Privatisering av helsevesen fungerer ikke

[Nihilist1]

Dette fastslår eksperter fra USA og Kanada, og i begge land har man et privatisert helsevesen.

 

http://www.forskning...2/august/331459

 

Tja, det var det vi "sosialister" har prøvd å fortelle Høyresiden hele tiden, og vi får støtte i det fra amerikanere og kanadiere.

 

Privatisering er ikke undermedisinen som Høyresiden prøver å selge det som, og artikkelen beskriver nettopp hvorfor.

Du har misforstått dette fullstendig. Privatisering er ikke det samme som deregulering. Det amerikanske helsevesenet er gjennomregulert, slik at de har få leger, som soper inn cash. De har markedskontroll, og denne private markedskontrollen gavner ikke brukerene, men sykehusene og de ferdigutdannede legene.

[Politrikks]

[tom waits for alice]

Brukbar beskrivelse, kun noen få observasjoner.

1. Det er intet som sier at det SKAL lønne seg å være lege, mer en det SKAL lønne seg å være frisør. Fortrinnsvis SKAL det ikke lønne seg å være en dårlig frisør (eller lege).

Nei, men hvis det ikke lønner seg for de flinke heller vil legene velge andre yrker, og så blir det kø. Frisørkøen kan løses ved at langt og ustelt hår igjen blir på moten, i hvert fall for herrefrisører. Helsekøen kan i prinsippet løses på samme måte, altså ved at samfunnet får en høyere terskel for når man er "syk", men det er en litt annen debatt.

 

2. Du ser ut til å bruke "Kan vi anta at dette punktet er der køene er borte?" som referanse for om dette nye alternativet er bedre enn dagens situasjon. Dette er kjent som

http://en.wikipedia....Nirvana_fallacy

Ett bedre spørsmål ville være "Kan vi anta at dette punktet er der køene er mindre?" og da blir nok svaret Ja. Bedre service og lavere kostnad generelt, men også mye større utvalg vil utvilsomt bli resultatet.

Ikke uenig, flyktning, men utgangspunktet var min påstand om at PK Foss lønnsomhetsbetraktninger også ville være gyldige i et privatisert helsevesen. Du sa han tok feil, dog med noen forbehold, og jeg argumenterte for hvorfor det allikevel var riktig.

 

Det var ingen sammenligning med dagens system. Tvert om sa jeg at det var problemet, at jeg fant ulemper med begge systemer, og ikke var ute etter å bevise hva som var best eller verst av dem. Hvis du ønsker en debatt om hvilket system som gir minst køer så er det greit, men poenget i mitt opprinnelige innlegg som du arresterte var at et privat helsevesen ikke avskaffer køene. Dermed er det heller ingen fallacy, den oppstod når du introduserte premisset at dette var en sammenligning.

 

Det er ikke uvanlig i debatten, siden så mange er ute etter å rangere alternativer blir det altfor ofte et "Jamen, det andre alternativet er enda verre." Til hvilket svaret er ja, ofte velger man mellom flere onder, og det kan argumenteres for at man bør velge det minste av dem. Men for å kunne gjøre det valget på en fornuftig måte må man se alle ondene med åpne øyne.

 

Det var mitt utgångspunkt, ikke å drømme om nirvana, men å påpeke at privatiseringen ikke er det.

 

Geir

[Irrasjonell]

Kastet ut pasienter på dagen

[del_diablo]

Etter å ha lest tråden, så er det kun et spørsmål jeg vil stille:

Kan noen poste en graf fra 1950 eller 1970 og til i dag, med forskjellige behandlinger, og verdien er ventetid?

 

Edit: Lette litt på ssb sine sider, men er ikke dugende til å søke der, så har ikke funnet noe enda. Et kjapt googelsøk har heller ikke hjulpet. Det er da underlig at jeg ikke finner noe, da noe sånt ville ha vært en veldig god pekepinne i denne debatten.

Endret 30. august 2012 av del_diablo

[Irrasjonell]

Helsefeltets strateger

Helsetjenesten er i økende grad blitt underlagt byråkratisk styring. Byråkratene har ikke handlet mot politikernes vilje, for politikerne har ikke hatt noen betydningsfull egenvilje. De er snarere blitt en slags saksbehandlere for politikkutformende byråkrater. I dagens Helse-Norge drives den mest betydningsfulle helsepolitikken med basis i anonym byråkratmakt som skyr den offentlige debatt.

[...]Jeg har inntrykk av at det kan gjelde for helsefeltet, det jeg har observert på kulturfeltet i senere år. Kulturfeltet er i økende grad blitt underlagt byråkratisk styring, en byråkratisk styring med et visst politisk akkompagnement. Ikke slik å forstå at byråkratene har handlet mot politikernes vilje, for politikerne har ikke på dette feltet hatt noen betydningsfull egenvilje. De er snarere blitt en slags saksbehandlere for politikkutformende byråkrater, for eksempel i tilfellet nytt nasjonalmuseum, den viktigste kunstpolitiske reformen på lang tid. Perspektivet var stordriftsfordelen ved fusjonen av Kunstindustrimuseet, Nasjonalgalleriet, Arkitekturmuseet og Samtidsmuseet i ett anlegg. Med bakgrunn i ABM-meldingen (arkiv, bibliotek, museum) ble prosjektet initiert av en avdelingsdirektør og hans ekspedisjonssjef i Kulturdepartementet som en administrativ fusjon. Det er et byråkratisk påfunn med minimal forankring i fagmiljøene eller i det politiske miljøet. Da museumsfusjonen nådde offentligheten, var den i realiteten allerede avgjort.

 

Skulle jeg skrive en oppfølger av De nasjonale strateger med vekt på de siste to-tre tiårene, måtte tittelen bli De skjulte strateger. Ett sentralt tema ville bli de politikkutformende doldisbyråkratene. Er det slik i dagens Helse-Norge at den mest betydningsfulle helsepolitikken drives med basis i anonym byråkratmakt som skyr den offentlige diskurs? Om jeg skulle ha fått i oppdrag å lage en maktutredning om Helse-Norge, måtte ett kapittel hatt overskriften Hvor mye makt har egentlig departementsråd Lande Hasle? Arbeidstittelen måtte vel bli Og bakom synger Lande Hasle.[...]

[...]I en spørreundersøkelse utført av NRK høsten 2011 blant legene ved Oslo universitetssykehus svarte 65 % bekreftende på om de mente det var «en fryktkultur ved OUS» (16). I alt 75 % kjente til bekymringsverdige forhold med henblikk på pasientsikkerhet som en direkte følge av omstillingen. På spørsmålet om synspunkter, eventuelt bekymringsmeldinger, ble lyttet til høyere opp i systemet, svarte 57 % i svært i liten grad og 35 % i liten grad. Hele 90 % mente at omstillingen gikk for fort (16).[...]

[...]Professor Knut Gjesdal ved Oslo universitetssykehus har karakterisert fusjonen ved Oslo universitetssykehus som en blanding av Moskva-prosessene og Kafka-prosessen (Knut Gjesdal, personlig meddelelse): I begynnelsen ble faggruppene, som i utgangspunktet var samstemte om de langsiktige mål, tatt med på råd, men etter hvert ble de som hadde kritiske spørsmål, uttrykte tvil eller uenighet, eventuelt fremholdt at man burde gi seg noe mer tid, utrensket. Moskva-prosessene er siden blitt avløst av en kafkask prosess med administrative direktiver fra oven.[...]

 

Kan anbefale å lese alt da det kun er utdrag jeg har sitert ovenfor. For at man skal få meg seg hele sammenhengen må man lese alt. Kort fortalt handler det om fusjonen av de tre store sykehusene i Oslo, byråkratisering av helsevesenet, og hvordan beslutninger unndras offentligheten.