Jeg er "ekstrem" i hva enn jeg foretar meg. Hvordan kontrollerer jeg dette?

[Bjarnemann]

Jeg lurer på en litt merkelig ting her:

 

Det har seg slik at jeg har funnet ut at når jeg foretar meg ting går jeg alltid til ytterpunktene. For å illustrere litt hva jeg mener:

 

- Jeg har sluttet å spise sjokolade. Dette fordi jeg ikke klarte å spise noen ruter når jeg først startet, selv om det var intensjonen. Spiser jeg først litt sjokolade spiser jeg ALT jeg finner.

 

- Jeg sluttet i januar og røyke. Dette fordi jeg ikke kunne ta meg noen røyk på fest her og der, plutselig ble det over 20 om dagen. Jeg prøvde lenge å kontrollere meg, men det ble til slutt "alt eller ingenting".

 

- Når jeg spiser spiser jeg meg alltid sprekkmett. Å spise seg halvferdig er aldri et alternativ. Da blir jeg gretten og vil ha mer mat. Da kan jeg like gjerne la være og spise i det hele tatt.

 

- Jeg tok i februar opp treningen, for å komme i litt bedre form. Skulle trene på si, for å bli fastere i fisken og i litt bedre form. Nå trener jeg 5-7 dager uka, ofte flere timer om dagen, rører ikke sukker eller raske karbs, har gått ned nesten to kilo, og har antageligvis en fettprosent på godt under ti. Loggfører også all treningen min. Når jeg løfter vekter SKAL jeg øke, og når jeg er ute og løper løper jeg til jeg må spy, eller til jeg holder på å svime av. Rekord SKAL det bli. Skal jeg først trene må det altså gjøres 110% Litt sunn hverdagsmosjon er ikke "godt" nok.

 

- Jeg var på rølpetur med venner til køben, endte opp med å svi av 13 høvdinger på fire dager. Tok den helt ut, og skulle ha det "supergøy", hele tiden.

 

- Har nå revurdert kaffedrikkinga mi, etter et par netter med kaldsvette og hjertebank gikk det opp for meg at jeg drikker mangfoldige litere med kruttsterk kaffe/espresso om dagen. Fra morra til kveld. For å holde kicket i gang i en jobb på provisjon (der jeg også enten har supergode, eller helt rævva dager mtp salg), og for å ha nok trykk på trening. Selv om jeg bare er 20 år kan dette umulig være bra for hjertet mitt (spesielt ikke når jeg stort sett trener med ekstremt høy intensitet), eller resten av kroppen min.

 

Egentlig er en slik innstilling på mange måter helt greit for meg. Å alltid gjøre alle oppgaver 100% er noe jeg kan leve med, selv om det er litt slitsomt. Et godt ksothold og en sunn kropp er også helt greit.

 

Men det som får meg til å uroe meg litt har med ALKOHOL å gjøre. Jeg klarer nemmelig heller ikke å bare ta "et par glass". Omtrent hver eneste gang jeg drikker ender det opp med blackout, at jeg mister meg selv og de jeg er med og må bæres hjem, om jeg har folk rundt meg, og ikke er alene (og ikke våkner opp et eller annet rart sted, eller på en eller annen magisk måte klarer å tumle meg hjem). Vel, greit nok, mange ender sikkert opp med å drikke litt for mye i sosiale lag. Problemet er at dette også skjer om jeg tar et glass alene, feks mens jeg leser avisen, på kvelden. Det blir alltid "et glass til", til jeg pæser ut i senga mi, våkner alt for sent neste dag, og med skallebank. Har derfor helt gitt opp å ta et glass alene for kosens skyld, da det simpelthen ikke går. Huset mitt er derfor konsekvent tomt for alkohol.

 

Men, tross i altfor mye drikking når jeg først drikker, så har jeg ingen problemer med å la flaska stå, helt. Dette skjer kun NÅR jeg drikker, noe jeg aldri egentlig har behov for å gjøre. Er nå på fjerde hvite uka på rad, feks. Mao, alt eller ingenting altså.

 

Jeg har resonnert meg frem til at jeg trekkes mot ytterpunktene i livet, og det er egentlig helt greit for meg. Dårlige ting kutter jeg bare helt ut, gode ting er det ok at det går litt "mani" i.

 

Men jeg skulle så gjerne kunne hvert med venner ut på byen, uten å ende opp som stup jævla full hver eneste gang. Skulle også gjerne kunne tatt meg et glass vin på kveldene noen ganger, da jeg kan innbille meg at jeg likeer kosen. Har nå over altfor lang tid prøvd å beherske meg (og kuttet ut koseglasset på kvelden), uten at det hjelper når jeg først er ute og drikker. Det blir for dumt å strø rundt seg med hundrelapper (noen ganger et par høvdinger) per kveld, og være fyllesjuk over to dager og dermed delvis føkke trening og jobb. Vurderer derfor å korke flaska helt, slik jeg har gjort med godteri, røyk, og muligens sjokolade. Men, jeg skulle som sagt, så gjerne kunne vært med vennene mine ut, drukket "passe", brukt "passe" med penger, osv.

 

Dette ble en lengre post enn jeg hadde planlagt, men er det noen som har noen tips som går på teknikker jeg kan bruke for å faktisk klare å moderere meg i de tilfellene det er nødvendig?

 

[Gjest medlem-16183]

Jeg lurer på en litt merkelig ting her:

 

Det har seg slik at jeg har funnet ut at når jeg foretar meg ting går jeg alltid til ytterpunktene. For å illustrere litt hva jeg mener:

 

- Jeg har sluttet å spise sjokolade. Dette fordi jeg ikke klarte å spise noen ruter når jeg først startet, selv om det var intensjonen. Spiser jeg først litt sjokolade spiser jeg ALT jeg finner.

 

- Jeg sluttet i januar og røyke. Dette fordi jeg ikke kunne ta meg noen røyk på fest her og der, plutselig ble det over 20 om dagen. Jeg prøvde lenge å kontrollere meg, men det ble til slutt "alt eller ingenting".

 

- Når jeg spiser spiser jeg meg alltid sprekkmett. Å spise seg halvferdig er aldri et alternativ. Da blir jeg gretten og vil ha mer mat. Da kan jeg like gjerne la være og spise i det hele tatt.

 

- Jeg tok i februar opp treningen, for å komme i litt bedre form. Skulle trene på si, for å bli fastere i fisken og i litt bedre form. Nå trener jeg 5-7 dager uka, ofte flere timer om dagen, rører ikke sukker eller raske karbs, har gått ned nesten to kilo, og har antageligvis en fettprosent på godt under ti. Loggfører også all treningen min. Når jeg løfter vekter SKAL jeg øke, og når jeg er ute og løper løper jeg til jeg må spy, eller til jeg holder på å svime av. Rekord SKAL det bli. Skal jeg først trene må det altså gjøres 110% Litt sunn hverdagsmosjon er ikke "godt" nok.

 

- Jeg var på rølpetur med venner til køben, endte opp med å svi av 13 høvdinger på fire dager. Tok den helt ut, og skulle ha det "supergøy", hele tiden.

 

- Har nå revurdert kaffedrikkinga mi, etter et par netter med kaldsvette og hjertebank gikk det opp for meg at jeg drikker mangfoldige litere med kruttsterk kaffe/espresso om dagen. Fra morra til kveld. For å holde kicket i gang i en jobb på provisjon (der jeg også enten har supergode, eller helt rævva dager mtp salg), og for å ha nok trykk på trening. Selv om jeg bare er 20 år kan dette umulig være bra for hjertet mitt (spesielt ikke når jeg stort sett trener med ekstremt høy intensitet), eller resten av kroppen min.

 

Egentlig er en slik innstilling på mange måter helt greit for meg. Å alltid gjøre alle oppgaver 100% er noe jeg kan leve med, selv om det er litt slitsomt. Et godt ksothold og en sunn kropp er også helt greit.

 

Men det som får meg til å uroe meg litt har med ALKOHOL å gjøre. Jeg klarer nemmelig heller ikke å bare ta "et par glass". Omtrent hver eneste gang jeg drikker ender det opp med blackout, at jeg mister meg selv og de jeg er med og må bæres hjem, om jeg har folk rundt meg, og ikke er alene (og ikke våkner opp et eller annet rart sted, eller på en eller annen magisk måte klarer å tumle meg hjem). Vel, greit nok, mange ender sikkert opp med å drikke litt for mye i sosiale lag. Problemet er at dette også skjer om jeg tar et glass alene, feks mens jeg leser avisen, på kvelden. Det blir alltid "et glass til", til jeg pæser ut i senga mi, våkner alt for sent neste dag, og med skallebank. Har derfor helt gitt opp å ta et glass alene for kosens skyld, da det simpelthen ikke går. Huset mitt er derfor konsekvent tomt for alkohol.

 

Men, tross i altfor mye drikking når jeg først drikker, så har jeg ingen problemer med å la flaska stå, helt. Dette skjer kun NÅR jeg drikker, noe jeg aldri egentlig har behov for å gjøre. Er nå på fjerde hvite uka på rad, feks. Mao, alt eller ingenting altså.

 

Jeg har resonnert meg frem til at jeg trekkes mot ytterpunktene i livet, og det er egentlig helt greit for meg. Dårlige ting kutter jeg bare helt ut, gode ting er det ok at det går litt "mani" i.

 

Men jeg skulle så gjerne kunne hvert med venner ut på byen, uten å ende opp som stup jævla full hver eneste gang. Skulle også gjerne kunne tatt meg et glass vin på kveldene noen ganger, da jeg kan innbille meg at jeg likeer kosen. Har nå over altfor lang tid prøvd å beherske meg (og kuttet ut koseglasset på kvelden), uten at det hjelper når jeg først er ute og drikker. Det blir for dumt å strø rundt seg med hundrelapper (noen ganger et par høvdinger) per kveld, og være fyllesjuk over to dager og dermed delvis føkke trening og jobb. Vurderer derfor å korke flaska helt, slik jeg har gjort med godteri, røyk, og muligens sjokolade. Men, jeg skulle som sagt, så gjerne kunne vært med vennene mine ut, drukket "passe", brukt "passe" med penger, osv.

 

Dette ble en lengre post enn jeg hadde planlagt, men er det noen som har noen tips som går på teknikker jeg kan bruke for å faktisk klare å moderere meg i de tilfellene det er nødvendig?

 

 

Det med alkoholen kan du prøve å droppe sprit og drikke øl.

 

Jeg har en gang fått blackout og da drakk jeg lit sprit, men jeg tror jeg ble slått ned av noen bakfra for det siste jeg husker jeg så var kompisen min som sloss.

[maskot]

start egen business

[Shruggie]

Det høres ut som om du har en personlighet som grenser mot helsefarlig. Det betyr selvsagt ikke at du er syk eller "gal" eller noe slikt, men det betyr også at dette er noe du bør snakke med legen din om. Problemet med dette er at leger er fantastisk opptatt av definisjoner, navngitte sykdommer og å sette folk i båser. Jeg tror ikke du hører hjemme i en bås, men jeg tror du kan ha godt av å snakke med en psykolog eller i det minste en som har noen gode råd til hvordan du kan lære mer om din egen personlighet, og kanskje finne ut hvordan du kan bli litt mindre ekstrem i hverdagen.

 

Det er godt mulig at det er noen legemidler som kan hjelpe, men kognitiv terapi er nok en greiere/enklere måte å starte på. Nevn ordene "kognitiv terapi" for legen din, leger liker slike ord og har en tendens til å reagere på de.

 

Sorry, jeg har litt dårlig erfaring med leger, men på godt og vondt er det de som er "the gatekeepers" til å komme videre til de som faktisk kan noe

[Bjarnemann]

Jeg har også veldig dårlig erfaringer med leger. Er ikke veldig glad i dem heller, når det er sagt.

 

Når det er sagt vet jeg ikke (har ingen grunn til å uttale meg, har ingen kompetanse på dette feltet) om dette "problemet" hører hjemme hos en lege. Jeg fungerer helt normalt og alt det der, men jeg har bare en hang til å "gjøre" mer enn det som er normalt. Dette er helt greit for meg, da jeg er glad i logikk og klarer å beherske meg der det trengs. Jfr kuttet av røyk, godis, og muligens snart kaffe, men fortsettingen av trening og sunt kosthold.

 

Problemet er bare at når jeg drikker dør den logiske delen av meg, og jeg har problemer med å moderere meg. Det er i grunn bare dette jeg gjerne skulle få gjort noe med. Har aldri noe behov for å drikke, og føler dermed ikke at jeg har noe avhengighetsproblem. Jeg mangler bare denne store røde stoppknappen, og drikker dermed mer enn jeg burde de gangene jeg drikker. Akkurat som at denne knappen mangler andre steder, men det er som sagt egentlig helt greit.

 

Edit: Og takk for svar!

Til han som ba meg drikke øl: Sist gang jeg drakk (to uker siden) drakk jeg bare øl. Blackout kl ni.

Endret 1. september 2012 av Bjarnemann

[Shruggie]

Når det gjelder alkohol er løsningen veldig enkel: du blir nødt til å slutte å drikke inntil videre. Frem til du vet at du kan drikke "normalt" er du en fare for deg selv og andre, og blir nødt til å ta drastiske skritt.

 

Jeg tror heller ikke du hører hjemme hos en lege, men du må til en lege for å få henvisning videre til psykolog eller psykiater.

[Bjarnemann]

Men tror du virkelig dette er noe som hører hjemme hos, og bør taes til, en psykolog? Jeg er som sagt helt okei med å "dra ting litt langt", er bare lei av å drikke for mye.

 

Ang drikkinga tror jeg du har helt rett, jeg burde korke flaska hlt en periode, selv om det kommer til å drepe det sosiale livet mitt. o

Og ja, jeg er så absolutt til fare for både meg selv og andre. Spesielt meg selv har jeg funnet ut.

 

[Shruggie]

Ja. Jeg tror ikke du er i fare eller noe, men dette er den type ting som kan utvikle seg over tid og bli farlig om X antall år, eller når du oppdager en hobby som du ikke takler. Kan. Hvis. Og så videre. Men du vet, better safe than sorry. Og når du selv opplever det som et problem, så kan det absolutt være verdt å prøve å løse.

[Gjest Bruker-95147]

For meg høres det ut som ts lever som om det ikke finnes en morgendag ... Har ts kanskje liten eller ingen tro på "livet"?

[AnonymDiskusjon]

Jeg følte egentlig førsteposten beskrev meg ganske godt. Faktisk skremmende godt.

 

I tillegg MÅ jeg ha det ryddig hjemme. 100%. Blir rastløs om ikke teppene ligger parallelt med veggen, om ikke spisebordet står i 90 graders vinkel ut fra veggen, om ikke gardinene henger fint osv. MEN skulle det av en eller annen grunn bli rotete, altså veldig rotete, så bryr jeg meg ikke, da kan det heller være det samme med hele greien, og det kan gå lang tid før jeg tar tak i det - det er lenge siden det har skjedd nå, da.

 

Altså, enten driter jeg fullstendig i ting, eller så MÅ det være 100%. Anonym poster: dc859ef6f591593f9c57f9305d879dda

[Bjarnemann]

Ja. Jeg tror ikke du er i fare eller noe, men dette er den type ting som kan utvikle seg over tid og bli farlig om X antall år, eller når du oppdager en hobby som du ikke takler. Kan. Hvis. Og så videre. Men du vet, better safe than sorry. Og når du selv opplever det som et problem, så kan det absolutt være verdt å prøve å løse.

For meg høres det ut som ts lever som om det ikke finnes en morgendag ... Har ts kanskje liten eller ingen tro på "livet"?

 

Shruggie: Joa, er kanskje ikke helt normalt slik jeg holder på. Men føler ikke helt for å sløse penger og tid på legekonsultasjoner og psykologhjelp. Ihvertfall ikke ennå. Tenker heller å la være å drikke på en stund, og i såfall, neste gang jeg skal drikke, gjøre et siste alvorlig forsøk på å beherske meg. Går det i skogen da også så får jeg gjøre en seriøs vurdering på hva jeg gjør, mtp rådet ditt.

 

PencilCase: Jeg har stor tro, både på meg selv og livet. Er positiv av natur, og forbereder meg alltid til en morgendag. Jo, jeg koser meg ofte som om det ikke skulle være en morgendag. Jeg er kanskje en levende klisje der, men jeg fortrekker å leve i nuet. Oppleve vinden som suser gjennom trærne. Se på havet som kruser seg, kjenne solen varme på huden/frosten bite i barten, osv. Jeg elsker livet. På den annen side er jeg veldig opptatt av å være klar for både neste dag og de neste ti år. Sparer fletta av meg, skal nå inn på boligmarkedet (kjøper da en treroms for å kunne leie ut og tjene penger, men også stille mer forberedt til voksenlivet), og studerer relativt iherdig på deltid ved siden av jobben. Så, jeg lever på mange måter som om dette er den siste dagen i mitt liv, men forbereder meg likevel så godt jeg kan til de dagene som er igjen. Om jeg klarer å uttrykke meg godt nok her.

 

 

Anonym: Så bra, da er det ikke bare meg Men rommet mitt har jeg stort sett gitt opp, det er sjeldent det er et hundre prosent ryddig, for å si det sånn.

Endret 2. september 2012 av Bjarnemann