Teori om filmkunst - Det normale vs. det rare

[Choekaas]

Etter et år på kunstlinje kom jeg til en konklusjon om kunst. At alt befinner seg på en lang linje og jo lenger ut på hver ende kommer du ut i de ekstreme motpoler. Ikke så langt unna venstre- og høyrepolitikk, eksisterer dette innenfor musikk, malerier og ikke minst: film.

 

La oss kalle den venstre siden den "kunsneriske" og den høyre for den "normale". Innefor musikk vil det som ligger på den normale siden være det vi stort sett blir eksponert for. Jo lenger mot kanten av høyresiden man kommer, jo mer uoriginalt, sjelløst og populært vil jeg kalle det.

I film er det jo mer mot den "normale" siden man kommer, jo mer blir det brukt kjente konvensjoner for å fortelle historien. Heltekarakteren har karakteristikker du kjenner igjen. Og stort sett får han målet (f.eks. jenta, landet, huset) til slutt. Det er et godt tempo på disse filmene og den følger den klassiske Hollywood-modellen. Poenget er at få publikummere, og derfor må man appellere til den gjennomsnittelige kinogåer. Ofte er disse filmene årets "populære", som også tjener en del penger. Jo mer til høyre du kommer, jo mer kommer du til et format du kjenner igjen.

 

Her lønner det selvfølgelig å ikke komme for langt ut, for da blir replikkene mer klisjéfylte enn ønsket. Historien blir litt for lik og uoriginal. Karakterene blir bare spillebrikker som beveger seg fra start til slutt. De jeg plasserte på enden er Jason Friedberg og Aaron Seltzer, en regissørduo som står bak "Epic Movie", "Date Movie", "Meet the Spartans" og "Disaster Movie". Det er samme greia hver eneste film, med så lite kreativitet, sjel, originalitet og dybde som det går an å ha.

 

Så er det venstresiden. Er den bedre? Ikke nødvendigvis

 

Kunst er et subjektivt konsept. Noe kan gi mening for en person, men virke helt banalt for en annen. En person kan elske samtidskunsten utstilt i et norskt kunstgalleri, men hate Vigelandsparken og dens nøye utgraverte mennesker. Venstresiden appellerer mer til de som liker når filmskapere bryter med konvensjonene. Å starte filmen med fem minutter med sort skjerm treffer kanskje ikke blockbusterpublikummet, men treffer heller minoriteten.

Dette publikummet liker når et kunstverk re-definerer "kunst".

For en person å se på noe vedkommende ikke ville kalt kunst, og kalle det for kunst, får oss til å gjennomtenke hva kunst egentlig er. Hmm, det var rart formulert. Jeg håper dere er med meg på denne. Du kan komme så langt ut på denne skalaen at du kommer til dogmefilmen, som er en rett og slett en svær FU-finger til blockbustere. Her er det ingen rom for visuelle effekter, store kulisser og lyddesign. De som henger fast på den "normale" siden, pleier stort sett å hate denne siden. I følge dem er dette pretensiøst. "Du kan vise hva som helst og folk kan kalle det en film!!" Mens denne venstresiden pleier å svare med: "Gå og se en film med eksplosjoner istedenfor!"

 

Helt på enden av venstresiden har du kommet så langt unna den klassiske film-modellen at du går inn i en helt annen sjanger utenfor filmverdenen. Da er man inne på videokunsten. Derfor la jeg til Andy Warhol helt på enden, pga filmer som "Empire" av Andy Warhol. En sort-hvitt film som viser kun Empire States Building i åtte timer.

 

 

 

Fikk ikke opp bildet:

 

Klikk under for å se det:

 

http://img443.images...gissrlinje2.tif

 

Men når jeg tenker over dette, så fungerer det nesten som en skala. Som at vi begge trenger disse delene. Vi trenger sær og rar filmkunst, men også eksplosive og uoriginale blockbustere. På samme måte som vi trenger alle ledd i befolkningen for å holde hjulet i gang i verden.

 

 

 

Er dere enig i denne teorien?

Hvilke regissører mener dere er feilplasserte? Er det noen som er mer idealistiske enn man skulle tro? Er det noen som er ikke så spesielle likevel?