Ser på verden som et skuespill

[AnjoEntertainment]

Jeg ser litt på verden som et skuespill. I hele mitt liv har jeg skjult følelsene mine, og nå gradvis - ganske ekstremt - har det begynt å bli veldig slitsom. Jeg må hele tiden holde en maske.

 

I nærheten av en bestevenn, godt bekjente eller min familie er jeg omtrent helt meg selv, men når jeg er med "andre" analyserer jeg handlinger jeg skal gjøre og si før jeg gjør og sier det! Det er på en måte helt forskrudd, men jeg er en perfeksjonist og en planlegger.

 

Jeg er livredd for å vise følelser - har blant annet hatt kreft, og jeg tåler ikke å åpne meg fordi jeg er redd for å bli sårbar. Nå skal jeg begynne på ny skole, og jeg orker ikke mer skuespill. Problemet er, jeg tørr ikke slutte - og jeg klarer det ikke. Det er mitt skjold.

 

Noen som vet hva dette er? Noen som har vært borti noe lignende? Noen råd?

[BuffyAnneSummers]

Hva er det verste du føler vil skje hvis du viser litt følelse? Er du blitt såret før når du har gjort dette?

[Smokeeye]

Sitter med det samme, om iallefall tilsvarende. Etter uendelige timer i dialog med psykolog i mine yngre dager ble det konstatert med forsvarsmekanisme.

 

Du sier du hatt kreft, kan det sosiale aspektet rundt det spille inn, om eventuelt sitter igjen i ettertid?

 

Nå skal jeg ikke legge ut alt om meg her, men for min del har det handlet om splittet familie og mye flytting i min barndom, så instinktet/hjernen min er i en modus lignende "bedre føre var..." som igjen vises godt i sosiale sammenhenger/konfrontrasjoner. Men nå som jeg har blitt eldre har det meste blitt lagt på is, men kan trygt si at det enda sitter litt igjen.

 

Har du snakket med noen profesjonelle om dette?

Endret 10. august 2012 av Smokeeye

[AnjoEntertainment]

Har du snakket med noen profesjonelle om dette?

Snakket med psykolog i ett år, men nå... vel, orket han ikke mer, og ikke jeg heller. Indirekte.

 

For å svare dere begge (takk for bidragene forresten), så er det som skjer når jeg viser følelse at jeg oppfatter det som en klisjé og jeg vet at ingen bryr seg, så jeg stopper opp for å slippe å føle meg liten og sårbar.

 

Jeg var slik før jeg fikk kreft, men nå etterpå kreften har det skjoldet mitt blitt dobbelt så sterkt. Sinne er min styrke og gjør meg konsentrert og bedøver meg med en følelse av "uovervinnelighet" - det er en fightingmekanisme som jeg nå kun får brukt når jeg er stresset, redd, irritert og/eller sint. Altså som jeg kun får brukt under negative/stressende omstendigheter.

 

Jeg er flink sosial og alt, men så snart det blir mange (3+ venner/bekjente) blir jeg sky og får garden min opp, og det kan gjøre at jeg blir passiv og føler meg utenfor i diskusjoner. Jeg vet ikke hvorfor dette skjer, men tror jeg bare automatisk føler at det blir for mye å ta hånd om - så mange personer liksom. Dette kan også gjøre meg sint - sint på meg selv, og vil da låse meg inn i en forsvarsposisjon hvor jeg må bruke skuespill for å fortsatt leke "menneskelig" ved å smile og le (må virkelig, virkelig fake latteren ofte), og det tærer på energien.

 

Jeg er rett og slett veldig sliten psykisk etter kreft, sett mine foreldre sin økonomi gå til helvete og det å å bygge opp igjen kroppen og psyken min. Jeg er helt utslitt, og skuespill er det eneste som til tider kan få meg til å sosialisere meg uten å virke overlegen, sint eller frastøtende.

 

Kjekt å se at du forstår meg litt, SmokeEye, men skjønner ikke hva du mener med om det "sosiale aspektet kan sitte igjen?".

Endret 10. august 2012 av GrammarNazi

[BuffyAnneSummers]

Jeg vil råde deg til å bytte psykolog. Jeg har vært hos flere, og det har aldri helt klaffet.. mens jeg har en veldig god venn som fikk en ekstremt god psykolog som hjalp han med å slutte på antidepressiva, og ellers slippe ''taket'' på alt. Det er ikke alt vi kan kontrollere, og hvis de rundt oss ikke liker at vi er menneskelig så er det jo veldig enkelt å se hvem det er som virkelig bryr seg om deg og som er dine virkelige venner.

Ingen av oss er perfekte, og det trenger ikke du være heller.

[Gjest Bruker-95147]

Hvis du vet hvilken "maske" du bruker, så er det vel bare å bestemme seg for å legge masken bort, og satse på ditt ekte uttrykk. For endel år siden ble jeg selv oppmerksom på min egen maske (uovervinnelig, aldri be om hjelp, adri ta i mot hjelp). Straks jeg fant ordene som forklarte "masken", ble det relativt lett å "arrestere" seg selv når den "dukket opp". Resten var bare "øving", og etter noen uker fungerte det greit.

[AnjoEntertainment]

Hvis du vet hvilken "maske" du bruker, så er det vel bare å bestemme seg for å legge masken bort, og satse på ditt ekte uttrykk. For endel år siden ble jeg selv oppmerksom på min egen maske (uovervinnelig, aldri be om hjelp, adri ta i mot hjelp). Straks jeg fant ordene som forklarte "masken", ble det relativt lett å "arrestere" seg selv når den "dukket opp". Resten var bare "øving", og etter noen uker fungerte det greit.

Skjønner akkurat hva du mener - til punkt og prikke, problemet mitt er bare at masken min kommer på like fort som en hvilken som helst annen refleks. Det har integrert seg i meg siden jeg var 12 år, og har nå blitt en del av meg. Hvordan kan jeg muligens kvitte meg med det, da? Det er så forbanna vanskelig!

 

Jeg vil råde deg til å bytte psykolog. Jeg har vært hos flere, og det har aldri helt klaffet.. mens jeg har en veldig god venn som fikk en ekstremt god psykolog som hjalp han med å slutte på antidepressiva, og ellers slippe ''taket'' på alt. Det er ikke alt vi kan kontrollere, og hvis de rundt oss ikke liker at vi er menneskelig så er det jo veldig enkelt å se hvem det er som virkelig bryr seg om deg og som er dine virkelige venner.

Ingen av oss er perfekte, og det trenger ikke du være heller.

Men problemet nå er at jeg skal på folkehøyskole, og det gir meg ingen tid omtrent til psykolog. Jeg skal til en ganske liten by, og køene for å få en psykologtime der skal visstnok være meget lange, slik som på hvilket som helst annet sted nå for tiden.

Endret 10. august 2012 av GrammarNazi

[BuffyAnneSummers]

Men problemet nå er at jeg skal på folkehøyskole, og det gir meg ingen tid omtrent til psykolog. Jeg skal til en ganske liten by, og køene for å få en psykologtime der skal visstnok være meget lange, slik som på hvilket som helst annet sted nå for tiden.

 

Er dette virkelig det rette tidspunktet for å dra på folkehøyskole?

 

Men gled deg også.. det er ganske flott å dra på folkehøyskole. Skal du bo på internat? Kanskje det er det du trenger; en frisk start med helt nye mennesker, uten noen storby?

[AnjoEntertainment]

Er dette virkelig det rette tidspunktet for å dra på folkehøyskole?

 

Men gled deg også.. det er ganske flott å dra på folkehøyskole. Skal du bo på internat? Kanskje det er det du trenger; en frisk start med helt nye mennesker, uten noen storby?

Det er nettopp det det er!

 

To år med kreft, lidelse, pengeproblemer, kranglende foreldre og en fake maske, så føler jeg at jeg trenger en fresh start.

 

Som du til og med sier; jeg må glede meg! Det er det alle sier! Det er så kjekt, og det gir meg en mulighet til å finne den jeg var før alt dette - og finne de nye egenskapene mine, og mikse de sammen til den nye meg. Gi meg en identitet igjen. Jeg tror det kommer til å bli kanon, for når jeg tenker meg om - det kan jo ikke muligens bli verre!

 

Mennesker er peace of cake i forhold til kreft, jeg må bare lære meg å leve med dem igjen (høres ut som at jeg er en villmann, men du skjønner sikkert hva jeg mener).

[BuffyAnneSummers]

Har du planer om å prøve å la vær å late som når du får denne nye starten?

[AnjoEntertainment]

Har du planer om å prøve å la vær å late som når du får denne nye starten?

Ja, absolutt. Men så er spørsmålet; klarer jeg å være og finne meg selv?

[Gjest Bruker-95147]

Hvis du vet hvilken "maske" du bruker, så er det vel bare å bestemme seg for å legge masken bort, og satse på ditt ekte uttrykk. For endel år siden ble jeg selv oppmerksom på min egen maske (uovervinnelig, aldri be om hjelp, adri ta i mot hjelp). Straks jeg fant ordene som forklarte "masken", ble det relativt lett å "arrestere" seg selv når den "dukket opp". Resten var bare "øving", og etter noen uker fungerte det greit.

Skjønner akkurat hva du mener - til punkt og prikke, problemet mitt er bare at masken min kommer på like fort som en hvilken som helst annen refleks. Det har integrert seg i meg siden jeg var 12 år, og har nå blitt en del av meg. Hvordan kan jeg muligens kvitte meg med det, da? Det er så forbanna vanskelig!

 

 

 

Jeg kvittet meg med masken ved å først finne forklaringen - så finne hvilken ny forklaring jeg ville ha (ta imot hjelp, og bøye nakken og be om hjelpen) - og deretter var det bare å huske de få stikkordene jeg selv hadde bestemt meg for å benytte. Masken kommer i vante situasjoner, så etter en liten stund vil du kjenne igjen samme situasjon, og dermed forberede deg på hva du skal tenke, føle og gjøre.

 

Og for å beholde motivasjonen for selvutviklingen oppe, benyttet jeg meg av noen ord og begreper som forklarte hva jeg hadde gått glipp av ved å være så "utilnærmelig".

 

Det handler bare om helt vanlig rutinemessig øving. Eller "mental trening" som noen også kaller slikt.

 

Så ett lite tips angående det å være nok interessant for andre. I stedet for å satse på å hele tiden få tilbakemeldinger ved at du selv holder publikum i ånde med dine synspunkter og humor og omtanke, og osv osv. - kan du bare glemme den strabasiøse jobben, og heller bli flink til å lytte, og respondere på det den andre sier og bygge relasjonene videre på den måten. Man blir mer interessant for andre når man viser interesse for den andre ... Ganske enkelt, altså. Folk liker å føle seg litt beundret, og at det også er ett utmerket sjekketricks, vet jeg litt om.

 

[AnjoEntertainment]

 

Jeg kvittet meg med masken ved å først finne forklaringen - så finne hvilken ny forklaring jeg ville ha (ta imot hjelp, og bøye nakken og be om hjelpen) - og deretter var det bare å huske de få stikkordene jeg selv hadde bestemt meg for å benytte. Masken kommer i vante situasjoner, så etter en liten stund vil du kjenne igjen samme situasjon, og dermed forberede deg på hva du skal tenke, føle og gjøre.

 

Og for å beholde motivasjonen for selvutviklingen oppe, benyttet jeg meg av noen ord og begreper som forklarte hva jeg hadde gått glipp av ved å være så "utilnærmelig".

 

Det handler bare om helt vanlig rutinemessig øving. Eller "mental trening" som noen også kaller slikt.

 

Så ett lite tips angående det å være nok interessant for andre. I stedet for å satse på å hele tiden få tilbakemeldinger ved at du selv holder publikum i ånde med dine synspunkter og humor og omtanke, og osv osv. - kan du bare glemme den strabasiøse jobben, og heller bli flink til å lytte, og respondere på det den andre sier og bygge relasjonene videre på den måten. Man blir mer interessant for andre når man viser interesse for den andre ... Ganske enkelt, altså. Folk liker å føle seg litt beundret, og at det også er ett utmerket sjekketricks, vet jeg litt om.

 

Hmm... Skal ta dette til meg, og se hva jeg får gjort med det!

 

Liker rådene

Endret 13. august 2012 av GrammarNazi