Problemer med forholdet. Trenger råd, og motivasjon til å holde meg sterk!

[Lemmingz]

Hei!

 

Dette er første gangen jeg skriver om slike ting på et forum, men jeg er så fortvilet at jeg ikke ser noen annen utvei.

 

Jeg kan starte med å fortelle litt om forholdet jeg er i.

 

Vi ble sammen i 2009, jeg var da 19 og hun var 16. Så vi er i dag 22 og 18, og har vært sammen i 2,5 år.

Vi starter forholdet med at jeg tok et ekstra år på VGS for å ta noen fag jeg hadde mistet, så vi tilbrakte den første tiden av forholdet med at jeg bodde hjemme hos min mor og hun hjemme hos seg selv. Høsten 2010 flyttet jeg for meg selv og startet å studere på universitetet. Hun kom på besøk når hun hadde tid, og ellers hadde jeg en jobb hjemme som gjorde at jeg også tilbrakte noen helger hjemme og dermed sammen med henne.

Når sommerer 2011 startet flyttet jeg ut av hybelen og hjem til min mor igjen for å forsøke å finne en bedre hybel. Det utviklet seg så til at kjæresten min også ville flytte til byen og gå det siste året på VGS der. Vi begynte da og leke litt med tanken på å bo sammen, noe som det til slutt ble til også.

Vi fikk en billig 42kvm hybel som er eid av faren til kjæresten min, så hun bor gratis og jeg betaler halvparten.

 

Alt har gått veldig bra fram til rundt juletider 2011/2012, men da bagynte vi å ha små til store unødvendige krangler hvor man ble såra og lei seg uten at det egentlig var nødvendig. Over nyttår bestemte vi oss for å starte på førerkortet siden hun akkurat hadde blitt 18, og jeg bare ventet på en anledning til å kjøre opp. Dette gjorde da at vår økonomiske situasjon ble nokså laber siden vi begge måtte ut med over 30 tusen for lappen. Så hybelen er bare innredd med det mest nødvendige, vi har så og si aldri dratt på noen utflukter. Ja, for å si det slik så har høydepunktet i mnd for oss vært hvis vi har klart å skrape sammen penger til å gå på kino. Ellers har det bare vært regninger, å handle inn mat og div for uka, ansvar etter ansvar... Dette har jeg også kjent at har blitt ganske tungt og lite givende i lengden, men at sommeren ville by på mer frihet til å slappe av med og uten hverandre for å samle opp krevfter til et nytt semester hvor man da ikke hadden utgiftene til førerkortet hengende over oss, og dermed ha litt mer fleksibilitet til å finne på noe og sørge for at man får "et friskt pust" inn i hverdagen gjevnlig.

 

Dette hadde jeg troen på fram til nå på torsdag som var. Vi satt i stua hjemme hos henne og skulle til å gå hjem til meg for å spise middag sammen med min mor da hun plutselig ble veldig stille. Det viste seg til at hun hadde lyst til å gjøre det slutt, og at det var noe hun hadde tenkt på en god stund nå. Men at hun trodde det var den nedstemte tilstanden vi hadde i byen som gjorde at hun følte det slik. Men at 2 uker etter at vi hadde kommer hjem, følte hun fortsatt det samme.

 

Jeg kan fortelle litt om hvordan vi er som personer.

 

Hun er ganske enkel. Krever ikke mye og er fornøyd med det meste. Hun er stille av seg, og blir det krangel så stenger hun alt ute ved å ikke si et ord. Og ofte er den eneste måten å få henne til å snakke å nesten mase litt. Hvis jeg er sint må jeg som oftest roe meg ned til normalen før hun viser tegn til å si noe. Hun har som oftest ingen store meninger om saken, men er mer opptatt av at hun blir redd eller lei seg når jeg blir sint. Og at hun ikke liker at vi krangler. Det vil etter litt rolig snakk komme fram at hun har noen meninger om alt.

 

Jeg på min side er veldig glad i å snakke. Så jeg snakker hele tiden med alle. Jeg liker ikke at hun ikke er rundt, og kan dermed bli masete og plagsom hvis hun skal reise vekk eller gjøre noe annet med noen andre. Til tider kan jeg føle at jeg blir sjalu når hun ikke er med meg. Og dette fikk jeg kjenne på når hun var Russ. Jeg liker ikke å ikke ha kontroll, og prøver dermed å få oversikt over alt hvis hun skal ut eller reise vekk. Hvem hun skal være med, hva hun skal gjøre osv. Jeg har også et kraftig tempramang, som til tider ødelegger veldig for meg. Jeg har aldri vært voldelig mot henne, bortsett fra et par hendelser i år. En gang hvor jeg tok tak i henne og kastet henne ut av sofan. Og en annen gang hvor jeg fikte til henne med utsiden av hånda, i fjeset. Men bortsett fra det ender det som oftest med at jeg slemrer med dører, slår i kjøkkenbenken eller i veggen. Men som oftest som en følge av dette blir noe knust eller ødelagt. Og hun blir redd meg. Slike "krangler" har vi ikke vært gjennom så mye før, men mer og mer den siste tiden. Og jeg vet at for min del har jeg blitt litt grinete og lite fleksibel fordi den sistuasjonen vi har vært oppi ikke har vært særlig givende. Sist jeg ble sint, som var noen dager før vi reiste hjem for sommeren, var det fordi vi skulle ha kylling til middag. Jeg skulle reise hjem noen dager før, så jeg var midt i pakkinga og veldig stresset for at jeg skulle miste bussen osv osv. Så jeg ba henne om å lage middag. Jeg hisset meg da opp slik at hun da ble helt stille. Jeg ble da sint og begynte å kjefte mens jeg satte i gang med å lage maten. Dette gjorde da at hun ble så opprørt at hun bare reiste seg opp og gikk ut. Jeg ringte henne sikkert 10 ganger og sendte sikkert 6 meldinger hvor jeg skrev at hun måtte komme tilbake nå med en gang. Dette nyttet ikke og jeg bestemte meg for å bli til neste dag og heller reise da. Selv om jeg faktisk hadde rukket bussen selv om jeg måtte lage middag og pakke på egenhånd. Hun kom igjen til slutt og vi snakket rolig sammen.

 

Men jeg er ikke bare sint, sjalu og stresset. Når hun er rundt meg og ting er bra så er jeg veldig omtenksom og sørger for at hun har alt hun skulle trenge. Jeg smiler, synger, klemmer, kysser og er en flott fyr. Hun sier selv at hun liker best å ikke gjøre så masse, og heller være hjemme og slappe av etter en lang dag på skolen, eller en tung uke med masse skole og ansvar.

 

Så jeg er ikke slem. Bare en idiot!

 

Så da er vi framme til de siste dagene som nå har vært.

Etter at hun hadde fortalt meg at hun ville gjøre det slutt ble jeg veldig lei meg og gråt masse masse. Ikke fordi jeg ville gråte, men fordi jeg ikke klarte å kontrollere det. Vi ble sittende og snakke litt når jeg klarte å få fram ord og ikke bare gråte. Og det viste seg til at hun hadde mistet noen følelser for meg som da gjorde at hun hadde lyst til å gjøre det slutt. Hun nevnte også at jeg en gang hadde sagt at hvis det noen gang skulle bli slutt, så ville jeg at vi skulle være venner. Dette mener jeg fortsatt, men det er litt vanskelig for meg å være vennen hennes når jeg elsker henne.

Det ble ikke så mye produktiv snakking den kvelden og vi endte til slutt med å gå hjem til meg og spise middag, som da hadde blitt kald. Jeg hadde innen da fått en mage som var snudd på hode, så jeg klarte nesten ikke å få i meg noe mat før jeg ble kvalm og ville spy. Dette er typisk meg når jeg blir nervøs, stresset eller redd.

 

Vi endte opp inne på rommet mitt hvor vi snakket sammen helt til hun ble så trøtt at hun nesten ikke klarte å holde seg våken lenger. Så vi la oss ned til å sove. Neste morgen når vi sto opp pakket hun sakene sine og dro. Jeg gråt selvfølgelig litt til, fordi jeg hadde vært så forvirret når jeg sto opp at jeg var usikker på om det hele hadde vært en vond drøm. Før hun dro kysset hun meg, ga meg en klem og sa hun var glad i meg.

 

Senere den dagen ble vi enige å treffes for å snakke skikkelig sammen uten masse grining og tull. Dette gikk hun med på. Jeg hadde da tenkt over alt sammen mens hun var på jobb og notert meg noen stikkord som jeg så på som mangler eller feil i forholdet vårt.

 

Vi møttes hjemme hos henne for å snakke sammen, siden jeg ikke ville at vi skulle være på min arena når vi tok tak i dette. Jeg fortalte henne om de manglene og feilene vi hadde i forholdet og at hvis jeg fikk en sjanse til så skulle jeg aldri mer begå disse feilene. For jeg vet med meg selv at alle de utingene og dårlige vanene jeg har, i bunn og grunn er mulige å kvitte seg med og dermed fungere som en kjæreste hun fortjener.

 

Hun forklarte da at grunnen til at hun ville gjøre det slutt var fordi ting hun til vanlig likte at jeg gjorde nå til tider plaget henne. Det var alt i fra kyssing, klemming, snakket og til og med det at jeg bare var i samme rom som henne. Hun var drittlei av å ha meg rundt hele tiden! Dette har jeg full forståelse for, siden jeg kjenner meg igjen i det siden vi så og si har vært med hverandre 24/7 i vinter, vår og sommer.

 

Jeg spurte henne da hva det å elske noen var. Og at hun kunne ikke forvente at hun skulle kjenne en kribling i kroppen når vi møttes, på akkurat samme måte som man opplever når man er nyforelsket. Den følelsen forsvinner med tiden, og en annen følelse tar over. For meg elsker jeg henne pga det vi har sammen. At jeg vet at hun er der hvis jeg trenger henne. At hun støtter meg og er der for meg. At jeg har noen å krype inntil når dagene er tunge, eller jeg er sliten og vil holde rundt noen når jeg sover. Og at vi fortsatt har alt dette, bare at det nå har blitt for masse av meg i livet hennes.

 

Min mor hadde tidligere den dagen fortalt meg om henne og min far når de gikk i fra hverandre, og at hun bare hadde bestemt seg for at nok var nok. Jeg føler på mange måter at det er akkurat dette som har skjedd med kjæresten min og. Jeg fortalte henne dette, og ba henne om å gå litt tilbake, slippe meg litt til og la oss jobbe med denne "knuten" som nå har oppstått. For hvis vi kommer oss over dette, så vil vi bli sterkere sammen enn noen gang tidligere. Jeg vil vise henne at jeg kan være den kjæresten hun fortjener.

 

Så jeg sa at vi heller kunne ta en pause fra hverandre. Slik at hun fikk litt pusterom og tid til å være seg selv, pleie seg selv og kanskje få tid til å savne meg. Dette skal vi gjøre i 2 uker, siden jeg skal kjøre opp til bil den 12. juli. Og hvis jeg står, så skal jeg ta henne med på en kjøretur hvor vi skal ha en piknik hvis været tillater det. Litt som en date. Starte litt på nytt igjen og ta ting litt etter litt. Gi livet hennes små doser av meg for å se hvordan hun føler det går.

 

Så på 2 uker skal vi ikke treffes ved mindre det er veldig nødvendig. Vi kan skrive meldinger med hverandre sånn av og til. Type "god natt" eller "hei", men ikke hver dag og kun når (for det meste for min del) en trenger et lite tegn på at den andre eksisterer.

 

Hun klarer seg nok fint.. Hun har reist tilbake til byen for å tilbringe helgen hos sin far sammen med lillebroren sin og resten av familien der. Jeg sitter da alene her hjemme og savner henne noe veldig. Ingen av vennene mine er her lenger. De fleste har flyttet vekk, og bestevennen min tok livet sitt på julaften 2011. Så jeg har ingen å snakke med bortsett fra min mor. Og jeg syns dette er veldig tungt.

 

Jeg vet ikke hvorfor jeg skrev dette her, men jeg føler en form for fred når jeg skriver dette ned og lar andre lese det. Jeg er veldig desperat for et teng på håp. Jeg er ikke døpt, og konfirmerte meg borgelig. Men jeg har faktisk endt opp med å be til Gud om at dette skal løse seg.

 

Jeg elsker henne over alt på denne jord! Jeg er 22 år, skal forhåpentligvis starte på utdanning til ingeniør til høsten. Jeg har masse studielån som må betales tilbake. Jeg har ikke råd til å finne meg en plass for meg selv, siden jeg ikke har rett på studielån dette året eller før jeg har gjort opp for meg ved å stå dette året og betale tilbake en del av gjelda. Så hvis dette går i dass mister jeg jenta jeg har planlagt å tilbringe livet mitt med, familien hennes (som etter 2,5 år har blitt min familie, og en gjeng med folk jeg elsker), jeg mister boligen min og sjansen til å ta tak i utdanningen min å faktisk gjøre noe av meg selv. For går dette i dass, så må jeg flytte hjem til min mor igjen og få meg en jobb sånn at jeg kan betale tilbake gjelda og skrape sammen nok penger sånn at jeg ne dag kan starte på nytt igjen.

 

Jeg var så langt nede når vi traff hverandre. Jeg hadde selvmordstanker og var på en mørk plass i livet. Hun hjalp meg gjennom problemene med min far og splittelsen i familien min. Hun ga meg kjærlighet, tro på meg selv. Jeg fikk en ny familie i hennes, og en frisk start på et nytt og bedre liv sammen med henne. Men så tok bestekompisen min livet sitt, og jeg falt litt tilbake. Studiene gikk ræv og jeg mistet litt motet igjen! Så de siste mnd har vært tøffe for oss begge. Men hvis jeg mister henne, så mister jeg alt. Hele livet mitt er bygget rundt henne.

 

Jeg håper noen der ute har noen beroligende ord, råd og motivasjon å gi meg. For jeg er veldig langt nede nå, og savner gojenta mi. Alt virker så håpløst og mørkt. Og alt jeg vil er å bevise for henne at jeg er bedre! At jeg kan forandre meg til det bedre og være der for henne når hun trenger meg. La henne leve sitt eget liv sammen med meg uten noe sjalusi, stress og mas. Et rent forhold med gjensidig respekt og kjærlighet!

 

Ønsker alle en ellers god sommer! Ta vare på de du er glad og vis dem den respekten de fortjener før det er for sent.

 

-Lemmi

Endret 30. juni 2012 av Lemmingz

[Valkyrex]

Du tenkter tydeligvis ikke så mye over at du åpner opp for hele internett???

 

"For hvis vi kommer oss over dette, så vil vi bli sterkere sammen enn noen gang tidligere" - Verdens største løgn, totalt bullshit.

 

"Ta vare på de du er glad og vis dem den respekten de fortjener før det er for sent." - Store og overfladiske ord for en som slår dama si.

 

Love is like a fart, if you have to force it, its probably crap...

 

Edit:

Når du legger ut informasjon på nettet, så veit folk hvem du er.... Ta brukernavnet ditt her på diskusjon.no og søk på det på google, finner du navnet ditt der? Tenk på dette med hvor "glad" dama di hadde blitt av at du har lagt ut om alt det her helt i åpenheten...

Endret 30. juni 2012 av Valkyrex

[Valkyrex]

Er i hvertfall et steg å endre twitter navnet, men hvor mange tror du ikke har lest det her da? Som har søkt opp det brukernavnet ditt. Ingen ting blir borte fra internett, i hvertfall ikke så lett =)

 

Som et eks da: si hvis noen hadde lagret denne teksten, skrapt sammen mest mulig informasjon om deg (type navn, alder, bosted) funnet ut hvem kjæresten din var, sagt fra om alt det her, osv? Det hadde vel ikke vært noe særlig heldig hendelse. Selv om noe slikt er både lite sannsynlig og sinnsykt dårlig gjort, så er det mulig... Tenk deg om før du legger ut sånne ting, spesielt når du åpenlyst sier at du har slått til kjæresten din... Sjakk trekk...

[Lemmingz]

Hva skulle den/de, som eventuelt ville fortelle kjæresten min at jeg hadde skrevet dette, gjøre?

Alt jeg har skrevet her vet hun alt. Hun var der sammen med meg når det skjedde.

At jeg slo henne er å ta litt i. Hun har slått meg hardere når vi har lekesloss eller tulla.

Jeg forsvarer ikke mine handlinger. Jeg la ut alt dette for å få det ned på "papir" samtidig som jeg lot andre se og kanskje til og med komme med noen tips til hva de gjorde i en lignende situasjon.

At du har så lyst til å være så kynisk som du fremstår er helt opp til deg.

Jeg ville bare lette på "trykket" og innrømme mine feil på en måte som ikke krever så masse av meg.

Senere vil jeg selvfølgelig samle sammen de som har noe med dette å gjøre og snakke om det. Men akkurat nå er det litt for tungt for meg. Så da passet det fint å kunne skrive det ned her.

[Valkyrex]

Du blåser det her veldig opp as. Jeg skjønner fra hvordan du skriver at du er veldig opprørt, men ta et skritt tilbake og revurder litt. Du legger ut om ditt, og kjæresten din sitt, liv. Personlige, følelsesmessige, og til dels sensitive (hvis man tenker på at dette er ikke noe man går og skriker i megafon på gata...) opplysninger. Å legge sånt her ut på internett er det samma som å gå rundt i gata og rope ut med megafon...

 

Å samle sammen alle de "berørte" i denne situasjonen virker kanskje litt ekstremt?

 

Gi dama di litt rom, du virker ganske så "drama-queen-impulsiv" (sorry at jeg sier det, men det er slik du oppfører deg nå)... Ja, du er sur, lei deg, redd for å mista kjæresten din, men jo med du prøver, jo mer driter du deg ut (speaking of experience). Skjønner du hva jeg prøver å si? Ro ned, la ting ordne seg, ikke tving det på plass, for da kommer det til å suge. Kanskje litt kyniske uttalelser fra min side, men hvem av oss oppfører seg mest rasjonelt nå? (ikke at jeg er verdens mest rasjonelle xD hehe)

 

Edit:

Det jeg mente med det "gi informasjonen til kjæresten din" var bare ment som et eksempel på at: når du legger ut informasjon på internett, er du eksponert. Man kan finne ut hvem du er, og alt det greiene der. Så kanskje dette temaet hadde passa seg bedre til å diskutere med en annen person, face-to-face?

Endret 30. juni 2012 av Valkyrex

[Lemmingz]

Jeg prøver bare å få blåst av meg litt frustrasjon. Jeg har ingen å snakke med. Jeg er som sagt hjemme hos min mor, som bor på en liten plass som hadde passet helt perfekt inn i programmet "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu". Så det er evigheter mellom meg og kompisene mine. Jeg har ne jobb å ta hensyn til, så jeg kan ikke reise noen plass heller. Så da sitter jeg her alene og glor i veggen.

 

Så noe må jeg gjøre...

 

Jeg ser hva du mener, og det er ingen dum ide.. jeg sliter bare med å slippe taket.

[Smokeeye]

Dette er et forum for at folk skal ha mulighet for å åpne seg og motta rasjonelle, upartiske svar tilbake.

Og i verste fall så finnes det en Anonym funksjon(konto) som også kan benyttes.

 

Men til saken;

 

Jeg vet godt hvordan det er med disse småkranglene som i de aller fleste tilfeller ikke ser ut til å ha noen mening, spesielt etter krangelen er ferdig. Blodet pumper litt ekstra i takt med hjertet og så "smeller det".

 

Og som deg gjør jeg, når jeg merker at jeg blir provosert og min kjære tilbaketrukken så velger jeg selv å ta noen ekstra åndedrag og heller gi hun litt spillerom i samtalen. Da folk er forskjellige så vet jo ikke jeg hvorfin din kjære ikke ønsker å snakke (til å begynne med), men for min erfaring sin del så har det mye med hersker teknikker i samtalen å gjøre. Og der er undertegnede (jeg) en jævel for å si det mildt, jeg gjør (gjorde?) hovedsaklig alt i min makt å psyke ned stemningen og sette meg selv på en pidestall, dette taklet jo selvfølgelig ikke min samboer i det lengre løp, så prøver definitvt å skjerpe meg.

 

Jeg kan jo alltids si at du har livet foran deg og masse fisk i havet osv, men det er jo egentlig bare avsporing på det du ønsker å få tilbakemelding på: Livet handler jo en god del om å finne kjærligheten, hvis du allerede har den, hvorfor finne den på nytt?

 

Disse 2 ukene dere har pause nå kan godt hjelpe, personlig tror jeg ikke noe spesielt på pauser i den forstand, da jeg heller vil møte og oppklare problemene når det skjer. Løsning på avhengigheten/kontrollen du viser til henne som gjør at hun har behov for pusterom; Skaff deg nye kamerater og begynn å være med de alene (uten henne).

 

Det vil nok aldri være noe fasit svar, men det hjelper å tenke positivt, men evinnelig krangling og attpåtil henger seg oppi hverandre 24/7 vil nok ikke hjelpe på den positive adferden.

[Lemmingz]

Har bruker dagene til å gå inn i meg selv og virkelig forbedre min væremåte.For jeg innser hvor stor en idiot jeg har vært, og hvor lite jeg faktisk har tatt hensyn til henne. Jeg har faktisk gått rundt og trodd at jeg gjorde det rette ovenfor henne, når jeg egentlig bare har "kvelt" henne med oppmerksomhet som var motivert av min egen egoistiske tankemåte. Hun fortjener en som er der for henne og støtter henne i alle valg hun tar. Folk lærer av å feile, så det er ikke opp til meg å bestemme hva hun skal gjøre. Dette gjelder selvfølgelig hvorvidt hun bør ta meg tilbake eller ikke. Men jeg lever i håper om at hvis jeg vokser 2 år i hodet og virkelig går inn for forbedre meg og kvitte meg med alle uvanene og sjalusien, så kanskje hun gir oss en sjanse til og tar meg tilbake.

 

Det høres kanskje ut som jeg har alt under kontroll nå, men jeg har det ikke så bra... i går kom en kompis på besøk for å være med meg og snakke. Vi tok oss noen glass, hørte på musikk og hadde det kjekt. Jeg slappet faktisk av i går. Og tankene mine var ikke rundt dette bruddet. Hun sendte meg faktisk en melding, som jeg svarte på uten å få svar tilbake.. men alt i alt en veldig bra kveld.

Det var værre i dag tidlig. Jeg var ikke i seng før nærmere 6 i dag tidlig, men våkna av meg selv klokka 10 og fikk ikke sove mer... for når jeg våknet fikk jeg en realitetssmell av en annen verden. Alle tankene om bruddet og alt kom tilbake, og det hele gjorde at magen min vrengte seg. Så jeg ble veldig dårlig og lei meg..

 

Jeg trodde kanskje jeg ville føle meg bedre med dagene, men jeg blir bare dårligere og dårligere. Jeg spiser ikke, sover ikke, trener ikke og føler meg veldig syk og svak. Alt jeg vil er å kunne holde rundt jenta mi igjen, lukte henne, klemme henne og kjenne varmen fra henne. Jeg har vært i mange forhold gjennom min ungdomstid, men aldri har jeg følt det slik som jeg gjør for henne. Hun er den ene for meg, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre hvis hun forsvinner.

[Smokeeye]

Demoralisende tanke(r(gang)) er vel neppe noe nytt med tanke på brudd i samliv/forhold, men så er det jo egentlig der restaureringen ligger. Du sier "jeg spiser ikke, sover ikke, trener ikke osv", men gjør alt det uansett hvor vanskelig det måtte være så skal du nok se en markant endring.

 

Når du først har kommet deg til treningsstudio og tatt i en liten økt så er det vanskeligere å "snu i døra", er bare det steget å komme seg i gang. Gjør mer som igår, nødvendigvis ikke med alkohol hver gang, men ta deg en liten tur ut med en kamerat, kafê, kino, you name it..

 

Å sitte inne, lukket inne og hørre på deppe musikk mens du studerer bilder av din kjære er definitivt ikke den rette vei å gå i det lengre løp. For all del ha savn, men ha savnen under kontroll i kontrollorte omgivelser.

[Smokeeye]

Nå har det gått 2 uker, har dere funnet veien tilbake til hverandre?