Utro fem dager i uka

[AnonymDiskusjon]

Jeg er altså i et forhold der kjæresten er utro med en jente i klassen sin. De er nå erklært «skolekjærester» (hva nå enn dette begrepet skulle indikere), og siden denne romantikken bare foregår i skoletiden/på hverdager når jeg og kjæresten uansett ikke har anledning til å være sammen, er det forventet at jeg skal akseptere dette. Han fortalte om dette litt senere enn han nok egentlig skulle, ettersom han fryktet at jeg ville bli sint - men ikke én gang var han innom tanken på at dette kunne være sårende eller krenkende. Heller ikke nå ser han noen grunn til at jeg skal reagere ytterligere.

 

Jeg sliter med depresjon, angst, periodevis spisevegring og fatalt dårlig selvtillit. Dette er kjæresten klar over, men jeg har vag tvil på at han egentlig forstår hva dette innebærer. Hans liv virker plettfritt, og jeg lurer av og til på om han i det hele tatt aner hva et problem er. I slutten av sommerferien tok jeg opp med ham at jeg ikke føler meg bra nok, og at jeg derfor er usikker på forholdet. Han ga klar beskjed om at han nekter å gi slipp på meg, og lovte å gjøre det han kan for å vise meg at jeg er bra nok. Når han nå ikke holder kjeft om hvor «jævlig fin og fantastisk» denne jenta er, gjør han jo det stikk motsatte, og følelsen av å ikke være bra nok holder nå på å ta knekken på meg.

 

Fordi jeg er såpass lavt nede psykisk, og han i realiteten er den eneste jeg har å støtte meg til, tør jeg ikke å avslutte forholdet. Jeg frykter nesten at det blir forenelig med å avslutte hele livet mitt, om jeg skal formulere det akkurat så dramatisk som det føles. Er det noe jeg kan gjøre for å få forholdet slik det skal være? Er det å akseptere dette «skolekjæreste»-opplegget det som skal til for å få beholde ham? Er det i så fall sykelig og absurd av meg å være villig til å strekke meg så langt?

 

- Jente (16)

Anonym poster: b211e3d3d1349bf49b203cb46ea449c3

[Coffee Break]

Hva i alle dager? Det er det snåleste jeg har hørt.. Slå opp. Psyken blir aldri bedre av å være sammen med noen man ikke burde være sammen med. Du kan være ganske sikker på at han bryter den ned mer enn noe annet. Slå opp.

[djgudleif]

Eh, så han er kinda sammen med noen andre mens han er sammen med deg?

Dette hørtes ut som noe bullshit... Dump han!

[krikkert]

Fordi jeg er såpass lavt nede psykisk, og han i realiteten er den eneste jeg har å støtte meg til, tør jeg ikke å avslutte forholdet. Jeg frykter nesten at det blir forenelig med å avslutte hele livet mitt, om jeg skal formulere det akkurat så dramatisk som det føles. Er det noe jeg kan gjøre for å få forholdet slik det skal være? Er det å akseptere dette «skolekjæreste»-opplegget det som skal til for å få beholde ham? Er det i så fall sykelig og absurd av meg å være villig til å strekke meg så langt?

 

Anonym poster: b211e3d3d1349bf49b203cb46ea449c3

 

Dersom du kan leve i et polygamiforhold, så gjør du det hvis du vil. Da må du gå i deg selv og spørre: Klarer jeg å være "nummer 2"? For du vil ikke være nummer 1 - ikke hvis han ser denne "skolekjæresten" hver dag, og deg sjeldnere. Klarer du tanken på at alt han gjør med deg, gjør han antagelig også med henne?

 

Det at han ikke oppfatter at situasjonen kan være sårende/krenkende for deg er et tegn på manglende sosial modenhet, enten i form av egoisme (du har ikke noe å gjøre med hva han foretar seg når dere ikke er sammen) eller grådighet (han vil ha både i pose og sekk - "kjæreste uansett hvor han er").

 

En forutsetning for at et slikt polygamt forhold skal fungere er at alle involvert stoler på hverandre. Kjenner du denne jenta? Hvilken kontakt har du hatt med henne? Hvordan reagerer han når du vil snakke med henne?

 

Kjernemoralen i et forhold er prinsippet "informert enighet". Hvis du og kjæresten din og denne "skolekjæresten" klarer å bli enige om et trepartsforhold dere alle kan leve med er det ingen andre som har noe med dette å gjøre.

 

Men ha i bakhodet hans antatt manglende sosiale modenhet, som jeg nevnte ovenfor. Slik du beskriver forholdet virker det klart at han prioriterer sine interesser over dine. På lengre sikt kan det, og følgene av det, være mer skadelig for din psyke enn det å bryte med ham nå.

[Chillin123]

Jeg er altså i et forhold der kjæresten er utro med en jente i klassen sin. De er nå erklært «skolekjærester» (hva nå enn dette begrepet skulle indikere), og siden denne romantikken bare foregår i skoletiden/på hverdager når jeg og kjæresten uansett ikke har anledning til å være sammen, er det forventet at jeg skal akseptere dette. Han fortalte om dette litt senere enn han nok egentlig skulle, ettersom han fryktet at jeg ville bli sint - men ikke én gang var han innom tanken på at dette kunne være sårende eller krenkende. Heller ikke nå ser han noen grunn til at jeg skal reagere ytterligere.

 

Jeg sliter med depresjon, angst, periodevis spisevegring og fatalt dårlig selvtillit. Dette er kjæresten klar over, men jeg har vag tvil på at han egentlig forstår hva dette innebærer. Hans liv virker plettfritt, og jeg lurer av og til på om han i det hele tatt aner hva et problem er. I slutten av sommerferien tok jeg opp med ham at jeg ikke føler meg bra nok, og at jeg derfor er usikker på forholdet. Han ga klar beskjed om at han nekter å gi slipp på meg, og lovte å gjøre det han kan for å vise meg at jeg er bra nok. Når han nå ikke holder kjeft om hvor «jævlig fin og fantastisk» denne jenta er, gjør han jo det stikk motsatte, og følelsen av å ikke være bra nok holder nå på å ta knekken på meg.

 

Fordi jeg er såpass lavt nede psykisk, og han i realiteten er den eneste jeg har å støtte meg til, tør jeg ikke å avslutte forholdet. Jeg frykter nesten at det blir forenelig med å avslutte hele livet mitt, om jeg skal formulere det akkurat så dramatisk som det føles. Er det noe jeg kan gjøre for å få forholdet slik det skal være? Er det å akseptere dette «skolekjæreste»-opplegget det som skal til for å få beholde ham? Er det i så fall sykelig og absurd av meg å være villig til å strekke meg så langt?

 

- Jente (16)

Anonym poster: b211e3d3d1349bf49b203cb46ea449c3

 

 

Drit i han. Slå opp.

[CruellaDeVil]

Gjør det slutt, han fyren der er ikke klar for å være i et modent forhold. Det der gjør bare dine egne utfordringer mye større. Fokuser på deg selv og finn deg noen som faktisk bryr seg.

[Runar]

Men ha i bakhodet hans antatt manglende sosiale modenhet, som jeg nevnte ovenfor.

 

Nettopp. Med dette i bakhodet tror jeg ikke fyren er voksen nok til å fungere i et polygamt forhold. Enten forstår han ikke at trådstarter har problemer, eller så fornekter han det. Han bør vel først forstår at den nåværende/opprinnelige kjæresten sin sliter, før han finner seg en ekstra-kjæreste.

[Secretalias]

og følelsen av å ikke være bra nok holder nå på å ta knekken på meg.

 

 

Feil feil feil. Du er mer en god nok. I dette tilfellet er det han som ikke er god nok for deg. En person som forventer at du skal akseptere hans oppførsel, når du eksplisitt har sagt at det gjør at du ikke føler deg bra nok, er ikke noe å ta vare på.

 

For noen er du perfekt, du har kanskje bare ikke møtt dem enda

[Nittutt]

Ingen person er så fantastisk at det er verdt å holde på dem når de driver med slikt. Uakseptabel oppførsel av han.

[Spartapus]

Jeg er altså i et forhold der kjæresten er utro med en jente i klassen sin. De er nå erklært «skolekjærester» (hva nå enn dette begrepet skulle indikere), og siden denne romantikken bare foregår i skoletiden/på hverdager når jeg og kjæresten uansett ikke har anledning til å være sammen, er det forventet at jeg skal akseptere dette.

 

Den var frisk! Lurer på om det også gjelder jobbkjærester...

[toth]

Jeg er altså i et forhold der kjæresten er utro med en jente i klassen sin. De er nå erklært «skolekjærester» (hva nå enn dette begrepet skulle indikere), og siden denne romantikken bare foregår i skoletiden/på hverdager når jeg og kjæresten uansett ikke har anledning til å være sammen, er det forventet at jeg skal akseptere dette. Han fortalte om dette litt senere enn han nok egentlig skulle, ettersom han fryktet at jeg ville bli sint - men ikke én gang var han innom tanken på at dette kunne være sårende eller krenkende. Heller ikke nå ser han noen grunn til at jeg skal reagere ytterligere.

 

Jeg sliter med depresjon, angst, periodevis spisevegring og fatalt dårlig selvtillit. Dette er kjæresten klar over, men jeg har vag tvil på at han egentlig forstår hva dette innebærer. Hans liv virker plettfritt, og jeg lurer av og til på om han i det hele tatt aner hva et problem er. I slutten av sommerferien tok jeg opp med ham at jeg ikke føler meg bra nok, og at jeg derfor er usikker på forholdet. Han ga klar beskjed om at han nekter å gi slipp på meg, og lovte å gjøre det han kan for å vise meg at jeg er bra nok. Når han nå ikke holder kjeft om hvor «jævlig fin og fantastisk» denne jenta er, gjør han jo det stikk motsatte, og følelsen av å ikke være bra nok holder nå på å ta knekken på meg.

 

Fordi jeg er såpass lavt nede psykisk, og han i realiteten er den eneste jeg har å støtte meg til, tør jeg ikke å avslutte forholdet. Jeg frykter nesten at det blir forenelig med å avslutte hele livet mitt, om jeg skal formulere det akkurat så dramatisk som det føles. Er det noe jeg kan gjøre for å få forholdet slik det skal være? Er det å akseptere dette «skolekjæreste»-opplegget det som skal til for å få beholde ham? Er det i så fall sykelig og absurd av meg å være villig til å strekke meg så langt?

 

- Jente (16)

Anonym poster: b211e3d3d1349bf49b203cb46ea449c3

 

Snakker vi her om et fysisk forhold dem i mellom, altså seksuelt/intimt?

Eller snakker vi om en såkalt "work-wife", altså det som egentlig bare er en bestevenn på jobben(skole)?

http://en.wikipedia.org/wiki/Work_spouse

[AnonymDiskusjon]

Snakker vi her om et fysisk forhold dem i mellom, altså seksuelt/intimt?

Eller snakker vi om en såkalt "work-wife", altså det som egentlig bare er en bestevenn på jobben(skole)?

http://en.wikipedia....iki/Work_spouse

Hadde det ikke vært snakk om et fysisk forhold hadde jeg da ikke hatt noen grunn til å reagere. Anonym poster: b211e3d3d1349bf49b203cb46ea449c3

[nomore]

Utroskap er så mangt. Mange forbinder det primært sett med seksuell omgang med andre enn partner/samboer/ektefelle. Men realiteten er at det er minst like sårende og smertefullt når det er snakk om følelser og brudd på tillit.

 

For meg høres det ut som om selvtilliten din forteller deg at han er det beste du kan få, eller alt du kan få, og at du dermed føler at du må godta hva som helst for å beholde han. Han på sin side vet dette, og utnytter det til det fulle.

 

Virkeligheten er at han er en sterk bidragsyter til den lave selvtilliten din. Du er verdt mye mer enn hva han er, og fortjener langt mer. Spark han ut snarest mulig og hardest mulig. I prosessen er det lov å håpe at han innser hvilken idiot han er. I så tilfelle er det flott for han, men ikke ta han tilbake. Da er det bare snakk om ett tidsspørsmål før rutinen er tilbake.

 

Lykke til. Stå på. Du fortjener langt bedre.

[toth]

Snakker vi her om et fysisk forhold dem i mellom, altså seksuelt/intimt?

Eller snakker vi om en såkalt "work-wife", altså det som egentlig bare er en bestevenn på jobben(skole)?

http://en.wikipedia....iki/Work_spouse

Hadde det ikke vært snakk om et fysisk forhold hadde jeg da ikke hatt noen grunn til å reagere. Anonym poster: b211e3d3d1349bf49b203cb46ea449c3

 

Så han har faktisk intim kontakt med henne, kyssing/klining/sex? Det er selvsagt ikke noe du skal godta, her er det bare finne frem trillebåra og dumpe i vei.