Familie og forventninger

[AnonymDiskusjon]

Hei.

 

Jeg er gammel bruker på forumet (hovedsaklig under et annet nick), så mulig noen kjenner meg igjen.

 

Jeg er i begynnelsen av tjueåra, og har siden ungdomsskolen hatt det mange kaller et utpreget talent innen skriving. Foreldrene mine (som begge har utdannelse, men innen noe helt annet enn kreative fag), fanget det opp, og i kombinasjon med en norsklærer som informerte meg om det hun kom over av skrivekurs, deltok jeg på en rekke ulike workshops. Jeg er ganske sosial av natur, men for meg funker det ikke å kombinere skrivinga med et a4-liv. I midten av tenårene var jeg ganske deppa, men etter at jeg fikk deltidsjobb som journalist da jeg fylte 17, skiftet jeg totalt fokus.

 

Til nå har jeg jobbet med (og studert blant annet) journalistikk. Det siste året har jeg hatt en ledende stilling, som har gitt mye kreativ frihet, god lønn, men også mye ansvar og kontakt med mennesker. I de flestes øyne har jeg hatt drømmejobben, men jeg savner å skrive tekster jeg brenner for. Drømmen er å jobbe 50 prosent som journalistikk i for eksempel A Magasinet (har praksis fra blant annet helgemagasinene til VG og Dagbladet), og jobbe deltid som forfatter. Problemet er at de rundt meg (foreldre og kjæreste) ikke forstår meg. Faren min har selv lang utdannelse, tjener vel ganske bra, og er i likhet med resten av familien veldig opptatt av materielle goder. Har et par kreative fettere og kusiner som ingen snakker om, siden de er "håpløse" i deres øyne. (Håpløse vil si at de ikke er etablert, tjener over 600.000, eller har ambisjoner i en alder av 28+).

 

Jeg er oppegående nok til å forstå at jeg ikke kan la andre styre livet mitt, og jeg tror nok familien (etter hvert) vil støtte meg også, når de forstår hvor mye dette betyr for meg. Men jeg er så usikker... Har også en samboer som er veldig ambisiøs, som går på det mange vil kalle et prestisjestudium, og jeg merker at han heller ikke forstår hvorfor jeg vil dette. Til nå har vi begge vært like opptatte, men nå som jeg har sagt opp jobben, og plutselig har mer fritid; studerer hundre prosent, men det er et masterstudium og mye selvstudier, samtidig som jeg jobber hjemmefra, merker jeg at han mener at jeg "ikke gjør noe" lenger. Han har alltid akseptert karrieren min. Når jeg snakker om det jeg vil gjøre, sier han "å, så fint", men jeg merker at han egentlig ikke bryr seg, og det er åpenbart at han mener mer "fritid" er synonymt med at han kan legge mer av husarbeidet på meg. Har prøvd å forklare at man ikke bare kan sette seg ned og skrible i vei på samme måte som man skriver en reportasje, men det forstår han ikke.

 

Jeg vil så gjerne leve ut drømmen min, men jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det når ingen rundt meg støtter meg. Foreldrene mine vil helst kun snakke om studier, kjæresten min er ikke interessert i å stille opp, og det praktiske faller stort sett på meg. Hadde jeg vært virkelig tøff, hadde jeg studert kreativ skriving i utlandet eller noe, men jeg har et år kreativ skriving fra da jeg gikk på folkehøgskole, og synes jeg lærte en del gode teknikker der. Foruten skrivetid, tror jeg ikke at ett år på skriveskole ville hjulpet mye. Han er ikke spesielt interessert i et langdistanseforhold, og det er vel ikke jeg, heller. Dessuten har vi kjøpt leilighet sammen som vi overtar neste år, så jeg er ganske bundet til byen jeg bor i (selv om det riktignok finnes et forfatterstudium 1,5-2 timer unna).

 

Føler at jeg støtter både familie og kjæreste i det meste. Jeg har alltid vært fornuftig, tatt en god utdannelse (innen økonomi) i tillegg til journalistikk fordi foreldrene mine har forventet det. Jeg har forståelse for at samboeren min er et opptatt menneske, og tror ærlig talt at jeg har taklet det bedre enn de fleste jenter (det sier han selv også). Jeg godtar at han jobber 100 prosent, og studerer ved siden av (for å få en slags spesialkompetanse). Hans studium er ett av få i Norge hvor karakterer vil følge ham resten av livet. Jeg spør ofte om hans faglige utfordringer, og etter å ha spurt og gravet i snart to år (samt snakket med venninner som studerer det samme), kan jeg nok til å kunne stille "ok" spørsmål.

 

Er det mye forlangt å ønske at han skal forstå behovene mine, og at jeg trenger hans støtte? Han vet at dette er ekstremt vanskelig for meg, siden foreldre og familie er så fordømmende. Når det gjelder familien min, vet jeg at de mener det godt, de er opptatt av en stabil og god tilværelse. Vet at de er stolte over det jeg har oppnådd så langt, foreldrene mine får stadig spørsmål fra foreldre til jevnaldrende om jobben jeg har hatt, det er de åpenbart stolte av (de nevner det når vi snakker sammen i telefonen).

 

Jeg skjønner at det finnes mange innvendinger, men jeg tenker:

 

Jeg er fremdeles ung, og jeg har fått gjort mye for å være så ung.

Jeg har en utdannelse (snart to) å falle tilbake på.

Jeg kaster meg ikke ut i et prosjekt uten inntekt, jeg jobber med journalistikk på frilansbasis, og tjener greit på det.

Jeg ønsker virkelig dette, og mener at jeg, etter å ha jobbet med journalistikk i så mange år, ikke vil føle at jeg får utnyttet potensialet hvis jeg ikke lar meg satse på mer kreativt rettet skriving i noen år.

 

 

Jeg skulle ønske at de så alle disse tingene i stedet for å se problemene, og tenke at jeg har mistet "driven." For første gang på lenge skal jeg kaste meg ut i et prosjekt jeg virkelig brenner for.

 

Dette ble langt, og jeg kan skjønne hvis det ble for langt å lese alt. Uansett... håper på tanker og innspill. Dere her inne kjenner meg jo ikke, men med utgangspunkt i det jeg skriver; er dette et håpløst prosjekt? Bør jeg velge den trygge veien som jeg vet finnes? Og er det for mye forlangt å ønske støtte fra foreldre og samboer? Hvis ikke, hva kan jeg gjøre for å få dem til å forstå hvor viktig dette er for meg? Jeg har snakket mye om det, men tror ikke de forstår. De tenker at jeg skriver som journalist, at jeg får gode tilbakemeldinger, og bra betalt, så da burde jeg vel være fornøyd med det.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Anonym poster: caa9aa30cf27147f155ea334748b23e3

[1245112654122755325882462]

Du er vell den viktigeste personen i ditt liv, derfor kommer dine ønsker først.

[Whist1er]

Etter det jeg kan lese ut av teksten er du ute etter aksept fra dine nærmeste slik at du kan leve ut drømmen uten å få dårlig samvittighet. Det kan også se ut som om du legger mye av presset på deg selv med å tolke hvordan familie og samboer kommer til å reagere på dette. Lange dialoger man har med seg selv hvor man tenker for de andre aktørene leder sjelden til at man når en løsning.

 

Livet er en lang rekke kompromisser, tilfeldigheter, gode om mindre bra avgjørelser; Felles for disse er at det går stort sett helt greit for de aller fleste. Av og til må man kaste seg ut i ting man aldri har prøvd og satse på et godt nedslag.

[BuffyAnneSummers]

Syns ikke at det er urimelig at du krever støtte fra dine nærmeste, det er jo de som egentlig skal støtte deg mest når du er i en slik situasjon.

 

Du kan sikkert leve godt hvis du gjør det som er tryggest, reise mye, få råd til det du vil, osv.. men spiller det virkelig en rolle i lengden?

Jeg ville prøvd å komme inn i en slags skrivesirkel hvis jeg var deg, hvor man skriver tekster, leser dem høyt for hverandre og så får kommentarer av de andre. Det er også veldig givende å få støtte fra andre som har den samme lidenskapen som deg. Hva med å f.eks bli med i dikt.no? Der kan du legge ut mange slags tekster, og støtte er å få(eller var ihvertfall da jeg var veldig aktiv der).

[Makrell_i_tomat]

Jeg synes du burde skrive en bok om det Fra spøk til alvor, du skal ikke henge deg for mye opp i hva foreldra dine måtte ønske av deg. Dette er jo et klassisk problem, som strekker seg tilbake til sivilisasjonens fødsel.Si klart i fra om at dette er noe du vil, noe du drømmer om. De burde, som dine foreldre, støtte deg i din jakt på "lykke" eller selvrealisering. Gjør de ikke det, så greit nok, men det burde alikevel ikke legge en hindring på dine ambisjoner. Da får de heller lære seg å leve med det. De blir ikke noe mindre glad i deg, det kan jeg garantere.

 

Stå på, følg hjertet ditt. Du har sikkert lest Alkymisten av Paulo Cohelo, god ungdoms litteratur, med et klart budskap: Følg hjertet ditt!