Jeg har begynt å isolere meg, vil være usynlig...Aldri vært slik før.

[AnonymDiskusjon]

Slik har det ikke vært før. For bare noen år siden var jeg en sosial ung mann som var glad i livet, som ofte fant på ting sammen med venner. Som å gå turer, fiske, gå på puben og andre helt vanlige ting.

 

La oss gå tilbake i tiden cirka 1-2 år. Det var da det begynte. Mange av vennene mine flyttet til "byen" for å studere eller jobbe, så jeg har egentlig ingen gode venner igjen her når jeg tenker meg om.

 

Nå sitter jeg her og har nesten ikke kontakt med noen, bortsett fra pappa og farmora mi.

 

Har egentlig ikke lyst til å møte folk. Jeg skjemmes, for hva vet jeg ikke. Tør ikke engang å oppdatere statusen min på Facebook...Før oppdaterte jeg statusen på Facebook ganske ofte, nå skjer det aldri. Kan en sjelden gang legge ut et bilde, men å skrive noe...Nei, da skjemmes jeg med en gang og hva jeg skriver må tenkes igjennom cirka 99 ganger før det kan publiseres..

 

Men det er ikke det største problemet, det største problemet er at jeg ikke vil vise meg blandt folk lenger. Som sagt, jeg skjemmes og skammer meg. Men jeg vet ikke for hva...Jeg vil bare isolere meg å sitte i leiligheita mi og drikke øl.

 

Noen som har vært borti noe lignende, og hva skal jeg gjøre med dette? Vil bli et normalt menneske igjen!

 

 

 

Anonym poster: 7d966ed641fcca2061cbd4b033b87caa

[Balthier]

Det høres ut for meg at problemet er at du skammer deg. For hva, nei det er ikke visst.

 

Kanskje du hadde hatt godt av å se en psykolog?

[aaad]

Ser du har drive med turing og fisking før. Kva med å prøve å melde seg på organiserte turar i Turistforeningen eller noko? ...dei har til og med singelturar har eg sett

 

Frivillig arbeid i Røde Kors?

 

Eller andre interesser du måtte ha, som har eit eller anna organisert ved seg der folk treffast?

 

Er nok ikkje sunt å berre vere sitt eige selskap heile tida nei....

[AnonymDiskusjon]

Ser du har drive med turing og fisking før. Kva med å prøve å melde seg på organiserte turar i Turistforeningen eller noko? ...dei har til og med singelturar har eg sett

 

Frivillig arbeid i Røde Kors?

 

Eller andre interesser du måtte ha, som har eit eller anna organisert ved seg der folk treffast?

 

Er nok ikkje sunt å berre vere sitt eige selskap heile tida nei....

 

Turing og fisking driver jeg på med enda, men for det meste alene. Av og til får jeg pappa med meg.

 

Nei, har oppdaget at det ikke er sundt å være alene for det meste. Men jeg vet ikke hva annet jeg skal gjøre... Anonym poster: 7d966ed641fcca2061cbd4b033b87caa

[Bruker-97420]

Hva skjer inne i deg når du tenker på å gå utenfor døra? Får du angst, blir trist, eller noe annet?

 

Hva skammer du deg over?

[vidor]

Jeg tror du skammer deg fordi du føler deg mistilpasset p.g.a tapet av vennene, og at du dermed devalurer deg selv så mye at du ikke ønsker at andre skal vite om det. Akkurat som om det vises på utsiden av kroppen din ?

 

Det at vennene dine har flyttet er vel ingenting å skamme seg over. De har jo ikke flyttet p.g.a deg.

 

Det du holder på med nå virker bare mot sin hensikt if forhold til sosialisering. Du må aktivt søke å bygge opp en ny sosial setting, så er problemet løst.

 

Oppsøk miljøer som interesserer deg.

[Sexylubb1]

(...)

 

Det med facebook er bare sunt. Folk som oppdaterer statusen sin i tide og utide er noe herk.

 

Ellers kan det virke som om du kanskje er deprimert. Dette kan være rent psykisk eller en følge av mer fysiske sykdommer som f.eks. lavt stoffskifte. Om du tar kontakt med lege kan han ta en avgjørelse på det og evt. henvise deg til psykolog.

[Lena:))]

Du kan prøve og bli med på en aktivitet, da får man automatisk kontakt med folk. Prøv og ta kontakt med noen, gi litt av deg selv. prøv og få kontakt med folk. hva har du å tape? vær deg selv!

[aaad]

Vener flytter...jobb, utdanning. Enn du då? Jobb eller skule? Viss ikkje, er vel det òg område det kan vere smart å setje inn eit støt (?)

 

Jobb og/eller skule gir jo viktige sosiale impulsar for dei fleste av oss...

[AnonymDiskusjon]

Jeg tror du skammer deg fordi du føler deg mistilpasset p.g.a tapet av vennene, og at du dermed devalurer deg selv så mye at du ikke ønsker at andre skal vite om det. Akkurat som om det vises på utsiden av kroppen din ?

 

Det at vennene dine har flyttet er vel ingenting å skamme seg over. De har jo ikke flyttet p.g.a deg.

 

Det du holder på med nå virker bare mot sin hensikt if forhold til sosialisering. Du må aktivt søke å bygge opp en ny sosial setting, så er problemet løst.

 

Oppsøk miljøer som interesserer deg.

 

Det ligger noe i det du sier. Og ja, jeg føler at det vises på kroppen min at jeg er sliten og mistilpasset...Og jeg tror faktiskt at det vises da jeg har begynt å finne trøst i alkohol på senere tid. Jeg driter ofte i å barbere meg, dusje og skifte klær. Til tider ser jeg ut som et dass...

 

Bryr meg ikke så mye om hvordan jeg ser ut, jeg er jo for det meste inne i den uryddige og stinkende leiligheita mi uansett. Anonym poster: 7d966ed641fcca2061cbd4b033b87caa

[vidor]

Det er veldig vanlig for menn å ta ut negative følelser i alkohol fordi det norske samfunnet på mange måter ikke oppfordrer til å ta opp slike problemer, og i forhold til det du sier så har det gått inn på deg og forårsaket depresjon, som igjen har nedregulert motivasjonen og fått deg i "basic survival mode". Alkohol fungerer sederende på kroppen, men samtidig er det en kraftig gift som skaper en del problemer.

Mye bedre å bruke andre oppbyggende midler som trening, omega-3, urter etc. Også det å bruke tiden sin på oppløftede ting er viktig, men det er viktig å ikke skyve problemet under teppet, men å gjøre noe med det. Enten i regi av seg selv eller via andre.

 

Veldig bra at du tar opp følelsene dine her, for det er viktig å lufte dem og få tilbakemeldinger på dem sånn at du kan justere deg inn. Det å erkjenne problemet for seg selv er alltid første steg i løsningen.

Den skammen du føler synes jeg er er uberettiget, og hvis du selv ser dette så forsvinner mye av årsaken til at du tenker slik, og det vil igjen løfte deg ut av depresjonen.