Hvor kommer til du når du dør?

[Boil-in-bag-ris]

Alle insektene jeg har på grillen på bilen min, kommer de til paradis tro ifølge kristne? Nei for de er ikke spesielle sånn som vi er vet du..

[Zeph]

Dei som ikkje har interesse av å diskutere emnet, men kun postar for å provosere og irritere, kan halde seg vekke.
7 innlegg er fjerna.

[Quetzalcoatl]

Er det ikke mere logisk at man havner i det intet man var i før man ble født?

 

At man går fra ikke-eksisterende til eksisterende til ikke-eksisterende igjen?

 

 

Det er nok ikke noe mer etter dette livet. Ganske sikkert. Noe annet virker ulogisk.

Helt korrekt. Alt annet fjaseri rundt dette er mytologiske ønsketenkninger visse religioner baserer sitt grunnlag på.

 

INTET tyder på annet enn at man bevisst brukte/bruker forvirringen for å taue inn usikre sjeler i sekta.

 

Er man dau, så er man dau - like dau som man var i uendelige tider før man ble født.

[Boil-in-bag-ris]

enig!

 

 

Når hjernen tar kvelden så er man død, for evig og alltid. Og det gjør jo ikke noe, det er jo ikke noe å være redd for, for man vet det jo ikke selv.

 

Det som er kjipt med døden er at de etterlatte har det vondt. Det er det jeg gruer meg til om jeg skal ta kvelden før mora mi f.eks.

 

Faren min f.eks døde brått og plutselig i armene mine for kort tid siden, jeg prøvde og kjenne om noe "rart" skjedde rundt i luften og rommet da han døde men nei. Ingenting. Jeg klemte han og kysset han i panna en siste gang og gikk derfra. Og fokuserer på å være glad for at han levde så lenge som han gjorde, det er mange som ikke engang får sjans til å oppleve livet en gang.

 

Det hjelper veldig for min del. Og det er jo sant også, ikke bare en falsk trøst som religion tilbyr mener jeg selv da.

 

Samtidig har jeg en rar "glede" eller takknemlighet da over at han døde før meg, for jeg unner han ikke å miste dattera sin. Han mistet sønnen sin, broren min, for noen år tilbake, og det knuste han helt, og meg og for den saks skyld. Det virker sikkert litt morbid men jeg er glad for at han slapp oppleve det en gang til.

 

Men jeg vet jo at jeg aldri mer får møte dem igjen, men de "lever" inni meg via minner i hodet mitt ikke sant. Om jeg kan si det sånn

Endret 26. juli 2012 av RawNorway

[тurbonєℓℓo]

Alle mennesker kommer til himmelen, da menneskekroppen består av 60% vann, som da vil fordampe å stige opp mot himmelen...

Så himmelen er full av mennesker og vannmeloner.

På en måte ja. Tidligere mennesker i alle fall.

Når alt kommer til alt er vi vel ikke annet enn vann og støv...

[Boil-in-bag-ris]

Ja, stjernestøv!

[тurbonєℓℓo]

Ja, stjernestøv!

Yes, my point exactly!

[Skosåle]

Er det ikke mere logisk at man havner i det intet man var i før man ble født?

 

At man går fra ikke-eksisterende til eksisterende til ikke-eksisterende igjen?

 

 

Det er nok ikke noe mer etter dette livet. Ganske sikkert. Noe annet virker ulogisk.

Tviler på at det er noe annet. Hjernen består av en haug med reaksjoner, det at vi tenker osv er vel bare kjemiske reaksjoner, nerver osv som fungerer sammen.

Når vi dør så slutter disse reaksjonene å skje, noe som gjør at vi går fra å eksistere til å ikke eksistere igjen.

 

Men, å se for seg hvordan det er å ikke være noe er litt rart. Er helt umulig å si hvordan det vil være, for det vil jo ikke være noe?

I det et menneske dør så blir alle minnene, alle tanker, alt som var den personen borte, noe som gjør livet rimelig lite verdt, da man som død ikke aner hvordan ting var eller hva man opplevde når man levde.

Det letteste hadde vært om vi hadde en sjel som svevde rundt etterpå, men det er nok neppe realiteten

Endret 26. juli 2012 av Kjetil_90

[Boil-in-bag-ris]

Yes, my point exactly!

 

Det er ganske fascinerende hele greia egentlig. Fineste jeg vet av alt det vi har å se på her i verden er en klar stjernehimmel en mørk høst/vinternatt da de er klarere enn noen gang. Jeg har liksom ikke lagt merke til den før jeg ble eldre og ble klar over hvor fantastisk den egentlig er.

[тurbonєℓℓo]

enig!

 

 

Når hjernen tar kvelden så er man død, for evig og alltid. Og det gjør jo ikke noe, det er jo ikke noe å være redd for, for man vet det jo ikke selv.

 

Det som er kjipt med døden er at de etterlatte har det vondt. Det er det jeg gruer meg til om jeg skal ta kvelden før mora mi f.eks.

 

Faren min f.eks døde brått og plutselig i armene mine for kort tid siden, jeg prøvde og kjenne om noe "rart" skjedde rundt i luften og rommet da han døde men nei. Ingenting. Jeg klemte han og kysset han i panna en siste gang og gikk derfra. Og fokuserer på å være glad for at han levde så lenge som han gjorde, det er mange som ikke engang får sjans til å oppleve livet en gang.

 

Det hjelper veldig for min del. Og det er jo sant også, ikke bare en falsk trøst som religion tilbyr mener jeg selv da.

 

Samtidig har jeg en rar "glede" eller takknemlighet da over at han døde før meg, for jeg unner han ikke å miste dattera sin. Han mistet sønnen sin, broren min, for noen år tilbake, og det knuste han helt, og meg og for den saks skyld. Det virker sikkert litt morbid men jeg er glad for at han slapp oppleve det en gang til.

De døde har det godt. (Varg Veum =P )

De døde har det godt, for de kan umulig ha det vondt. Egentlig kan de ikke "ha det" noe som helst, da de er døde. Men man kan fint si at de av den grunnen har det godt! =)

 

Men jeg vet jo at jeg aldri mer får møte dem igjen, men de "lever" inni meg via minner i hodet mitt ikke sant. Om jeg kan si det sånn

Rent filosofisk, og ikke religiøst, så er jeg uenig i at du kan vite dette. Dette er umulig å vite noe om.

Hvis det er slik at vi ble til fra intet, så kan vi bli til fra intet. Det er ingen ting som tilsier, verken innen vitenskapen eller logisk tenkning generelt, at det ikke kan skje igjen.

 

Bare tenk på det... Du ble født. Før du ble det, så var du død. Når du dør, går du til samme sted som du var før du ble født. Jeg kaller dette stedet for "intet", siden det er så vanlig å snakke om i denne sammenhengen; Når du kan bli til intetgjort, og du ble til fra intet, så er det intet som tilsier at du ikke i en senere anledning kan bli til fra intet igjen. At mennesker blir til fra intet, skjer jo hele tiden...

[тurbonєℓℓo]

Yes, my point exactly!

 

Det er ganske fascinerende hele greia egentlig. Fineste jeg vet av alt det vi har å se på her i verden er en klar stjernehimmel en mørk høst/vinternatt da de er klarere enn noen gang. Jeg har liksom ikke lagt merke til den før jeg ble eldre og ble klar over hvor fantastisk den egentlig er.

Jepp!

Nei, ikke jeg heller =)

 

Universet og naturen i sin helhet forøvrig, er mer fantastisk 'slik den er' enn det religionene fabler om. Den er ikke fantastisk fordi Gud har skapt den, men den er fantastisk fordi det er stikk motsatt!!

[Boil-in-bag-ris]

 

 

Ja nettopp, helt enig.

 

Ja det å ikke være blir veldig vanskelig å forestille seg, jeg prøver å tenke at det blir som før vi ble født. Det nærmeste jeg kommer til å kunne forestille meg.

 

Jeg har tenkt flere ganger på det de religiøs sier om evig liv, og først så tenkte jeg at ja det hadde vært lykke å leve evig.

 

Men nå som jeg er eldre og tenker over det, så vil jeg ikke leve evig. Tenk og aldri aldri bli ferdig med livet. ALDRI. Det er faktisk skummelt å tenke på synes jeg.

[тurbonєℓℓo]

Er det ikke mere logisk at man havner i det intet man var i før man ble født?

 

At man går fra ikke-eksisterende til eksisterende til ikke-eksisterende igjen?

 

 

Det er nok ikke noe mer etter dette livet. Ganske sikkert. Noe annet virker ulogisk.

Tviler på at det er noe annet. Hjernen består av en haug med reaksjoner, det at vi tenker osv er vel bare kjemiske reaksjoner, nerver osv som fungerer sammen.

Når vi dør så slutter disse reaksjonene å skje, noe som gjør at vi går fra å eksistere til å ikke eksistere igjen.

 

Men, å se for seg hvordan det er å ikke være noe er litt rart. Er helt umulig å si hvordan det vil være, for det vil jo ikke være noe?

I det et menneske dør så blir alle minnene, alle tanker, alt som var den personen borte, noe som gjør livet rimelig lite verdt, da man som død ikke aner hvordan ting var eller hva man opplevde når man levde.

Det letteste hadde vært om vi hadde en sjel som svevde rundt etterpå, men det er nok neppe realiteten

Hva er bevissthet? Når i "skapelsesprossessen" får vi en slik bevissthet?

Når ble JEG til i den kroppen jeg besitter? Når ble DU til i den kroppen du besitter?

Besitter/ kontrolerer, (...)

 

Er det i bunn og grunn energien (strømmen i hodene våre) som er oss til syvende og sist?

 

Jeg tror egentlig at vår bevissthet, uten noe behov for sjel, kan dukke opp i nye mennesker senere.

[тurbonєℓℓo]

 

 

Ja nettopp, helt enig.

 

Ja det å ikke være blir veldig vanskelig å forestille seg, jeg prøver å tenke at det blir som før vi ble født. Det nærmeste jeg kommer til å kunne forestille meg.

 

Jeg har tenkt flere ganger på det de religiøs sier om evig liv, og først så tenkte jeg at ja det hadde vært lykke å leve evig.

 

Men nå som jeg er eldre og tenker over det, så vil jeg ikke leve evig. Tenk og aldri aldri bli ferdig med livet. ALDRI. Det er faktisk skummelt å tenke på synes jeg.

Jeg er en filosof og ikke religiøs, og jeg tror at livet vårt er evig... Noe må man jo tro på som ikke er bevist. =P ... Jeg tror at dette livet ikke nødvendigvis er det eneste... Og jeg kan begrunne det med logikk. =P (i motsetning til religionene begrunner det de tror på med dogmatikk)

[Notelitten]

Spennende dette med vår bevissthet ("sjel"), hadde vært spennende å finne ut hva dette FAKTISK er.

 

Forøvrig mener jeg at det ikke er noe feil i å tro på en gud, da man hverken kan bevise at en gud eksisterer eller ikke, ser jeg ingen grunn til å være noen stor forkjemper for noen av sidene i debatten, hvorfor ønsker man å knuse folks drømmer om en gud? En debatt om det er meningsløs.

 

Har forsåvidt ikke hørt om mange som vet på gud, de fleste tror.

[Boil-in-bag-ris]

Ja jeg også forstår det slik at hjernen din er det som gjør deg til deg og meg til meg. Når den dør, så dør jeg-et også.

 

Men en annen ting som du nevner er energi, og vi er jo energi, og energi kan vel aldri opphøre? Jeg kan ingenting om kjemi men hvor blir denne energien av hen tro?

 

Eller tenker jeg feil?

[тurbonєℓℓo]

Spennende dette med vår bevissthet ("sjel"), hadde vært spennende å finne ut hva dette FAKTISK er.

 

Forøvrig mener jeg at det ikke er noe feil i å tro på en gud, da man hverken kan bevise at en gud eksisterer eller ikke, ser jeg ingen grunn til å være noen stor forkjemper for noen av sidene i debatten, hvorfor ønsker man å knuse folks drømmer om en gud? En debatt om det er meningsløs.

 

Har forsåvidt ikke hørt om mange som vet på gud, de fleste tror.

De aller fleste som bare tror på Gud, snakker om Gud som om de vet at han finnes. Det er svært tydelig.

De påstår det også dirrekte: Gud finnes, sier de... Sier man i mot det, så blir svært mange av dem sinte. Ja... Rett og slett sinte.

[Pseudopod]

Rent filosofisk, og ikke religiøst, så er jeg uenig i at du kan vite dette. Dette er umulig å vite noe om.

Hvis det er slik at vi ble til fra intet, så kan vi bli til fra intet. Det er ingen ting som tilsier, verken innen vitenskapen eller logisk tenkning generelt, at det ikke kan skje igjen.

 

Bare tenk på det... Du ble født. Før du ble det, så var du død. Når du dør, går du til samme sted som du var før du ble født. Jeg kaller dette stedet for "intet", siden det er så vanlig å snakke om i denne sammenhengen; Når du kan bli til intetgjort, og du ble til fra intet, så er det intet som tilsier at du ikke i en senere anledning kan bli til fra intet igjen. At mennesker blir til fra intet, skjer jo hele tiden...

De energiene som utgjorde "deg" blir senere brukt for å skape noen andre. Materie er bare kondensert energi, så alt vi er er massive klumper av energi. Nye skapninger blir ikke skapt utelukkende av én persons energier, men en samling energier fra alle skapningene på planeten. På den måten så kan vi nesten si at buddhistene (eller et visst spill som ble utgitt for 15 år siden ) har rett, med tanke på reinkarnasjon.

[тurbonєℓℓo]

Ja jeg også forstår det slik at hjernen din er det som gjør deg til deg og meg til meg. Når den dør, så dør jeg-et også.

Ja, altså, det meget i den kroppen og den hjernen jeg nå har, ja. Det er jo helt åpenbart.

 

 

Men en annen ting som du nevner er energi, og vi er jo energi, og energi kan vel aldri opphøre? Jeg kan ingenting om kjemi men hvor blir denne energien av hen tro?

 

Eller tenker jeg feil?

Du tenker ikke feil.

 

Svar på det siste spørsmålet:

"Energiloven: Energi kan verken skapes eller forsvinne, kun overføres fra én energiform til en annen."

 

Hva slags type energi er det som holder oss i live da?

 

Jeg kom uansett over en interessant detalj:

"Energi er en karakteristisk egenskap for et systems tilstand. Hvis systemets komponenter endrer sammenstilling som så senere gjenopprettes, så vil systemet ha samme energi som i utgangspunktet. For at dette skal være oppfylt, må alle influerende krefter være konservative. Det betyr at kreftene er funksjoner av enkeltkomponenters posisjoner og ikke noe annet. Når energi blir borte fra systemet, er dette forårsaket av ikke-konservative krefter. Typisk eksempel på slike er friksjon."

 

Kilden er Wikipedia..

 

Hmm. Det er meget mulig jeg blander kortene her nå. Men(...)

 

Rent filosofisk, og ikke religiøst, så er jeg uenig i at du kan vite dette. Dette er umulig å vite noe om.

Hvis det er slik at vi ble til fra intet, så kan vi bli til fra intet. Det er ingen ting som tilsier, verken innen vitenskapen eller logisk tenkning generelt, at det ikke kan skje igjen.

 

Bare tenk på det... Du ble født. Før du ble det, så var du død. Når du dør, går du til samme sted som du var før du ble født. Jeg kaller dette stedet for "intet", siden det er så vanlig å snakke om i denne sammenhengen; Når du kan bli til intetgjort, og du ble til fra intet, så er det intet som tilsier at du ikke i en senere anledning kan bli til fra intet igjen. At mennesker blir til fra intet, skjer jo hele tiden...

De energiene som utgjorde "deg" blir senere brukt for å skape noen andre.

Hvordan kan du vite det sikkert?

Er ikke JEG det JEG består av? Hvordan kan det som utgjør meg plutselig bli noen helt annen?

Hadde det vært slik, så ville jo jeg vært død for lengesiden, da det er svært lite igjen av den kroppen jeg tidligere hadde da jeg var liten, eks. 5 år. Alt det er byttet ut... Hvordan kan jeg da fremdeles være meg?

 

Materie er bare kondensert energi, så alt vi er er massive klumper av energi. Nye skapninger blir ikke skapt utelukkende av én persons energier, men en samling energier fra alle skapningene på planeten.

Tja, vel, jeg skjønner det likevel ikke helt... Jeg består av noe... Det noe hadde potensialet til å bli meg. Det er ikke noe problem,. Derfor ser jeg heller ikke noe problem med at dette kan gjenta seg på nytt. Det er slik jeg ser det bare et spørsmål om tid. Og i det store og det hele så er det en evighet av tid å ta av i det store løp.

 

På den måten så kan vi nesten si at buddhistene (eller et visst spill som ble utgitt for 15 år siden ) har rett, med tanke på reinkarnasjon.

?

[IHS]

Er det i bunn og grunn energien (strømmen i hodene våre) som er oss til syvende og sist?

Nei, informasjonen som er i denne "strømmen"