Tekst: Min venn, Ruben

[Skipstrixy]

De fleste liker vel å inrømme ovenfor seg selv, at de starter på A. Hopper videre til B, etterfulgt av C, osv... Vel, jeg landet vel mer eller mindre rett på R. Noe særlig klok var jeg alike vel ikke.

Så på den solfyllte dagen i 95, når jeg lånte med meg hagla til pappa ut i hagen, bare for å blåse hodet av nabokatten forran trynet på eieren og dattra - kunne man vel trygt si at det ikke kom som en overaskelse på noen. Jeg tror egentlig naboen hata den katta som pesten selv. Det eneste som fikk han til å ringe politiet (liker jeg å tro) var nok det syke blikket jeg sendte hans lille trille rett etter at katten, et hode kortere og 9 liv fattigere tok kveld.

Hun hylgrein, og det ble et helvete i gata som jeg heldig vis aldri i mitt korte eller lange liv kommer til å få oppleve igjen.

Egentlig tror jeg ikke katta hadde så mye som et halvt liv igjen fra før gang, etter at ei kraftig dundre som naboen kalte "datter" hadde dallet med det stakkars dyret i så alt for mange år. Det var som om den gapte over løpet på hagla bare for å slippe det helvetes livet den hadde. Det var som en indre forståelse fra dyr til menneske, rett før dyret innser at det skal slaktes, klikk - booom.

Vel, pappa var ikke akkurat i ekstase i bilen på veg hjem fra politistasjonen den dagen. Mest av alt lurte han på hvor jeg fant hagla hannes. Ikke hvorfor jeg blåste av hodet til nabokatten, forran ei jente på 10 år.

Nå vet jeg ikke hva pappa og politiet snakket om denne dagen, siden jeg måtte sitte å spise tørre Marie-kjeks mellom to svære politimenn i et eget rom, mens gamlingen var i ilden. Alike vel er jeg helt sikker på at han ikke nevnte at han, for bare noen uker siden stolt hadde vist frem hagla til alle vennene mine som ville se den. Jeg var kuleste gutten i nabolaget, som hadde en pappa som hadde hagle!

Det var vel en god sjans for at alle bekymringsmeldingene fra naboene, som hadde hopet seg opp hos brneværn og politi kom på bordet på en og samme dag, og at dette ble for mye for gamlingen kan jeg godt forstå. Det ble vel også et kraftig pålegg fra politiet, om bedre oppevaring av våpen, samt en fin liten bot.

Pappa spanderte faktisk pizza på meg den dagen. Jeg husker det ekstremt godt. For egentlig fikk jeg aldri velge hva som skulle være på pizzaen, men denne dagen i 95. fikk jeg det!

Hagla, den så jeg aldri igjen.

Egentlig skjønner jeg ikke en gang hvorfor monsteret Ruth kunne være dattra til naboen. I en alder av 4, hadde hun fint greid å drepe moralen i resten av nabolaget. I en alder av 6 hadde hun lagt det helt øde, som i walking dead - der vi, de andre barna var livredde mennesker som bare ventet på terroren fra zombien Ruth.

Før familien Paulsen kom flyttende til Eikåsen fra Fredrikstad, hadde det faktisk vert et bra nabolag.

Gutta rierte, å sprang rundt som et 30-talls små somalske piratjævler på speed, hvor jeg var den store stygge lederen. Med sjørøverhatt og våpen som så så ekte ut at i dagens samfunn ville barneværnet ha vert koblet inn momentant.

Jentene var slavene våres, vi var pimps - men viste det ikke selv. Jentene blandet saft bedre enn selv den mest begavede bestemor, å vi gutta viste å utnytte det... Så plukket de rabarbra, å stjal sukker fra en kjerring lengre opp i gata. Som var blind, døv og dement.

Merkelig nok hadde naboene fra Fredrikstad fått nok av Eikåsen. Den siste dråpen som fikk begeret til å renne over, var vel når de måtte vaske vekk restene av lille kitty, som var strødd ut over hele husveggen deres. Bare noen uker senere flytta di. Ryktet spredde seg såklart som ild i tørt gress hos resten av barna i gata, som sto på en lang rekke å gjeipa når Ruth reiste. Vi så henne aldri igjen.

Nå er det merkelig nok på denne måten en god historie begynner. Det skjer ting i livet som man ikke kan rå over. Man treffer nye mennesker, er med dem over en liten tidsperiode, også forsvinner de. Det eneste som har forandret seg litt med dette de siste åra, ev vel"1 ny venneforespørsel" - på facebook. Jeg fikk heldig vis aldri noen forespørsel fra Ruth.

en plutselig en dag, mens vennegjengen skøyt med luftgevær i bakgården (ja, jeg fikk fremdeles lov til å bruke våpen) skjedde det noe litt utenom det vanlige.

Nå skal jeg ikke lyge. Det skjedde egentlig ikke noe spessielt. Hvertfal ikke noe mer en at det sto en flyttebil utenfor huset der hvor familien Paulsen hadde bodd, bare noen måneder tidligere. Man kunne høre den særegne dialekten til en dame, som vi bare viste at måtte være fra Bergen. Jeg hadde egentlig aldri hørt dialekten en gang, men Tommy som hadde en bestefar som bodde i Bergen, passa på å få nevnt det litt mye mer en en gang.. "Det der må bare være Bergens-dialekt Ronny! Det høres akkurat ut som tante Frida når hu snakker!"

Som unger flest vart vi da såklart veldig intresserte i hva som foregikk over vegen, å særlig sky var vi ikke..

"Neei! Se på alle ungane Håkon! No må du gå å hilse på dem! Du trængår nye venner no veit du lille vennen min!"

Jeg skjønner godt at Håkon ikke var så veldig keen på å hilse på oss der og da. Han hadde sikkert stått opp grytidlig, bare for å kjøre siste flyttelasset til Oslo. Det som møtte han var - ulveflokken på andre siden av gata.

Håkon var en spinkel liten gutt med skeive briller. Hvorfor skulle vi godta han?

Her var vi en godt sammenspleisa gjeng, med pimps. Som eide alle jentene i gata. Det siste vi trengte var en til. Vi var faktisk akkurat mer en nok.