[Løst] Jeg sliter med livet mitt.

[Slimda]

Livet skal ikke få lov til å suse forbi før jeg rekker å leve det på den måten jeg vil..

Mest sannsynlig lever du til du blir 80-90 år gammel. Du har god tid.

[Lykke-lita]

Trøster på en måte og se at vi er flere som sliter litt med livene våre.

Men jeg må si at pga av denne posten(e) så har jeg tatt initiativ og forhørt meg om dansekurs!

Har bestandig ønsket å kunne danse, men aldri fått det helt til.

Håpet er da og møte nye "vanlige" mennesker som meg selv som jeg finner interresante, og de meg.

 

Og trådstarter: Jeg har utdannet meg ferdig som Tømrer, MEN jeg er fremdeles ikke sikker på om jeg har lyst til å holde på med det for resten av livet. Har vært inom flere grunnkurs, så å velge seg "jobb" i så ung alder er ikke lett!

 

Så bra! Og godt å vite at vi er flere Lykke til med dansekurset, det blir nok bra

Skal undersøke om det kan være noen nye tilbud jeg skal melde meg på også! Har vært litt uten hell tidligere og kan bli vanskelig med min timeplan, men er nok en veldig lur til å gjøre Man vet jo ikke før man har forsøkt

 

Livet skal ikke få lov til å suse forbi før jeg rekker å leve det på den måten jeg vil..

Mest sannsynlig lever du til du blir 80-90 år gammel. Du har god tid.

 

Hehe. jo takk. Er jo sant da.

[AnonymDiskusjon]

Livet skal ikke få lov til å suse forbi før jeg rekker å leve det på den måten jeg vil..

Mest sannsynlig lever du til du blir 80-90 år gammel. Du har god tid.

 

Som TS har jeg nettopp begynt på masteren, og jeg føler nesten at livet er over når jeg er ferdigstudert! frykter at jeg ender opp med en kjip jobb som suger energien ut av meg, kommer hjem alene, lager middag surfer på interntett og går og legger meg. Jaja, kan selvsagt trene litt, men fortsatt? som student er deti hvertfall lagt opp til mye sosialt, både av aktiviteter og folk som ønsker å sosialisere med nye mennesker, som voksen har man bare julebord?

 

Livet trenger selvsagt ikke å ende slik, men kjenner ganske mange som har endt om med et slikt liv.

 

 

Samme anonym som tidligere.

 

 

Anonym poster: dbe9fdc11c2e31d47ca3e143d337553f

[Slimda]

Som TS har jeg nettopp begynt på masteren, og jeg føler nesten at livet er over når jeg er ferdigstudert! frykter at jeg ender opp med en kjip jobb som suger energien ut av meg, kommer hjem alene, lager middag surfer på interntett og går og legger meg. Jaja, kan selvsagt trene litt, men fortsatt? som student er deti hvertfall lagt opp til mye sosialt, både av aktiviteter og folk som ønsker å sosialisere med nye mennesker, som voksen har man bare julebord?

 

Livet trenger selvsagt ikke å ende slik, men kjenner ganske mange som har endt om med et slikt liv.

Som jeg nevnte tidligere i min litt større post, fortalte jeg pittelitt om min mor. Hun tok utdanning i 30-års-alderen, og begynte ikke i full jobb før hun var tidlig i 40-årene. Ikke bare det, men hun (og min far) flyttet til en annen del av landet for bedre jobbmuligheter og sånt.

 

Bare fordi du passerer 20, betyr ikke at livet ditt er fastlåst. Du er helt fri til å gjøre nøyaktig hva du vil i hele ditt liv (innenfor lovens rammer). Om du føler en dag når du er 35 at "nei faen, dette orker jeg ikke mer", så gjør du noe med det.

 

Selvsagt er det vanskelig når du sitter der med ektefelle og to barn, men alt er mulig for den som planlegger og faktisk er bestemt.

[AnonymDiskusjon]

Så bra! Og godt å vite at vi er flere Lykke til med dansekurset, det blir nok bra

Skal undersøke om det kan være noen nye tilbud jeg skal melde meg på også! Har vært litt uten hell tidligere og kan bli vanskelig med min timeplan, men er nok en veldig lur til å gjøre Man vet jo ikke før man har forsøkt

Så på proofilen din at du liker fisking, både den norske turistforening og universiteter har frilufftsaktiviteter. Det er faktisk litt gøy og man blir kjent med folk når man drar på brevandring, elvepadling, hytteovernatting og slikt.

 

slenger på å jobbe på studentbar. det er også ganske kos om man vil sosialisere seg. sjekk generelt ut alle mulige aktiviteter som er sosiale, f.eks har internfester og hytteturer. eller hvor man får mye tid til å snakke sammen. Anonym poster: dbe9fdc11c2e31d47ca3e143d337553f

[Slimda]

Fisking, fjellturer og utsikt fra fjelltopper er noe jeg bittert savner fra min barndom, siden jeg flyttet til østlandet. Skummelt å dra alene (selvsagt), men hvorfor ikke prøve?

[AnonymDiskusjon]

Fisking, fjellturer og utsikt fra fjelltopper er noe jeg bittert savner fra min barndom, siden jeg flyttet til østlandet. Skummelt å dra alene (selvsagt), men hvorfor ikke prøve?

 

Fordi det er hyggeligere for både deg og oss andre om du blir med i en forening. Den Norske Turistforening eventuelt gjennom universitet/høyskole, man må ikke være student for å være med i studentorganisasjonene, faktisk er det ganske mange ikke-studenter her hvor jeg er. Anonym poster: dbe9fdc11c2e31d47ca3e143d337553f

[Slimda]

Det var et retorisk spørsmål.

[Lykke-lita]

Fisking, fjellturer og utsikt fra fjelltopper er noe jeg bittert savner fra min barndom, siden jeg flyttet til østlandet. Skummelt å dra alene (selvsagt), men hvorfor ikke prøve?

 

Du kan da fiske og dra på fjellturer med utsikt på østlandet også!

 

Jeg gjør forresten allerede slike ting alene

 

Jeg leste litt feil... Og ja, jeg kunne selvsagt meld meg med på noe sånt Vet ikke hva som finnes her. Men det bør undersøkes:)

Endret 29. august 2012 av Lykketroll2

[Slimda]

Såklart jeg kan det i Østlandet, men det krever litt mer arbeid. Hjemme på vestlandet var fjelltoppene bak huset. Her på østlandet må jeg inn med planlegging og transport.

 

(se, nok av unnskyldninger! )

[Lykke-lita]

Såklart jeg kan det i Østlandet, men det krever litt mer arbeid. Hjemme på vestlandet var fjelltoppene bak huset. Her på østlandet må jeg inn med planlegging og transport.

 

(se, nok av unnskyldninger! )

 

Hehehe, jeg trenger ikke så mye planlegging. Men kommer vel an på hvor man bor.. Og ja, vestlandet er fint på den måten

[Slimda]

Noen som har det...

[Lykke-lita]

Noen som har det...

 

Ja Akkurat der her ja det. Det gjenstår bare å få orden på resten

[Lykke-lita]

Om du skulle føle for å prate litt med forumfolk mer løst, så har vi både en IRC-kanal, Skype-kanal eller private kanaler om du ønsker å prate med noen spesifikt.

Og de fleste er nok villig til å låne deg et øre eller to. (inkl. meg)

 

Hvor finner jeg disse kanalene?

[ThaHoward]

Om du skulle føle for å prate litt med forumfolk mer løst, så har vi både en IRC-kanal, Skype-kanal eller private kanaler om du ønsker å prate med noen spesifikt.

Og de fleste er nok villig til å låne deg et øre eller to. (inkl. meg)

 

Hvor finner jeg disse kanalene?

 

Er kanskje ikke en av de kanalene, men denne kan jo hjelpe https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=852530

[Slimda]

Hvor finner jeg disse kanalene?

IRC-kanalen til Diskusjon er høyst uoffisiell, men den finner du på #diskusjon.no, EFnet.

For Skype, må du kontakte noen i skype-gruppen som kan invitere deg og noe sånt. Som meg.

[Lykke-lita]

Er kanskje ikke en av de kanalene, men denne kan jo hjelpe http://www.diskusjon...howtopic=852530

IRC-kanalen til Diskusjon er høyst uoffisiell, men den finner du på #diskusjon.no, EFnet.

For Skype, må du kontakte noen i skype-gruppen som kan invitere deg og noe sånt. Som meg.

 

Takk skal dere ha begge to

 

Skjønte ikke helt opplegget jeg Slimda, men får se på det senere

Endret 29. august 2012 av Lykketroll2

[ThaHoward]

Glad jeg kunne hjelpe

 

(Ikke at jeg gjorde så mye da )

[AnonymDiskusjon]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du sier da jeg har vært gjennom, og fortsatt sliter med en del av det samme.

 

Var i vår veldig deprimert da jeg følte meg som en dårlig person, og generelt sett ikke hadde så mye gående i livet mitt. Grunnen til at jeg følte meg som en dårlig person var at jeg var begynte å bli obs på "egoet" mitt, jeg innså hvor mye fordommer jeg hadde og hvor sjalu jeg var. Jeg gikk inn i en periode med depresjon og flyttet til et nytt sted, på grunn av jobb, hvor jeg ikke kjente noen. Å være på et nytt sted deprimert var ikke noe bra, jeg ble rett og slett litt gal, skjønner hvordan folk kan bli schizofren for å si det sånn. På arbeidsplassen, som er ganske stor, var jeg veldig redd for å bli mislikt av kollegaene til det punkt at jeg oppførte meg veldig rart, og i stedet skjøv jeg meg fra dem.

 

Dette med å være så redd for å bli mislikt er noe jeg har slitt med lenge, tror det kom på grunn av at jeg flyttet til et nytt sted da jeg startet på ungdomsskolen, og derfor har vært redd for å ikke ha venner. Din beskrivelse av å være veldig snill passer også meg godt, men mye av min "snillhet" har vært for å prøve gjøre et bra inntrykk, og derav har jeg ikke vært snill bare for å være snill, mer fordi jeg har vært alene og ville bli likt. Egentlig litt manipulerende å være snill for å forvente noe tilbake, veldig falsk snillhet.

 

Så kom det en dag, rundt 1 måned etter at jeg hadde flyttet, da jeg var i hjembyen min og tok da en ecstasy pille. På vorset jeg hadde tatt pillen på var det denne litt spesielle karen som nettopp hadde startet å henge med gjengen, og en av mine beste kompiser sa jeg lignet på han og at mange hadde sagt det samme. Denne karen var en som virkelig var supersnill, i typen at han prøver å kjøpe seg venner med sin snillhet, og veldig beklagende, ville at alle skulle like han. Jeg innså da så sykt mye, hvordan jeg egentlig var verdens største taper . Det var så sykt mange minne fra min barn- og ungdom som bare plutselig ga så sykt mye mening, og mange minner jeg innså var helt syke mobbescenarioer mot meg, som jeg nesten tror jeg ikke ville innse tidligere da det var ganske sprøe greier. Høres kanskje jævlig ut å innse man er en taper, men var egentlig helt fantastisk da selvbildet mitt ble knust, jeg hadde ingenting å tape. Jeg hadde ikke noe selvbilde som måtte beskyttes, jeg gjorde bare akkurat det jeg ville. Jeg dro ut på byen å gikk opp å snakket med så sykt mange mennesker, mest fine jenter . Hva gjorde det om jeg blir avvist da jeg uansett var verdens største taper . Gikk overraskende bra, gjorde det veldig bra med mange jenter og dette kom vel mye av jeg ga en faen i hva alle tenkte om meg. Nå var jeg på ecstasy så det kan vel også ha litt for resultatene å si.

 

Er litt som om jeg har hatt et konstant lavtgående stress pågående. Tror dette kan komme av min mor som er veldig stressende, har faktisk ikke innsett det før nå i senere tid. Jeg også slitt en del med sosial angst, og generell angst ellers. Særlig angst for å skade selvbildet mitt har jeg innsett, vil ikke gjøre noe om det kan være en sjanse for å få meg til å "virke som en taper", og dermed vært veldig redd for sosiale situasjoner da det er en risiko for at "man virker som en taper", en risiko som er mindre en hode skal ha det til. Folk flest gir seg egentlig faen i meg, og generelt gjør folk, inkludert meg, det som vil gi dem verdi, altså den handlingen som er fordelaktig for enn selv. Det er derfor heller ikke så veldig vanskelig å spre glede, og dermed skaffe seg venner da alle har lyst på noen som sprer glede. Men da kan man heller ikke ha et selvbilde som man må beskytte for enhver pris.

 

Etter ecstasy helga var det noe annet som virkelig falt på plass hos meg, jeg innså hvordan jeg alltid så til omgivelsene for aksept, og plasserte verdi på folk uten at jeg skulle ha noen grunn til det. Tenkte at han var en kul kar for eksempel, noe som ofte er feil da jeg ikke har noe grunnlag til å definere den personen som en kul kar, i hvert fall ikke når jeg ikke kjenner ham. Når jeg også ser så mye til omgivelsene blir man på mange måter hypnotisert av dem, og jeg så hele tiden til omgivelsene for hvordan andre reagerte på meg. Dette var noe jeg virkelig sluttet med, og dro på Roskilde festival etter et par dager.

 

På Roskilde var jeg i en camp som var omringet av jente camper, men jeg levde egentlig bare i min egen boble de første 5-6 dagene. Jeg prøvde å ikke bry meg noe om omgivelsene, og late som de ikke eksisterte, med mindre jeg selvfølgelig skulle gjøre noe med dem. Det andre jeg prøvde var å ikke på noen måte imponere, og egentlig ikke prøve å gjøre et inntrykk på folk. Det fungerte faktisk helt sykt, folk behandlet meg som en superstjerne eller noe. Faktisk helt latterlig, var en guttecamp i nærheten som faktisk hyllet meg med å rope ut navnet mitt, jeg hadde ikke gjort en drit faktisk. Hadde kun hilst på campen, og de trodde faktisk jeg var en artist eller noe. Var sykt å bare sette seg i tilfeldig stol å bare forvente at man skulle bli tatt i mot, noe som fungerte så veldig bra. Med en gang jeg var redd for å "ta av ølla" eller noe sånt, så fikk jeg heller ikke øl. Hvis jeg bare forventet at jeg skulle bli behandlet bra fungerte det utmerket

 

Jeg drakk meg så full for første gang en av de siste dagene, og hadde da fått mye bra feedback fra folk at jeg oppførte meg veldig dårlig. Jeg blir veldig irriterende i fylla, så det var nok egentlig bare å forvente. Men mye av dette kom nok av at jeg hadde bygd opp igjen et selvbilde av at jeg var en så kul kar. Dagen etter hadde jeg en liten downperiode, ikke av at jeg hadde drette meg ut med to av nabocampene dagen før, men fordi jeg innså hvor heldig jeg faktisk var, og hvor mye jeg faktisk hadde sagt nei til. Hadde i løpet av festivalen blitt behandlet veldig bra, og hadde egentlig ikke satt pris på det. Hadde oppført meg veldig som en "lurekuk" også, men det kan nok komme av at jeg har veldig liten seksuell erfaring, og visste ikke helt hvordan jeg skulle gå fram. Jeg begynte faktisk å skrike, så satte jeg meg i en av nabocampene med mange jenter, og bare satt der i mørket å skrek stille på en stol. Jentene i campen oppdaget da det, men var bare kjærlighet å spore . Ingen som så ned på meg fordi jeg skrek.

 

Dette hjalp faktisk helt sykt på kvelden (lørdag), det var som om alle tanker bare stoppet opp i hodet mitt og alt virket bare så latterlig magisk. Jeg bare gikk rundt og hadde tidenes kveld, som fortsatte ut i neste dag, søndagen som da er siste konsert dag. Jeg fant da en sykkel og drev å syklet rundt på festivalen, og gikk faktisk helt crazy, på en god måte vel og merke . Da kvelden begynte å komme, følte jeg det virkelig var et tegn at jeg hadde funnet en så fin sykkel. Det var som om noe bare klikket i hodet mitt, og jeg var overbevist om at jeg hadde en oppgave å utføre siden jeg hadde funnet en så fin sykkel. At jeg måtte bruke sykkelen til å spre glede. Jeg fant derfor ut at jeg ville prøve å reklamere for det siste ravet så mye som mulig da jeg elsker å rave. Jeg syklet derfor bare rundt fra camp til camp, hilste på alle som kunne hilses på, og sa hvordan det siste ravet skulle bli "fucking amazing". Når jeg kom til det siste ravet slo det bare meg inn at jeg ville ta på alle, høres veldig sprøtt ut, men jeg startet med å ta alle som var i "piten" (et avgrenset område nærmest scenen) på skuldra. Begynte så å prøve å få sammen par, gjorde dette med å pikke på ryggen til en som sto foran en annen, for eksempel på en jente som sto foran en gutt, slik at hun ville snu seg å møte gutten . Gjorde dette så lenge ravet varte egentlig, og det var som om jeg bare kunne føle den seksuelle stemningen på ravet.

 

Hadde en helt syk følelse etter festivalen, og brukte blant annet fem timer på Kastrup med å kjøre rundt i en rullestol. Mot slutten drev jeg å ravet til musikken jeg hørte på, mens jeg "danset" med rullestolen i det mest travle området. Jeg hadde en så fantastisk følelse at jeg virkelig ikke hadde lyst til at den skulle ende, og vurderte faktisk et øyeblikk å bare stikke til Finland, da jeg hadde fått en invitasjon til en festival et par uker frem i tid av noen litt spesielle og kule folk jeg hadde møtt tidligere på året. Er nesten så jeg gjorde det, bare reiste fra den nye lærlingjobben, men min feighet holdt meg tilbake da jeg blant annet var redd for hva min mor skulle si. Er nok muligens noe jeg burde ha gjort, da jeg på den tiden virkelig hadde en følelse av at alt ville ordne seg, og at jeg dikterte min egen realitet. Var i en så god form at jeg tror det hadde vært null stress å reise rundt verden uten cash, noe jeg ikke hadde i det øyeblikket.

 

Nå er et selvbilde noe jeg har greid å bygge opp igjen i ettertid, veldig vanskelig å oppdage på en selv, men har gått igjennom det før så kjenner det litt bedre igjen. Når man ikke har et selvbilde, som på slutten av Roskilde, så er alt så awesome at risikoen for å bygge opp igjen et selvbildet er veldig stor, da man begynner å se på seg selv som en "kul" person.

 

Er også litt dårlig på få meg venner, og har i min nåværende småby ikke noen gode venner egentlig. Selv om jeg har hatt en del fine opplevelser etter Roskilde som jeg nok burde "utnyttet" bedre, da jeg var i en god posisjon til å skaffe meg venner. Er de siste dagene igjen blitt veldig motivert på "livet", og vil sette inn hardt arbeid for å oppnå det jeg ønsker. Har blant annet tatt opp igjen meditering som jeg av en eller annen grunn sluttet med i sommer, og startet å trene på treningsstudio. Men må fortsatt pushe meg mer til å komme i sosiale situasjoner på fritiden, hadde nok vært bedre med en større by da jeg liker å dra ut, også på ukedager, men jeg sier det i fare for å rasjonalisere hvorfor jeg ikke skal gjøre det riktige. Så ut i morgen i hvert fall, og fikk faktisk en invitasjon til innflyttingsfest av en kar jeg møtte på vors i sommer så ting ser ikke så veldig mørkt ut . Jeg har egentlig ingen unnskyldninger for hvorfor livet mitt ikke er slik jeg vil ha det. Jeg har også innsett at jeg er langt fra den eneste som ikke har venner, men folk, inkludert meg, er rett og slett for redd for å avsløre at de ikke har venner, så dermed blir det vanskeligere å skaffe seg venner.

 

Mitt råd til deg, selv om det muligens er ganske hyklersk av meg, gå etter det du vil, drit i hva familien synes. Det er det jeg ser for meg at jeg hadde gjort i din situasjon, men hadde sikkert selv kommet opp med masse unnskyldninger for å ikke gjøre det jeg virkelig vil gjøre.

 

Nå må jeg bare beklage om hele teksten er babble, men du får nå se hva du gjør med den . Var faktisk godt for meg å skrive det ned, selv om det kanskje bare er en egotripp.

 

 

Hilsen

Eple og bananer Anonym poster: 751dcabe22a1b9817bfe85c0ced00e00

[logaritmemannen]

Aristoteles mente jo at det å kunne utfolde sine evner var en av tingene man trengte for bli lykkelig. Kanskje det ligger noe i dette

 

"Det vesentlige ved lykken er ikke rikdom og nytelse, men aktivitet, den frie utfoldelsen av evner, samt vennskap med gode mennesker."