Et innlegg om oss "kjærlighetsløse"

[Swafty]

Det finnes mange jenter som er ute etter en snill gutt, kanskje du bare ikke ser de? Med snill mener jeg ikke tøffel, men en som setter seg selv først men samtidig har respekt og er god mot de rundt seg.

 

Jeg tror du må komme deg ut litt mer i verden og møte fler (andre?) folk. Få litt mer mot og selvtillit, ikke være den som nervøst spør jenta om å kysse henne, men å faktisk tørre kysse henne edru. Hvem vet, når du får deg kjæreste (noe du får engang, tro meg,) kanskje selvtilitten din stiger og så er plutselig du blitt den "sjekketypen" som får seg ny dame hver helg, om du vil eller ikke, fordi flere damer blir tiltrukket av deg, og du merker det og vil selvfølgelig oppleve det du gikk "glipp" av når du var yngre (selv om man ikke går glipp av noe imo, hvis man finner ei fin kjæreste man trives med er det gull verdt)

 

Et tips er å begynne med litt mindre pene damer og jobbe seg oppover til man finner ei som er pen og man er fornøyd med kanskje litt slemt, men sånn man får erfaring ^^

Endret 17. august 2012 av Overdox

[Staketten]

(Svada)

 

Nei, det skal ikkje vera greitt.

 

Amatør! Hengerompe!

[Raven_Heart]

Først av alt, takk for alle de gode ordene. Jeg føler dette blir enda en pisslang post ispedd generaliseringer, spissformuleringer og en og annen spredt sarkasme, så dere er herved advart.

Raven_Heart har mer eller mindre skrevet et perfekt svar, så det er ikke så mye mer å tilføye.

Det eneste jeg vil legge til er at de fleste av oss i noen grad "lider av" det som i psykologiverdenen kalles perceptual reasoning, hvis jeg ikke husker feil.

Du ser det du vil se. Når du først begynner å forestille deg at snille, følsomme, sjenerte og romantiske gutter ikke drar damer, så begynner du også ubevisst å lete etter bevis for dette. Du forer din egen realitet og "stolthet" med empiriske bevis hele tiden. Du legger med andre ord merke til alle de sleske guttene som drar damer, men overser alle de snille guttene som er vel så populære.

 

Her må jeg korrigere deg litegranne. Den korrekte betegnelsen er "Confirmation bias", ellers var det spot on. For de som er interesserte ligger det en mer utfyllende artikkel her.

 

Nei, vi er ikke lette å finne. Det er ikke fordi "alle som meg" er opptatt, men fordi "alle som meg" er en svært liten, nærmest usynlig del av befolkningen, som sansynglivis gikk ut på dato for ca 50 år siden. Nå er alt så overfladisk, og alt handler om status: Jenter skal ha en statuskjæreste. Han skal helst ligne på alle andre kjærester, kunne brukes til å gjøre vennindene sjalu, og ha alle mulige moteriktige kvaliteter. Skal kunne vises frem. Også klager de etterpå over at typen ikke viser følelser, eller ikke prioriterer dem. Men de har jo valgt det selv. Jeg blir tullete av å tenke på det

 

Vel, hvis man skal dømme etter antallet poster på diverse forum fra "snille gutter" som aldri får seg noe så er antallet overraskende stort.

Jakten på "status" er forresten bare ca like gammel som menneskeheten selv, med andre ord rundt 2,3 millioner år gammel. Det er forøvrig ting som selvtillit, identitet, sosial kompetanse, humor og hvordan man reagerer på og behandler omgivelsene som avgjør "status" i dette gamet, ikke "moteriktige kvaliteter". Igjen, ting som har overlevd ca 2 millioner år med evolusjon.

 

Når det gjelder valg ... Vel, følelser != logikk. Følelser får oss til å gjøre teite valg, som f eks at vi forelsker oss i kvinner/menn som strengt tatt ikke er bra for oss og snur det døve øret til når andre forsøker å fortelle oss at det kommer til å gå til helvete. Høres det kjent ut?

 

Først: Når det gjelder at jeg er snill, forventer jeg ALDRI å få noe igjen for det. Jeg ser på det som en positiv egenskap å være snill, og det ligger såpass dypt integrert i personligheten min at det er uaktuelt å "fjerne det". Jeg er heller ikke redd for å verken si eller stå for det jeg mener, og jeg gir en god faen i hva andre måtte mene om det. Så jeg er ikke usikker på meg selv på den måten heller.

 

Det høres jo fint og flott ut.

Det som lugger her, iallfall for meg, er at jeg var en sånn snill gutt som aldri fikk napp selv, og jeg brukte den eksakt samme argumentasjonen for å forsvare handlingene mine. Etter noen runder med meg selv måtte jeg imidlertid innrømme at jeg var snill fordi jeg ønsket å bli likt, og det ga meg en egoboost når jeg fikk positive reaksjoner.

 

Jeg sier ikke at dette gjelder deg, men siden du også nevner at du er sjenert og sjenanse i de fleste tilfeller stammer fra frykt for avvisning/sosiale konsekvenser så mistenker jeg at du er som jeg var og har kjøpt svadaen du blir servert av din egen hjerne.

 

Sagt på en annen måte; Når man først begynner å stille spørsmål angående vaner som er blitt innarbeidet over mange år så er det første svaret man finner i de aller fleste tilfeller bare piss. Det er basert på konklusjoner som gjerne er særdeles tvilsomme, men som man har gjort til sannhet ved å stadig gjenta de. Som for eksempel at man må være egoistisk, frekk, og behandle damene dårlig for å få napp.

 

Det som "avslørte" det hele for meg var at jeg fikk dårlig samvittighet hver gang jeg prioriterte meg selv foran det å være "snill", og at jeg var ekstra rævsleiker mot folk jeg så på som mer "verdifulle" enn meg selv.

 

Misforstå meg rett, jeg er fremdeles en snill gutt, men jeg lærte på den harde måten at jeg må prioritere meg selv for å kunne ha overskudd til å gi til andre, og jeg har lært av erfaring at det finnes situasjoner der det ikke lønner seg å satse alt, men heller avpasse mengden snillhet og samvittighet man tar med seg til realitetene.

 

Eller for å sitere en av "sjekketypene"; Kjøper du like gjerne blomster til kompisen som til dama du er forelsket i så kan du si du er genuint snill. Hvis du forskjellsbehandler så er du sannsynligvis snill fordi du (gjerne ubevisst) forsøker å oppnå noe.

 

Hvis det blir avgjort om man er potensiell partner i løpet av de første minuttene man møter vedkommende, kommer jeg aldri til å ha en sjans, med mindre noen opererer ut den sjenerte delen av meg.

 

Det finnes én person som kan gjøre det. Deg.

 

Og for å komme eventuelle motargumenter i forkjøpet; Jeg har selv slitt med sosial angst stort sett hele livet, og i en periode var det såpass ille at jeg knapt var ute av huset på fire år. Jeg snakket med moder'n, bestefatter'n, bibliotekdama, hvem som enn sto bak disken på den lokale videosjappa og bikkja. Hvis jeg en sjelden gang våget meg ut og støtte på kjentfolk fikk jeg panikkangst med kaldsvette, hjertebank, rødming og full pakke og klarte knapt å åpne kjeften såpass at jeg fikk mumlet fram et "hei".

 

Jeg er fortsatt ikke noen sosial supermann og kommer antagelig heller aldri til å bli det, men jeg har fått god kontroll på den sosiale angsten min, jeg risikerer ikke lenger nervesammenbrudd hvis folk snakker til meg og jeg gjør det greit nok på den sosiale arenaen.

 

Hvis du er interessert i å vite hvordan så kan jeg skrive mer om det, men jeg forsøker å minne meg på at det å hjelpe folk som ikke har bedt om det fort blir bare tull.

 

På en annen side er det veldig ulogisk å finne ut hvem som er potensiell kjæreste i løpet av de første minutter. Hovedsakelig fordi man aldri i løpet av disse minuttene vil klare å bli godt nok kjent med personen. Men hvis teorien stemmer, er det en god forklaring på hvorfor 50% av alle ekteskap ender opp med skillsmisse.

Veldig kort oppsummert sier dere at jeg må endre meg for å få disse alfamann-trekkene, men jeg må samtidig være meg selv. Hvis jeg endrer meg til en sjekketype, ville jeg ikke vært meg selv overhode. Og hvis jeg ikke gjør det, vil jeg være forever alone.

 

Det finnes faktisk forskning som indikerer at jenter bruker mellom 10 sekunder og 2 minutter på å avgjøre om en gutt er pulemateriale eller ikke. Ett av nøkkelordene her er kroppsspråk, og avhengig av kilde påstås det at kroppsspråk, ansiktsmimikk, stemmebruk og -tonalitet utgjør fra 70 til over 90 prosent av kommunikasjonen vår. Jenter er i tillegg generelt sett mye bedre til å lese kroppsspråk enn vårs gutta, så de kan i mange tilfeller ha bestemt seg for om du er verdt å snakke med før du i det hele tatt har åpnet kjeften.

 

Når det gjelder å "endre seg" så handler det stort sett om å bli kvitt dårlige vaner og uproduktive tenkemåter, og erstatte disse med ting som fører deg nærmere det ønskede resultatet.

 

Sagt på en annen måte: Er sjenanse, ubehaget du føler når/hvis du tenker på å gå bort og snakke med ei jente eller et ukjent menneske virkelig en del av "den du er"? Er det virkelig en del av "den du er" å ha en frykt for andre mennesker som i det store og hele er et produkt av dine egne fantasier, eller er det bare noe du har akseptert som en uforanderlig sannhet siden ting "alltid" har vært sånn?

 

Noe å tenke på, kanskje...

 

MIn konklusjon er at jeg rett og slett ikke er frekk nok, egoistisk nok, ignorant nok, osv. Jeg trodde det var om å gjøre å være så lite frekk, egoistisk og ignorant som mulig, og i et idealsamfunn ville nok det også være tilfelle. Men slik det er nå, er det de frekke, ignorante egoistene som vinner, fordi samfunnet, mote, trender og egentlig alt sammen er styrt av samme typen mennesker. Jeg er ikke et sånt menneske. Og jeg har ikke lyst å være et sånt menneske heller.

 

Det er såklart en konklusjon du er i din fulle rett til å trekke, men jeg vil med en gang si at du tar grundig feil.

 

"Frekk" er forøvrig et ord med mange farger, og på generelt grunnlag virker det som om mange av gutta som påberoper seg å være "snille" misforstår dette konseptet.

 

And here's the kicker; Godmodig og leken småerting, kombinert med erfaring nok til å lese jenta og vite når du har gått for langt, bidrar til å bygge spenning og øke tiltrekningen. Mange "snille gutter" ser ut til å misforstå dette og tar det hele for å være frekkheter uansett hva man gjør. Igjen, jeg sier ikke at dette er noe du gjør, men det kan være verdt å tenke på.

 

Som en motvekt kjenner jeg flere menn som har damedrag i tonnevis, og med få unntak er disse mennene snille, respektfulle og som regel svært omgjengelige folk. Forskjellen på dem og andre "snille gutter" er at de er gode på den sosiale arenaen, vet hvordan man skal bygge og ivareta spenning og ikke minst tar initiativ. De er også 110% komfortable i sitt eget skinn og har noe vi "sjekkere" kaller "outcome independence." Dvs de vet hvilket resultat de vil ha, men de trenger det ikke og vet at det finnes så mange damer på denne planeten at de helt sikkert vil finne en som er like god hvis den de har foran seg skulle vise seg å være uinteressert.

 

Hvis det er slik at det kommer til å ta måneder og år før jeg får oppleve en jente utifra hvem jeg er nå, kan jeg like gjerne gi opp med en gang. Jeg har allerede ventet i nok måneder og år, og folk liker jo å si at det blir bedre etterhvert. Det må være den nest største løgnen etter "I have read and accepted the licence agreement".

 

Dette stiller litt i samme gate som å ta en situp og en armheving og så forvente at bilringen skal fordampe over natta, bare med motsatt fortegn.

 

Erfaring tilsier at resultatene kommer ganske fort, det som tar tid er å plukke vekk alle unotene man har lagt seg til og få jevnlig suksess. For å dra enda en treningsanalogi så sprang neppe Usain Bolt 100-meter'n på 9.53 første gang han prøvde, men jeg tør vedde ganske mye på at han bet det i seg, trente seg opp og fikk stadig bedre resultater.

 

I likhet med deg har jeg blitt mobbet. Jeg ble mobbed igjennom hele barneskolen, deler av ungdomskolen, og deler av videregående. Med mobbing mener jeg alt fra dytting til juling til drapstrusler på en daglig basis på barneskolen. På ungdomsskolen og videregående ble jeg utestengt fra grupper, og folk snakket bak ryggen på meg, selv når jeg var til stede og hørte det.

 

I fare for å høres kald og kynisk ut; Du er langt ifra unik, så kom deg for helvete over det!

 

Hvis vi skal utveksle triste historier så ble jeg mobbet jeg også, helt fra barnehagen til fjerde år på videregående, noe som blant annet førte til den sosiale angsten jeg nevnte tidligere i denne posten. Jeg fikk også saftige depresjoner, ble sosialt isolert og har fire selvmordsforsøk på samvittigheten, i tillegg til en tur på lukket avdeling og flere timer enn jeg gidder telle hos henholdsvis psykiatrisk ungdomsteam og tre forskjellige psykologer.

 

Til slutt nådde jeg et punkt der jeg måtte velge om jeg skulle klynge meg til fortiden og bli et offer for den resten av livet mitt, eller om jeg skulle si til meg selv at ja, jeg har hatt det jævlig, men å klamre meg fast til fortiden vil bare skade meg i det lange løp og gjøre meg til et offer for noe jeg hverken kan kontrollere eller påvirke.

 

Så da har i bunn og grunn du samme valget - vil du være slave av fortiden din og la noe som har skjedd og som du ikke kan forandre definere dine valg og handlinger til du dør, eller vil du akseptere at det har skjedd, trekke ut lærdom der du kan og starte på nytt?

 

Som en bonus trenger ikke mental ballast være udelt negativt heller, da det ga meg bedre innsikt i hvordan folk reagerer og hvorfor de gjør det de gjør.

 

Jenter har aldri gitt meg oppmerksomhet. Jeg tror jeg kan telle på én hånt antall ganger jenter har gitt meg oppmerksomhet av seg selv i løpet av livet. Ellers er det alltid jeg som har begynt å snakke med meg, og det er ofte tydelig at de ikke er interesert. Et eksempel fra videregående var da jeg snakket med en jente før skolen begynte. Vi hadde vært på teater med klassen, og jeg spurte hva hyn syns om det og sånt. Hun svarte kort og ikke mer enn nødvendig, og virket overhode ikke interesert i å snakke. Så kom det en annen fra klassen bort, og i løpet av noen sekunder var de i full samtale. Det skal nevnes at denne jenta var den mest utadvendte i klassen, og snakket/flørtet med alle (untatt meg og en annen).

Så jeg har ikke hatt uttallige sjanser som jeg har misforstått eller oversett.

Det er forresten trivelig å høre at jeg er arrogant og virkelighetsfjern, og muligens ender opp som en bitter tulling. Det gir litt ekstra lys i dagen min! (*host* *sarkasme*).

Hvis du synes at dette blir for urimelig så kan vi jo snu litt om på rollene. Ville DU blitt sammen med ei jente som er 50 kilo overvektig, aldri barberer eller steller seg, og banner høylytt i annenhver setning? Du lyver hvis du sier ja.

Helt riktig, jeg svarer nei. Ikke på grunn av overvekten, det spiller i grunnen en svært veldig liten rolle, men hvis man er ekkel og uhygienisk, så er man liksom ekkel og uhygienisk.

Det er forresten interessant å se at du automatisk antar at jeg er overvektig, ustellt og stygg i munnen, basert på det grunnlaget at jeg ikke klarer å få meg kjæreste. Heldigvis så er jeg opptatt av hygiene, er vellstelt, og kler meg bra. Riktignok ikke i moteklær, men i rene, hele og ordentlige klær. Ikke joggebukse eller en fillete tsjorte, med mindre jeg skal trene. Jeg er riktig nok overvektig (ikke 50 kilo da, og heldigvis ikke i ansiktet ), men jeg har sett nok overvektige gutter sammen med mildt sagt hotte jenter, så jeg vet at det ikke er avgjørende.

 

*host* Stråmann, antagelser, bullshit...*hark*

Kan du peke på eksakt hvor Ruskeladd skrev at du er overvektig, ustelt og stygg i munnen? Som i "Du er..."?

 

I fare for å gjenta meg selv, hvis du får slike resultater som du fikk med jenta som tilsynelatende skulle være den mest sosiale og utadvendte i klassen din på jevnlig basis så er det du som sender ut feil signaler.

 

For å ta et selvopplevd eksempel; Første gang jeg møtte ei jente jeg ble kjent med over internett så fikk jeg høre "Herregud, du lyser jo dårlig selvtillit!"

Jeg visste hun hadde for vane å kalle en spade for en spade, men jeg trodde fram til det punktet (*host*confirmation bias) at jeg gjorde det ok. Vel, tydeligvis ikke, for jeg fikk høre at jeg gikk lutrygget, stirret i bakken, flakket med blikket, mumlet når jeg snakket og en hel del annet.

 

Det ble en helvetes reality check for å si det sånn, men siden jeg på det tidspunktet var godt forankret i livsløgnen min så var det helt klart hennes feil. Hun var stygg med meg, buhu. Det er forøvrig en ganske vanlig reaksjon for å beskytte seg selv, da de fleste som befinner seg in en slik situasjon har investert så jævlig mye i bildet sitt av hvordan verden fungerer at det å skulle ta inn over seg at det er "feil" fører til totalkræsj. Med andre ord noe som man unngår for en hver pris.

 

(...)

På ingen måte! Poenget mitt er bare at det er en grunn til at jenter ikke har vist noen interesse for deg, til tross for at du har gjort noen ærlige forsøk på og bli likt av dem. Du er ikke attraktiv for dem, på samme måte som du ikke ville funnet jenta jeg beskrev attraktiv. Man kan se helt normal ut og fortsatt være uattraktiv vet du.

Du kan ikke klandre jenter for at de ikke finner deg attraktiv. Det er ikke noe de kan gjøre med det.

Så jeg er uattraktiv. Det er et fakta. Jeg bør egentlig bare gi opp livet. Alternativet er å bli en som utnytter andre for sitt eget forgodtbefinnende, f.eks. en sjekker. Men det er så langt i fra hvem jeg er at jeg ikke ville klart det om jeg hadde lyst engang.

 

Jeg må også si jeg finner det interessant hvordan du tar fatt i en påstand, gjør den til noe helt annet enn den var ment som og argumenterer for at det er "umulig."

 

Type sånn:

 

Tilfeldig forumbruker: Hvis du ikke lykkes bør du kanskje tenke på å revurdere framgangsmåten din ...

 

Kajac: Hva? Bli ond, eneveldig diktator og slavebinde hele verden bare for å få dame? Da er jeg jo ikke meg selv, det så langt ifra hvem jeg er at jeg ikke ville klart det om jeg hadde lyst engang! Jeg kan ikke! Jeg kommer til å være evig jomfru og dø både ukysset og upult!!!!!!!1111one

 

Dette er selvsagt veldig satt på spissen, men prinsippet er i bunn og grunn det samme. Du konstruerer stråmenn og argumenterer mot disse istedenfor å lese hva som faktisk står, noe som gjerne faller inn under temaet i innlegget jeg siterte fra Ruskeladd helt i begynnelsen av posten. Dra offer-kortet er heller ikke noe direkte sjakktrekk, selv om jeg har omtrent 20 års erfaring med å vite hvor deilig det føles å kunne "vinne" en slik diskusjon.

 

Igjen, det handler om valg, og her velger du tydeligvis å ta det hele som et personlig angrep og hive ut en stråmann istedenfor å faktisk se på hva som blir skrevet og vurdere om det ikke kunne hatt noe for seg likevel.

 

Siden jeg er såpass glad i disse analogiene mine, ville du reagert på samme vis om du f eks forsøkte å få liv i pcen din og så kom det en forbi og påpekte at du hadde glemt å plugge inn ledningen? Eller hvis du begynner i ny jobb, blir du opprørt og hyler "DET ER IKKE MEG!!!" hvis noen forsøker å hinte om at det kanskje finnes mer effektive metoder å gjøre ting på enn den du valgte?

 

Jeg har forståelse for reaksjonen siden sjekking og "drag" er et sårt punkt for mange mannfolk, men det er i bunn og grunn en ferdighet, noe som kan læres! Ikke en magisk greie som "bare skjer" eller blir dratt ut av rompa på en enhjørning av en liten naken tass med englevinger og pil og bue.

 

Såeh... Ditt valg, kompis.

 

Mine... uhm... 48 kroner og 53 øre

[Gjest Bruker-95147]

Takk for informativ post

[Spartapus]

For meg virker det litt merkelig å si at man vet hva man vil, hva som må til for å få det, men ikke være villig til å gjøre grepene som kreves fordi man er hellig overbevist om at disse grepene er moralsk gale, og så konkludere med at det ikke er en selv det er noe galt med men resten av verden. Denne tankerekken passer for eremitter som har bestemt seg for å distansere seg fra verden for å leve i tråd med sine prinsipper, for alle andre burde varsellampene lyse.

[Gjest Bruker-95147]

Ts vil egentlig beholde "murene" han har bygd som beskyttelse og det er helt greit, men det han bør spørre seg selv om er: hva stenger jeg inne og hva stenger jeg ute?

 

Hvilke muligheter går man glipp av med å forsterke ens forsvarsverker ...

[Ruskeladd]

For meg virker det litt merkelig å si at man vet hva man vil, hva som må til for å få det, men ikke være villig til å gjøre grepene som kreves fordi man er hellig overbevist om at disse grepene er moralsk gale, og så konkludere med at det ikke er en selv det er noe galt med men resten av verden. Denne tankerekken passer for eremitter som har bestemt seg for å distansere seg fra verden for å leve i tråd med sine prinsipper, for alle andre burde varsellampene lyse.

 

Njaa, jeg tror noe av greia er at man ikke har et sterkt nok ønske. Hvis TS fikk beskjed om at han dør om 6 måneder hvis han ikke får seg en kjæreste før den tid, så kan jeg garantere deg at det ville blitt fart i sakene på datingfronten. Det handler ikke om "evne" men om "vilje".

 

Jeg var selv jomfru og ukysset til jeg fylte 20 år, men det var på ingen måte noenting i veien med meg. Jeg var fullstending klar over at grunnen til at det ikke ble noe på meg, var fordi jeg hadde for høye krav til jenter og ikke møtte nok nye folk. Det er veldig lett for utenforstående å tenke at: "ok, så hvis du bare blir litt mer sosial og senker de absurd høye kravene ett hakk, så kan du bade i f*tte? Og du VELGER å IKKE gjøre dette?! Yeah right..."

 

Men faktum er at for mange av "oss" så blir dette et kompromiss som rett og slett ikke er verdt det. Vi har det ikke så ille med jomfrutilværelsen som andre folk tror. Det kan være fordi vi er fornøyd med livet vårt allerede eller rett og slett fordi vi ikke føler noe hastverk. Begge deler gjaldt meg. Jeg trivdes med det halv-asosiale og rolige livet mitt, samtidig som jeg visste at hvis jeg først begynte å gå ut mer blant folk, så ville det bli lett for meg å finne ei jente å ligge med.

 

Bottom line: alle er ikke like. Spesielt ikke når det kommer til "samliv og relasjoner". Det er kanskje derfor en liten del av meg sympatiserte med TS, før han etterhvert viste oss hvor ekstremt virkelighetsfjern han er.

[Nittutt]

Nei, vi er ikke lette å finne. Det er ikke fordi "alle som meg" er opptatt, men fordi "alle som meg" er en svært liten, nærmest usynlig del av befolkningen, som sansynglivis gikk ut på dato for ca 50 år siden. Nå er alt så overfladisk, og alt handler om status: Jenter skal ha en statuskjæreste. Han skal helst ligne på alle andre kjærester, kunne brukes til å gjøre vennindene sjalu, og ha alle mulige moteriktige kvaliteter. Skal kunne vises frem. Også klager de etterpå over at typen ikke viser følelser, eller ikke prioriterer dem. Men de har jo valgt det selv. Jeg blir tullete av å tenke på det

 

--------

Og så et svar til alle de andre:

--------

 

Først: Når det gjelder at jeg er snill, forventer jeg ALDRI å få noe igjen for det. Jeg ser på det som en positiv egenskap å være snill, og det ligger såpass dypt integrert i personligheten min at det er uaktuelt å "fjerne det". Jeg er heller ikke redd for å verken si eller stå for det jeg mener, og jeg gir en god faen i hva andre måtte mene om det. Så jeg er ikke usikker på meg selv på den måten heller.

 

Hvis det blir avgjort om man er potensiell partner i løpet av de første minuttene man møter vedkommende, kommer jeg aldri til å ha en sjans, med mindre noen opererer ut den sjenerte delen av meg. På en annen side er det veldig ulogisk å finne ut hvem som er potensiell kjæreste i løpet av de første minutter. Hovedsakelig fordi man aldri i løpet av disse minuttene vil klare å bli godt nok kjent med personen. Men hvis teorien stemmer, er det en god forklaring på hvorfor 50% av alle ekteskap ender opp med skillsmisse.

Veldig kort oppsummert sier dere at jeg må endre meg for å få disse alfamann-trekkene, men jeg må samtidig være meg selv. Hvis jeg endrer meg til en sjekketype, ville jeg ikke vært meg selv overhode. Og hvis jeg ikke gjør det, vil jeg være forever alone.

 

MIn konklusjon er at jeg rett og slett ikke er frekk nok, egoistisk nok, ignorant nok, osv. Jeg trodde det var om å gjøre å være så lite frekk, egoistisk og ignorant som mulig, og i et idealsamfunn ville nok det også være tilfelle. Men slik det er nå, er det de frekke, ignorante egoistene som vinner, fordi samfunnet, mote, trender og egentlig alt sammen er styrt av samme typen mennesker. Jeg er ikke et sånt menneske. Og jeg har ikke lyst å være et sånt menneske heller.

 

Hvis det er slik at det kommer til å ta måneder og år før jeg får oppleve en jente utifra hvem jeg er nå, kan jeg like gjerne gi opp med en gang. Jeg har allerede ventet i nok måneder og år, og folk liker jo å si at det blir bedre etterhvert. Det må være den nest største løgnen etter "I have read and accepted the licence agreement".

 

Du har misforstått så og si alt. Du har en tvangsforestilling i hodet ditt om at du ikke får det til. Du tror at det var annerledes for 50 år siden, men nei, det var nok enda mer fokus på status på den tiden. Du tror at du må være frekk eller arrogant for å få en dame, noe som også er veldig feil.

 

Det eneste du må være er klar over hva du vil ha og ikke være redd for å gå for det. Hvis fremgangsmåten din ikke fungerer så forkast den og benytt en ny neste gang. Du har en tvangsforestilling eller besettelse om at det er noe feil med jentene, noe som er definert ved at du forventer et nytt resultat selv ved samme fremgangsmåte. Du må selv klare å se at jenter du møter ikke ønsker å ligge med en person de føler seg komfortabel nok med til å ha som venn. Hvorfor skal de forkaste det? 90% av gutter de møter vil inn i buksa deres, hvis du ikke viser at du også vil det så selvfølgelig blir det en lettelse for dem og som da videre fører til at du ikke får kommet inn i buksa hennes.

 

Selv var jeg en som deg før. Frem til jeg var 17 skjønte jeg ingenting. Så møtte jeg en jente og siden hun hadde en ganske røff stil og hørte på mye av samme musikk som meg (metal) så ble jeg ekstremt tent på henne og klarte ikke unngå å vise det. Dette førte til at vi ble sammen og det var et forhold som varte ett år. Etter det har jeg skjønt at hvis du er tydelig på intensjonene dine så blir de oppfattet og gjengjeldt i en større grad enn de blir forkastet. Hvis du er redd for å vise dem, har ikke noe å si om du er snill gutt eller "bad boy", så kommer det ikke til å skje noe.

 

Grunnen til at de fleste jenter ender opp med en som kan virke som en "bad boy" er at de gutta VIL HA og SKAL HA fitte. Det er INGEN tvil i deres oppførsel om at de SKAL inn i buksa på jentene, men de gjør det diskre for de har skjønt det sosiale konseptet bak det hele. Du kan også vise dette ved å være snill og grei, som er metoden jeg bruker for å få meg noe. Men hvis du sitter hjemme og lar deg selv tro det er jentene som er problemet og at handlingene deres er ulogiske kommer du ingen vei.

 

Følelser er ikke logiske, lev med det.

[Raven_Heart]

Jeg fikk litt lyst til å utbrodere dette, forhåpentligvis på mindre enn en A4-side

 

For meg virker det litt merkelig å si at man vet hva man vil, hva som må til for å få det, men ikke være villig til å gjøre grepene som kreves fordi man er hellig overbevist om at disse grepene er moralsk gale, og så konkludere med at det ikke er en selv det er noe galt med men resten av verden. Denne tankerekken passer for eremitter som har bestemt seg for å distansere seg fra verden for å leve i tråd med sine prinsipper, for alle andre burde varsellampene lyse.

 

Etter min erfaring er det tre ting er sentrale her, nemlig frykt, ego/livsløgn og komfort.

 

De som befinner seg på et slikt sted som TS gjør har i mange tilfeller for vane å tenke i "worst case"-tilfeller og ser for seg alt som kan gå horribelt galt hvis de skulle våge å prøve noe. Verst er kanskje frykten for å tabbe seg ut, og selv om scenariene som dukker opp for en utenforstående ville vært på grensen til irrasjonelle så har de gjentatt disse såpass mange ganger at de har gjort de til sannheter for seg selv.

 

Type: "Hun der så søt ut. Jeg har lyst til å gå bort til henne, men hun ser opptatt ut/har helt sikkert kjæreste/kommer til å dryle til meg, spytte på meg, skjelle og tømme pilsen sin i hodet mitt fordi jeg er en håpløs taper, og dette kommer til å henge over meg i ALL framtid."

 

Den siste delen er som regel der det stopper, da folk som er sjenerte har for vane å gjøre det å "tape ansikt" til et gigantisk problem som absolutt hele verden kommer til å vite fem sekunder etter at man gikk på snørra og som de kommer til å le av 20 år etter at det skjedde. Det sies ofte at en løgn blir sannhet om man gjentar den ofte nok, og her snakker vi flere ganger om dagen i x antall år.

Etter hvert kan rasjonaliseringene begynne å komme snikende, og man blir for eksempel "kresen" for å forklare overfor seg selv (og andre) at man ikke får seg dame da det er mye letter å svelge "hun er fin, men rompa er for stor/hun har for små pupper/hestetenner/fletter/føflekk på venstre ankel som ser ut som Skipper'n/whatever" enn "Faen, jeg klarer ikke få dame og det er MEG det er noe galt med." Noen ender også opp med begge deler, da de er kresne og samtidig denger seg selv fordi de føler seg som håpløse tapere.

 

Nummer to er ego/livsløgn, og den henger tett sammen med punkt en. Vi frykter det ukjente, og hva kan vel da være mer skremmende enn å kaste alt vi har investert hele livet på å bygge opp på båten og starte på nytt? Det å miste fotfestet i sin egen verden kan være veldig skremmende for mange, og fører til at de blir til vanedyr for å sikre seg og bevare det som er punkt nummer tre, nemlig komfort. Investering spiller også en rolle, da vi har for vane å knytte oss ganske sterkt til ting vi har investert mye tid, energi eller penger i.

 

Komfort er egentlig et lite paradoks, da man kan ha det så jævlig som menneskelig mulig, men likevel finne komfort i å fortsette i samme spor fordi det er kjent og fordi man vet hvordan man skal overleve dagen. Dessuten har man som regel et belønningssystem begravd dypt nede i (under)bevisstheten som gjør at det føles akkurat godt nok å holde på gamle vaner til at man ikke vil forandre ting. Forandre ting er jo også skremmende og derfor noe man må sky som pesten.

 

Dessuten, hvis man først innrømmer at man tar feil så må man og stå til ansvar for egne valg. Det er iallfall skremmende, særlig hvis man er vant med å kunne skylde på alt annet i hele verden når ting går til helvete. For å følge tråden her så er det mye lettere å skylde på at det er jenter det er noe feil med, istedenfor å ta ansvar for egne valg og innse at fremgangsmåten man investerte ti år i kan være rent søppel. Dermed kommer "worst case"-scenariene rekende på rekke og rad og man ender med å bli i den lille boblen sin fordi det helt klart "må" være mye bedre.

Dette til tross for at disse scenariene i stor grad er basert på antagelser og hva man selv tror folk vil tenke hvis man gjør X eller Y.

 

Ble overraskende kort, den her

[Staketten]

Får vel seie noko nokså fornuftig eg og.

 

(...)

 

Hvis det er slik at det kommer til å ta måneder og år før jeg får oppleve en jente utifra hvem jeg er nå, kan jeg like gjerne gi opp med en gang. Jeg har allerede ventet i nok måneder og år, og folk liker jo å si at det blir bedre etterhvert. Det må være den nest største løgnen etter "I have read and accepted the licence agreement".

 

Dette stiller litt i samme gate som å ta en situp og en armheving og så forvente at bilringen skal fordampe over natta, bare med motsatt fortegn.

 

Erfaring tilsier at resultatene kommer ganske fort, det som tar tid er å plukke vekk alle unotene man har lagt seg til og få jevnlig suksess. For å dra enda en treningsanalogi så sprang neppe Usain Bolt 100-meter'n på 9.53 første gang han prøvde, men jeg tør vedde ganske mye på at han bet det i seg, trente

seg opp og fikk stadig bedre resultater.

 

(...)

 

Nå blir det vel ikkje det same. Enten har du taket på ei jente, eller så har du ikkje det. 0 eller 1. Her er det inga gradering. Det går ikkje an å nesten ha tak på ei jente, og med det ha ei jente. 0,9 er ikkje 1. 0,9 er framleis 0.

 

Det hjelp ingenting på håpet når ein nesten får taket på ei, når ein ikkje er bra nok slik ein er nett no. For å hjelpe, så siterer eg setninga eg siktar til, og gjer feit det viktigaste setningsleddet:

 

Hvis det er slik at det kommer til å ta måneder og år før jeg får oppleve en jente utifra hvem jeg er nå, kan jeg like gjerne gi opp med en gang.

 

Altså, han tek grunnlag i hans noverande tilstand, ikkje ei eventuell forbetra tilstand. Og korleis lukkast for å få sjølvtillit til å forbetre seg sjølv når ein da må få tak på ei jente = 1 i noverande tilstand?

 

 

 

I likhet med deg har jeg blitt mobbet. Jeg ble mobbed igjennom hele barneskolen, deler av ungdomskolen, og deler av videregående. Med mobbing mener jeg alt fra dytting til juling til drapstrusler på en daglig basis på barneskolen. På ungdomsskolen og videregående ble jeg utestengt fra grupper, og folk snakket bak ryggen på meg, selv når jeg var til stede og hørte det.

I fare for å høres kald og kynisk ut; Du er langt ifra unik, så kom deg for helvete over det!

Hvis vi skal utveksle triste historier så ble jeg mobbet jeg også, helt fra barnehagen til fjerde år på videregående, noe som blant annet førte til den sosiale angsten jeg nevnte tidligere i denne posten. Jeg fikk også saftige depresjoner, ble sosialt isolert og har fire selvmordsforsøk på samvittigheten, i tillegg til en tur på lukket avdeling og flere timer enn jeg gidder telle hos henholdsvis psykiatrisk ungdomsteam og tre forskjellige psykologer.

Til slutt nådde jeg et punkt der jeg måtte velge om jeg skulle klynge meg til fortiden og bli et offer for den resten av livet mitt, eller om jeg skulle si til meg selv at ja, jeg har hatt det jævlig, men å klamre meg fast til fortiden vil bare skade meg i det lange løp og gjøre meg til et offer for noe jeg hverken kan kontrollere eller påvirke.

Så da har i bunn og grunn du samme valget - vil du være slave av fortiden din og la noe som har skjedd og som du ikke kan forandre definere dine valg og handlinger til du dør, eller vil du akseptere at det har skjedd, trekke ut lærdom der du kan og starte på nytt?

Som en bonus trenger ikke mental ballast være udelt negativt heller, da det ga meg bedre innsikt i hvordan folk reagerer og hvorfor de gjør det de gjør.

 

Eg repetera sitatet:

Du er langt ifra unik, så kom deg for helvete over det!

 

Enten er eg både ordblind og dyslektikar, eller så har han ikkje formulert seg som unik på nokon måte. Du måtte berre få ut trongen din til å få fletta inn nokre setningar om di barne- og ungdomstid?

 

 

Jeg fikk litt lyst til å utbrodere dette, forhåpentligvis på mindre enn en A4-side

 

 

For meg virker det litt merkelig å si at man vet hva man vil, hva som må til for å få det, men ikke være villig til å gjøre grepene som kreves fordi man er hellig overbevist om at disse grepene er moralsk gale, og så konkludere med at det ikke er en selv det er noe galt med men resten av verden. Denne tankerekken passer for eremitter som har bestemt seg for å distansere seg fra verden for å leve i tråd med sine prinsipper, for alle andre burde varsellampene lyse.

 

 

Etter min erfaring er det tre ting er sentrale her, nemlig frykt, ego/livsløgn og komfort.

 

De som befinner seg på et slikt sted som TS gjør har i mange tilfeller for vane å tenke i "worst case"-tilfeller og ser for seg alt som kan gå horribelt galt hvis de skulle våge å prøve noe. Verst er kanskje frykten for å tabbe seg ut, og selv om scenariene som dukker opp for en utenforstående ville vært på grensen til irrasjonelle så har de gjentatt disse såpass mange ganger at de har gjort de til sannheter for seg selv.

 

Type: "Hun der så søt ut. Jeg har lyst til å gå bort til henne, men hun ser opptatt ut/har helt sikkert kjæreste/kommer til å dryle til meg, spytte på meg, skjelle og tømme pilsen sin i hodet mitt fordi jeg er en håpløs taper, og dette kommer til å henge over meg i ALL framtid."

 

Den siste delen er som regel der det stopper, da folk som er sjenerte har for vane å gjøre det å "tape ansikt" til et gigantisk problem som absolutt hele verden kommer til å vite fem sekunder etter at man gikk på snørra og som de kommer til å le av 20 år etter at det skjedde. Det sies ofte at en løgn blir sannhet om man gjentar den ofte nok, og her snakker vi flere ganger om dagen i x antall år.

Etter hvert kan rasjonaliseringene begynne å komme snikende, og man blir for eksempel "kresen" for å forklare overfor seg selv (og andre) at man ikke får seg dame da det er mye letter å svelge "hun er fin, men rompa er for stor/hun har for små pupper/hestetenner/fletter/føflekk på venstre ankel som ser ut som Skipper'n/whatever" enn "Faen, jeg klarer ikke få dame og det er MEG det er noe galt med." Noen ender også opp med begge deler, da de er kresne og samtidig denger seg selv fordi de føler seg som håpløse tapere.

 

 

Nummer to er ego/livsløgn, og den henger tett sammen med punkt en. Vi frykter det ukjente, og hva kan vel da være mer skremmende enn å kaste alt vi har investert hele livet på å bygge opp på båten og starte på nytt? Det å miste fotfestet i sin egen verden kan være veldig skremmende for mange, og fører til at de blir til vanedyr for å sikre seg og bevare det som er punkt nummer tre, nemlig komfort. Investering spiller også en rolle, da vi har for vane å knytte oss ganske sterkt til ting vi har investert mye tid, energi eller penger i.

 

Komfort er egentlig et lite paradoks, da man kan ha det så jævlig som menneskelig mulig, men likevel finne komfort i å fortsette i samme spor fordi det er kjent og fordi man vet hvordan man skal overleve dagen. Dessuten har man som regel et belønningssystem begravd dypt nede i (under)bevisstheten som gjør at det føles akkurat godt nok å holde på gamle vaner til at man ikke vil forandre ting. Forandre ting er jo også skremmende og derfor noe man må sky som pesten.

 

Dessuten, hvis man først innrømmer at man tar feil så må man og stå til ansvar for egne valg. Det er iallfall skremmende, særlig hvis man er vant med å kunne skylde på alt annet i hele verden når ting går til helvete. For å følge tråden her så er det mye lettere å skylde på at det er jenter det er noe feil med, istedenfor å ta ansvar for egne valg og innse at fremgangsmåten man investerte ti år i kan være rent søppel. Dermed kommer "worst case"-scenariene rekende på rekke og rad og man ender med å bli i den lille boblen sin fordi det helt klart "må" være mye bedre.

Dette til tross for at disse scenariene i stor grad er basert på antagelser og hva man selv tror folk vil tenke hvis man gjør X eller Y.

 

Ble overraskende kort, den her

 

 

Og det eg vil kommentere:

Type: "Hun der så søt ut. Jeg har lyst til å gå bort til henne, men hun ser opptatt ut/har helt sikkert kjæreste/kommer til å dryle til meg, spytte på meg, skjelle og tømme pilsen sin i hodet mitt fordi jeg er en håpløs taper, og dette kommer til å henge over meg i ALL framtid."

Den siste delen er som regel der det stopper, da folk som er sjenerte har for vane å gjøre det å "tape ansikt" til et gigantisk problem som absolutt hele verden kommer til å vite fem sekunder etter at man gikk på snørra og som de kommer til å le av 20 år etter at det skjedde. Det sies ofte at en løgn blir sannhet om man gjentar den ofte nok, og her snakker vi flere ganger om dagen i x antall år.

 

Og korleis oppstår dette? Min tur til å flette meg sjølv inn!: (Nei, eg seier ikkje at eg er unik, så ikkje kom med den.)

 

Eg fekk det innprenta gjennom 11 år at alt eg gjorde var gale/stygt, og alt eg gjorde av feil fekk eg høyre dagleg i årevis etterpå. Gjorde alltid feil. Dagleg. Alltid påminning. Både psykiske og fysiske påminningar om at eg helst skulle vore ein flekk på eitt laken. Og på grunn av mine feil berre måtte finne i å bli herja med av andre.

 

Den innstillinga ein får av slik handsaming får ein ikkje snudd over natta. I allefall ikkje med mitt tilfelle. (Berre så ikkje folk tek meg for å påstå at dette gjeld for alle.)

[Spartapus]

Vel, det bringer oss tilbake til at man må elske seg selv før man kan elske noen andre. Jeg tenker at det må være vanskelig å ha overskudd til å gi noe til andre hvis man er så kritisk til seg selv.

[Sexylubb1]

Vel, det bringer oss tilbake til at man må elske seg selv før man kan elske noen andre. Jeg tenker at det må være vanskelig å ha overskudd til å gi noe til andre hvis man er så kritisk til seg selv.

 

Det finnes da nok av folk med forskjellige angstproblemer og dårlig selvtillit som også har dame? Elsker disse seg selv?

[Jason P. C.]

Det er ikke lett for oss jenter heller. Vi kan være like ensomme og depresive som dere.

 

Edit: Vi kan ihvertfall være hyggelige med hverandre, tenker på jobb og skole og i andre sosiale settinger. Jeg gir ihvertfall fort opp hvis jeg er i en gruppe og får 0 respons hvis jeg prøver å si noe

Endret 24. august 2012 av Jason Something

[Staketten]

Vel, det bringer oss tilbake til at man må elske seg selv før man kan elske noen andre. Jeg tenker at det må være vanskelig å ha overskudd til å gi noe til andre hvis man er så kritisk til seg selv.

 

Det finnes da nok av folk med forskjellige angstproblemer og dårlig selvtillit som også har dame? Elsker disse seg selv?

 

* Mindre godt førehald

* Rota seg godt utpå glattisen i sosial/jobbsamanheng

* Psykiske trauma frå fortid

 

Der ikkje nokon av desse punkta er involverte?

[Skjelvgråt]

Synes faktisk det er jævlig irriterende de som kommer med slike ting som "du er enda ung" også videre. Virker kanskje som normal logikk for dere, men det er det ikke. En burde egentlig akseptere at noen vil aldri sannsynligvis få en kjæreste som ser relativt bra ut som er slank og fin uten at en må få "drastisk low standards". Kjipt nok, men sånn er det bare!

[Atmosphere]

Det eneste som hindrer deg i å få det du vil, sitter inni ditt eget hode.

[Skjelvgråt]

Det eneste som hindrer deg i å få det du vil, sitter inni ditt eget hode.

Normalfag logic. Nei du, det funker ikke akkurat slikt.

[Atmosphere]

Jo, men det er selvfølgelig lettere å skylde på samfunnet og alle andre …

[Raven_Heart]

Får vel seie noko nokså fornuftig eg og.

 

 

(...)

 

Hvis det er slik at det kommer til å ta måneder og år før jeg får oppleve en jente utifra hvem jeg er nå, kan jeg like gjerne gi opp med en gang. Jeg har allerede ventet i nok måneder og år, og folk liker jo å si at det blir bedre etterhvert. Det må være den nest største løgnen etter "I have read and accepted the licence agreement".

 

Dette stiller litt i samme gate som å ta en situp og en armheving og så forvente at bilringen skal fordampe over natta, bare med motsatt fortegn.

 

Erfaring tilsier at resultatene kommer ganske fort, det som tar tid er å plukke vekk alle unotene man har lagt seg til og få jevnlig suksess. For å dra enda en treningsanalogi så sprang neppe Usain Bolt 100-meter'n på 9.53 første gang han prøvde, men jeg tør vedde ganske mye på at han bet det i seg, trente

seg opp og fikk stadig bedre resultater.

 

(...)

 

 

Nå blir det vel ikkje det same. Enten har du taket på ei jente, eller så har du ikkje det. 0 eller 1. Her er det inga gradering. Det går ikkje an å nesten ha tak på ei jente, og med det ha ei jente. 0,9 er ikkje 1. 0,9 er framleis 0.

 

Det hjelp ingenting på håpet når ein nesten får taket på ei, når ein ikkje er bra nok slik ein er nett no. For å hjelpe, så siterer eg setninga eg siktar til, og gjer feit det viktigaste setningsleddet:

 

Hvis det er slik at det kommer til å ta måneder og år før jeg får oppleve en jente utifra hvem jeg er nå, kan jeg like gjerne gi opp med en gang.

 

Altså, han tek grunnlag i hans noverande tilstand, ikkje ei eventuell forbetra tilstand. Og korleis lukkast for å få sjølvtillit til å forbetre seg sjølv når ein da må få tak på ei jente = 1 i noverande tilstand?

 

...og når man er ukysset, jomfru og tilsynelatende lever i en verden der jenter behandler en som om man skulle være spedalsk, tror du ikke da litt positiv oppmerksomhet kan regnes som et resultat? I dette gamet er man også nødt til å lære seg at det å være underveis og oppleve nye ting er minst like viktig som det å nå ett eller annet mål.

 

Og siden du er så glad i selvreferansene mine så tok det meg en måned og nitten dager med målbevisst jobbing før jeg fikk napp og både så min første real life nakne dame og fikk mitt første kyss. Derfra tok det ca seks måneder før jeg fikk pult for første gang, men det tok ca fem år før jeg fikk ryddet såpass opp i den enorme clusterf*cken mellom øra at jeg begynte å få noe som kunne minne om kontinuerlig suksess.

 

Dessuten, hvis man bestandig skal ta utgangspunkt i "nåværende tilstand" så er det fryktelig lett å bli sittende på ræva fordi man er overbevist om at man ikke får resultater før man når punkt X, og det oppleves som så totalt utenfor rekkevidde i ens nåværende tilstand at man avfeier det som umulig å nå dit og gir opp. Ref. innlegget til trådstarter som du siterte.

 

Tanken på at man må "få" ei jente kan forøvrig virke logisk, men tro meg, det kommer ikke til å fikse en pøkk med mindre man gjør noe med de underliggende årsakene. En psykiater jeg så et foredrag av en gang beskrev det hele som å forsøke å fylle opp en tank som er lekk. "Lekkasjen" representerte alt som dro selvtilliten din ned, og med mindre du gjorde noe for å tette hullene så ville hva du enn fikk av påfyll bare være midlertidig. For å gjøre det hele mer interessant er det veldig lett å ende i en ond sirkel der man hele tiden jakter på neste "påfyll", men fordi man ikke har tettet igjen hullene så "lekker" man hele tiden selvtillit og må stadig ut og jakte på neste dame/drink/hva enn man bruker for å føle seg lykkelig.

 

Litt av poenget mitt var også at man må starte et sted, og man må gjøre det på eget initiativ. Verden vil gjøre fuck all for at man skal få det "bedre", så i bunn og grunn må man ta mot til seg, begynne å grave litt i hvordan ting fungerer, klekke ut en plan og våge å ta de første små stegene helt på egen hånd.

 

For å si det litt flåsete så er verden en rævdilter, og hvis man vil ha en forandring så er det bestandig en selv som må ta initiativet. Etter hvert som man får erfaring vil verden følge etter, men den vil aldri gå foran og bevise at den ikke er ond og jævlig.

 

 

 

I likhet med deg har jeg blitt mobbet. Jeg ble mobbed igjennom hele barneskolen, deler av ungdomskolen, og deler av videregående. Med mobbing mener jeg alt fra dytting til juling til drapstrusler på en daglig basis på barneskolen. På ungdomsskolen og videregående ble jeg utestengt fra grupper, og folk snakket bak ryggen på meg, selv når jeg var til stede og hørte det.

I fare for å høres kald og kynisk ut; Du er langt ifra unik, så kom deg for helvete over det!

Hvis vi skal utveksle triste historier så ble jeg mobbet jeg også, helt fra barnehagen til fjerde år på videregående, noe som blant annet førte til den sosiale angsten jeg nevnte tidligere i denne posten. Jeg fikk også saftige depresjoner, ble sosialt isolert og har fire selvmordsforsøk på samvittigheten, i tillegg til en tur på lukket avdeling og flere timer enn jeg gidder telle hos henholdsvis psykiatrisk ungdomsteam og tre forskjellige psykologer.

Til slutt nådde jeg et punkt der jeg måtte velge om jeg skulle klynge meg til fortiden og bli et offer for den resten av livet mitt, eller om jeg skulle si til meg selv at ja, jeg har hatt det jævlig, men å klamre meg fast til fortiden vil bare skade meg i det lange løp og gjøre meg til et offer for noe jeg hverken kan kontrollere eller påvirke.

Så da har i bunn og grunn du samme valget - vil du være slave av fortiden din og la noe som har skjedd og som du ikke kan forandre definere dine valg og handlinger til du dør, eller vil du akseptere at det har skjedd, trekke ut lærdom der du kan og starte på nytt?

Som en bonus trenger ikke mental ballast være udelt negativt heller, da det ga meg bedre innsikt i hvordan folk reagerer og hvorfor de gjør det de gjør.

 

 

 

Eg repetera sitatet:

Du er langt ifra unik, så kom deg for helvete over det!

 

Enten er eg både ordblind og dyslektikar, eller så har han ikkje formulert seg som unik på nokon måte. Du måtte berre få ut trongen din til å få fletta inn nokre setningar om di barne- og ungdomstid?

 

Nei, men det er en overraskende utbredt oppfatning blant folk som har en del mental ballast at historien deres er unik, at det at de hadde det jævlig i kortere eller lengre perioder gir dem tillatelse til å velte seg i selvmedlidenhet og at ingen i hele verden har det så elendig som de har det.

 

De har også en tendens til å bruke historien sin til å rettferdiggjøre at de velger å sitte på ræva og gi verden skylda for all elendighet i livet, og hvis man påpeker dette så drar de gjerne historien sin og kunne like gjerne holdt opp en plakat der det sto "Det er synd på meg, så hold kjeft og gi meg sympati eller pell deg for hælvete vekk herfra!"

 

Misforstå meg rett, jeg er ikke ute etter å fordømme noen eller rette pekefingere i noen som helst retning, for det er tross alt en ganske naturlig reaksjon gitt hvordan vi mennesker er bygd opp. Jeg forsøker bare å dra det hele fram i lyset, muligens i håp om at bevisstgjøring kan få folk til å tenke seg om minst et par ganger og kanskje ta de første skrittene mot forandring.

 

Når det er sagt så har du rett, og jeg burde ha formulert meg på en annen måte. Det vil antagelig skje igjen

 

 

 

Jeg fikk litt lyst til å utbrodere dette, forhåpentligvis på mindre enn en A4-side

 

 

For meg virker det litt merkelig å si at man vet hva man vil, hva som må til for å få det, men ikke være villig til å gjøre grepene som kreves fordi man er hellig overbevist om at disse grepene er moralsk gale, og så konkludere med at det ikke er en selv det er noe galt med men resten av verden. Denne tankerekken passer for eremitter som har bestemt seg for å distansere seg fra verden for å leve i tråd med sine prinsipper, for alle andre burde varsellampene lyse.

 

 

Etter min erfaring er det tre ting er sentrale her, nemlig frykt, ego/livsløgn og komfort.

 

De som befinner seg på et slikt sted som TS gjør har i mange tilfeller for vane å tenke i "worst case"-tilfeller og ser for seg alt som kan gå horribelt galt hvis de skulle våge å prøve noe. Verst er kanskje frykten for å tabbe seg ut, og selv om scenariene som dukker opp for en utenforstående ville vært på grensen til irrasjonelle så har de gjentatt disse såpass mange ganger at de har gjort de til sannheter for seg selv.

 

Type: "Hun der så søt ut. Jeg har lyst til å gå bort til henne, men hun ser opptatt ut/har helt sikkert kjæreste/kommer til å dryle til meg, spytte på meg, skjelle og tømme pilsen sin i hodet mitt fordi jeg er en håpløs taper, og dette kommer til å henge over meg i ALL framtid."

 

Den siste delen er som regel der det stopper, da folk som er sjenerte har for vane å gjøre det å "tape ansikt" til et gigantisk problem som absolutt hele verden kommer til å vite fem sekunder etter at man gikk på snørra og som de kommer til å le av 20 år etter at det skjedde. Det sies ofte at en løgn blir sannhet om man gjentar den ofte nok, og her snakker vi flere ganger om dagen i x antall år.

Etter hvert kan rasjonaliseringene begynne å komme snikende, og man blir for eksempel "kresen" for å forklare overfor seg selv (og andre) at man ikke får seg dame da det er mye letter å svelge "hun er fin, men rompa er for stor/hun har for små pupper/hestetenner/fletter/føflekk på venstre ankel som ser ut som Skipper'n/whatever" enn "Faen, jeg klarer ikke få dame og det er MEG det er noe galt med." Noen ender også opp med begge deler, da de er kresne og samtidig denger seg selv fordi de føler seg som håpløse tapere.

 

 

Nummer to er ego/livsløgn, og den henger tett sammen med punkt en. Vi frykter det ukjente, og hva kan vel da være mer skremmende enn å kaste alt vi har investert hele livet på å bygge opp på båten og starte på nytt? Det å miste fotfestet i sin egen verden kan være veldig skremmende for mange, og fører til at de blir til vanedyr for å sikre seg og bevare det som er punkt nummer tre, nemlig komfort. Investering spiller også en rolle, da vi har for vane å knytte oss ganske sterkt til ting vi har investert mye tid, energi eller penger i.

 

Komfort er egentlig et lite paradoks, da man kan ha det så jævlig som menneskelig mulig, men likevel finne komfort i å fortsette i samme spor fordi det er kjent og fordi man vet hvordan man skal overleve dagen. Dessuten har man som regel et belønningssystem begravd dypt nede i (under)bevisstheten som gjør at det føles akkurat godt nok å holde på gamle vaner til at man ikke vil forandre ting. Forandre ting er jo også skremmende og derfor noe man må sky som pesten.

 

Dessuten, hvis man først innrømmer at man tar feil så må man og stå til ansvar for egne valg. Det er iallfall skremmende, særlig hvis man er vant med å kunne skylde på alt annet i hele verden når ting går til helvete. For å følge tråden her så er det mye lettere å skylde på at det er jenter det er noe feil med, istedenfor å ta ansvar for egne valg og innse at fremgangsmåten man investerte ti år i kan være rent søppel. Dermed kommer "worst case"-scenariene rekende på rekke og rad og man ender med å bli i den lille boblen sin fordi det helt klart "må" være mye bedre.

Dette til tross for at disse scenariene i stor grad er basert på antagelser og hva man selv tror folk vil tenke hvis man gjør X eller Y.

 

Ble overraskende kort, den her

 

 

 

Og det eg vil kommentere:

Type: "Hun der så søt ut. Jeg har lyst til å gå bort til henne, men hun ser opptatt ut/har helt sikkert kjæreste/kommer til å dryle til meg, spytte på meg, skjelle og tømme pilsen sin i hodet mitt fordi jeg er en håpløs taper, og dette kommer til å henge over meg i ALL framtid."

Den siste delen er som regel der det stopper, da folk som er sjenerte har for vane å gjøre det å "tape ansikt" til et gigantisk problem som absolutt hele verden kommer til å vite fem sekunder etter at man gikk på snørra og som de kommer til å le av 20 år etter at det skjedde. Det sies ofte at en løgn blir sannhet om man gjentar den ofte nok, og her snakker vi flere ganger om dagen i x antall år.

 

Og korleis oppstår dette? Min tur til å flette meg sjølv inn!: (Nei, eg seier ikkje at eg er unik, så ikkje kom med den.)

 

Eg fekk det innprenta gjennom 11 år at alt eg gjorde var gale/stygt, og alt eg gjorde av feil fekk eg høyre dagleg i årevis etterpå. Gjorde alltid feil. Dagleg. Alltid påminning. Både psykiske og fysiske påminningar om at eg helst skulle vore ein flekk på eitt laken. Og på grunn av mine feil berre måtte finne i å bli herja med av andre.

 

Den innstillinga ein får av slik handsaming får ein ikkje snudd over natta. I allefall ikkje med mitt tilfelle. (Berre så ikkje folk tek meg for å påstå at dette gjeld for alle.)

 

Det er langt ifra lett å gjennomføre slike snuoperasjoner, og hvis jeg har gitt inntrykk av at det er kjempelett så har jeg i såfall gjort en svært dårlig jobb. Det krever en god del selvinnsikt, grunnleggende kunnskap om hvordan vi mennesker fungerer og ikke minst viljen til å gjøre en daglig innsats over tid for å kunne lykkes.

For å ta enda en selvreferanse så har jeg så langt holdt på i seks år, og jeg kommer antagelig til å holde på livet ut. Det eneste som har forandret seg er at jeg nå har mye mer erfaring og flere verktøy for å håndtere livets store og små utfordringer. Det gjør jobben lettere, men det er et evighetsprosjekt og du kommer aldri til å komme i mål eller bli ferdig.

[Hudrin]

Topnote: Med kjærlighetsløse mener jeg ikke personer som ikke viser kjærlighet, men personer som "ingen" elsker.

 

Anyway, dette er noe jeg har filosofert over i noen år nå, er hvorfor snille gutter aldri blir sett på som kjærestemateriale av jenter. Og hva er dette med friendzone?

 

------

 

Jeg har akkurat fyllt 21 år.......

 

Jeg er jente da, men jeg opplever delvis det samme. Jeg er ikke like jomfru og like ukysset, men likevel, jeg leter etter en sånn som deg. Noe som tydligvis ikke er så lett å finne.

 

Ikke tro på det..its a trap!