Tenåringsliv

[AnonymDiskusjon]

Helt siden starten av niende klasse har jeg egentlig forandret meg. Før det var jeg litt rar, brukte ikke voks i håret, dusjet meg ikke hver dag, gikk rundt i de samme klærna i noen dager og brydde meg egentlig ikke noe særlig om hva andre synes.

Men så i starten av niende klasse, ble jeg forelsket, og da forandret jeg meg egentlig. Jeg kan vel si at jeg er ganske kjekk kanskje, og nå bruker jeg liksom andre klær, fikser på håret, og er egentlig for opptatt om hva andre synes om meg, men forsatt så har jeg dårlig selvtilitt.. Jeg liker egentlig ikke å gå blant folkemengden, da jeg er nesten redd for at de ler av meg eller noe sånt, da jeg er littegrann lubben. Jeg er ikke feit eller noe sånt, men har mage, noe jeg er flau over, men det er min egen feil at jeg ikke trener og så videre.

Jeg har en del venner, men jeg er ikke med de på fritden veldig ofte.. Jeg er ikke den typen som er glad i å spørre folk om å finne på noe, men jeg synes det er helt greit om de spør meg. Det er ikke sånn at jeg sitter hjemme alene og er lei meg, og ikke har venner, for jeg liker meg faktisk alene. Jeg pleier ofte å Skype med disse vennene da, og spiller på datamaskinen med de. Tror jeg gjør det fordi da har jeg noe annet å tenke på enn hva jeg har gjort i dag, skolen, jenter, og så videre.

Så er det moren min. Jeg er utrolig glad i henne og faren min, men er egentlig litt flaue over dem. Moren min kler seg litt "rart" og begge er over 50 årene, og jeg er 15. Jeg er ofte med dem til byen og sånt, men liker ikke å gå helt tett inntil dem da jeg ikke liker at folk ser at jeg er sammen med foreldrene mine, da ingen gjør det, og jeg vil spesielt ikke det da moren min går i masse rosa om hun har lyst, og da sier hun til meg at "jeg burde være stolt hun tørr å være seg selv" og så videre. Og når hun maser om at jeg ikke er med venner, om jeg i det hele tatt har venner, at jeg aldri er ute, eller at jeg er litt flaue å være med dem sier hun alltid at hun aldri var sånn, da hun hadde 7 brødre, og at søsteren min som er i 20 åra heller aldri var sånn. Da sier jeg bare at tidene har forandret seg, og at jeg er en gutt. Jeg føler meg nesten som om jeg ikke er den "perfekte" sønnen de ønsker seg, selv om jeg vet at de er veldig glade i meg, og jeg er veldig glade i de.

Altså, nå husker jeg egentlig ikke hva jeg har skrivd eller hvorfor jeg skriver det, men jeg lurer nok bare på om noen har hatt det sånn. Jeg har et veldig fint liv, og har egentlig alt jeg ønsker meg, men jeg tja, skammer meg egentlig over foreldrene mine, og litt over meg selv av en eller annen grunn.

Også det jeg nevnte tidligere.. siden jeg har gått i niende har jenter liksom vært borti meg, smilt til meg, snakket til meg, jeg har noen venninner, og jeg synes liksom det er flaut eller pinlig å snakke med dem, da jeg egentlig aldri har hatt venninner.. hvorfor nå liksom? Hvorfor skulle noen jenter liksom væt interesserte i meg, som venn eller noe annet? :S Jeg er nok bare veldig usikker på meg selv, og det er nok hovedgrunnen jeg liker å sitte inne bak pcen, da har jeg andre ting å tenke på, og da er det ingen som ser meg og tenker "over" meg....

 

Er det bare meg som tenker rart, over moren min og alt egentlig, eller er dette vanlig? :S Og hvordan kan jeg si at jeg er flau over å gå med henne, da hun kler seg anneledes liksom................ hjelp Anonym poster: 2f9d3b1a9023bd9a042aa81d5fb8de82 Anonym poster: 2f9d3b1a9023bd9a042aa81d5fb8de82

[chriztr]

Det du skriver her er mer eller mindre normalt for fleste gutter. Det er ikke noe unormalt å begynne og ta seg litt tid foran speilet og tenke litt over hvordan man ser ut. Jeg selv gikk fra å daffe i samme buksa og gensern nesten en hel uke og ga mer eller mindre faen i hvordan håret så ut, til å gå så langt inn på utséenet at jeg delvis sminket meg faktisk og tok percing i ansiktet. Det var i bunn og grunn oppmerksomheten som trigget meg på det og det at jeg sto litt ut fra alle andre. Viste liksom verden at; her er jeg!. Nå har jo ting roa seg ned igjen på den biten, for over litt tid så fant jeg det som passet meg, og det var ikke percing eller sminkinga akkurat.

I utgangspunktet så bør man ikke være så opptatt av utsenet sitt, men heller hvem man er og hva man gjør. Du har det hundre, om ikke tusen ganger bedre med deg selv når du vet at folk setter pris på deg som en god venn, enn at du ser strøken ut i klesstilen og muskler som eser ut her og der.

 

Jenter er jo forsåvidt et eget tema. I alderen dere er i nå, så er det normalt å begynne å "lukte" på hverandre, hvis du skjønner hva jeg mener. Det åpner seg for hverandre og man begynner å snakke og være sammen med motsatt kjønn. At ei jente dulter borti deg og kanskje har et lite smil eller glimt i øye ville jeg tatt som et komplimang eller kanskje en liten flørt. Å snakke med de er heller ikke noe vanskelig. Det er rett og slett bare å snakke. Du trenger ikke å planlegge et manuskript, men bare begynne med noe enkelt som; Hei, hvordan går det med deg i dag?, og la samtalen vandre videre derfra.

Eneste som er dritviktig her, og som du må huske resten av livet, er å være deg seg hele veien! ALDRI begyn med dårlig løgner og historier om deg selv som aldri har skjedd.

 

Så var det moren din da. Du skriver at du er 15. Hadde jeg hvert deg, så hadde jeg også vært flau over morra mi, uansett. Det er noe med mødre som blir litt pinlig. Jeg kan bare ikke helt sette fingern på det!

Uansett, så er det ikke noe vits å skamme seg. Stort sett fleste foreldre ønsker bare sine barn det beste. Det er bare ikke alltid de helt forstår hva det beste er. Altså, det jeg sikter til er den "masingen" du nevner. Enkelte har kanskje litt vanskelig for å forstå at du kanskje ikke er dønn lik resten av familien på enkelte punkt og at du liker å utforske ting på din egen måte i ditt tempo.

 

Alt i alt, så er det meste normalt, så ingen beskymring!

[clarke133]

Kjenner meg igjenn i alt du skriver, er selv noen år eldre enn deg og det er nesten litt skummelt hvor lik din situasjon var min. Uansett, bare la tiden gå, venn deg til jenter og prøv å snakk/omgås med dem, de er tross alt bare mennesker som deg, og ikke noe mer. Det var dette jeg gjorde - øvde meg på å snakke mer og mer med jenter og tok meg til motet og begynte å spørre venner med på ting. Dette hjalp MYE. Det å henge og omgås med andre er viktig for alle individer, særlig når du skal konme litt ut av "nøtteskallet" ditt og begynne å ta fatt i livet.

 

Du sier du sliter med litt dårlig selvtillitt og har mage? Begyn og tren og spis litt sunnere, bare det å endre litt matvaner og holde seg til godterier på lørdager vil gjøre underverker angående magen din. Prøv å få litt muskler, enten med vekter hjemme eller på gym? Du trenger ikke å bli noen muskelbunt, men det å se fysiske endringer i kroppen hjelper enormt, særlig når det kommer til selvtillitt rettet mot jenter..

[Fruitdealer]

Hmm tror ikke at folk vil le av deg om du er ute i byen, you know what i am saying, og det med at du føler deg flau over foreldrene dine er det mange som gjør ^^

Men tro meg det med at du har foreldre som er glade i deg er KJEMPE viktig! men husk ikke vær flau over dem, bli litt mer som du var før ikke brydde deg om hva folk syntes om deg eller foreldrene dine! "get that back to your new style"

 

Men du burde kanskje bli mer sosial? jeg veit jo ikke om du er veldig sosial eller bare litt, men det hjelper å få opp selvtilliten og det er jo viktig,

[Proxymate]

Når det kommer til spørsmålet om hvorfor jenter har lyst til å være venner har jeg stilt meg selv det samme spørsmålet selv. Gikk ut av ungdomsskolen med forferdelig selvtillit, og etter tre år på videregående har jeg opplevd at noen vil gå så langt som å bli sammen med meg. Jeg har kommet frem til at selv om jeg kanskje ikke er av den mest sosiale typen så gjør jeg mitt beste for å ikke være en drittsekk, og jeg tror at det rett og slett er nok.