Er alle handlinger egoistiske?

[kynikeren]

Jeg tenker i utgangspunktet ikke på hva mennesket bevisst tenker før man gjør en handling. Men at alle handlinger man gjør, ubevisst, er egoistiske. Slik at en handling man selv har inntrykk av at er god, instinktivt er gjort av egoistiske grunner. Lurer vi oss selv til å tro at vi er gode?

 

De fleste gode gjerninger vil som regel gi avkastning i form av økning i status, bedre sjanse for noe godt etter døden etc.

 

hva tenker dere?

Endret 14. juli 2012 av kynikeren

[LiamH]

Vi mennesker søker som regel etter velbehag. Når vi gjør noe bra for andre, så føler vi oss bra. Ville vi gjort det hvis vi ikke fikk denne vel-følelsen? Hvem vet. Hvis vi hadde tilnærmet oss alt med en ren metodisk og logisk tankegang ville vi kanskje gjort andre valg.

 

Følelser er korttenkte, men logikken er ment for lengre planlegging. For å få de beste resultater over tid vil man måtte såre en del følelser og samtidig påføre seg selv en del forbud og gjøre en del man ikke vil og omvendt.

 

Ser man på verden så er ikke den et speilbilde av langsiktig tankegang. Heller en produkt av mennesker som bruker sine forsvarsmekanismer for å behage og beskytte sin følelser og male sin egen kake.

 

Ut fra alt denne lille brainstormingen kan man fort anta at de fleste handlinger er egoistiske.

Endret 14. juli 2012 av LiamH

[Budeia]

De som sliter alvorlig med livet og/eller er uføre, har kun sjanse til å få venner i en kristen menighet. Andre vil bare dytte dem unna for å "unngå problemer".

Dette viser at det er egoisme blant verdens barn.

[Piten]

Hva med en handling som selvofrelse? Altså ofre seg selv for en man er glad i. En slik handling kan vel ikke være egoistisk på noe vis?

[mofomofo]

Jeg mener du har rett, man hadde ikke hjulpet folk om man f.eks. opplevde smerte av å gjøre gode handlinger, for å sette det på spissen.

 

Jeg liker å tenke på den gyldne regel i denne sammenhengen, samt at hvis alle er gode med hverandre vil vi få et bedre samfunn, som igjen gangner den enkelte.

[Nihilist1]

Ja, kynikeren, jeg er helt enig med deg.

 

De få handlingene som du har vanskelig for å forklare med egoisme, sånn som å kaste seg på en håndgranat for å redde crew-et sitt, det kan forklares med at den egoistiske adferden vår ligger fastspikret, og at vi ikke klarer å kamelon-forandre personligheten vår på et blunk.

Hadde vi vært så beregnende, så ville risikoen for å ha blitt fersket, sannsynligvis også vært stor. Det skal mye til å være en perfekt og rasjonell psykopat.

Folks tanker om seg selv, sin moral og sine handlinger er et samspill av den genetiske strategien du er født med og har videreutviklet - dvs hvor mye du samarbeider, hvor mye du gir, hvordan du agerer i forskjellige spill. At folk prater om moral, skyldes fiksjonalisme. Når folk ikke klarer å forandre adferden sin, så er det ingen som vil høre at det er fordi de ikke er herre over egen vilje og kropp. Det er da mye bedre å bruke unnskyldningen "jeg har moral." Hvilket selvfølgelig bare er bullshit.

 

0.02 cents fra en fellow kyniker.

[Piten]

De få handlingene som du har vanskelig for å forklare med egoisme, sånn som å kaste seg på en håndgranat for å redde crew-et sitt, det kan forklares med at den egoistiske adferden vår ligger fastspikret, og at vi ikke klarer å kamelon-forandre personligheten vår på et blunk.

Hvis jeg forstår deg riktig så mener du at man kaster seg på håndgranaten uten å ha fått tenkt skikkelig over hva man faktisk gjør først, eller misforstår jeg?

Men det trenger jo ikke å være tilfellet. Man kan ha mer enn nok tid på seg, og likevel velge å ofre seg selv for en eller flere. Man kan ofre seg utav ren kjærlighet til en annen person, og jeg ser ikke hvordan det er egoistisk motivert på noen måte. Hvertfall ikke om man gjør det for andre enn sitt eget "kjøtt og blod".

[Nihilist1]

De få handlingene som du har vanskelig for å forklare med egoisme, sånn som å kaste seg på en håndgranat for å redde crew-et sitt, det kan forklares med at den egoistiske adferden vår ligger fastspikret, og at vi ikke klarer å kamelon-forandre personligheten vår på et blunk.

Hvis jeg forstår deg riktig så mener du at man kaster seg på håndgranaten uten å ha fått tenkt skikkelig over hva man faktisk gjør først, eller misforstår jeg?

Men det trenger jo ikke å være tilfellet. Man kan ha mer enn nok tid på seg, og likevel velge å ofre seg selv for en eller flere. Man kan ofre seg utav ren kjærlighet til en annen person, og jeg ser ikke hvordan det er egoistisk motivert på noen måte. Hvertfall ikke om man gjør det for andre enn sitt eget "kjøtt og blod".

Det er genenes egoisme.

Du velger først adferdsstrategi, og kan ikke bytte. Det er smart å ha en snill adferdsstrategi i mange interaksjoner. Det gir deg mye igjen. Men isolert, så vil du også finne handlinger hvor de snille hadde nytt bedre av å være slemme. Men de kan ikke bytte personlighet like fort som du bytter dekk på en sykkel.

[kynikeren]

De få handlingene som du har vanskelig for å forklare med egoisme, sånn som å kaste seg på en håndgranat for å redde crew-et sitt, det kan forklares med at den egoistiske adferden vår ligger fastspikret, og at vi ikke klarer å kamelon-forandre personligheten vår på et blunk.

Hvis jeg forstår deg riktig så mener du at man kaster seg på håndgranaten uten å ha fått tenkt skikkelig over hva man faktisk gjør først, eller misforstår jeg?

Men det trenger jo ikke å være tilfellet. Man kan ha mer enn nok tid på seg, og likevel velge å ofre seg selv for en eller flere. Man kan ofre seg utav ren kjærlighet til en annen person, og jeg ser ikke hvordan det er egoistisk motivert på noen måte. Hvertfall ikke om man gjør det for andre enn sitt eget "kjøtt og blod".

 

Dersom man har en liten sjanse for å overleve ved en slik ofring, så vil det jo gi en positiv effekt i etterkant dersom man overlever. Dersom man er livs avhengig av personen man redder, vil det også være mulig å påpeke at det kan ha vært egoistisk motivert.

 

Dersom man tror på et liv etter døden, trenger ikke en slik ofring å være noe offer i det hele tatt. Spesielt ikke hvis man tror man får et bedre liv etter døden dersom man har gjort "gode" handlinger i løpet av livet.

 

Men dersom man som ateist ofrer seg selv i noe som er en 100% død for noen man ikke er avhengig av av, så sliter jeg faktisk litt med å forklare det. Her må jeg nok inn i tenkeboksen.

 

Det samme gjelder anonyme gaver(som ikke er så oppsiktsvekkende at de får noe oppmerksomhet!), fra personer som ikke tror på karma, til anonyme personer i samfunn man selv ikke er en del av.

 

Men nå sitter jeg med en følelse av at det ikke fins flust i eksempler på de 2 tilfellene som er nevnt over. Hvis det i det heletatt fins noen? (dette blir bare synsing fra min side)

[Rider of Reason]

Jeg tenker i utgangspunktet ikke på hva mennesket bevisst tenker før man gjør en handling. Men at alle handlinger man gjør, ubevisst, er egoistiske. Slik at en handling man selv har inntrykk av at er god, instinktivt er gjort av egoistiske grunner. Lurer vi oss selv til å tro at vi er gode?

 

De fleste gode gjerninger vil som regel gi avkastning i form av økning i status, bedre sjanse for noe godt etter døden etc.

 

hva tenker dere?

Vel, her har vi to måter å se an spørsmålet på. Den første innebærer at vi først må kartlegge en rettesnor for hva som utgjør en god eller dårlig handling, et moralsk regelverk om du vil. Dette er noe vi må ha for i det hele tatt å kunne bruke betegnelsene "god" og "dårlig/ond". Men dette er jo også et filosofisk spørsmål som det er mange ulike "svar" på, så å komme til noen konklusjon på denne måten vil bli tilnærmet umulig.

 

Den andre måten å se på det omhandler en liten svakhet i selve grunnlaget for spørsmålet ditt. Det du gjør "feil" her er at du polariserer gode handlinger og egoistiske handlinger. Er det virkelig umulig at en "god" handling kan være egoistisk? Jeg vil si det er fullt mulig. I ordets rette betydning så er selv det å kaste seg over en granat for å redde en person. For det er Jeg-et du tenker på. JEG kan redde den personen. JEG må redde den personen. JEG vil ikke at den personen skal dø. Og her kunne jeg fortsatt, men jeg tror du skjønner poenget mitt, så jeg skal vente og høre hva du tenker om det jeg har sagt så langt.

[kynikeren]

Jeg tenker i utgangspunktet ikke på hva mennesket bevisst tenker før man gjør en handling. Men at alle handlinger man gjør, ubevisst, er egoistiske. Slik at en handling man selv har inntrykk av at er god, instinktivt er gjort av egoistiske grunner. Lurer vi oss selv til å tro at vi er gode?

 

De fleste gode gjerninger vil som regel gi avkastning i form av økning i status, bedre sjanse for noe godt etter døden etc.

 

hva tenker dere?

Vel, her har vi to måter å se an spørsmålet på. Den første innebærer at vi først må kartlegge en rettesnor for hva som utgjør en god eller dårlig handling, et moralsk regelverk om du vil. Dette er noe vi må ha for i det hele tatt å kunne bruke betegnelsene "god" og "dårlig/ond". Men dette er jo også et filosofisk spørsmål som det er mange ulike "svar" på, så å komme til noen konklusjon på denne måten vil bli tilnærmet umulig.

 

Den andre måten å se på det omhandler en liten svakhet i selve grunnlaget for spørsmålet ditt. Det du gjør "feil" her er at du polariserer gode handlinger og egoistiske handlinger. Er det virkelig umulig at en "god" handling kan være egoistisk? Jeg vil si det er fullt mulig. I ordets rette betydning så er selv det å kaste seg over en granat for å redde en person. For det er Jeg-et du tenker på. JEG kan redde den personen. JEG må redde den personen. JEG vil ikke at den personen skal dø. Og her kunne jeg fortsatt, men jeg tror du skjønner poenget mitt, så jeg skal vente og høre hva du tenker om det jeg har sagt så langt.

 

Jeg tenker i utgangspunktet ikke at en egoistisk handling ikke kan være god, men at både gode og dårlige handlinger(definerer det som alle handlinger) er egoistiske. Hva som er en god eller en dårlig handling er egentlig ikke så veldig viktig i denne sammenheng. Spørsmålet går heller mer på hvorfor vi gjør det vi gjør, hva er den egentlige motivasjonen vår? Vil ikke ting vi gjør nesten alltid være basert på at det gavner oss selv, mer eller mindre ubevisst?

[Rider of Reason]

Aha, jo da vil jeg stå på det jeg sa til sist og hevde at du har rett. Alle handlinger kan egentlig sies å være egoistiske, nettopp fordi handlingene baserer seg på noe JEG vil. Tror ikke nødvendigvis det trenger å gavne oss i så stor grad, det er jo mange ganger vi har lyst til å gjøre noe selv om vi vet at det ikke er oss til gavn. Slik jeg har forstått det er det vel i bunn og grunn det egoisme er. Å gjøre det JEG vil, uavhengig av konsekvenser eller hva andre mener.

[Frohman]

Egoistiske, ja. Egosentriske, nei.

[frankhaugen]

Jeg tenker i utgangspunktet ikke på hva mennesket bevisst tenker før man gjør en handling. Men at alle handlinger man gjør, ubevisst, er egoistiske. Slik at en handling man selv har inntrykk av at er god, instinktivt er gjort av egoistiske grunner. Lurer vi oss selv til å tro at vi er gode?

 

De fleste gode gjerninger vil som regel gi avkastning i form av økning i status, bedre sjanse for noe godt etter døden etc.

 

hva tenker dere?

Vel, det er evolusjonær-psykologisk rimelig å forvente at mennesker kun gjør ting for segselv, på direkte eller inndirekte vis.

 

Mange veldedige organisasjoner tilbyr folk å kjøpe "god samvittighet" ved å støtte dem. Dette er hva redd barna og Røde Kors lever av. Altså å selge folk litt god samvittighet.

 

Jeg kan kun tenke på noen få handlinger som er 100% uegoistiske, slik som å kaste seg på granaten for å redde sine stridsbrødre, eller "ta kula" for noen. Men igjen så kan man og si at ens følelse av lojalitet motiverer en, altså er det en egoistisk tanke å dø for noen andre fordi man vil ikke oppleve skammen av å ikke redde livet til noen andre.

 

Men dette er filosofiske spørmål som man aldri kan bli enig om fordi mennekse rmotivasjoner er veldig komplisert.

[тurbonєℓℓo]

De som sliter alvorlig med livet og/eller er uføre, har kun sjanse til å få venner i en kristen menighet. Andre vil bare dytte dem unna for å "unngå problemer".

Dette viser at det er egoisme blant verdens barn.

Det å lyve for å fremme egen religion og livssyn er også egoisme.

[тurbonєℓℓo]

Hva med en handling som selvofrelse? Altså ofre seg selv for en man er glad i. En slik handling kan vel ikke være egoistisk på noe vis?

Hvorfor skal noen ofre seg for noen man er glad i? Fordi man er glad i vedkommende?

Man er som regel glad "i sine egne"... De betyr noe for personen.

 

Hadde man gjort det for noen man ikke var glad i? Om ikke, så ville det vært egoistisk: Man gjør noe for den man er glad i, fordi man selv er glad i mennesket... Var man ikke selv glad i det, ville man ikke gjort det.

 

Ja, det er egoistisk å ofre sitt liv for den man er glad i...

 

Hadde man offret livet sitt for noen man ikke kjente, ville ikke dette vært egoistisk .... Dersom man da ikke gjorde dette for å "bli husket" for ettertiden eller noe sånt da...

 

 

 

Slik jeg ser det finnes det to ulike former for egoisme: Positiv, og Negativ. Der den positive er til gagn for andre og seg selv, og den negative, som er til gagn for den enkelte, men som går ut over, eller plager/irriterer andre...

[тurbonєℓℓo]

 

Men dersom man som ateist ofrer seg selv i noe som er en 100% død for noen man ikke er avhengig av av, så sliter jeg faktisk litt med å forklare det. Her må jeg nok inn i tenkeboksen.

Hvorfor det? En ateist kan ha egoistiske motiver for å offre seg, selv om man ikke oppnår en belønning etter livet... For eksempel så kan en ateist, ofre seg for sine egne barn, slik at de ikke dør... Egoismen består i at ateisten i dette tilfellet gjør det for sine egne barn... Det er ingen såkalt "egoistisk handling", men det er en 'egoistisk handling' i den grad vedkommende offret seg for noen som stod en nær personlig. Uansett ville aldri en slik handling bli oppfattet som "egoistisk", i form av "egosentrisk" (negativ egoisme) ... men når en analyserer det hele, så vil man komme opp med at nesten alle handlinger er egoistiske fordi en som regel gjør tingene man gjør til det beste for seg selv...

 

Folk som gjør positive ting, vil som regel få igjen mye positivt, mens en som gjør negative ting, ofte får igjen negative ting, hva gjelder egoistiske handlinger...

 

Det samme gjelder anonyme gaver(som ikke er så oppsiktsvekkende at de får noe oppmerksomhet!), fra personer som ikke tror på karma, til anonyme personer i samfunn man selv ikke er en del av.

Spørsmålet er HVORFOR en person velger å gi anonyme gaver... Som regel bunner det i slike ting som "forbedret samvittighetsfølelse"... For hva skulle motivasjonen vært? Hvis man forsøker å oppnå at mottakeren av den anonyme gaven, blir glad og fornøyd; Hvorfor gjør man det? Blir man selv glad av å se andre glad? Ja... For om man ikke hadde blitt glad for å se mottakeren av gaven glad, så ville man sannsynligvis ikke gitt noen gave... Dermed er det egoistisk... (I positiv forstand)

 

Men nå sitter jeg med en følelse av at det ikke fins flust i eksempler på de 2 tilfellene som er nevnt over. Hvis det i det heletatt fins noen? (dette blir bare synsing fra min side)

? =P

[trpolar]

Ja, alle valg man tar er egoistiske. Om man får spm om og hjelpe noen så sier man gjerne ja fordi det gjør at man føler seg bra eller får noe annet igjen for det, eller man sier nei fordi man vil bruke tiden sin på noe annet, ikke orker/har lyst osv, så uansett hva man gjør så er det egoistisk på et eller annet nivå.

[Hugo_Hardnuts]

De som sliter alvorlig med livet og/eller er uføre, har kun sjanse til å få venner i en kristen menighet.

Og denne bastante påstanden har du naturligvis en kilde på...?

[kim009]

Tja, det kommer vel an på hvor man setter grensen for egoisme. Om egoisme kun er når man bevist gjør noe kun for sin egen del så er vi neppe egoister alle mann, men om det også inkluderer frivillige handlinger som kommer andre til gode uten att vi får noe materielt eller sosialt nyttig igjen, men kun gode følelser, så kan det vel kanskje argumenteres for at vi er egoister.