Dårlig mental helse

[AnonymDiskusjon]

Hei!

 

Jeg skal prøve å være litt kortfattet, selv om noe lenge blir det nok for å forklare meg grundig nok. Setter veldig pris på tilbakemeldinger, tips og kommentarer ettersom det vil jeg vil nå snakke om er et stort problem i hverdagslivet mitt.

 

Jeg er en gutt på 19 år. Problemet mitt er kvalme og oppkast i alt fra latterlige små begivenheter til store begivenheter. Ofte er det faktisk de små begivenhetene som er verst, som å få jentebesøk skolen eller dra på fest. Større begivenheter som jobbintervju eller eksamen er ikke like ille, selv om kvalme er uansett en garanti, med oppkast som hyppig forekommende.

 

Personligheten min klassifiserer jeg som veldig utadvent, og jeg har stor sosial omgangskrets og er blant de "populære" på skolen. Poenget er altså at jeg trives veldig godt sosialt sett, og har alltid vært flink til å snakke med mennesker og skaffe nye bekjente. Så da dette problemet begynte vinteren to og et halvt år siden, klarte jeg ikke å knytte oppkast og kvalme til den sosiale settingen ettersom jeg aldri var/er nervøs og trives godt under oppmerksomhet. Det resulterte i å ta utvidet blodtest uten resultater og medisiner for å ta knekken på en sykdom jeg trodde jeg hadde. Men ettersom problemet vedvarte, og jeg begynte å se et mønster i når problemet oppstod, forstod jeg at det jeg sliter med er psyken.

 

Etter å ha dvelt på dette et års tid for meg selv under forhåpningen om at det gikk over, bestemte jeg meg for å søke hjelp. Det var først da jeg snakket ut om problemet til foreldrene mine, og videre derfra begynte jeg å dra til skolepsykologen. Kort sakt, så var det mange trivelige og ambisiøse samtaler, men ingen fremgang. Psykologen henviste meg til en profesjonell psykolog som var spesialist på noe som ikke klaffet helt med mitt problem, men han var jo utdannet og skulle visst være flink. Han gikk kjapt tom for ideer og møtene endte med noen motiverende ord og de tips han kunne bidra med. Ingen resultater. Dette var høsten i fjord.

 

Nå har det altså gått 3/4 av et år uten hjelp, og problemet står fremdeles like sterkt, om ikke sterkere. Nå skal jeg flytte til utlandet i august for å studere 4 år, og gru-gleder meg. Min personlighet og ambisjoner gleder livet av seg, men så vet jeg at denne meningsløse problemfylte psyken vil snu mange situasjoner om på hodet og gjøre dem helt jævlige. Jeg kommer til å bo i et veldig sosialt preget område med bygninger rundt som holder titusener av studenter, og er bekymret for hvordan jeg vil reagere.

 

Litt bedre beskrivelse av problemet, noe jeg kan ta i punkter for å være mer oversiktlig:

 

- Problemet går i bølger og daler av styrke. Jeg kan ha en utrolig dårlig dag hvor jeg går hele dagen og føler meg uggen, ikke spiser, og dagligdagse ting kan ta knekken på meg. Veldig gode dager forekommer også ofte, hvor det skal mye til for å trigge kvalme

 

- Jeg blir mest kvalm av jenter.

 

- Har fortalt problemet mitt til flere venner, og blant annet et par jenter som jeg holdt på med - forhold som gjorde meg veldig kvalm (kastet opp foran en av jentene). Dette gjorde jeg for å se om vissheten om at andre er klar over problemet, kan lindre problemet. Ingen resultater, kun medlidenhet, forståelse og et sterkere vennskapsforhold.

 

- Jeg klarer ikke knytte problemet til noen hendelse. Jeg har hatt en veldig bra oppvekst uten noen familie-, venner- eller jente-problemer. Skulle gjerne klart å knytte det til en hendelse slik at jeg hadde noe å jobbe ut ifra.

 

- Kvalmen resulterer i at jeg må trekke meg tilbake i situasjoner som jeg elsker. Jeg er som sagt veldig sosialt glad, men problemet hindrer meg i å være den jeg er ettersom jeg blir kvalm og dårlig.

 

- Problemet har gitt meg et trøblete forhold til mat. Jeg er støtt og stadig kvalm og sliter med mangel på matlyst. Frokost går ned under tvang, og måltider utenfor hjemmet eller før et arrangement blir ganske spinkle. Dette har da medført at mitt mål om å legge på meg ikke går så bra, og BMI'en min vipper mellom kategorien "underernært" og "normal".

 

- Jeg klarer ikke inngå et mer seriøst forhold med noen jenter. Fester er ille nok i seg selv, og flørting er jeg totalt umotivert for ettersom det gjør problemet verre. Jenter flørter stadig med meg, men jeg må avvise dem lenge før det skjer noe for å ikke skape en uheldig opplevelse.

 

- Kvalmen blir bedre etter jeg har kastet opp. Så det å kaste opp kan faktisk være befriende.

 

- Det er tiden i forkant av situasjoner og fasen hvor omgivelser og hendelser rundt meg er i endring, at kvalmen er på sitt verste. Eksempelvis fest: hjemme før fest(kvalm) - på vei til og ankomst til fest(veldig kvalm, ofte her jeg spyr) - fester i lokalet(ikke kvalm) - noen flørter (kvalm) - flørtingen blir seriøs (veldig kvalm - her trekker jeg meg ofte bort for å kaste opp) - kliner med dama (bare litt kvalm) (Tar hensyn til bra munnhygiene etter oppkast selvfølgelig så hun blir bare lykkelig uvitende).

 

Med disse punktene fikk jeg beskrevet problemet mitt til en viss grad - men det er mer til det. Hovedpoenget er at problemet sliter veldig på livet jeg prøver - og vil - leve. Kun en tekstmelding fra en jente kan ødelegge middagen. Problemet har garantert hindret meg fra å få kjæreste, og ONS's, og er derfor fremdeles jomfru og(ikke at jeg ser på selve jomfrudommen som et problem, men det kan jo ha sin psykiske effekt). Jeg vet ikke hvor jeg skal ta dette videre, men føler jeg må ha behandling, til tross for de mislykkede forsøkene jeg har hatt. Problemet er at jeg flytter til utlandet, og en psykolog er ikke akkurat billig i utlandet - spesielt for en student som meg.

 

Det jeg ønsker fra dere er tanker og tips om behandling, hvilken vei jeg bør gå og hvilke avgjørelser jeg bør velge for å få best mulig utfall. Har noen av dere erfaring fra området, så ville det vært fantastisk.

 

Takk for dere som leste igjennom, og tusen takk for eventuelle svar. Anonym poster: 8eb82301195414a0c7ce1d38e8611607

[frankhaugen]

<<< ikke særlig kortfattet innlegg >>>

 

Anonym poster: 8eb82301195414a0c7ce1d38e8611607

Jeg vil si at du bør gå til fastlegen å be om anti-kvalmende medisiner, (de som får cellegift får noen veldig effektive), samtidig ber du om henvisning til "spesialisthelsetjenesten", (somregel en DPS).

 

Kan være pillene er alt du trenge rog da er problemet løst, men jeg anntar at du kaster opp pga stress, og stress kommer somregel fra angst. Så du vil nok ha godt av å gå til en psykolog/psykriater.

 

(Oppkast er en evolusjonær greier, som kan ha hatt en skremmende effekt når våre forfedre ble angrepet av rovdyr, da oppkast lukter ekstremt vondt for oss mennesker og vi har de dårligste nesne blant alle landpattedyr.)

 

-frank

[Oda1982]

Kanskje litt på siden av det du spør om... Min samboer begynte å kaste opp pga. at han gruet seg til å gå på jobb. Han trivdes ikke med jobben. Når han sluttet der og gjorde noe annet, ga oppkastet seg. Men for deg handler det jo nesten om livet, o og hverdagen din, og det kan du ikke "slutte" med på samme måte.

Har du forsøkt gastroskopi?

[Skandinav]

Du har på en godt reflektert måte klart å identifisere og beskrive ditt problem. Du ønsker å bli kvitt problemet og jobber for det, dette er en resurs.

 

Jeg håper at du i utgangspunktet er grundig utredet med tanke på at det ikke er en bakenforliggende somatisk lidelse som er årsaken til dine oppkast. Det vil si gastroskopi, magemunn-lukkereflekstest, etc.

 

Det lar seg vanskelig forklares at det hele dreier seg om en rent fysiologisk årsak, men ikke umulig. Hva kom først: Angsten som gir oppkast, eller; angst av å måtte kaste opp? Dette lar seg lett testes med Betablokkere (bb). Dette er en medisin som blokkerer opptaket av "stresshormoner" i hele kroppen slik at du ikke vil få de store fysiske symptomene på stress som økt hjertefrekvens, kvalme, magesyre-flush, skjelvinger, etc. Bb er ikke vanedannende og bivirkningene er får. Den er også billig, men reseptbelagt.

Dersom man nå skulle finne ut at dette hjelper, så er det jo bare symptomatisk behandling. Men da vet man at det i utgangspunktet er en fysiologisk tilstand og dine oppkast er å betegne som en funksjonell lidelse (tidligere kallet psykosomatisk). Ved å fjerne kilden til problemet (oppkast), kan man håpe at den roen det medfører gir deg tid til psykisk selvhelbredelse, også gjennom generell modning. Omsider vil du kunne slutte med BB.

 

Hvis det nå er slik at det var med angsten det hele begynte, noe som ikke stemmer for meg med tanke på din beskrivelse, er det psykologisk bistand du trenger. Nå har du jo prøvd dette, noe som ikke hjalp deg siden du åpenbart ikke har møtt de riktige behandlerne. Jeg synes det er litt for tidlig å hoppe på angstdempende-medisiner-tåget. Hvis din fastlege vil skrive ut en ny henvisning til spesialisthelsetjenesten, må du huske på at du har fritt sykehusvalg. Litt research kan kanskje hjelpe deg å finne en eller annen psykolog i en annen helseregion som har peiling på dine problemer.

Det er fristende å tenke alternativ behandling, kan bli dyrt, men har hjulpet mange. Det som kommer til meg først er TFT: Tanke Felt Terapi. Fungerer veldig bra på fobier, stress o.l.

[AnonymDiskusjon]

Jeg vil si at du bør gå til fastlegen å be om anti-kvalmende medisiner, (de som får cellegift får noen veldig effektive), samtidig ber du om henvisning til "spesialisthelsetjenesten", (somregel en DPS).

 

Jeg har ikke på følelsen at piller mot fysiske forhold i kroppen vil bidra, ettersom jeg er 100% sikker på at det er psyken min som forårsaker det. Et godt "bevis" for det er det faktum at kvalmen kan trigge seg på et sekund (e.g. tekstmelding, eller påminnelser til noe). Piller som kan dempe stress og angst derimot kan være av interesse. Jeg kan ikke si at jeg føler noen stor angst når jeg er sosial, men kan godt være at dette ligger i underbevisstheten eller noe.

 

(Oppkast er en evolusjonær greier, som kan ha hatt en skremmende effekt når våre forfedre ble angrepet av rovdyr, da oppkast lukter ekstremt vondt for oss mennesker og vi har de dårligste nesne blant alle landpattedyr.)

 

Virkelig? Strider litt mot det psykologen min sa. Han sa at det å bli nervøs å uvel er veldig vanlig sett fra evolusjonens øyne, ettersom det resulterer i at vi vil fjerne oss fra potensielle farlige situasjoner. Men det å faktisk kaste opp ville begrense vår evne til å e.g løpe eller være stille, så han syntes mitt problem strider imot normale angstproblemer som han behandlet.

 

Har du forsøkt gastroskopi?

 

Jeg fikk det tilbudet av fastlegen etter at resultatene fra blodprøven viste ingenting, og problemet vedvarte. Takket nei ettersom jeg følte ikke det var nødvendig, og ville heller vente å se utviklingen. Senere koblet jeg problemet til psyken, så gastroskopi ble da totalt uinteressant for meg. Jeg skal ikke nekte på at jeg kanskje har litt "svakere" lukkemuskel(eller noe) som resulterer i at jeg fortere kaster opp. Men jeg tror ikke dette ettersom tiden før problemet oppstod ikke viste noen tegn til det, noe gode perioder for meg nå for tiden heller ikke indikerer.

 

Du har på en godt reflektert måte klart å identifisere og beskrive ditt problem. Du ønsker å bli kvitt problemet og jobber for det, dette er en resurs.

 

Jeg håper at du i utgangspunktet er grundig utredet med tanke på at det ikke er en bakenforliggende somatisk lidelse som er årsaken til dine oppkast. Det vil si gastroskopi, magemunn-lukkereflekstest, etc.

 

 

Jeg er veldig sikker på at problemet er psykisk, og at fysiske undersøkelser som gastroskopi ikke vil finne noen oppsiktsvekkende resultater.

 

Det lar seg vanskelig forklares at det hele dreier seg om en rent fysiologisk årsak, men ikke umulig. Hva kom først: Angsten som gir oppkast, eller; angst av å måtte kaste opp?

 

Jeg liker å påstå at angst av å måtte kaste opp kom først, men tror jeg har feil her. Det er rart om oppkast og kvalme kom først uten noen angst eller nervøsitet til å trigge det, så det kan godt være at jeg utviklet en sosial angst i forkant av problemet, uten at jeg kan si at jeg lar særlig merke til det.

 

Dette lar seg lett testes med Betablokkere (bb). Dette er en medisin som blokkerer opptaket av "stresshormoner" i hele kroppen slik at du ikke vil få de store fysiske symptomene på stress som økt hjertefrekvens, kvalme, magesyre-flush, skjelvinger, etc. Bb er ikke vanedannende og bivirkningene er får. Den er også billig, men reseptbelagt.

Dersom man nå skulle finne ut at dette hjelper, så er det jo bare symptomatisk behandling. Men da vet man at det i utgangspunktet er en fysiologisk tilstand og dine oppkast er å betegne som en funksjonell lidelse (tidligere kallet psykosomatisk). Ved å fjerne kilden til problemet (oppkast), kan man håpe at den roen det medfører gir deg tid til psykisk selvhelbredelse, også gjennom generell modning. Omsider vil du kunne slutte med BB.

 

Jeg er faktisk veldig interessert i å prøve bb, om de virker slik du forklarer. Verken fastlegen eller psykologene har nevnt det av hva jeg husker. Hva er de bivirkningene du snakker om, og hvordan fungerer pillene?

 

Hvis det nå er slik at det var med angsten det hele begynte, noe som ikke stemmer for meg med tanke på din beskrivelse, er det psykologisk bistand du trenger. Nå har du jo prøvd dette, noe som ikke hjalp deg siden du åpenbart ikke har møtt de riktige behandlerne. Jeg synes det er litt for tidlig å hoppe på angstdempende-medisiner-tåget. Hvis din fastlege vil skrive ut en ny henvisning til spesialisthelsetjenesten, må du huske på at du har fritt sykehusvalg. Litt research kan kanskje hjelpe deg å finne en eller annen psykolog i en annen helseregion som har peiling på dine problemer.

Det er fristende å tenke alternativ behandling, kan bli dyrt, men har hjulpet mange. Det som kommer til meg først er TFT: Tanke Felt Terapi. Fungerer veldig bra på fobier, stress o.l.

 

Personlig syntes jeg ikke det er for tidlig å hoppe på angstdempende-medisiner-toget. 2 og et halvt år med et deprimerende problem er mer enn nok.

 

Problemet med å finne en psykolog som har peiling er det faktum at jeg flytter til utlandet nå, hvor jeg så vidt jeg vet ikke får en fastlege, kun et helsesenter for studenter. Det er garantert psykolog-tilbud der ettersom det er et så stort studentmiljø, men prisene er ganske stramme vil jeg tro, og ventelisten har jeg ingen anelse på hvordan er. Jeg har tenkt til å kontakte helsesenteret, men har ikke funnet noen e-postadresse, så må antageligvis somle meg til å ringe.

 

Her i Norge var det over ett års ventetid på de anbefalt psykologene til meg, så jeg satte meg ikke i kø, noe jeg nå angrer på. Det betyr at neste behandling må være i dette landet jeg flytter til.

 

Tusen takk for svar alle sammen!

Anonym poster: 8eb82301195414a0c7ce1d38e8611607

[frankhaugen]

Jeg vil si at du bør gå til fastlegen å be om anti-kvalmende medisiner, (de som får cellegift får noen veldig effektive), samtidig ber du om henvisning til "spesialisthelsetjenesten", (somregel en DPS).

 

Jeg har ikke på følelsen at piller mot fysiske forhold i kroppen vil bidra, ettersom jeg er 100% sikker på at det er psyken min som forårsaker det. Et godt "bevis" for det er det faktum at kvalmen kan trigge seg på et sekund (e.g. tekstmelding, eller påminnelser til noe). Piller som kan dempe stress og angst derimot kan være av interesse. Jeg kan ikke si at jeg føler noen stor angst når jeg er sosial, men kan godt være at dette ligger i underbevisstheten eller noe.

 

(Oppkast er en evolusjonær greier, som kan ha hatt en skremmende effekt når våre forfedre ble angrepet av rovdyr, da oppkast lukter ekstremt vondt for oss mennesker og vi har de dårligste nesne blant alle landpattedyr.)

 

Virkelig? Strider litt mot det psykologen min sa. Han sa at det å bli nervøs å uvel er veldig vanlig sett fra evolusjonens øyne, ettersom det resulterer i at vi vil fjerne oss fra potensielle farlige situasjoner. Men det å faktisk kaste opp ville begrense vår evne til å e.g løpe eller være stille, så han syntes mitt problem strider imot normale angstproblemer som han behandlet.

Anonym poster: 8eb82301195414a0c7ce1d38e8611607

Det skal sies at evolusjonær-biloger, og evolusjonær-psykologer er uenige. Men en "farlig situasjon" som setter igang en "fight or flight"-reaksjon somregel gjør at du pisser og driter på deg, (dette for å gjør kroppen lettere, og fordi at det å "holde seg" krever mye energi. MEN oppkast i krisesituasjoner er temmelig vanlig.

 

Derfor jeg anbefalte anti-kvalmende medisiner for det er som depresjon, selv om det er et psykisk problem så hjelper det å påvirke fysiske momenter. Angst behandles gjerne med eroligende, men Valium er ikke akkurat en medisin du so ung bør gå på.

 

Men en stor del av å behandle psykiske problemer er å erobre symptomene. Det er gjerne en myriade symptomer til et rotproblem og ved å eliminere symptomene gir man seg selv friheten til å jobbe med der problemet ligger.

 

Jeg er og overrasket at eksponering ikke hjelper da alle angst og stresslidelser pleier å ha en merkbar forbedring av eksponeringsterapi.

 

Jeg vet ikke hvordan det funker i praksis men jeg vet at studenter som studerer i utlandet er dekket av helseforsikring og en slik skal dekke all nødvendig behandling, du burde sjekke opp i det, for det er mulig at forsikringsselskapet kan ha en psykolog til deg temmelig mye fortere enn noen annen metode.

 

Det er formodentlig ikke ett års ventetid på behandling i Norge, 3 mnd er lengste ventetiden i det offentlige, og for alvorlige tilfeller vil du kunne få en frivillig innleggelse i løpet av en måned. Jeg vet og at ved sykehuset i Kristiansand er det en dedikert 3. -linje avdeling for angst og psykosomatikk, og sist jeg hørte noe om det var det 4 ukers ventetid.

 

-frank

 

-frank

[Skandinav]

Bivirkningene varierer fra person til person og er også doseavhengige. De vanligste problemene ved høye doser (f.eks behandling av høyt blodtrykk), er muskeltretthet ved anstrengelser, kalde hender og føtter, tretthet, konsentrasjonsvansker, mareritt, urolig søvn, depresjon og svimmelhet. Kvalme, brekninger og diare er også relativt hyppig i store doser. Enkelte blir plaget med nedsatt libido og impotens.

Personer med astma kan få forverring av plagene.

Det er svært viktig å ikke slutte brått med beta-blokkere. Nedtrappingen skal skje gradvis over flere uker, og kun i samråd med legen din. For rask nedtrapping kan få alvorlig konsekvenser, f.eks svært høyt blodtrykk, hjerteinfarkt eller hjerneblødning.