Psykopater som terroriserer kjernefamilien og er sjarmerende mot alle andre.

[LillCherry]

Jeg kan jo si litt om hvordan det er å vokse opp med en psykopat...

Det å bli hånet for noe du ikke fikk til, av ditt eget blod, ''HA HA f*en er du teit eller?''

'' Argh, Du er jo evneveik, du kan jo ikke noe!'' ''Skal du virkelig se sånn ut..? jaja ikke jeg som skal ut av døra!''

 

En psykopat vil rakke ned på deg, holde deg nede psykologisk! Han holder en fasade oppe, så ingen andre skal kunne se det, men hans nermese vet godt hvordan det er å ha han rundt seg. Han er hyggelig og litt av en kjerneperson, til nye bekjente! Han er smart, snor seg rundt som en j*vla orm og hugger deg så fort han kan.

 

Jeg er blitt banket, nesten kvalt og merket for livet. Jeg er ikke i stand til å stå opp for meg selv uten et sammenbrudd etterpå.

[Nedward]

Har vokst opp med en psykopatisk stefar. Når jeg ser tilbake på det så vet jeg at det ikke har gjort meg sterkere som mange kan finne på å hevde. Å være uenig er den største utfordringen jeg møter i hverdagen, og jeg ender ofte opp med å gå med på ting jeg i utgangspunktet ikke har lyst til å gå med på rett og slett for at jeg ikke orker konsekvensen av å være uenig. Kan vel nesten kalle det en fobi for uenighet. Jeg må bli sint for å kunne være uenig. Noe som skjer sjeldent fordi jeg ikke vil være slik som min tidligere stefar var. Dog har jeg latt det gå utover min mor, mest fordi jeg jeg fortsatt bærer nag fordi hun utsatte meg og min søster for dette i 12 år. Formelt er hun tilgitt, men det er vanskelig å komme over det, selv 12 år etter at det tok en ende.

Jeg er usikker på om det er det beste eller verste, men jeg husker kun tragikomiske hendelser fra den tiden. Noe som har bitt seg fast var en søndag ved frokostbordet hvor jeg ble servert melk (som jeg aldri har likt). Jeg sluker glasset i meg, hvorpå jeg får kjeft for at jeg drikker melken for fort.

Når sant skal sies har jeg også gode minner fra den tiden og med min stefar. Men de vonde som ikke er fortrengt overskygger alt annet.

 

TL;DR: Bor du med en psykopat, spill på lag eller kom deg vekk. Alt det vonde overskygger det lille gode.

[Tå.]

Har en tidligere nabo som har klare psykopatiske trekk. Bekymringsfullt at fyren har ansvar for to fosterbarn og har "buret inne" hele eiendommen sin for å hindre innsyn.

 

Har og en del barndomsbekjente som allerede på et tidlig stadie viste tegn på psykopati(dyremishandling m.m), en av disse er i dag konemishandler, den andre er norgeskjent bilsvindler via finn.no.

 

Uansett hvor mye en psykopat prøver å skaffe seg makt over deg, ikke gjør deg selv til et offer.

[Rosario]

Defense Against the Psychopath: Part One

 

dominerende/manipulerende personer <--> følsomme personer .. er en sann faktabeskrivelse.

 

Dominans fører til at folk utvikler seg i motsatt retning, til to forskjellige poler. Så min hypotese er at "makt" er forklaringen.

 

Men hvordan kan to i samme familie utvikle seg til det motsatte av hverandre? Min hypotese er forskjell i verbale ferdigheter. Den som f.eks. bråker i klassen blir bedre og bedre i verbale ferdigheter enn den som oppfører seg mønsteraktig. Dette er såpass komplisert å forstå at man fort misforstår hva som skjer, og prøver å forklare alt sammen med ulik "moral".

Endret 22. oktober 2012 av Rosario

[AzureDragon]

Jeg har vokst opp med en far som har noe narsisissme i seg. For å være ærlig er jeg ikke helt sikker på hva som har skjedd med ham, eller hva han har. Jeg er *ganske* sikker på at pappa er glad i meg, og at han ikke er en psykopat. Jeg har ofte lurt på om han er en overfølsom "guttunge" som aldri fikk vokse opp, eller om han er en psyko som bare skal ha raseriet sitt ut.

 

Jeg har brukt SÅ mange timer før jeg sovner om kvelden på å tenke på dette.

 

Jeg har konfrontert ham hardt, hardere enn noen andre i familien har gjort(jeg har eldre søsken) og regelrett ba mamma komme seg vekk fra ham.

Jeg følte jeg måtte gå utrolig langt for å oppnå den respekten jeg ønsker. Nå har jeg den. Jeg kan si at alle de angrepene jeg har blitt utsatt for oppigjennom av ham, IKKE har gjort meg noe sterkere, har ikke gjort eg mer "robust" osv.. Det har bare gjort meg mer kynisk. Det har gjort meg mye mer kalkulerende ovenfor folk. Jeg er dog flinkere til å kontrollere meg selv. Det hindrer meg ikke i å føle meg overvunnet og stukket i magen av småting, fra tid til en annen.

 

Jeg har tilgitt min far. Sist gang vi var sammen, viste han den respekten og vennligheten jeg har ønsket. Han var også snill mot min lillesøster. Men han hadde IKKE vært det, hadde det ikke vært for at jeg satte foten veldig kraftig ned. Og det tok meg kanskje 3-4 år å komme til det punktet.

 

Jeg er ikke veldig bitter på min far lenger, jeg har tilgitt ham det aller meste. en av og til kommer det snikende, sånn som i dag. Og da er det faktisk terapi å gå inn på nettet og lese om andres erfaringer og håndteringer. Det er ikke lett å være følelsesmessig kontrollert av andre. Det er ikke lett å skulle blidgjøre en person som uansett hva du gjør vil hakke og klage på deg til slutt.

Jeg tror det er forsaket av et mindreverdighetskompleks fra barndommen.. Jeg kan jo legge til at han(pappa), har de klassiske trekkene. Svært suksessfull yrkesmann, hyggelig og kjekk med alle bekjente, stygg mot de nærmeste. Husker jeg ønsket så sterkt å flytte ut da jeg var 16. Jeg skulle gjort det. Året etter ble jeg grepet av en depresjon som varte i 2 år.

[Yerug]

Jeg har også vokst opp med en far som er det som beskrives som psykopat her. Og han var i tillegg politi og ekspert på avhør. Så å få folk til å tro på noe som helst ble vanskelig når han var for god til å spille skuespill. Vold, alkohol og frykt i 18 år.

Nå er jeg 22, og har ikke sett far på 4 år. Det er de beste årene i mitt liv, sjøl om jeg må snakke med noen for å 'fikse' litt på en slags depresjon. Verdt å kutte han ut uansett, skal jeg love!

[liquorice]

Dette var interessant. Jeg vet at han jeg var i et forhold med, i alt for mange år, har trekk som tyder på at han er psykopat. Og egentlig mer enn bare noen få trekk. Men jeg skal ikke diagnostisere han, for jeg er nemlig ikke sikker. Heller ikke på de som er i familien min. Om det er psykopater jeg har hatt rundt meg, eller om jeg er en "overfølsom og egoistisk person", er jeg i grunn ikke sikker på. For hvis det er sant, som det blir sagt over her en del steder, at følsomme mennesker er egoistiske - da er det mange store problemer i verden. For, virkelig, man trenger ikke være egoistisk for å være følsom. Det kan være hendelser som gjør situasjoner vanskelige å mestre, og at det er vanskelig å stole på andre. Det har stort sett ikke noe med andre enn en selv å gjøre

[TomTucker]

Kva skal du gjere om du kjenner ein?

 

1 ting, å bare 1 ting. Kom deg vekk, langt, langt, vekk.

 

Ps; Hva er det med forum å unge med foreldre som tydeligvis alltid er misbrukene, alkiser, voldelige og selvfølgelig har store psykotiske trekk?

Endret 1. mars 2013 av TomTucker

[liquorice]

Ps; Hva er det med forum å unge med foreldre som tydeligvis alltid er misbrukene, alkiser, voldelige og selvfølgelig har store psykotiske trekk?

 

Jeg hr ikke gjort annet enn å studere sosialkunnskap på vgs, men utifra de teoriene vi har lært der så vil jeg tro det er mangel på selvtillit som gjør at mange som har det vanskelig hjemme søker hjelp hos utenforstående. Og siden vi har så mange temaer som er tabu i vår verden, så er det lettere å gjøre det bak et anonymt navn på et nettsted der flere har opplevd det samme, og ingen kan dømme deg. Altså, helt generelt.

[Zenzer]

Jeg hr ikke gjort annet enn å studere sosialkunnskap på vgs, men utifra de teoriene vi har lært der så vil jeg tro det er mangel på selvtillit som gjør at mange som har det vanskelig hjemme søker hjelp hos utenforstående. Og siden vi har så mange temaer som er tabu i vår verden, så er det lettere å gjøre det bak et anonymt navn på et nettsted der flere har opplevd det samme, og ingen kan dømme deg. Altså, helt generelt.

 

 

Her synes jeg du traff meget godt, jeg, Liquorice:)

 

Fint å få buffra ting som man har behov for å snakke om. Problemet er ofte at de som sitter på andre siden av tastaturet kan ha mer enn nok med seg selv og aldri skulle vert på et anonymt forum, eller på forum overhodet. Svarene kan være tøffe, og vel så det.

Viser seg av og til at mennesker som er sårbare, har hatt rollemodeller som har hatt ulike personlighetsforstyrrelser og kan sitte igjen med såre traumer, igjen blir offre for personer med slike trekk, som sosiopatens, narcisstiske forstyrrelser ol. De ser jo etter noen de kan" spille" for, og vet å bruke sitt register.

 

Men at man kan være åpen feks her inne, er en god ting, og har man dyktige moderatorer vil man kunne få slippe usakligheter og visse typer brukere.

Og heller få fruktbare saklige svar, kritiske som oppbyggende:)

Endret 3. mars 2013 av Zenzer

[liquorice]

Her synes jeg du traff meget godt, jeg, Liquorice:)

 

Fint å få buffra ting som man har behov for å snakke om. Problemet er ofte at de som sitter på andre siden av tastaturet kan ha mer enn nok med seg selv og aldri skulle vert på et anonymt forum, eller på forum overhodet. Svarene kan være tøffe, og vel så det.

Viser seg av og til at mennesker som er sårbare, har hatt rollemodeller som har hatt ulike personlighetsforstyrrelser og kan sitte igjen med såre traumer, igjen blir offre for personer med slike trekk, som sosiopatens, narcisstiske forstyrrelser ol. De ser jo etter noen de kan" spille" for, og vet å bruke sitt register.

 

Men at man kan være åpen feks her inne, er en god ting, og har man dyktige moderatorer vil man kunne få slippe usakligheter og visse typer brukere.

Og heller få fruktbare saklige svar, kritiske som oppbyggende:)

 

Det er også en annen del av samme sak. Det er så komplekst at det nesten blir en oppgave å skrive. På den ene siden så burde man kunne snakke med andre, gjerne anonymt, for å få det ut. Men, så kan ikke andre gjøre så mye. Og videre kan man diskutere hva som er bra og ikke. Stort sett så ender man opp med en del bagasje man skulle være foruten hvis man støtter seg for mye på forumer.

 

Vi er i grunn veldig enige, ser det ut til. Det er trist at det er slik at enkelte føler de må bruke forum for å få hjelp, men slik er det bare. Og vi, som gode mennesker, kan prøve å støtte og hjelpe der vi kan. Og ellers bare oppfordre dem til å søke reell hjelp i den virkelige verden

[SchoolboyO]

Ser at diskusjonen ebbet ut for noen måneder siden men følte behov for å dele noen erfaringer, spesielt fordi som fortsatt er i psykopatens grep.

 

Jeg har vokst opp med en forferdelig far, enkelt og greit. Han kom tilbake i livet mitt da jeg var 13 år. De neste årene skulle vise seg å bli et helvete. Det værste med psykopatens natur er at han ødelegger deg fra innsiden ut. Manipulering, splitting og verbale utsagn for å ydmyke og ødelegge. I tillegg er min far psykolog. For kolleger, venner og andre som ikke er nær han fremstår han selvfølgelig som en intelligent, morsom og sjarmerende person. På innsiden av husets vegger er historien en annen.

 

Jeg er psykologstudent og vil oppfordre de her som ønsker det om å søke hjelp. Tro det eller ei er det fruktbart å få prosessert sine opplevelser i en profesjonell setting. OG hvis en eller annen som lurer på om han eller hun er i en skadelige relasjon med en psykopat oppfordrer jeg til å lese dette innlegget:

 

http://home.online.no/~kjtotlan/psykopati/psykopati.htm

 

Lykke til!