom (en ateist) så er det fornuftig å drepe seg selv? Jeg klarer ikke på noen måte å se at det ene følger det andre.
 

Så hvor ligger feilen? I fornuften?

I første forutinntagelsene om at ting som ikke er evig og skapt med en innebygs hensikt er uten mening.

 

Du ender jo opp død uansett. Det er uunngåelig, så hvorfor utsette døden?

Forøvrig er det du som fremmer en positiv påstand når du hevder at livet har mening. Bevis påstanden eller aksepter at jeg kan forkaste den i hht. http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat18/thread11559648/#post_11559648

 

 

 

 

 

Og til slutt et fornuftsproblem:

Om det ikke finnes en gud, kan det finnes en mening med universet? Siden universet går mot en uunngåelig energidød bør jo svaret være nei. (Motargumenter er velkomne). Om ikke universet har en mening kan heller ikke våre liv ha en mening. Siden vi ikke har noen mening, hvorfor leve? Den fornuftige ateist ville tatt sitt eget liv ettersom det er den beste løsningen på alle problemer. Så hvor ligger feilen? I fornuften?

 

Hva legger du i ordet mening? Og hvordan er denne "meningen" relatert til menneske livet i den grad at den avgjør om vi skal leve eller ei?

Ja, feilen ligger nok i fornuften,  eller bare evnen til å lage problemer ut av ingenting for å fremme en ulogisk agenda.

 

Mening og hensikt er synonymer. Enhver mening du mener livet ditt har er bare konstruert av hjernen din fordi evolusjonens tilfeldigheter har gjort en slik tankegang fordelaktig. 

 

 

 

La oss se på et annet problem: Å påsta at verden ikke har en årsak er like absurd som å påstå at verden har en årsak. (gud finnes og skapte verden eller verden har ingen årsak) Så om man påstår at gud finnes eller ei kan man ikke nødvendigvis hevde at man selv eller motparten har bevisbyrden. Hvem som har bevisbyrden er av mindre betydning da det ikke er mulig å bevise påstanden. Man kan formulere problemet slik at begge påstander er positive/negative. Typisk eksempel vil være Schrødingers katt. (Er den positive påstanden at den er død eller levende? Hvorfor?)

Hvorvidt universet har en årsak eller ikke er strengt tatt ikke relevant for spørsmålet om en gud før noen kan gi en god begrunnelse for hvorfor denne årsaken skal sammenfalle med en gitt gudsforestilling.

Du kan semantisk formulere noe som en positiv eller negativ påstand, men det er allikevel en vesentlig forskjell. Jeg anbefaler deg å lese tråden jeg lenket til ovenfor her for en grundigere forklaring.

Det er også en stor forskjell på å fremme at vi ikke har gode nok grunner til å holde at universet har en årsak, og det å påstå bastant at det ikke hadde det. Det sistnevnte er en positiv påstand, mens det førstnevnte er ikke det.

I eksempelet du nevner med Schrødingers Katt, så vil begge påstander (død og levende) være en positiv påstand.

Eller jeg kan si at du nå har fremmet en positiv påstand og siden du ikke har bevist den kan jeg forkaste den. (Med fare for å ende opp i Liar's paradox.)

Hva er denne positive påstanden?

Hvorfor skal ikke jeg kreve deg for bevisbyrden på at vitenskapen fungerer i all fremtid? Jeg regner med du er kjent med induksjonsproblemet? https://en.wikipedia.org/wiki/Problem_of_induction

 
Hvorfor i all verden skulle du kreve at jeg beviste dette i utgangspunktet?
 

 

 

 

 

Vel, om universet har en årsak vil jo nettopp det være skapelsen, ergo skaperen aka. gud. 

Om Schrødingers katt er død eller levende begge er positive påstander hvorfor skulle ikke det samme gjelde om gud eksisterer eller ikke?

 

Den positive påstanden din var forøvrig:

 

 

I tillegg så er det en vesentlig forskjell på positive og negative påstander. Det er den som fremmer en positiv påstand, e.g. at en spesifikk gud eksisterer, som har bevisbyrden. Å forkaste denne påstanden har i seg selv ingen bevisbyrde. Atle Pedersen har skrevet godt om dette på VerdiDebatt, hvis du syns det jeg skrev var uklart.

 

Altså må du etter egen påstand bevise at påstanden din om positive påstander faktisk er gyldig. (Og ved å forkaste påstanden etter samme prinsipp ender vi opp i Liar's paradox)

 

 

Om det ikke finnes en gud, kan det finnes en mening med universet?

Om det finnes en gud, kan det finnes en mening med universet?

Siden universet går mot en uunngåelig energidød bør jo svaret være nei.

På hvilken måte er det at universet ser ut til å dabbe av litt påvirket av hvorvidt gud eksisterer eller ikke?

 

 

 

Ja, Gud kan tillegge en mening med universet. Litt av greien med å være gud er jo nettopp definisjonsmakten. Hva Gud gjør med skaperverket har liten betydning for meningen med skaperverket.

 

 

(Motargumenter er velkomne).

Det hadde jo vært litt rart om motargumenter ikke var velkomne på et diskusjonsforum.

Om ikke universet har en mening kan heller ikke våre liv ha en mening.

Hvorfor ikke?

Siden vi ikke har noen mening, hvorfor leve?

Bacon.

 

 

Da jeg skrev motargumenter er velkomne håpte jeg selvsagt at dette skulle stimulere til saklige motargumenter. Det har du altså ikke klart å hoste opp ...

 

Om våre liv har mening må også universet ha mening. (Eksempelvis tillate vår eksistens slik at vi får ha en mening.) Derfor kan ikke vi ha en mening om ikke universet har mening.

 

Hva med de som ikke liker bacon? Eller hva med at kjøttproduksjonen ikke er bærekraftig?

 

 

Den fornuftige ateist ville tatt sitt eget liv ettersom det er den beste løsningen på alle problemer.

Jeg ser ikke helt hvordan det å begå selvmord vil løse noe som helst. Jeg håper ikke at noen som er deprimerte eller suicidale henger med deg.

Så hvor ligger feilen? I fornuften?

I fornuften din, muligens.
 

 

 

Intet liv, intet problem. Ergo løser selvmord alle problemer. Hvordan man kan ha problemer etter sin død må du forklare, spesielt når du betviler liv etter døden. (At man er død er ikke noe problem siden man er død ... Ja, det er et sirkelargument)

 

Du har ikke svart på hvor feilen ligger før argumentet ditt holder vann ...

 

 

[fokkeslasken]

Eneste kravet til en skaper er at skaperen står bak skaperverket. Om dette plager deg får du heller finne annet å gjøre ...

Du kan da for Guds skyld (pun intended) ikke ta bort alle gudemomenter og beholde egenskapen "skapelse".

Det var det som var din påstand - se på det hele uten "momenter vedrørende en evt gud". Men du beholder momentet skapelse?

Du må virkelig ha meg unnskyldt for å også ta bort momentet "skapelse" når jeg anså en entitet uten gudemomenter.

Det store spørsmålet nå er vel hvorfor du ikke gjorde det. Du virker til å gi Gud noen fordeler du ikke vil forklare. Ting som å være en Gud uten gudemomenter (hva du nå enn legger i det).

 

 

Jeg kan ikke snakke for deg eller dere andre, men mitt liv har masse mening.

Men denne meningen finnes kun i ditt eget hode.

 

Hvor skulle den ellers vært? Det er jeg som føler jeg har en mening, ergo finnes dette i mitt eget hode. Noe annet er jo meningsløst.

 

Den er dermed irrasjonell og kan ikke brukes som argument.

Det var ikke et argument. Jeg bare forteller deg at det er slik. Det er ikke oppe til diskusjon om mitt liv har en mening eller ikke. Det er en subjektiv oppfatning, og den er min. Om du forkaster slik fordi det er subjektivt, vel... Din hemsko. Ikke min.

 

Med andre ord: Alle påstander om mening med livet er positive påstander og kan forkastes ...

For å sette det litt i perspektiv for de andre som måtte lese dette - det du her skriver gir like mye mening for meg som om du hadde skrevet: "At du er glad i dine barn finnes kun i ditt eget hode", hvorpå du avslutter med at slikt kan forkastes. Javelnei.

 

Du ender jo opp død uansett. Det er uunngåelig, så hvorfor utsette døden?

Om du hørte etter i begynnelsen så har mitt liv mening, ergo er det ingen grunn til å avslutte det.

 

Forøvrig er det du som fremmer en positiv påstand når du hevder at livet har mening.

Jeg hevder at mitt liv har mening. Jeg kan ikke snakke for alle andre. Det er ikke slik at enten har alle en mening eller så har ingen. Dette er ikke en tannkremfabrikk.

 

Bevis påstanden eller aksepter at jeg kan forkaste den i hht. http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat18/thread11559648/#post_11559648

Jeg trenger ikke bevise for deg at mitt liv har mening. Og jeg aksepterer at du forkaster det. Jeg syntes det er tullete at du ikke tror meg når jeg sier det er mening i mitt liv, men det får nå være så.

 

Hva med de som ikke liker bacon? Eller hva med at kjøttproduksjonen ikke er bærekraftig?

Det åpenbare her, for oss andre hvertfall, var at slikt er subjektivt. Derfor kan man svare "bacon". Subjektivt. Personlig. Opp til en selv. Osv.

[fokkeslasken]

Mening og hensikt er synonymer.

Av og til må man legge fra seg ordboken for å se på meningen i, ikke hensikten med, ordene.

Det er en forskjell på å være skapt for en hensikt og det å ha en mening i livet sitt.

Jeg sier ikke at disse ikke kan være sammenfallende, men de kan fint være adskilt. Ergo er de ikke nødvendigvis det samme.

 

Vel, livet kan bli mye verre enn bedre. Burde ikke simpel risikoanalyse tilsi at du bør velge det trygge valget?

Risikoanalyse? Slik jeg ser det er det større risiko for å dø om jeg dreper meg selv enn om jeg forsøker å leve. Endret 15. september 2015 av fokkeslasken

[Noxhaven]

Man må leve et utrolig trist liv om man ikke ser verdien i å fortsette livet dersom ikke kristendommens gud og gitt "mening" er tilstede.

[fokkeslasken]

Man må leve et utrolig trist liv om man ikke ser verdien i å fortsette livet dersom ikke kristendommens gud og gitt "mening" er tilstede.

La meg få ta med din sig som en liten digresjon:

"We were all humans until race disconnected us, religion separated us, politics divided us and wealth classified us."

Og vil da få sitere Dick Solomon fra 3rd Rock From The Sun:

"Why do they call themselves the human race? Do they think someone is going to win?"

Noen tror vel det, virker det som...

[nicho_meg]

Hvor skulle den ellers vært? Det er jeg som føler jeg har en mening, ergo finnes dette i mitt eget hode. Noe annet er jo meningsløst.

 

Den er dermed irrasjonell og kan ikke brukes som argument.

Det var ikke et argument. Jeg bare forteller deg at det er slik. Det er ikke oppe til diskusjon om mitt liv har en mening eller ikke. Det er en subjektiv oppfatning, og den er min. Om du forkaster slik fordi det er subjektivt, vel... Din hemsko. Ikke min.

 

Med andre ord: Alle påstander om mening med livet er positive påstander og kan forkastes ...

For å sette det litt i perspektiv for de andre som måtte lese dette - det du her skriver gir like mye mening for meg som om du hadde skrevet: "At du er glad i dine barn finnes kun i ditt eget hode", hvorpå du avslutter med at slikt kan forkastes. Javelnei.

 

 

Du ender jo opp død uansett. Det er uunngåelig, så hvorfor utsette døden?

Om du hørte etter i begynnelsen så har mitt liv mening, ergo er det ingen grunn til å avslutte det.

 

 

Du føler, ja ... Det er et verdiløst argument! 

Din begrunnelse for at ditt liv har mening er verdiløs og ikke basert på logikk ... La oss følge din logikk: Så alle som føler Gud har rett? Gud finnes siden noen føler det?

 

 

 

Mening og hensikt er synonymer.

Av og til må man legge fra seg ordboken for å se på meningen i, ikke hensikten med, ordene.

Det er en forskjell på å være skapt for en hensikt og det å ha en mening i livet sitt.

Jeg sier ikke at disse ikke kan være sammenfallende, men de kan fint være adskilt. Ergo er de ikke nødvendigvis det samme.

 

Vel, livet kan bli mye verre enn bedre. Burde ikke simpel risikoanalyse tilsi at du bør velge det trygge valget?

Risikoanalyse? Slik jeg ser det er det større risiko for å dø om jeg dreper meg selv enn om jeg forsøker å leve.

 

Likevel klarer du ikke begrunne hvorfor du livet ditt har en mening. Muligens fordi det ikke har det? Hva du føler er ikke et argument for hvorvidt noe er slik ...

 

Man må leve et utrolig trist liv om man ikke ser verdien i å fortsette livet dersom ikke kristendommens gud og gitt "mening" er tilstede.

Jeg ser du skriver det, men hva med å forklare hvorfor livet har en verdi i seg selv? Nå fremmer du bare en ubegrunnet påstand (Man må leve et utrolig trist liv), men begrunner den ikke. (Hvorfor skulle jøder eller muslimer ha verdiløse liv?) Du antyder at jeg har meninger jeg ikke har uttrykt, hvorfor? Hva med å heller bidra litt i tråden?

 

 

Jeg mangler fremdeles argumenter som støtter opp under påstanden at livet har mening ...

[Gjest Bruker-95147]

Hvilken definisjon brukes på "livet"?

[Jedi Jordal]

Loka jeg tipper du finner noe som passer til å definere liv her: http://www.nasa.gov/vision/universe/starsgalaxies/life's_working_definition.html

[fokkeslasken]

Du føler, ja ... Det er et verdiløst argument!

For deg kanskje.

 

Din begrunnelse for at ditt liv har mening er verdiløs og ikke basert på logikk ...

Om du føler det slik så står du fritt til det.

 

La oss følge din logikk: Så alle som føler Gud har rett? Gud finnes siden noen føler det?

Nei. Men dersom de føler det slik da er det nok for dem i sin tro på Gud - helt uavhengig av hva du måtte anse som nødvendig bevis.

Akkurat denne holdningen du her har er grunnen til at de som vil motbevise Guds eksistens feiler hele tiden. De tror de kan slukke folks tro på Gud ved å gjøre det veldig plausibelt at han ikke finnes.

Det blir som om du skal overbevise meg logisk om at jeg ikke er glad i mine barn. Det finnes ingen slike argumenter.

 

Likevel klarer du ikke begrunne hvorfor du livet ditt har en mening. Muligens fordi det ikke har det? Hva du føler er ikke et argument for hvorvidt noe er slik ...

Joda, jeg klarer det. Jeg har bare ikke fortalt deg hva som gir mitt liv mening. Jeg har fortalt deg at slikt finnes, og du kan velge å tro meg eller ikke. Ingenting du kan si om disse grunnene vil få meg til å endre mening, så jeg ser ikke poenget med å brette ut mitt privatliv i et offentlig forum.

 

Jeg mangler fremdeles argumenter som støtter opp under påstanden at livet har mening ...

Du ser ut til å ville forklare "Meningen med livet (1)" og "Meningen med livet (2)" med samme forklaring:

(1) Hvorfor eksisterer det noe liv i det hele tatt?

(2) Hvorfor gidder man stå opp om morgenen?

 

Du virker til å ville ha en forklaring på (1), men alle her inne har så langt svart deg på (2). Her er mine svar på de to helt forskjellige spørsmålene:

(1) Ingen mening eller hensikt. Det bare ble slik. Flaks. Kjemi. Osv.

(2) Mitt privatliv er mitt privatliv, men bacon, øl og barna mine er definitivt på lista.

 

Hadde jeg forsøkt gi deg de argumentene du ber om, så hadde de vært fra (2) og du hadde avfeid dem fordi de ikke besvarte (1).

[Imlekk]

Eneste kravet til en skaper er at skaperen står bak skaperverket. Om dette plager deg får du heller finne annet å gjøre ...

Tullball. En skaper impliserer bevissthet, blant annet.

 

Men denne meningen finnes kun i ditt eget hode. Den er dermed irrasjonell og kan ikke brukes som argument. "[...]The universe that we observe has precisely the properties we should expect if there is, at bottom, no design, no purpose, no evil, no good, nothing but pitiless indifference.” R. Dawkins.

“The meaning of life is what you choose it to be. It is not somewhere out there but right between our ears. This makes us the lords of creation.” S. Hawking

Med andre ord: Alle påstander om mening med livet er positive påstander og kan forkastes ...

Igjen, tullball. Du har bestemt deg for at for at noe skal ha en mening, så må det ha blitt bevisst blitt skapt med en intensjonen om at det skal ha mening (hvilket betyr at guden din ikke har noen mening med sin eksistens - oops!), men vi bare forkaster ditt kriterium for at livet skal ha mening.

 

Vel, om universet har en årsak vil jo nettopp det være skapelsen, ergo skaperen aka. gud. 

Om Schrødingers katt er død eller levende begge er positive påstander hvorfor skulle ikke det samme gjelde om gud eksisterer eller ikke?

Nei. En årsak gir deg ikke gud. Det gir deg kun en årsak. Dette har vi vært gjennom, men det ser ikke ut til å synke inn veldig godt...

 

Du ser også ut til å ha problemer med å nyansere følgende to posisjoner:

- Vi har ingen god grunn til å tro på noen guds eksistens.

- Vi har god grunn til å tro at ingen guder eksisterer.

 

Guds eksistens har jeg allerede gitt en begrunnelse for hvorfor utgangspunktet er naturlig å være skeptisk til påstanden, så det er ikke likestilte påstander (guds eksistens vs guds ikke-eksistens). I motsetning til Schrödingers katt, hvor sannsynligheten er 50/50.

 

Den positive påstanden din var forøvrig:

 

Altså må du etter egen påstand bevise at påstanden din om positive påstander faktisk er gyldig. (Og ved å forkaste påstanden etter samme prinsipp ender vi opp i Liar's paradox)

Påstanden er begrunnet i innlegget jeg lenket til. Siden du allerede selv har brukt denne lenken som argument så antar jeg at du har satt deg inn i denne begrunnelsen, så jeg er forbløffet over at du allikevel stiller dette spørsmålet.

 

 

 

Ja, Gud kan tillegge en mening med universet. Litt av greien med å være gud er jo nettopp definisjonsmakten. Hva Gud gjør med skaperverket har liten betydning for meningen med skaperverket.

Så makt gir rett? Hah. Som jeg påpekte ovenfor her, så forkaster jeg simpelthen det du setter som kriterium for at livet skal ha mening. Mening med livet er et subjektivt valg man tar. På den lyse siden så gir dette også en frihet som er mangelvare ved ditt standpunkt.

 

 

 

Da jeg skrev motargumenter er velkomne håpte jeg selvsagt at dette skulle stimulere til saklige motargumenter. Det har du altså ikke klart å hoste opp ...

Jo. Problemet er vel heller at du ikke ser ut til å forstå dem.

 

Om våre liv har mening må også universet ha mening. (Eksempelvis tillate vår eksistens slik at vi får ha en mening.) Derfor kan ikke vi ha en mening om ikke universet har mening.

Din "resonnering" her henger ikke på greip, og forutsetter bare konklusjonen du vil frem til. Det er bare tragisk argumentasjon.

 

Hva med de som ikke liker bacon? Eller hva med at kjøttproduksjonen ikke er bærekraftig?

Det gikk det tydeligvis hus forbi at det var et eksempel på subjektiv mening man kan finne ved livet. Nytelse at mat, for eksempel.

 

 

Intet liv, intet problem. Ergo løser selvmord alle problemer. Hvordan man kan ha problemer etter sin død må du forklare, spesielt når du betviler liv etter døden. (At man er død er ikke noe problem siden man er død ... Ja, det er et sirkelargument)

Det vil kun "løse" problemene i den forstanden at det ikke lenger er et problem for deg. Det gir deg derimot det problemet at du ikke eksisterer lenger. Som nevnt så er det også fullt mulig med subjektive meninger med livet (en "objektiv" mening med livet er selvfølgelig bare tull).

 

Jeg betviler ikke et liv etter døden. Jeg forkaster ideen som regelrett gal.

 

Du har ikke svart på hvor feilen ligger før argumentet ditt holder vann ...

Hæ? Hva babler du om her?

 

Å diskutere dette med sånne som deg får meg til å tenke på denne stripa;

 

[nicho_meg]

Den positive påstanden er ikke begrunnet. Så du får starte på nytt ... Jeg kan jo bare forkaste dine positive påstander slik du hevder du kan forkaste mine.

 

Du har ingen begrunnelse eller bevis som støtter opp under din påstand om mening!

[Thoto79]

Er det ikke åpenbart at alle har selv ett ansvar for å skape meningen i livet sitt? Det er ingen universal mening, det hele blir subjektivt.

 

Men om man sier seg enig i at vi har en felles universal moralkodeks hvor verst er max lidelse for alt og alle og best er max glede, så har man det å gå utifra.

[Gjest Bruker-95147]

Det er åpenbart at jeg må skape min egen lykke (egoet)

 

Det er åpenbart ............. lykke (emptiness)

 

Så, fra hvilket punkt skal man ta signalet, fra egoet, eller fra null punktet?

[fokkeslasken]

Den positive påstanden er ikke begrunnet.

Joda. Den er begrunnet ved at meningen med livet er personlig, og dermed er enhver grunn en person kan finne for sin egen del god nok.

 

Så du får starte på nytt ... Jeg kan jo bare forkaste dine positive påstander slik du hevder du kan forkaste mine.

"Siden du gjør det gjør jeg det også" er vel litt mye sandkassementalitet for en som påstår seg nesten ferdigutdannet lektor. Men hva vet vel jeg om hvordan man kan snakke til folk for at det skal gå inn i hodet dems som ikke er lektor selv.

En partner jeg hadde for mange år siden gjorde mye det samme, forøvrig. Hvis hun ble såret av noe - typisk utilsiktet fra min side, da forsøkte hun såre meg med vilje slik at jeg kunne føle det slik hun følte det. Sandkasseoppførsel fra voksne mennesker er lite attraktivt, og veldig lite produktivt.

 

Du har ingen begrunnelse eller bevis som støtter opp under din påstand om mening!

Hva mener du? Hva slags bevis trengs for at du skal tro at for eksempel bacon, øl og venner kan gi aspekter av mening til et liv?

Jeg tror ikke det finnes verken wikipediasider eller doktoravhandlinger som vil dekke dette tilfredsstillende for deg. Da mest fordi det er personlig og ikke en gudegitt egenskap, som du virker til å forsøke å presse frem uten å si det rett ut.

Skjønt, jeg lurer litt på hvorfor du ikke vil tro på det når folk forteller deg noe personlig.

[fokkeslasken]

Men om man sier seg enig i at vi har en felles universal moralkodeks hvor verst er max lidelse for alt og alle og best er max glede, så har man det å gå utifra.

Som jo er et personlig/subjektivt valg.

[Thoto79]

 

Men om man sier seg enig i at vi har en felles universal moralkodeks hvor verst er max lidelse for alt og alle og best er max glede, så har man det å gå utifra.

Som jo er et personlig/subjektivt valg.

 

 

Ja, kommer vel ikke utenom at det hele blir subjektivt uansett i og med at verst tenkelig lidelse for alt og alle også vil være blant annet kulturelt betinget og dermed subjektivt det også...

[Imlekk]

Den positive påstanden er ikke begrunnet. Så du får starte på nytt ... Jeg kan jo bare forkaste dine positive påstander slik du hevder du kan forkaste mine.

 

Du har ingen begrunnelse eller bevis som støtter opp under din påstand om mening!

Hah! Det er tydelig at du verken er interessert i å lese og forstå andres innlegg, eller å ha en skikkelig diskusjon. Så takk for praten.

[Thoto79]

Det er åpenbart at jeg må skape min egen lykke (egoet)

 

Det er åpenbart ............. lykke (emptiness)

 

Så, fra hvilket punkt skal man ta signalet, fra egoet, eller fra null punktet?

 

Egoet er vel det eneste man kan forholde seg til så da får man vel gå ut ifra det, om man vil, alt er jo tross alt opp til egoet ditt