Hvorfor tror du ikke på gud?

[Noxhaven]

Quix, en del folk har ikke hørt om bevisbyrde, de har en formening om at alt er riktig så lenge de selv mener det og det ikke er mulig å motbevise det.

 

Hvem behøver logikk når vi kan være ignorante i vår egen lille boble, der vi kan sitte å skrike til alle som lurer på hva du egentlig driver med "MOTBEVIS MEG!"

 

Påstanden din har ingen klart å motbevise, så den må være riktig, etter deres boblelogikk.

Hail den jordbærende 4 delte elefant skilpadde båten! La oss ofre hendene til våre førstefødte til skilpadden så vil vi alle få blått hår etter døden. Og til dere andre, ikke prøv å stopp oss, dere kan ikke bevise at blått hår etter døden så sånn er det.

 

Det minner forsåvidt veldig om Wendy Wright i debatten hennes mot Richard

"Show me the evidence, show me the evidence"

 

  “If you're too open-minded; your brains will fall out.”― Lawrence Ferlinghetti

[Sebby]

Jeg tror vi alle skal leve evig, og at vi selv kan velge hvor vi skal tilbringe evigheten. Jeg klarer ikke skjønne dem som tror det er ferdig/tomt/stopp når man dør? Hvordan kan dere tro det!? Er ikke det forferdelig trist å tenke på, følelsen av å ikke eksistere? Går ikke an å se for seg engang.. Hvordan er det å ikke eksistere? En helt forferdelig tanke..

Jeg fikk en veldig sterk overbevisning om Gud og evig liv da jeg ble frelst og 'åndsdøpt' i desember. Jeg kom til et punkt der jeg gav opp mitt liv til Gud. Jeg falt ned på ryggen, strakk hendene mine mot himmelen og ropte av full hals "Jeg gir opp, jeg overgir meg GUD!!!". Idet jeg ropte dette, var det som et usynlig lyn kom ovenfra og traff meg rett i hjertet. Det var som om jeg ble drept, men uten at det gjorde vondt. Det var som om jeg døde og lå der en evighet. Det føltes rett og slett ut som en evighet, helt sykt. Men jeg våknet igjen etter ca 5 minutter (de sa jeg hadde besvimt), og da skjønte jeg ingenting. Utrolig forvirret etter den opplevelsen. Det var rett og slett som å bli født på nytt, alt var så nytt og uvirkelig etterpå. Og tiden stod fullstendig stille for meg etter dette, for jeg innså at jeg har evig liv, og at jeg skal hjem til Gud når jeg dør. Måtte følge med på klokka hele tiden, for å sjekke at tiden faktisk gikk, for tiden stod fullstendig stille for meg. Brukte maaange dager på å bli vant til konseptet tid igjen, tid er jo egentlig bare en inndeling av tilværelsen, her på jorden.

Det som skjedde med meg var at jeg ble frelst, åndsdøpt/"født på ny".

Det er min personlige erfaring hvertfall, og dette er ikke noe jeg bare finner på. Det er det sykeste jeg noengang har opplevd, og etter dette kommer jeg aldri til å tvile på at det finnes en Gud der oppe, og evig liv. Jeg VET at jeg har evig liv, det er jeg overbevist om etter denne helt ville opplevelsen.

Endret 12. april 2015 av Cou10nho

[Thoto79]

Jeg tror vi alle skal leve evig, og at vi selv kan velge hvor vi skal tilbringe evigheten. Jeg klarer ikke skjønne dem som tror det er ferdig/tomt/stopp når man dør? Hvordan kan dere tro det!? Er ikke det forferdelig trist å tenke på, følelsen av å ikke eksistere? Går ikke an å se for seg engang.. Hvordan er det å ikke eksistere? En helt forferdelig tanke..

 

Jeg fikk en veldig sterk overbevisning om Gud og evig liv da jeg ble frelst og 'åndsdøpt' i desember. Jeg kom til et punkt der jeg gav opp mitt liv til Gud. Jeg falt ned på ryggen, strakk hendene mine mot himmelen og ropte av full hals "Jeg gir opp, jeg overgir meg GUD!!!". Idet jeg ropte dette, var det som et usynlig lyn kom ovenfra og traff meg rett i hjertet. Det var som om jeg ble drept, men uten at det gjorde vondt. Det var som om jeg døde og lå der en evighet. Det føltes rett og slett ut som en evighet, helt sykt. Men jeg våknet igjen etter ca 5 minutter (de sa jeg hadde besvimt), og da skjønte jeg ingenting. Utrolig forvirret etter den opplevelsen. Det var rett og slett som å bli født på nytt, alt var så nytt og uvirkelig etterpå. Og tiden stod fullstendig stille for meg etter dette, for jeg innså at jeg har evig liv, og at jeg skal hjem til Gud når jeg dør. Måtte følge med på klokka hele tiden, for å sjekke at tiden faktisk gikk, for tiden stod fullstendig stille for meg. Brukte maaange dager på å bli vant til konseptet tid igjen, tid er jo egentlig bare en inndeling av tilværelsen, her på jorden.

 

Det som skjedde med meg var at jeg ble frelst, åndsdøpt/"født på ny".

 

Det er min personlige erfaring hvertfall, og dette er ikke noe jeg bare finner på. Det er det sykeste jeg noengang har opplevd, og etter dette kommer jeg aldri til å tvile på at det finnes en Gud der oppe, og evig liv. Jeg VET at jeg har evig liv, det er jeg overbevist om etter denne helt ville opplevelsen.

 

Hvordan er det å ikke eksistere? Hvordan hadde du det før du ble født? "Ingenting" er ikke så kjipt som det kan høres ut som tror jeg

 

Og uten å være ufin så kan det du beskriver her vitne om ett lite slag, så hadde heller kommet meg til legen for en sjekk enn å bortforklare opplevelsen med overtro.

[Imlekk]

Jeg tror vi alle skal leve evig, og at vi selv kan velge hvor vi skal tilbringe evigheten. Jeg klarer ikke skjønne dem som tror det er ferdig/tomt/stopp når man dør? Hvordan kan dere tro det!? Er ikke det forferdelig trist å tenke på, følelsen av å ikke eksistere? Går ikke an å se for seg engang.. Hvordan er det å ikke eksistere? En helt forferdelig tanke..

Det at noe er en ubehagelig tanke påvirker ikke hvorvidt det er sant eller ikke. Du avslører her at du har et kraftig bias til fordel for en gudstro.

[Larzen_91]

Jeg tror vi alle skal leve evig, og at vi selv kan velge hvor vi skal tilbringe evigheten. Jeg klarer ikke skjønne dem som tror det er ferdig/tomt/stopp når man dør? Hvordan kan dere tro det!? Er ikke det forferdelig trist å tenke på, følelsen av å ikke eksistere? Går ikke an å se for seg engang.. Hvordan er det å ikke eksistere? En helt forferdelig tanke..

 

Jeg fikk en veldig sterk overbevisning om Gud og evig liv da jeg ble frelst og 'åndsdøpt' i desember. Jeg kom til et punkt der jeg gav opp mitt liv til Gud. Jeg falt ned på ryggen, strakk hendene mine mot himmelen og ropte av full hals "Jeg gir opp, jeg overgir meg GUD!!!". Idet jeg ropte dette, var det som et usynlig lyn kom ovenfra og traff meg rett i hjertet. Det var som om jeg ble drept, men uten at det gjorde vondt. Det var som om jeg døde og lå der en evighet. Det føltes rett og slett ut som en evighet, helt sykt. Men jeg våknet igjen etter ca 5 minutter (de sa jeg hadde besvimt), og da skjønte jeg ingenting. Utrolig forvirret etter den opplevelsen. Det var rett og slett som å bli født på nytt, alt var så nytt og uvirkelig etterpå. Og tiden stod fullstendig stille for meg etter dette, for jeg innså at jeg har evig liv, og at jeg skal hjem til Gud når jeg dør. Måtte følge med på klokka hele tiden, for å sjekke at tiden faktisk gikk, for tiden stod fullstendig stille for meg. Brukte maaange dager på å bli vant til konseptet tid igjen, tid er jo egentlig bare en inndeling av tilværelsen, her på jorden.

 

Det som skjedde med meg var at jeg ble frelst, åndsdøpt/"født på ny".

 

Det er min personlige erfaring hvertfall, og dette er ikke noe jeg bare finner på. Det er det sykeste jeg noengang har opplevd, og etter dette kommer jeg aldri til å tvile på at det finnes en Gud der oppe, og evig liv. Jeg VET at jeg har evig liv, det er jeg overbevist om etter denne helt ville opplevelsen.

 

Dette er da helt vanlig anektdotisk argumentasjon, som er greit det, men ikke i seg selv for oss andre. Dette er, for oss, en omtrent stereotypisk historie av en såkalt omvendig eller "ny-fødsel". Du opplevde noe helt vilt (slik du fremstiller det selv), og jeg formoder da at dette var noe vilt i form av uforståelig? Og så, med litt bias inne i bildet så konkluderer du med at du skal leve evig og gud finnes. Ikke bare konkluderer, du VET (ja, med store bokstaver til og med). Det at du sier du VET er for meg ubrukelig med mindre du kan utdype hvorfor eller hvordan du vet. Hvis du kan vite fordi du hadde en vill opplevelse, så kan mange forskjellige mennesker vite ting som ekskluderer hverandre (som f.eks. i forskjellige religioner). Og da er man tilbake ved start der alle vet, men ingen faktisk vet.

 

Edit: med "oss" så mener jeg de fleste sekulære som kritiserer religion.

Endret 12. april 2015 av El-Ateisten

[Delvis]

Jeg tror vi alle skal leve evig, og at vi selv kan velge hvor vi skal tilbringe evigheten. Jeg klarer ikke skjønne dem som tror det er ferdig/tomt/stopp når man dør? Hvordan kan dere tro det!? Er ikke det forferdelig trist å tenke på, følelsen av å ikke eksistere? Går ikke an å se for seg engang.. Hvordan er det å ikke eksistere? En helt forferdelig tanke..

 

Jeg fikk en veldig sterk overbevisning om Gud og evig liv da jeg ble frelst og 'åndsdøpt' i desember. Jeg kom til et punkt der jeg gav opp mitt liv til Gud. Jeg falt ned på ryggen, strakk hendene mine mot himmelen og ropte av full hals "Jeg gir opp, jeg overgir meg GUD!!!". Idet jeg ropte dette, var det som et usynlig lyn kom ovenfra og traff meg rett i hjertet. Det var som om jeg ble drept, men uten at det gjorde vondt. Det var som om jeg døde og lå der en evighet. Det føltes rett og slett ut som en evighet, helt sykt. Men jeg våknet igjen etter ca 5 minutter (de sa jeg hadde besvimt), og da skjønte jeg ingenting. Utrolig forvirret etter den opplevelsen. Det var rett og slett som å bli født på nytt, alt var så nytt og uvirkelig etterpå. Og tiden stod fullstendig stille for meg etter dette, for jeg innså at jeg har evig liv, og at jeg skal hjem til Gud når jeg dør. Måtte følge med på klokka hele tiden, for å sjekke at tiden faktisk gikk, for tiden stod fullstendig stille for meg. Brukte maaange dager på å bli vant til konseptet tid igjen, tid er jo egentlig bare en inndeling av tilværelsen, her på jorden.

 

 

1. Alle, det vilsi at feks Adolf Hitler, ABB og alle andre onde får leve evig og velge hvor de vil være?

 

2. Etter den opplevelsen din der "alt ble nytt", har det endret ditt forhold til interesser og ting i det daglige? Ser du feks på de samme ting på tv, hører samme musikk osv, eller har sånt endret seg?

[Sebby]

 

Jeg tror vi alle skal leve evig, og at vi selv kan velge hvor vi skal tilbringe evigheten. Jeg klarer ikke skjønne dem som tror det er ferdig/tomt/stopp når man dør? Hvordan kan dere tro det!? Er ikke det forferdelig trist å tenke på, følelsen av å ikke eksistere? Går ikke an å se for seg engang.. Hvordan er det å ikke eksistere? En helt forferdelig tanke..

 

Jeg fikk en veldig sterk overbevisning om Gud og evig liv da jeg ble frelst og 'åndsdøpt' i desember. Jeg kom til et punkt der jeg gav opp mitt liv til Gud. Jeg falt ned på ryggen, strakk hendene mine mot himmelen og ropte av full hals "Jeg gir opp, jeg overgir meg GUD!!!". Idet jeg ropte dette, var det som et usynlig lyn kom ovenfra og traff meg rett i hjertet. Det var som om jeg ble drept, men uten at det gjorde vondt. Det var som om jeg døde og lå der en evighet. Det føltes rett og slett ut som en evighet, helt sykt. Men jeg våknet igjen etter ca 5 minutter (de sa jeg hadde besvimt), og da skjønte jeg ingenting. Utrolig forvirret etter den opplevelsen. Det var rett og slett som å bli født på nytt, alt var så nytt og uvirkelig etterpå. Og tiden stod fullstendig stille for meg etter dette, for jeg innså at jeg har evig liv, og at jeg skal hjem til Gud når jeg dør. Måtte følge med på klokka hele tiden, for å sjekke at tiden faktisk gikk, for tiden stod fullstendig stille for meg. Brukte maaange dager på å bli vant til konseptet tid igjen, tid er jo egentlig bare en inndeling av tilværelsen, her på jorden.

 

Det som skjedde med meg var at jeg ble frelst, åndsdøpt/"født på ny".

 

Det er min personlige erfaring hvertfall, og dette er ikke noe jeg bare finner på. Det er det sykeste jeg noengang har opplevd, og etter dette kommer jeg aldri til å tvile på at det finnes en Gud der oppe, og evig liv. Jeg VET at jeg har evig liv, det er jeg overbevist om etter denne helt ville opplevelsen.

 

Hvordan er det å ikke eksistere? Hvordan hadde du det før du ble født? "Ingenting" er ikke så kjipt som det kan høres ut som tror jeg

 

Og uten å være ufin så kan det du beskriver her vitne om ett lite slag, så hadde heller kommet meg til legen for en sjekk enn å bortforklare opplevelsen med overtro.

 

 

Det er et godt spørsmål/argument. Men før jeg hadde eksistert i det hele tatt, kunne jeg ikke vite hvordan det var, sammenlignet med å eksistere, hvis du skjønner? Men nå som jeg faktisk eksisterer, kan jeg aldri forestille meg hvordan det er å ikke eksistere, etter livet her på jorden. Det er en syk tanke. Tanken er fortsatt helt urealistisk for meg. Jeg har virkelig troa på liv etter døden. Har dere ikke sett alle NDE (Near Death Experience) videoene på YouTube med mennesker som faktisk har vært død en tid, og kommet tilbake. Tror dere ALLE disse bare finner på det de sier?

 

Og ja jeg var hos legen rett etter hendelsen for en sjekk, ingenting var galt med meg. Det var ikke et slag.

 

 

 

Jeg tror vi alle skal leve evig, og at vi selv kan velge hvor vi skal tilbringe evigheten. Jeg klarer ikke skjønne dem som tror det er ferdig/tomt/stopp når man dør? Hvordan kan dere tro det!? Er ikke det forferdelig trist å tenke på, følelsen av å ikke eksistere? Går ikke an å se for seg engang.. Hvordan er det å ikke eksistere? En helt forferdelig tanke..

Det at noe er en ubehagelig tanke påvirker ikke hvorvidt det er sant eller ikke. Du avslører her at du har et kraftig bias til fordel for en gudstro.

 

 

Sant nok det. Hva mener du med kraftig bias? Vet ikke hva bias betyr.

 

 

 

Jeg tror vi alle skal leve evig, og at vi selv kan velge hvor vi skal tilbringe evigheten. Jeg klarer ikke skjønne dem som tror det er ferdig/tomt/stopp når man dør? Hvordan kan dere tro det!? Er ikke det forferdelig trist å tenke på, følelsen av å ikke eksistere? Går ikke an å se for seg engang.. Hvordan er det å ikke eksistere? En helt forferdelig tanke..

 

Jeg fikk en veldig sterk overbevisning om Gud og evig liv da jeg ble frelst og 'åndsdøpt' i desember. Jeg kom til et punkt der jeg gav opp mitt liv til Gud. Jeg falt ned på ryggen, strakk hendene mine mot himmelen og ropte av full hals "Jeg gir opp, jeg overgir meg GUD!!!". Idet jeg ropte dette, var det som et usynlig lyn kom ovenfra og traff meg rett i hjertet. Det var som om jeg ble drept, men uten at det gjorde vondt. Det var som om jeg døde og lå der en evighet. Det føltes rett og slett ut som en evighet, helt sykt. Men jeg våknet igjen etter ca 5 minutter (de sa jeg hadde besvimt), og da skjønte jeg ingenting. Utrolig forvirret etter den opplevelsen. Det var rett og slett som å bli født på nytt, alt var så nytt og uvirkelig etterpå. Og tiden stod fullstendig stille for meg etter dette, for jeg innså at jeg har evig liv, og at jeg skal hjem til Gud når jeg dør. Måtte følge med på klokka hele tiden, for å sjekke at tiden faktisk gikk, for tiden stod fullstendig stille for meg. Brukte maaange dager på å bli vant til konseptet tid igjen, tid er jo egentlig bare en inndeling av tilværelsen, her på jorden.

 

Det som skjedde med meg var at jeg ble frelst, åndsdøpt/"født på ny".

 

Det er min personlige erfaring hvertfall, og dette er ikke noe jeg bare finner på. Det er det sykeste jeg noengang har opplevd, og etter dette kommer jeg aldri til å tvile på at det finnes en Gud der oppe, og evig liv. Jeg VET at jeg har evig liv, det er jeg overbevist om etter denne helt ville opplevelsen.

 

Dette er da helt vanlig anektdotisk argumentasjon, som er greit det, men ikke i seg selv for oss andre. Dette er, for oss, en omtrent stereotypisk historie av en såkalt omvendig eller "ny-fødsel". Du opplevde noe helt vilt (slik du fremstiller det selv), og jeg formoder da at dette var noe vilt i form av uforståelig? Og så, med litt bias inne i bildet så konkluderer du med at du skal leve evig og gud finnes. Ikke bare konkluderer, du VET (ja, med store bokstaver til og med). Det at du sier du VET er for meg ubrukelig med mindre du kan utdype hvorfor eller hvordan du vet. Hvis du kan vite fordi du hadde en vill opplevelse, så kan mange forskjellige mennesker vite ting som ekskluderer hverandre (som f.eks. i forskjellige religioner). Og da er man tilbake ved start der alle vet, men ingen faktisk vet.

 

Edit: med "oss" så mener jeg de fleste sekulære som kritiserer religion.

 

 

Ville ikke kalt det uforståelig. Det var veldig overnaturlig og åndelig, føltes ut som jeg var i "åndeverden". Grunnen til at jeg sier jeg VET (ja, med store bokstaver til og med..) er fordi jeg VET akkurat hva jeg opplevde. Rett etter jeg ropte "...GUD!!" kom det en voldsom kraft ovenfra som kom i full fart og traff meg rett i hjertet/ånden. Jeg er fullt overbevist over at det var Gud som traff meg. Det var vanvittig overnaturlig, aldri opplevd noe lignende før. Og grunnen til at jeg tror jeg har evig liv, er fordi tid ble et helt nytt "konsept" for meg etter denne opplevelsen. Det var som om tiden sto dønn stille.

 

Men det er jo bare jeg som har opplevd dette, jeg kan ikke tvinge dere til å tro på det jeg sier. Når du har valgt å være (el-?) ateist, så har du også valgt å ikke tro på Gud og overnaturlige ting. Det vil si at du utelukker og bortforklarer alt som har med Gud og åndelige ting å gjøre. Du har VALGT å ikke tro, og det må jeg bare respektere. På samme måte som jeg håper du respekterer at jeg har valgt å tro på Gud, Jesus og den hellige ånd, som jeg tror flyttet inn i meg når jeg ble frelst/født på ny.

 

 

 

Jeg tror vi alle skal leve evig, og at vi selv kan velge hvor vi skal tilbringe evigheten. Jeg klarer ikke skjønne dem som tror det er ferdig/tomt/stopp når man dør? Hvordan kan dere tro det!? Er ikke det forferdelig trist å tenke på, følelsen av å ikke eksistere? Går ikke an å se for seg engang.. Hvordan er det å ikke eksistere? En helt forferdelig tanke..

 

Jeg fikk en veldig sterk overbevisning om Gud og evig liv da jeg ble frelst og 'åndsdøpt' i desember. Jeg kom til et punkt der jeg gav opp mitt liv til Gud. Jeg falt ned på ryggen, strakk hendene mine mot himmelen og ropte av full hals "Jeg gir opp, jeg overgir meg GUD!!!". Idet jeg ropte dette, var det som et usynlig lyn kom ovenfra og traff meg rett i hjertet. Det var som om jeg ble drept, men uten at det gjorde vondt. Det var som om jeg døde og lå der en evighet. Det føltes rett og slett ut som en evighet, helt sykt. Men jeg våknet igjen etter ca 5 minutter (de sa jeg hadde besvimt), og da skjønte jeg ingenting. Utrolig forvirret etter den opplevelsen. Det var rett og slett som å bli født på nytt, alt var så nytt og uvirkelig etterpå. Og tiden stod fullstendig stille for meg etter dette, for jeg innså at jeg har evig liv, og at jeg skal hjem til Gud når jeg dør. Måtte følge med på klokka hele tiden, for å sjekke at tiden faktisk gikk, for tiden stod fullstendig stille for meg. Brukte maaange dager på å bli vant til konseptet tid igjen, tid er jo egentlig bare en inndeling av tilværelsen, her på jorden.

 

 

1. Alle, det vilsi at feks Adolf Hitler, ABB og alle andre onde får leve evig og velge hvor de vil være?

 

2. Etter den opplevelsen din der "alt ble nytt", har det endret ditt forhold til interesser og ting i det daglige? Ser du feks på de samme ting på tv, hører samme musikk osv, eller har sånt endret seg?

 

 

1. Ja jeg tror Hitlers sjel fortsatt eksisterer, selvom hans kropp er død. Men jeg tror nok han er i helvete.

 

2. Jeg har hvertfall blitt mye mer aktiv som en kristen. Jeg spiller f.eks. trommer i lovsangen i den lokale menigheten min. Ser fortsatt på mye likt på TV og hører på samme musikk, men mer lovsang enn før. Hvorfor spørr du om dette?

 

Når jeg sier at "alt ble nytt", sier jeg det ihht at jeg ble født på ny eller "åndsdøpt" som det også heter. Jeg fikk tungetale av den hellige ånd. Og alt var som nytt, dvs. ting jeg spiste var som om det var første gang jeg spiste det, alt jeg gjorde var som om det var første gangen etter. Etterhvert ble jeg vant til alt, det verste var egentlig tiden. Måtte ha klokke tilgjengelig hele tiden, for 5 minutter kunne føles ut som en time.

 

Igjen, dette er jo min personlige opplevelse, og også min personlige overbevisning. JEG TROR at Jesus døde på korset for oss, for at vi skulle bli frelst. Alt man trenger å gjøre er å ta imot og tro på Han. 

[Delvis]

 

 

1. Ja jeg tror Hitlers sjel fortsatt eksisterer, selvom hans kropp er død. Men jeg tror nok han er i helvete.

 

2. Jeg har hvertfall blitt mye mer aktiv som en kristen. Jeg spiller f.eks. trommer i lovsangen i den lokale menigheten min. Ser fortsatt på mye likt på TV og hører på samme musikk, men mer lovsang enn før. Hvorfor spørr du om dette?

 

Når jeg sier at "alt ble nytt", sier jeg det ihht at jeg ble født på ny eller "åndsdøpt" som det også heter. Jeg fikk tungetale av den hellige ånd. Og alt var som nytt, dvs. ting jeg spiste var som om det var første gang jeg spiste det, alt jeg gjorde var som om det var første gangen etter. Etterhvert ble jeg vant til alt, det verste var egentlig tiden. Måtte ha klokke tilgjengelig hele tiden, for 5 minutter kunne føles ut som en time.

 

Igjen, dette er jo min personlige opplevelse, og også min personlige overbevisning. JEG TROR at Jesus døde på korset for oss, for at vi skulle bli frelst. Alt man trenger å gjøre er å ta imot og tro på Han. 

 

 

1. Ja så du mener altså likevel ikke at alle får være der de vil. Hvis du da ikke mener han er der han selv ønsket seg.

 

2. Prøver bare å forstå deg bedre. Du sier "alt blir nytt, som du gjør det for første gang", javel. Betyr det at din historikk før dette skjedde er blitt borte(visket vekk fra hukommelsen mer eller mindre?), eller oppleves fortiden som en drømmeverden som egentlig ikke finnes? 

Endret 12. april 2015 av Delvis

[Ragnar115]

Hvorfor skulle eg?

Livet går skjeldent min vei, selv når eg var troende. Familie medlemmer rundt meg døde av sykdom, fekk sykdom osv osv. Tenker at hadde ein gud eksistert ville verden vært mer rettferdig. 

Ser det ikkje helt for meg. "Noe" som blir beskrevet som alt vitende, tilgivende og barmgjertig. Synes ikkje det passer med hvordan verden er og hvordan den burde vært med noen som såg over den. 

Hva får folk til å tru på bibelen? Eller på religionen i seg selv?
Bibelen høres ut som ein fin fantasi fortelling, like fiktiv som Jo Nesbø sine krim bøker.

Beklager for å virke støtende, ikkje lett å formulere dette på ein måte som ikkje er støtende.

[Delvis]

Hvorfor skulle eg?

Livet går skjeldent min vei, selv når eg var troende. Familie medlemmer rundt meg døde av sykdom, fekk sykdom osv osv. Tenker at hadde ein gud eksistert ville verden vært mer rettferdig. 

 

Ser det ikkje helt for meg. "Noe" som blir beskrevet som alt vitende, tilgivende og barmgjertig. Synes ikkje det passer med hvordan verden er og hvordan den burde vært med noen som såg over den. 

 

Hva får folk til å tru på bibelen? Eller på religionen i seg selv?

Bibelen høres ut som ein fin fantasi fortelling, like fiktiv som Jo Nesbø sine krim bøker.

 

Beklager for å virke støtende, ikkje lett å formulere dette på ein måte som ikkje er støtende.

 

Jeg er hedning, men muligens på vei mot en slags tro. Vet ikke. Men det er feil tenkt om "Gud" slik du sier der. Det går jo klart fram ( i Bibelen) at verden blir overlatt til det onde, som følge av himmelsk opprør og forledelse av menneskene. Så skal man gjennom prøvelser.

Og vi har jo sett hvordan det onde feks ved Hitler Tyskland var, og kvinner hylte etter han og ble forledet av det onde. Det var dette bl.a Jacob Jervell ville til bunns i og som fikk han til å gå teologiens vei.

 

Nå vet jeg ikke om dette er sant, men har mistanke at det er noe rart vi ikke forstår.

[Ragnar115]

 

Hvorfor skulle eg?

Livet går skjeldent min vei, selv når eg var troende. Familie medlemmer rundt meg døde av sykdom, fekk sykdom osv osv. Tenker at hadde ein gud eksistert ville verden vært mer rettferdig. 

 

Ser det ikkje helt for meg. "Noe" som blir beskrevet som alt vitende, tilgivende og barmgjertig. Synes ikkje det passer med hvordan verden er og hvordan den burde vært med noen som såg over den. 

 

Hva får folk til å tru på bibelen? Eller på religionen i seg selv?

Bibelen høres ut som ein fin fantasi fortelling, like fiktiv som Jo Nesbø sine krim bøker.

 

Beklager for å virke støtende, ikkje lett å formulere dette på ein måte som ikkje er støtende.

 

Jeg er hedning, men muligens på vei mot en slags tro. Vet ikke. Men det er feil tenkt om "Gud" slik du sier der. Det går jo klart fram ( i Bibelen) at verden blir overlatt til det onde, som følge av himmelsk opprør og forledelse av menneskene. Så skal man gjennom prøvelser.

Og vi har jo sett hvordan det onde feks ved Hitler Tyskland var, og kvinner hylte etter han og ble forledet av det onde. Det var dette bl.a Jacob Jervell ville til bunns i og som fikk han til å gå teologiens vei.

 

Nå vet jeg ikke om dette er sant, men har mistanke at det er noe rart vi ikke forstår.

 

Trur ikkje på ein gud, trur på ein kraft. Trur at det kanskje kan eksistere noe vi ikkje forstår oss på, men trur religioner som kristendom, islam, og jødedommen er feil. Trur ikkje på noe etterliv (kanskje reinkarnasjon eller eit "karma" system, det er det eg håper på, men "trur" ikkje direkte på det). 

 

Men spørsmålet er vel gjerne, hvorfor skal eg bruke min tid på ein gud som kan eller ikkje kan eksistere? Hvorfor skal eg i det hele tatt bry meg. Hva er poenget? Får eg noe godt ut av det? Mennesker med eller uten tro lever forsåvidt like godt. 

 

Så kan meg si meg enig i dette : en har mistanke at det er noe rart vi ikke forstår.

Endret 12. april 2015 av Ragnar115

[Delvis]

Da er vi ikke så uenige. Tenker også at det er mer en kraft, karma og sånt ja. Tror heller ikke det er meningen man skal 'stresse' med Gud og tro. Det blir som det blir. Det er mer å være interessert og undrende . til en viss grad. Og det er greit tror jeg.

[nebrewfoz]

Idet jeg ropte dette, var det som et usynlig lyn kom ovenfra og traff meg rett i hjertet.

Hvis lynet var usynlig, hvordan vet du hvilken retning det kom fra?

Kanskje den lille satan-luringen sendte opp et lyn fra helvete for å drive gjøn med deg?

[nebrewfoz]

 

Trur ikkje på ein gud, trur på ein kraft.

Jeg tror på tyngdekraften, men jeg tror ikke det er den som gir meg mening med livet.

(Den må jeg nok skape selv, sammen med andre.)

[Noxhaven]

Det var nok bare Zevs og Thor som var lei all skrikingen til folk siden de forstyrrer Apollo's daglige sol tur.- Så de gikk sammen og laget et usynlig lyn med Cou10nho som mål for å vise at nok er nok.

[Gjest Bruker-95147]

 

Trur ikkje på ein gud, trur på ein kraft.

 

Jeg tror på tyngdekraften, men jeg tror ikke det er den som gir meg mening med livet.

(Den må jeg nok skape selv, sammen med andre.)

jeg tipper at sannheten din er noe du har hørt fra andre, dermed er den din form for tro. Så det betyr vel at du er likeså på villspor som den du kritiserer .. stemmer det?

 

Hva med å ikke skape, og heller se nøyere på det som bare er der nu?

[Hugo_Hardnuts]

Jeg tror vi alle skal leve evig, og at vi selv kan velge hvor vi skal tilbringe evigheten. Jeg klarer ikke skjønne dem som tror det er ferdig/tomt/stopp når man dør? Hvordan kan dere tro det!? Er ikke det forferdelig trist å tenke på, følelsen av å ikke eksistere? Går ikke an å se for seg engang.. Hvordan er det å ikke eksistere? En helt forferdelig tanke..

Jeg kan selvfølgelig kun svare for meg selv, men det er ikke noe værre/mer trist å tenke på at man skal slutte å eksistere enn å tenke på at man på et tidspunkt ikke ekstisterte. VI vet jo alle hvordan det var å ikke eksistere, og jeg har fortsatt til gode å høre noen beskrive at de led før de ble født. Nå kan selvsagt ingen bevise hva som skjer etter døden, så jeg avskriver ikke at det kan være noe mer. Men for min del fremstår det som mest sannsynlig at det er "full stopp" i det øyeblikket vi dør. Dette baserer jeg på nevnte mangel på eksistens før mitt liv tok til, samt en opplevelse av fullstendig fravær av eksistens da jeg lå i narkose - da kunne jeg like gjerne vært død (hvilket forresten ikke var noen skremmende opplevelse ).

 

 

Jeg fikk en veldig sterk overbevisning om Gud og evig liv da jeg ble frelst og 'åndsdøpt' i desember. Jeg kom til et punkt der jeg gav opp mitt liv til Gud. Jeg falt ned på ryggen, strakk hendene mine mot himmelen og ropte av full hals "Jeg gir opp, jeg overgir meg GUD!!!". Idet jeg ropte dette, var det som et usynlig lyn kom ovenfra og traff meg rett i hjertet. Det var som om jeg ble drept, men uten at det gjorde vondt. Det var som om jeg døde og lå der en evighet. Det føltes rett og slett ut som en evighet, helt sykt. Men jeg våknet igjen etter ca 5 minutter (de sa jeg hadde besvimt), og da skjønte jeg ingenting. Utrolig forvirret etter den opplevelsen. Det var rett og slett som å bli født på nytt, alt var så nytt og uvirkelig etterpå. Og tiden stod fullstendig stille for meg etter dette, for jeg innså at jeg har evig liv, og at jeg skal hjem til Gud når jeg dør. Måtte følge med på klokka hele tiden, for å sjekke at tiden faktisk gikk, for tiden stod fullstendig stille for meg. Brukte maaange dager på å bli vant til konseptet tid igjen, tid er jo egentlig bare en inndeling av tilværelsen, her på jorden.

 

Det som skjedde med meg var at jeg ble frelst, åndsdøpt/"født på ny".

 

Det er min personlige erfaring hvertfall, og dette er ikke noe jeg bare finner på. Det er det sykeste jeg noengang har opplevd, og etter dette kommer jeg aldri til å tvile på at det finnes en Gud der oppe, og evig liv. Jeg VET at jeg har evig liv, det er jeg overbevist om etter denne helt ville opplevelsen.

 

Det er jo veldig fint for din del at du har funnet en mening med livet og døden. Samtidig klarer jeg ikke la være å tenke at det var noe som gjorde at du nådde det punktet at du "gav opp ditt liv til Gud". Min personlige holdning er at religion først og fremst er en konsekvens av at vi mennesker har nådd et plan der vi er blitt intelligente nok til å forstå at livet har en ende, men hvor vi samtidig ikke helt har kapasiteten til å håndtere dette følelsesmessig.

[Thoto79]

Om vi faktisk skal gå innpå hvorfor han så det han så og nå tror det han tror så må jo svaret være åpenbart:

Han har hatt en opplevelse (hjernen kan finne på mye rart, er vel millioner tilfeller av folk som har sett syner og illusjoner), som da blir koblet opp imot det han finner som den mest nærliggende årsaken og det blir da det han har hørt og lært om, nemlig Kristendommen med Jesus og englene i spissen. Hadde han vært født og oppvokst i midtøsten hadde han garantert "sett" Muhammed istedenfor and so on. Han kobler det opp mot eksisterende informasjon i hjernen og det hele blir da bare surr.

 

Problemet som jeg ser det her er om man ser noe så tydelig UTEN å ha inntatt noe slags stoffer, så skal man vel helst til legen da det kan være tegn på ett illbefinnende. Nå var det visstnok heldigvis ikke det i dette tilfellet her, men derimot bare hjernen som har spilt ham ett puss. Kan nok komme av mange ulike fysiologiske ting akkurat det.

[Larzen_91]

/\

 

Det å henvise til hjernen og det fysiologiske for denne typen opplevelser blir jo nonsens for de personene som faktisk tror på disse tingene. I deres syn er jo ikke personligheten eller opplevelser som sådan bundet av det fysiske. I mitt hode (og sikkert i ditt også Thoto79) så er dette mest en slags ansvarsfraskrivelse. Man flytter bare det man tror på over i det overnaturliges domene, så er man fritatt bevisbyrden, for tross alt: det kan jo ikke bevises. Ta-da! Dette er jo etter deres mening i hvert fall, og jeg er naturligvis uenig i den typen vri.

[Ragnar115]

 

 

Trur ikkje på ein gud, trur på ein kraft.

Jeg tror på tyngdekraften, men jeg tror ikke det er den som gir meg mening med livet.

(Den må jeg nok skape selv, sammen med andre.)

 

Trenger du ein gud for å gi deg ein mening i livet?