Sliter med en form for angst! Hjelp..

[AnonymDiskusjon]

Hei!

 

Det har seg slik at jeg har en form for angst er ikke så ganske sikker om jeg akkurat har det, men jeg lider ihvertfall noe i den duren. Ganske irriterende, og ikke behagelig i det hele tatt.

 

Det hele skjer med at jeg fort kommer opp i vanskelige situasjoner, som fører til at jeg går opp i panikk, og symptomer på angst kommer veldig fort inn i bilde.

 

Når jeg er i klassen, og det er min tur til å si noe, så tenker jeg "Hva skal jeg si osv.." hele tiden til det er min tur, og dette fører til at jeg blir varm i kroppen, stressa, og at hjertet dunker veldig fort, som at jeg skal besvime, spesielt når det nærmer seg min tur. Ikke nok med det, det fører til at jeg stammer noe sinnsykt. Det er veldig ubehagelig for meg, og andre som lytter til meg. Jeg bytter på ord, og vet ikke hva jeg forteller til læreren, som gjør at hun misforstår meg, og andre som er i klassen.

 

I slike situasjoner skjer ikke når jeg er med venner, kun når det er min tur til å si noe, eller at når læreren tar opprop, så er det ofte jeg bruker litt tid til å si JA! og merker at hjerte dunker i vinkel.

 

Jeg har slitt med dette i mange år siden ungdomsåra, er 20 år gammel nå, og er student.

 

Jeg vet ikke hva som foregår meg i visse tider, men jeg blir plaget av dette fenomenet, og ønsker å bli kvitt det.

 

Vet noen hva dette kommer ut av? Kan det være noe jeg bør ta opp med fastlegen?

 

Hadde vært så takknemlig for svar! Anonym poster: 0702d8445ae7e903aae32d1da3fac23e

[Marte]

For meg høres det ut som du har en form for sosial angst. Skjer dette kun i skole-sammenhenger, der du skal fremføre noe? Eller kan det skje i andre situasjoner? På fester f.eks. med ukjente mennesker?

Jeg tenker også generalisert sosial angst.

Generalisert sosial angstlidelse innebærer vanligvis en vedvarende, intens, kronisk frykt for å bli bedømt av andre, og av å være flau eller ydmyket på grunn av ens egne handlinger

 

Om du føler, noe jeg får inntrykk av, at dette er noe duvil jobbe med, så ville jeg snakket med fastlegen din og bedt om en henvisning til psykolog.

 

Tror måten å gå frem på er å snakke med evt. fastlege/psykologe om hva du er redd for, hvorfor etc. Du/dere kan også prøve å filme at du leser opp noe foran en liten forsamling (f.eks. fastlegen din/psykologen og en annen som kan være med) og deretter se på videoen, da kan man ofte se at det ikke ser/høres så "dumt" ut som man kanskje har forestilt seg.Deretter tror jeg det bare er å øve, øve, øve. Eksponeringsterapi er nok tingen her.

Endret 23. august 2012 av Marte

[Sexylubb1]

Du kan ta det opp med fastlegen og få ham til å henvise deg til psykolog. Høres mest ut som angst for å snakke i forsamlinger.

 

Jeg har forøvrig alltid slitt med det samme. Spesielt i skolesituasjoner. Foredrag o.l. var et helvete, men jeg kom meg nå gjennom det. Sliter fortsatt med å f.eks. levere inn oppgaver som ligger åpent for alle andre på kursene jeg tar eller å snakke i store forsamlinger på jobb. Så... jeg føler med deg.

Endret 23. august 2012 av Sexylubb1

[AnonymDiskusjon]

For meg høres det ut som du har en form for sosial angst. Skjer dette kun i skole-sammenhenger, der du skal fremføre noe? Eller kan det skje i andre situasjoner? På fester f.eks. med ukjente mennesker?

Jeg tenker også generalisert sosial angst.

Generalisert sosial angstlidelse innebærer vanligvis en vedvarende, intens, kronisk frykt for å bli bedømt av andre, og av å være flau eller ydmyket på grunn av ens egne handlinger

 

Om du føler, noe jeg får inntrykk av, at dette er noe duvil jobbe med, så ville jeg snakket med fastlegen din og bedt om en henvisning til psykolog.

 

Tror måten å gå frem på er å snakke med evt. fastlege/psykologe om hva du er redd for, hvorfor etc. Du/dere kan også prøve å filme at du leser opp noe foran en liten forsamling (f.eks. fastlegen din/psykologen og en annen som kan være med) og deretter se på videoen, da kan man ofte se at det ikke ser/høres så "dumt" ut som man kanskje har forestilt seg.Deretter tror jeg det bare er å øve, øve, øve. Eksponeringsterapi er nok tingen her.

 

Det skjer vel nok i skole-sammenhenger, der jeg skal fremføre noe, når det er mange andre rundt meg. Har vel egentlig ikke noe særlig problem med angsten når jeg er på fest. Var på på en fest nemlig igår sammen med fadderne på skolen..

 

Jeg kan også tro at jeg har en form for sosial angst slik som du nevner da så relevant ut til det jeg skrev i innlegget ovenfor. Skal vurdere å ta kontakt med fastlegen imorgen om jeg får tid. Men uansett, takk for svar.

 

Du kan ta det opp med fastlegen og få ham til å henvise deg til psykolog. Høres mest ut som angst for å snakke i forsamlinger.

Jeg har forøvrig alltid slitt med det samme. Spesielt i skolesituasjoner. Foredrag o.l. var et helvete, men jeg kom meg nå gjennom det. Sliter fortsatt med å f.eks. levere inn oppgaver som ligger åpent for alle andre på kursene jeg tar eller å snakke i store forsamlinger på jobb. Så... jeg føler med deg.

 

Vurderer å ta kontakt med fastlegen allerede imorgen om jeg får tid. Det hørtes vel sannsynlig ut at jeg har angst, eller sosial angst. Akkurat det med skolesituasjoner som foredrag slik som du påpeker, er det noe jeg sliter med pr idag, og at jeg er student, så går det mye verre, da er det snakk om fremtiden min. Men takk!

Anonym poster: e9ca59c257bc78e71fd628bb8ed5356b

[Memegawansi]

I forhold til det du beskriver virker det som du har prestasjonsfobi i sosiale sammenhenger, symptom på sosial angst. Du nevner antydning til panikk og besvimelse, det kan minne om agorafobi (debuterer i 20 års alderen), men du sier at du har hatt plager lenge. Du har i tillegg bekymringer angående din framtid, overfokusering på dette kan være en form for generalisert angstlidelses symptom i forbindelse med dine sosiale prestasjonspregede plager. Uansett, dette er psykologmat

 

Betablokkere kan dempe symptomer som stamming, hjertebank og varme. Du kan spørre legen din om å få et slikt preparat på resept.

 

Siden du tar tak i dette (tegn på motivasjon) så er prognosen svært god

 

Håper det ordner seg. Lykke til!

Endret 24. august 2012 av Memegawansi

[Gjest Bruker-95147]

Hvorfor skal alle bestandig anbefale psykolog, når noen sliter litt?

 

Når jeg skrev overstående var det i en tilstand av oppgitthet, fordi jeg mener alt for mange ganger blir folk avfeid med nettopp slike beskjeder.

 

Til saken

Ts må slutte å fortelle seg seg selv og forestille seg (visualisere) at tingene går til helvete. Ts må begynne å si til seg selv at dette kommer til å gå som knott i ost, og visulisere seg selv som en oppegående ikkestammende og kunnskapsrik elev. Og så skal Ts holde på med den typen selvpåvirkning til all feilprogrammeringen er overskrevet i bevisstheten.

 

Kort sagt; få fantasien til å dra i samme retningen som viljen.

 

Lykke til!

[Memegawansi]

Hvorfor skal alle bestandig anbefale psykolog, når noen sliter litt?

 

Når jeg skrev overstående var det i en tilstand av oppgitthet, fordi jeg mener alt for mange ganger blir folk avfeid med nettopp slike beskjeder.

 

Til saken

Ts må slutte å fortelle seg seg selv og forestille seg (visualisere) at tingene går til helvete. Ts må begynne å si til seg selv at dette kommer til å gå som knott i ost, og visulisere seg selv som en oppegående ikkestammende og kunnskapsrik elev. Og så skal Ts holde på med den typen selvpåvirkning til all feilprogrammeringen er overskrevet i bevisstheten.

 

Kort sagt; få fantasien til å dra i samme retningen som viljen.

 

Lykke til!

 

Det er ikke dårlige råd du kommer med PenilCase. Om ts ikke greier å slutte å visualisere at ting går til helvete kan psykolog være til hjelp. Om ts ikke greier å visualisere seg selv som en oppegående ikkestammende kunnskapsrik elev, kan psykolog være til hjelp. Om ts greier å stoppe eller begynne å visualisere det som i utgangspunktet skal lede personer i en positiv retning og det ikke hjelper, kan psykolog være til hjelp. Det som er fint med psykolog er at det ikke har så mange bivirkninger (kommer an på hvem man møter). Det kan være vanskelig å avgjøre om man greier å håndtere slike plager selv eller om man trenger hjelp. Det kan også være vanskelig å innrømme at man trenger hjelp. Fastlegen vil avgjøre om ts trenger psykolog.

 

Jeg vil anbefale å snakke med venner og familie om sine plager først. Dessverre er det slik at mange ikke vil gjøre dette og ser det som en slags tabu.

[Gjest Bruker-95147]

Siden jeg er i gang med generaliseringer, så kan jeg slenge frem denne og; prøv det enkleste først!

 

Og jeg har erfart av en god del fagfolk inkludert psykologer, at de har det ikke bestandig med å bruke det enkleste først - de liker ofte å dyrke frem en diagnose, som de etterpå kan briljere i behandlingen av, selv om det ikke hjalp klienten på noen som helst måte - eller det ble en klar forverring ...

 

btw:_ rådet jeg gav har jeg selv benyttet flere ganger, og hver gang med gode resultater.

 

peace out

Endret 24. august 2012 av Bruker-95147