Har du noensinne vurdert eller forsøkt å ta livet ditt?

[r2d290]

Er det nå egentlig så forferdelig egoistisk å ta livet av seg? Det er klart det er vondt å miste noen, men ubehaget er tross alt begrenset og forbigående - mens den som dreper seg ser på det som eneste løsning på en smerte som ser ut til å skulle vare livet ut. Det er ikke sånn at den som tar livet sitt er skyld i alt som skjer etterpå.

Forbigående, jasså? I alle de tre "førstegangs"-selvmordene jeg har vært knyttet til, har det vært minst én som har fulgt etter i løpet av kort tid. Noen fordi de er så nært knyttet til personen og ikke klarer å se for seg et liv videre, andre fordi de ikke klarer å leve med seg selv grunnet skyldfølelse. Å si "pytt pytt, det går over av seg selv" gjelder virkelig ikke! Enkelte venner, kjærester og familiemedlem vil i mange tilfeller trigge psykiske problemer i slike situasjoner, som ofte kan vare livet ut. Moren til en tidligere bekjent gråter daglig etter tapet av sønnen, og dette er nå 4 år siden...

[AnonymDiskusjon]

Er det nå egentlig så forferdelig egoistisk å ta livet av seg? Det er klart det er vondt å miste noen, men ubehaget er tross alt begrenset og forbigående - mens den som dreper seg ser på det som eneste løsning på en smerte som ser ut til å skulle vare livet ut. Det er ikke sånn at den som tar livet sitt er skyld i alt som skjer etterpå.

Forbigående, jasså? I alle de tre "førstegangs"-selvmordene jeg har vært knyttet til, har det vært minst én som har fulgt etter i løpet av kort tid. Noen fordi de er så nært knyttet til personen og ikke klarer å se for seg et liv videre, andre fordi de ikke klarer å leve med seg selv grunnet skyldfølelse. Å si "pytt pytt, det går over av seg selv" gjelder virkelig ikke! Enkelte venner, kjærester og familiemedlem vil i mange tilfeller trigge psykiske problemer i slike situasjoner, som ofte kan vare livet ut. Moren til en tidligere bekjent gråter daglig etter tapet av sønnen, og dette er nå 4 år siden...

 

Men man kan jo ikke leve for at de rundt en skal være fornøyde. Anonym poster: 3594b4d7fb801c4fe3fa06c6a1d79749

[Isbilen]

Jeg sier ikke "pytt, pytt". Det kan være ille å miste noen i selvmord. Men det kan også gå greit, i den grad man kan kalle det det. Og viktigst - selvmordet fraskriver ikke de etterlevende ansvar for eget velvære, selv om det kan låte veldig strengt, er det sant. Jeg tror noe av grunnen til at selvmord er så grusomt, er at det ligger en forventning der om at det skal være det, som et desperat forsøk fra samfunnets side på å ta igjen på selvmorderen. Fordi et selvmord er en soleklar ytring: "Nei, her er det faktisk ikke greit for alle". Og det tåler ikke samfunnet. Derfor heter det at selvmord er den verste måten å miste noen på, og det skjønner jeg meg ærlig talt ikke helt på. Verden kan være et forferdelig sted, og jeg kan godt skjønne at enkelte velger den utveien. Det er mye jeg har vanskeligere for å tilgi enn selvmord.

[Zeph]

Er det nå egentlig så forferdelig egoistisk å ta livet av seg? Det er klart det er vondt å miste noen, men ubehaget er tross alt begrenset og forbigående - mens den som dreper seg ser på det som eneste løsning på en smerte som ser ut til å skulle vare livet ut. Det er ikke sånn at den som tar livet sitt er skyld i alt som skjer etterpå.

Klart det er egoistisk, men menneskje er av natur egoistiske, så det ser eg ikkje noko problem med. Dei etterlatne er sjølvsagt sterkt prega, men det å gå glipp av store delar av livet sitt er sjølvsagt det mest tragiske. Ein person som tar sitt eige liv har så store problem at det er langt meir synd på vedkomande enn dei etterlatne.

 

Når det gjeld emnet så har eg aldri vurdert det seriøst, men leikt med tanken ein og anna gong opp gjennom åra har eg gjort. Eg kjem alltid fram til at det er ein lite rasjonell tankegang. Uansett kor kjipt livet er i enkelte situasjonar er det mange måtar ein kan leve på som er meir givande enn å gjere det slutt.

[Gjest medlem-82119]

Livet er tøft og vanskelig for mange, og det kan være mange grunner til at folk gjør det slutt. Smertefulle sykdommer, diagnoser hvor man vet det ikke er behandling og man vet man vil bli verre og verre, en vanskelig tilværelse, gjeld, depresjon, handlinger man har gjort osv osv. Det er stort sett en god grunn til at folk velger slike løsninger.

 

Det er tankevekkende og trist at man skaper et samfunn som skyver enkelte så langt unna at de tar livet sitt. Det inkluderende samfunnet gjelder ikke for alle..

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Jeg lurer virkelig på hva slags liv det er å ville dø for hver dag som går.

[Gjest medlem-82119]

For mange en bedre løsning enn å lide seg gjennom livet. Har de siste årene sett på livet som en kake. Noen forsyner seg grovt og til slutt er det ikke mer igjen til resten.

[Sexylubb1]

Tja... Her i vesten er nå smulene som er igjen ganske store. Problemet til mange er vel å finne glede i dem.

[AnonymDiskusjon]

Om det er mennesker jeg er gla i som har vondt (i de få tilfeller det merkes og graden av alvorligheten = ta livet av seg) hadde jeg ikke problem med at den personen valgte den løsningen.

 

Skall de leve for at jeg ska slippe ha det kjipt ?visst nok slike ting går ikke over med det første,om enn aldrig men da er det på en god måte etter hvert,man husker de fine tingene,mennesket man var gla i,og savner selvsagt akkurat det mennesket i livet sitt av de grunnene,så melankolskt og litt trist kan det ju være ibland,gå på graven med blomster på bemerkelsedager og høytider etc.

 

Sen synes jeg det er modigt at virkelig velge selv om/når/hvordan og det er en av få friheter staten ikke kan slå kloa i ute i de tusen hjem.

Leve for andre er da annerledes,angående det er det kjipt om det er små unger som blir etterlatte,de skjønner ju ikke hva som skjer.

 

Andre selvmord har virket som impulshandlinger i fylla eller under annen rus f,eks medikamenter,og da gir det mindre mening.

 

Prøvde f,ø psykolog etter en incident og gikk 4 ganger,rakk ikke at bli kjendt i det hele tatt,og det tar tid innen jeg åpner meg om i det hele tatt,men psykologjenta på noen 20+ kunne ikke tenke så langt,så hun kastet meg ut innen man rakk å komme til det mere seriøse,så det så kallede hjelpeapparatet er mere til pynt,og medisiner,masse piller slengt etter en,selvsagt er det litt godt at høre noe positivt om både det ene og det andre,forutsatt at problemene ikke er til stede,så man får håpe ungjenta har rett, misstenker hu gav faen,prøvde ikke en gang og hun er sannsynligvis på bærtur,"diagnose" etter 4 møter,kjøss meg

Anonym poster: e025e526113cfba9e8b85ad33642ca4f Anonym poster: e025e526113cfba9e8b85ad33642ca4f

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

For mange en bedre løsning enn å lide seg gjennom livet. Har de siste årene sett på livet som en kake. Noen forsyner seg grovt og til slutt er det ikke mer igjen til resten.

 

Jeg synes aldri man skal oppfordre til selvmord, fordi det som regel alltid finnes muligheter til å gjøre det bedre. Tar man selvmord, er det ingen vei tilbake. Døden er permanent. Imidlertid har jeg vanskeligheter med å forstå denne forakten mot en slik handling. Det er like egoistisk av pårørende å tvinge noen til å leve for at de selv skal ha det bra.

Endret 15. juli 2012 av Slettet-w7DZlO15

[Chad Thundercock]

Litt interessant at antall selvmord i Japan eksploderte når de fikk vestliggjort samfunnet sitt. Det er noe med dagens forbrukermentalitet og narsissistisk væremåte som fører mange ut i tunge psykiske tilstander som til slutt ender opp som selvmord. Jeg tror at de som absolutt vil det og som har overveiet det grundig skal få lov til å selv bestemme om de skal leve eller ikke. Det er deres egen kropp, og døden vil for noen være den beste utveien.

[Kimelimm]

Er det nå egentlig så forferdelig egoistisk å ta livet av seg? Det er klart det er vondt å miste noen, men ubehaget er tross alt begrenset og forbigående - mens den som dreper seg ser på det som eneste løsning på en smerte som ser ut til å skulle vare livet ut. Det er ikke sånn at den som tar livet sitt er skyld i alt som skjer etterpå.

 

Kan ta et eksempel med broren min. Han tok livet sitt plutselig, uten at noen viste noe om at han i det hele tatt var deprimert. (Ingen merket noe på han.)

 

Greit nok, jeg synes det er litt feil å kalle det egoistisk, for det blir jo trist å leve bare for andre også, men i denne situasjonen så sa han INGENTING til NOEN, og hvordan kan han da vite at ikke det var noe annet valg? Hadde han gitt oss andre en sjangse til å hjelpe han og ingen hadde klart det, så er det jo noe annet, men han ga jo ingen en sjangse til å prøve.

 

Og altså, det med at det kan være flaut å fortelle problemene sine til de nærmeste eller andre, hva er værst? Fortelle problemene til noen som ikke har noe de skulle sagt på hva som er "normalt" eller "unormalt" av problemer, eller å ende alt fordi man tror noen vil tro det er rart? (Dette har jeg ikke sett noe til å tråden, men har fått høre den argumentasjonen før, så bare tok det på forskudd.)

 

"Selvmord er en permanent løsning til et midlertidig problem" er det noe som heter, og dette synes jeg faktisk er et fint utsagn.

 

Men igjen, har man smerter som ikke kan helbredes og ikke det er så lett å leve med, så nytter jo ikke det sitatet så mye.

[vaarblomst]

-Innhold fjernet av bruker-

Endret 16. august 2012 av vaarblomst

[Caissa]

Det er jeg enig i.

En av mine foreldre tok selvmord, og jeg brukte mange (mange!) år på å klare å godta det.

Nå etter mange år har jeg forsont meg med det, og kan til og med forstå.

 

 

 

Det er like egoistisk av pårørende å tvinge noen til å leve for at de selv skal ha det bra.

[Gjest medlem-82119]

Jeg ser jo tydelig at det er endel i den vestlige levemåten, med enormt fokus på suksess, penger, nettverk, selvrealisering, utvikling, narsissisme, og fastlagte maler på det rette liv som skyver unna endel som ikke trives med de fokusene og den levemåten. I vårt kyniske samfunn er det ikke lenger plass til alle, og det er trist.

 

Jeg opplever jo også i møtet med psykisk helsevesen hvordan selvmordskandidater møtes. En diger pose med fargerike piller er en vanlig løsning. Videre avfeies det med at, pytt-pytt, få deg en god natt søvn så er alt glemt imorgen. Siste møtet jeg hadde når jeg hadde med en selvmordskandidat, fikk vi beskjed om at for å få hjelp måtte personen prøve å ta livet. Personen ble altså bedt om å forsøke å ta livet sitt, av legen personen søkte hjelp hos. Problemet løst.

 

Ser også at når man kjører personer til psykiatriske sentre så er det en voldsom mangel på plass slik at det går på kynisk kamp om plassene. Kommer en pasient inn som har kuttet seg i det ene håndleddet, så må den personen ut hvis det kommer en som har kuttet begge håndleddene. En som har svelget to pakker medisiner har forrang i forhold til en som bare har svelget en pakke. Det blir jo sånn sett en pussig lek med "hvem har det verst" hvor de som har det nesten verst blir sendt hjem igjen for å begå handlinger som sikrer at de er verst.

 

Ut over det så har jeg dyp medfølelse for de som er i slike situasjoner, og vet at dere kjemper en urettferdig kamp.

 

Her er noen klipp som viser to av historiene. De er det mange av...

 

http://www.vgtv.no/#!id=54659

 

http://www.vgtv.no/#!id=54661

[Gjest medlem-82119]

Er det nå egentlig så forferdelig egoistisk å ta livet av seg? Det er klart det er vondt å miste noen, men ubehaget er tross alt begrenset og forbigående - mens den som dreper seg ser på det som eneste løsning på en smerte som ser ut til å skulle vare livet ut. Det er ikke sånn at den som tar livet sitt er skyld i alt som skjer etterpå.

 

Kan ta et eksempel med broren min. Han tok livet sitt plutselig, uten at noen viste noe om at han i det hele tatt var deprimert. (Ingen merket noe på han.)

 

Greit nok, jeg synes det er litt feil å kalle det egoistisk, for det blir jo trist å leve bare for andre også, men i denne situasjonen så sa han INGENTING til NOEN, og hvordan kan han da vite at ikke det var noe annet valg? Hadde han gitt oss andre en sjangse til å hjelpe han og ingen hadde klart det, så er det jo noe annet, men han ga jo ingen en sjangse til å prøve.

 

Og altså, det med at det kan være flaut å fortelle problemene sine til de nærmeste eller andre, hva er værst? Fortelle problemene til noen som ikke har noe de skulle sagt på hva som er "normalt" eller "unormalt" av problemer, eller å ende alt fordi man tror noen vil tro det er rart? (Dette har jeg ikke sett noe til å tråden, men har fått høre den argumentasjonen før, så bare tok det på forskudd.)

 

"Selvmord er en permanent løsning til et midlertidig problem" er det noe som heter, og dette synes jeg faktisk er et fint utsagn.

 

Men igjen, har man smerter som ikke kan helbredes og ikke det er så lett å leve med, så nytter jo ikke det sitatet så mye.

 

Trist at du mistet broen din slik. Jeg mener at det er endel forhold rundt tabuet selvmord som gjør at folk ikke sier noe. Man vet at familien vil fokusere på at man ikke skal gjøre det, isteden for å løse årsakene til at man vil gjøre det. Mange som tar livet gjør det også av årsaker som ikke kan løses, f.eks en skuffelse over hvordan verden er. Det finnes ikke en quickfix til alt, og av og til finnes det ikke en fix i det hele tatt. Dessverre. Jeg ser jo likheter med homofile som ikke tør å komme ut. De også vet hvordan folk vil reagere, og da blir det enklere å holde kjeft. Sånn tenker nok også mange som vurderer å ta livet sitt også.

 

Dette går endel inn i mitt ønske om å av-tabufisere temaet. Jeg synes at folk må bli åpne om at endel har disse tankene og følelsene og det må bli greit å si at man har det sånn uten at folk skal løpe til med quickfixer. Kanskje må man se på arbeidsmiljø, skolemiljø og annet og innse at man skaper et samfunn endel tar livet sitt for å slippe unna.

[AnonymDiskusjon]

Får bare si at Ankh stort sett har formulert mye av tankene mine rundt dette,bra, kom t,o,m noen nye og,får tenke på det litt.

 

Joda.samfundet er til tider krevende der majoriteten ser ut at jakte materiell lykke,ikke nødvendigvis i svære flatskjermer men opplevelser og "forverklige seg selv",ikke gratis akkurat med opplevelseturer f,eks.

 

På arbeidet,skolen eller frivillighet er det gjerne en ambisiøs,fremadstormende karakter som skall nå sitt posentiale,gjøre karriere,få gode karakterer i gruppa,så selvfølgelig skall en eller annen gjøre jobben og den ambisiøse fordeler og definier,så det skaper nok en og annen taper som ligger strødd i grusen etter de ambisiøses fremfart på fremgangens alter,fint for dem.

 

Ikke fullt så fint at bli taper av varierende grunner,mindre ambisiøs,mere naiv og godtroende medan de ambisøse folka godsnakker med sjefen,kalles vel nettverking el no,så taperen gjør gjerne jobben medans de sosiale kameleonterne tar cred for greia i kosepraten med sjefen.

 

Skole er et mareritt,fremadstormende ungdom vanligtvis født opp på positiv forsterkning hjemmefra tar ikke negativ feedback fra noen,men er vel så tydelige på hva demmes premisser er,uten tanke på at mindre offensive mennesker muligens har akkurat de samme kravene og rettighetene selv,bare at de ikke er fullt så arrogante og velformulerte som streberne.

 

Så syter det borgerlige Norge over de som belaster samfundet (velg vilkorlig svak gruppe her ),samtidlig tar de suven til hytta,brygga el flyplassen for at fly skattefortrykket i Norge i f,eks Spania.

 

Hjemme i Norge er det da igjen de mindre friske,de mindre begavede,de mindre arrogante,de mindre hensynløse og får ta til takke med smuler som de velbesuttne synes er mere enn nok,gjerne med en dose krav som tvangsarbeidsplikt x-timer/uke i noe som får de "sløvingerne" ut av sofaen.

 

Og fint lite hjelp at få av det s,k hjelpeapparet som hiver piller etter taperne,alternativt lukker dem inne med andre likesinnede.

 

Så i den situasjonen er det rart at tallene ikke er høyere angående selvmord. Anonym poster: e025e526113cfba9e8b85ad33642ca4f Anonym poster: e025e526113cfba9e8b85ad33642ca4f

[Caissa]

Jeg skulle ønske det var lettere å stole på seg selv, og at det man faktisk klarer er bra nok.

Istedenfor å føle seg mindreverdig for det man ikke får til..

[Spartapus]

Nei. Å ta livet sitt er i de fleste tilfeller irrasjonelt. Av to grunner:

 

1. Du kan ikke forutsi om livet ditt endrer seg drastisk i fremtiden.

 

2. Du skal uansett dø om noen tiår, for så å tilbringe milliarder av år som død. Hvorfor sånn hastverk?

 

De eneste unntakene må være hvis man uansett ikke har annet å se frem til enn smerte, men da må det være tilnærmet 100% sikkert, som at man har en dødelig sykdom eller sitter fanget i en ubåt på havets bunn.

[Sexylubb1]

Jeg skulle ønske det var lettere å stole på seg selv, og at det man faktisk klarer er bra nok.

Istedenfor å føle seg mindreverdig for det man ikke får til..

 

Jeg skulle ønske det var lettere å stole på andre når de sier en gjør noe bra i stedet for å gå rundt å tro at ingenting en gjør er bra nok...