Middelalder - Føydalisme og vasallitet

[HerrNordmann]

Hei.

 

Jeg er ekstremt interessert i historie og akkurat nå, spesielt i middelalderen. Jeg leste på internett og fant en masse informasjon på engelsk, som er like greit fordi jeg vil jo vite hvordan det var i England på den tida. Men er hovedsaklig interessert i hvordan det var i Norge.

 

Jeg fant ut at Føydalismen var stort i middelalderen. Det funker slik.

 

La oss bruke England som et eksempel. Monarken er har den aller mektigste stillingen i kongeriket, rangert høyere kun av Gud. Monarken eier alt landet, men kan lånet ut deler av det til en Lord. I gjengjeld skal Lord'en komme med en hær til Monarkens side i en krig.

 

Lord'en kan dele landet sitt i flere deler igjen til en Knight som tilbyr en hær til Lord'en.

 

 

I Norge så var "Lord" en Adelstittel. Men i England så når dem snakka med hverandre så sa de f.eks Lord Lancaster osv. I Norge sa man vel ikke Adel Lancaster?

 

Lurte på om noen med vett om det her kunne svare på noen spørsmål jeg har om dissa temaene.

[Tjernshaugen]

Har aldri sett at tittelen "Lord" er brukt i Norge, men så er heller ikke middelalderhistorie eller adel det jeg kan mest om. Et greit sted å begynne kan være her.

[krikkert]

Stilistisk sett er det vel "Herr" som er korrekt tittelbruk på norsk (herr greve av Jarlsberg, eksempelvis) som ekvivalenten av "Lord".

[Budeia]

Eller rett og slett Jarl?

http://no.wikipedia.org/wiki/Jarl

[Spartapus]

Mitt favorittema!

 

Som krikkert sier så er "herr/e" den norske (samt svenske, danske og tyske) termen som nærmest tilsvarer det engelske "lord". I likhet med "lord" var det en generell term som kunne brukes på alle personer av høyere byrd; en jarl var nødvendigvis en herre, men en herre var ikke nødvendigvis en jarl. "Jarl" er kun en av flere titler en høyere adelsmann kunne ha.

 

Du kan heller ikke overføre Englands samfunnsmodell til Norge. Norge var da som nå et annerledesland og det utviklet seg aldri et føydalt samfunn på samme måte som på kontinentet. I en tid da makten i de fleste europeiske kongedømmer var fordelt på rikets største adelesmenn, ofte i så stor grad at det svekket kongens stilling, så var Norge mer sentralisert med byråkrater (sysselmenn) som kontrollerte skatteinnkreving og rettsvesen på kongens vegne rundt omkring i landet. En av forusetningene for utviklingen av den føydale modellen på kontinentet var ressurssterke adelsmenn som kunne kontrollere et visst område med rytterhærer fra borger, men i Norge var adelsmennene for fattige til å bygge egne borger eller holde store nok hærer til å utfordre kongen (husk at ressursgrunnlaget først og fremst var jordbruk og hvor lite av Norge som var/er dyrkbar mark), og det kuperte terrenget egnet seg aldri til rytterhærer.

 

Styresettet i England hadde mange likhetstrekk med det norske mens angelsakserne styrte (som forøvrig stod skandinavene nært kulturelt) men etter 1066 ble landet systematisk føydalisert av normannerne etter samfunnsmodellen fra Nord-Frankrike, som er den historikerne bruker som standardmodellen for føydalisme og den du beskriver.

[Kasparov]

Føydalisme er uansett bare en ideal-modell. Noen mener det snarere er snakk om troskap forhold enn et reellt styresett. I praksis var det snakk om små sterke politiske enheter (snarere enn ett hierarki med kongen på toppen) i konkurranse, av og til krig, med hverandre. Kongen hadde ikke nødvendigvis noe særlig kontroll.

Endret 31. august 2012 av Kasparov

[Tomeito]

"Herr" ble stadfestet som hedersbetegnelse på samfunnets topplag i 1277 og kan sies å ha vært/er ekvivalenten til engelske "lord".

 

Føydalisme er, selvfølgelig, et begrep først og fremst benyttet i ettertiden og av historikere i et forsøk på å systematisere samfunnforhold. Altså en ideal-modell, som Kasparov sier. Det er trolig heller snakk om føydale trekk og grader av føydalisme i hvert samfunn/land i middelalderen, hvor Frankrike stort sett blir ansett som mest føydalisert selv om heller ikke Frankrike var et føydalt samfunn fullt ut. Norge hadde også flere føydale trekk, som feks hirden som kongens håndgagne menn og ritualet de måtte gå igjennom for å bli det (håndleggelse, ed etc. vitner mye om vasalleden etc. på kontinentet). Ellers er Spartapus' og Kasparovs svar mer en gode nok. Men jeg vil fremholde det argument Jo Rune Ugulen kom med i sin doktorgradsavhandling fra 2006 hvor han mener at Norge ikke hadde noen adel i middelalderen. Adelen er i følge ham en stand og Norge i middelalderen var ikke et standssamfunn. Elite, aristokrati eller stormenn er nok noe lettere å bruke. Jeg brukte feks aristokrati i min masteroppgave om politisk spill i høymiddelalderens Norge og England. Denne samfunnsgruppen er uansett en meget vanskelig gruppe å definere i samfunnet da man kan si at det var "grader" av "aristokrat-het", evt. en rekke kjennetegn som man kunne eller kanskje burde tilfredstille.

 

Hvor mye makt og land kongen hadde vis-a-vis de andre samfunngruppene er vanskelig å si, og Norge er et av få land som har klart å komme frem til ca landfordeling, selv om Bjørviks retrospektive metode (?) er noe usikkert da han baserer seg på tall fra 1600-tallet. Både den norske og den engelske kongen feks hadde mye personlig makt, men i England var aristokratiet langt sterkere enn det norske, slik at det der klarte å utvikle seg ganske selvstendige aristokratier og lokale herredømmer, feks jarledømmer. Norske aristokraters lokale makt er vanskelig å måle da de ofte var del av det kongelige byråkrati og som følge av dette ble plassert andre steder enn der deres familiemakt lå, spesielt etter at sysselmannsordningen slo igjennom for fullt ca. 1200 (+/-). Engelske og franske aristokraters lokale makt var trolig stor.

 

Ser man i kildene er det overraskende hvor mye kongen utøver faktisk kontroll i konflikter mellom aristokratene. Mye av dette skyldes den stadige sentraliseringen og systematiseringen av jurisdiksjonen under kongelig makt, slik at aristokratenes lokale domsmyndighet ble svakere. Klart, dette er slik det kommer frem i kildene og trenger ikke nødvendigvis ikke å gjenspeile faktiske forhold. Men om kongens domsmyndighet faktisk ble brutt mange ganger ville det trolig ha funnet veien til kildene, særlig vis kongen til slutt klarte å ordne opp.

 

Maktstrukturer, på alle plan, er fortsatt et meget usikkert kort i middelalderforskningen. Tendenser, trekk, særtrekk, kjennetegn, utviklinger diskuteres fortsatt og den fulle og ekte sannhet vil nok man aldri komme frem til, eller enes om. Føydalismen er jo et godt eksempel på dette da den lenge var hovedbeskrivelsen av maktstrukturene i middelalderen mens som i dag stort sett er motbevist som et enhetlig system. Dermed er det jo litt "synd" at man fortsatt ofte snakker om føydalismen som nettop et enhetlig samfunnsystem/-struktur, slik som første post jo vitner om og som jeg husker historieboka mi på videregående også ga uttrykk for.

 

Det meste av dette er basert på mine egne studier av Norge og England i perioden fra slutten av 1100-tallet til ca. svartedauden/begynnelsen av 1300-tallet. Forholdene før og etter er jeg desverre ikke like god på.

[Spartapus]

Det meste av dette er basert på mine egne studier av Norge og England i perioden fra slutten av 1100-tallet til ca. svartedauden/begynnelsen av 1300-tallet. Forholdene før og etter er jeg desverre ikke like god på.

 

I hvilken sammenheng skrev du denne avhandlingen (program/universitet)? Jeg skrev selv en masteravhandling i middelalderhistorie i 2006-2008.

[Tomeito]

Det var en masteroppgave levert ved Universitetet i Oslo forrige semester (vår 2012), så den er ganske fersk. Har ikke kommet på duo ennå.