Langdistanseforhold. Hvordan klare det?

[AnonymDiskusjon]

Hei! Som dere ser er jeg i et langdistanseforhold. Dette sliter sterkt psykisk på meg, og jeg føler meg nærmest deprimert. Og dette etter bare noen få dager.

 

Det har seg slik at dama mi akkurat har begynt på FHS, mens jeg er siste året mitt på en bachelor. Det er fire timer mellom oss atm. Det største problemet ligger i at vi er SVÆRT FORSKJELLIGE, sånn følelsesmessig. Jeg har behov for jevnlig anerkjennelse og kommunikasjon, mens hun gjerne kunne gått flere dager uten å tenke noe særlig over det. Jeg sitter da i situasjonen der jeg ikke vil bli fooor masete, men vi har blitt enige om at vi skal ha kontakt en gang per dag. Hun har heller ikke noe behov for å treffe meg så ofte som jeg kunne ønsket.

 

Mye av dette grunner jo selvfølgelig i at hun er på en helt ny spennende plass med mye som skjer og mye nye mennesker å bli kjent med. Jeg er jo støkk i det samme gamle som jeg har vært borti før.

 

Har dere noen tips til hvordan vi skal klare oss? Eller mest hvordan jeg skal klare meg? Jeg ELSKER henne virkelig og vil at dette skal gå, samtidig så er det en stor psykisk påkjenning og jeg sitter alltid igjen med spørsmål om alt egentlig er i orden mellom oss. Fordi hun ikke har samme behov som meg for å treffes, å prate...

 

Takk for svar!

 

Anonym poster: ad6046289f4eb00f7a8576a6f4172331

[AnonymDiskusjon]

Jeg har selv havnet i et lite avstandsforhold nå. Jeg har ikke så mye erfaring med det selv, men jeg kan likevel dele noen tanker.

 

Jeg studerer siste året, mens kjæresten min var ferdig med å studere i år, og jobber i en by 50 mil unna. Jeg er stuck i det gamle - akuratt som deg, mens kjæresten min sikkert bombarderes med nye inntrykk hver dag på den nye jobben.

 

Jeg forstår at det kan føles vondt at kjæresten din ikke har like stort kontaktbehov. Selv om hun ikke har dette behovet, så må du huske på at det ikke betyr at hun ikke er glad i deg. Alle har forskjellige behov på ulike områder.

 

Jeg tror nøkkelen til "suksess", er å føle seg helt trygge på hverandre. Man må rett og slett gi litt slipp på sin egen usikkerhet og la det stå til. Det krever at man holder ved like sin egen selvfølelse, slik at man unngår å føle seg sjalu, osv. Jeg sliter selv litt på dette området - jeg hadde en litt skjev start på ungdomsårene+++, og vips: dårlig selvfølelse/selvbilde.

 

For ikke å gå bananas, så gjør jeg noen øvelser hver dag - skriver ned fine ting om meg selv og fine ting som kjæresten min har sagt til meg. Når jeg da ser på dette, så ser jeg med mine egne øyne at jeg ikke har noen grunn til bekymring. Samtidig når jeg ser på min egen liste over positive egenskaper, så tenker jeg at kjæresten min er passe dum hvis han ikke er interessert i å ha noe mer med meg og gjøre

 

Det er vondt å føle at man maser. Kanskje du burde ta en ordentlig prat med henne - ha en skikkelig samtale hvor du bare forsikrer deg om at alt er ok. Etter dette så får du bare la det stå til. Du må gi slipp på disse bekymrings-tankene for din egen del. Anonym poster: 5a79d28d795dfda61bbee784c2813334

[Snillingen]

 

Mye av dette grunner jo selvfølgelig i at hun er på en helt ny spennende plass med mye som skjer og mye nye mennesker å bli kjent med. Jeg er jo støkk i det samme gamle som jeg har vært borti før.

 

 

Du møter vel nye mennesker hele tiden du også? hvis ikke så er det vel bare å melde seg inn i en ny forening, sjekk ut hva slags aktiviteter du liker og om du ikke liker noen så melder du deg frivillig til å jobbe på studentpuben.

[Windoge]

Om jeg hadde hatt et avstandsforhold med ei dame som åpenbart ikke har behov for å snakke eller treffe meg ville jeg følt det samme.