Prøve å redde forholdet, eller gå?

[Eddie1234]

Må bare si at jeg synes du er veldig snill! Og at du vil gjøre alt du kan før du går fra han er bra, og håper det kan fungere med samlivsterapi Skulle ønske det var noe jeg kunne si eller gjøre som gjorde det enklere. Vil bare si at jeg syntes du fortjener bedre, det samme gjør ungene dine, men samtidig skulle jeg ønske at du kunne ha det bra med faren til barna.

Mye lykke til

[Extraterrestrial]

Dette hørtes ut som et veldig slitsomt forhold å være i. Det faktum at du rydder etter ham, sender jo indirekte beskjeder til han som sier at han kan fortsette å være grisete, for du rydder jo og vasker etter han uansett.

 

Du sier du har prøvd å forklare han hvordan du opplever hverdagen på mange forskjellige måter, og allikevel gjør han ikke noe med det... tenk litt på det.

 

Han virker som en utrolig umoden kar når det kommer til det stykket, du er jo mamma for 3. Så klart trives han, han får gjøre som han vil - i tillegg får han sex med deg dersom han ønsker det (tror han). Du sier også at du har sagt at du ikke tror du elsker han lengre, og allikevel gjør han fortsatt ingenting med det. Det for meg høres ut som manglende respekt for deg og dine følelser, samtidig som at han muligens sitter med troen om at du ikke går fra han uansett, han er så trygg på at du aldri vil forlate han.

 

Jeg har 1 godt tips til deg: Gå fra han, ta med deg guttene og flytt inn til familie til du eventuelt finner deg et eget sted og egen jobb.

 

Det kan resultere på to måter:

1. Han tar deg seriøs, og vil prøve (virkelig prøve) å skjerpe seg.

2. Han vil ikke ha deg tilbake.

 

Hvis alternativ 2, så er han jo uansett ingenting å samle på. Verden går ikke under uansett, du virker som en sterk kvinne, og jeg tviler ikke på (utifra hva du har skrevet her) at du vil klare deg helt utmerket som alenemor!

 

Lykke til.

[Shantara]

Jeg hadde akkurat en prat med han nå. Jeg sa at han har en uke på seg til å bli bedre til å hjelpe til her hjemme, ellers kommer jeg til å slutte å gjøre alt jeg gjør for han. Men en gang så sa han at det var greit, men det endte med at han sa at hvis jeg slutta å gjøre alle disse tingene (som han forøvrig innbilte seg at bare var å lage middag og vaske hans klær), så fikk ikke jeg en krone av han lenger. Med andre ord fikk jeg se å finne min egen jobb hvis jeg sluttet å gjøre alt for han hjemme.

Men da skal han faen meg få det som han vil, jeg skal lage nydelig middag til meg selv, og han får lage seg noe nudler eller noe, det er det eneste han kan lage så. Jeg skal ikke vaske et klesplagg av klærne hans, ikke rydde opp hans rot eller noen ting. Vekke han om morgenen må jeg nesten fortsette med, jeg vil ikke sette jobben hans på spill.

 

Han er så fryktelig gammeldags! Han mener at min jobb er å gjøre absolutt alt på hjemmebane, mens han jobber. Skal love deg at det er mye mer slitsomt å ta seg av to tvillinger på 9 mnd hele dagen i tillegg til å lage middag, vaske klær og rydde og vaske resten av huset. Han står på et rullebånd hele dagen og monterer småting, det hadde jo vært en drøm i forhold! (selv om jeg liker godt å være hjemme med guttene altså).

 

Jeg gir ikke opp helt enda, skal prøve samlivsterapi først. Hvis det fungerer dårlig er det "byebye!"

[Gjest Bruker-95147]

Jeg hadde akkurat en prat med han nå.

 

Så dere er begge sånne "morgenfugler". Det er jo ett dristig tidspunkt å ta en alvorsprat ellers!?

[Shantara]

Jeg hadde akkurat en prat med han nå.

 

Så dere er begge sånne "morgenfugler". Det er jo ett dristig tidspunkt å ta en alvorsprat ellers!?

 

Her var det tydeligvis morgen kl 0530 i dag, så hvorfor ikke..

[Gjest Bruker-95147]

Jeg hadde akkurat en prat med han nå.

 

Så dere er begge sånne "morgenfugler". Det er jo ett dristig tidspunkt å ta en alvorsprat ellers!?

 

Her var det tydeligvis morgen kl 0530 i dag, så hvorfor ikke..

 

Jeg har erfart at hvis man vil løse en floke sammen, er det viktig å velge seg tid og sted, ellers kan floka bli enda ett hakk verre, og man har en hel dag å ergre seg på alt det usagte - og grunnlaget for enda en nitrist natt er i sikte.

 

Når jeg leser dine siste poster, får jeg en følelse av at du har veldig dårlig tid og "jazzer" deg selv opp med de "riktige" tilbakemeldingen ... Er jeg inne på noe med dette, eller tar jeg feil med antagelsene?

[Shantara]

Ja, det er kanskje best å velge tid og sted i forveien, men jeg syns det er så himla kjedelig å ta opp slike ting at jeg som regel bare gjør det når det er noe som irriterer meg. Jeg kjefter ikke, jeg prøver å si det på en ordentlig måte. Men så blir samboeren irritert, og jeg slenger med leppa tilbake.

Jeg er aldri langsint, det er ikke han heller, så når han kommer hjem fra jobb er alltid ting som "normalt", og ingen er sure.

Det siste du skrev skjønte jeg egentlig ikke bæret av...

[Gjest Bruker-95147]

 

Det siste du skrev skjønte jeg egentlig ikke bæret av...

 

Slapp av!

Det jeg mente å lese i postene dine, og så klart mellom linjene - er at du vingler litt. Her og der finner jeg setninger og ord som for meg er "absolutter og ultimatumer", og harmonerer dårlig med å være klar for konstruktiv konfliktløsing.

 

Så da drister jeg meg til å spørre: Har du egentlig allerede bestemt deg for å kutte ut mannen din?

Slik at postene du skriver her er mest for å få såpass aksept, og unngå dårlig samvittighet.

 

Noe annet jeg lurer på, er hvordan de som er helt uskyldige i denne saken, påvirkes av den?

 

[Shantara]

Det siste du skrev skjønte jeg egentlig ikke bæret av...

 

Slapp av!

Det jeg mente å lese i postene dine, og så klart mellom linjene - er at du vingler litt. Her og der finner jeg setninger og ord som for meg er "absolutter og ultimatumer", og harmonerer dårlig med å være klar for konstruktiv konfliktløsing.

 

Så da drister jeg meg til å spørre: Har du egentlig allerede bestemt deg for å kutte ut mannen din?

Slik at postene du skriver her er mest for å få såpass aksept, og unngå dårlig samvittighet.

 

Noe annet jeg lurer på, er hvordan de som er helt uskyldige i denne saken, påvirkes av den?

 

 

Åja! Ja, jeg er ganske så vinglete. Forskjellige meninger fra dag til dag, egentlig.. Den ene dagen vil jeg vekk, og den andre dagen vil jeg bli.

Jeg har vel kanskje på en måte bestemt meg for å kutte han ut, jeg ser ikke egentlig noen fremtid sammen med han, med mindre han plutselig blir litt mer voksen og tar mer ansvar. Det er jo det jeg håper på, men hittil har det bare gått nedover.

 

Jeg er veldig flink til å true med ting det aldri blir noe av, men nå skal jeg søren meg ikke gi meg så lett altså. Nå får han faktisk lage sin egen middag noen ganger, eller hvis han kommer sent hjem (før fikk han den servert, jeg la til og med maten på asjetten hans!) , han får vaske sine egne klær (bare for pur f. skal jeg henge ut alt som ligger i vaskemaskina nå unntatt hans ting), og han får rydde etter seg selv.

Han må da skjønne at hvis han bare hjelper til litt mer hjemme så gjør jeg ting for han også, men jeg gidder ikke stå på pinne for han hvis jeg ikke får noe tilbake.

 

De uskyldige, refererer du da til barna? Jeg vil ikke si at de påvirkes særlig. Vi hever sjeldent stemmen når de er i nærheten, og krangler ikke foran dem. Ikke har vi noen særlig høylytte krangler uansett, vi diskuterer i et relativt normalt toneleie. - Hvis det var det du siktet til!

[Gjest Bruker-95147]

De uskyldige, refererer du da til barna? Jeg vil ikke si at de påvirkes særlig. Vi hever sjeldent stemmen når de er i nærheten, og krangler ikke foran dem. Ikke har vi noen særlig høylytte krangler uansett, vi diskuterer i et relativt normalt toneleie. - Hvis det var det du siktet til!

 

Jeg refererer så klart til barna, ja. Det er flottings at dere skjermer dem for "støyen" vi voksne er så flinke til å lage ...

 

Men husk nå på at disse småttingene er noen sære vesener som fanger opp signaler som man ikke selv er oppmerksom på. Da tenker jeg i de baner at språket vårt er bare 25% verbalt, mens hele 75% er nonverbalt. Og barn, spesielt, er flinkere til å "føle" enn de er til å oppfatte på sanse/tanke-planet. Og det er ikke sikkert de klarer å gjøre seg forstått med vanskelige følelser, fordi de enda ikke har tilegnet seg nok "fornuft" enda. Så, pass på!

 

Jeg har erfart noe ganske morsomt selv, og det handler faktisk om ett slags ekteskap, og derpåfølgende ekteskapsproblem med en kollega. Først elsket hun meg - så gav jeg henne en velment tilbakemelding - så hatet hun meg som pesten, og samarbeidet vårt ble ikke levnet så mye sjanser - av oss og av de rundt oss i teamet.

Jeg brukte da en veldig enkel "oppskrift" på konfliktløsing. Og etter 4 mnd. satt den hyggelige damen på fanget mitt igjen, og vi kom begge to styrket ut av prosessen.

 

Men du er vel en såpass travel dame, at sånne tidsperspektiv blir vel for lange, eller?

 

Endret 18. juni 2012 av Bruker-95147

[Shantara]

De uskyldige, refererer du da til barna? Jeg vil ikke si at de påvirkes særlig. Vi hever sjeldent stemmen når de er i nærheten, og krangler ikke foran dem. Ikke har vi noen særlig høylytte krangler uansett, vi diskuterer i et relativt normalt toneleie. - Hvis det var det du siktet til!

 

Jeg refererer så klart til barna, ja. Det er flottings at dere skjermer dem for "støyen" vi voksne er så flinke til å lage ...

 

Men husk nå på at disse småttingene er noen sære vesener som fanger opp signaler som man ikke selv er oppmerksom på. Da tenker jeg i de baner at språket vårt er bare 25% verbalt, mens hele 75% er nonverbalt. Og barn, spesielt, er flinkere til å "føle" enn de er til å oppfatte på sanse/tanke-planet. Og det er ikke sikkert de klarer å gjøre seg forstått med vanskelige følelser, fordi de enda ikke har tilegnet seg nok "fornuft" enda. Så, pass på!

 

Jeg har erfart noe ganske morsomt selv, og det handler faktisk om ett slags ekteskap, og derpåfølgende ekteskapsproblem med en kollega. Først elsket hun meg - så gav jeg henne en velment tilbakemelding - så hatet hun meg som pesten, og samarbeidet vårt ble ikke levnet så mye sjanser - av oss og av de rundt oss i teamet.

Jeg brukte da en veldig enkel "oppskrift" på konfliktløsing. Og etter 4 mnd. satt den hyggelige damen på fanget mitt igjen, og vi kom begge to styrket ut av prosessen.

 

Men du er vel en såpass travel dame, at sånne tidsperspektiv blir vel for lange, eller?

 

 

Ja, du har kanskje rett.. Vi må nødt til å få ordnet opp, for alles beste. Jeg har aldri tenkt over at guttene kanskje kunne merke slikt, men nå er jeg i det minste klar over det.

 

Jeg er da ingen travel dame, jeg er det stikk motsatte..

Så bare si "oppskriften" din!

[Eddie1234]

 

Jeg har erfart noe ganske morsomt selv, og det handler faktisk om ett slags ekteskap, og derpåfølgende ekteskapsproblem med en kollega. Først elsket hun meg - så gav jeg henne en velment tilbakemelding - så hatet hun meg som pesten, og samarbeidet vårt ble ikke levnet så mye sjanser - av oss og av de rundt oss i teamet.

Jeg brukte da en veldig enkel "oppskrift" på konfliktløsing. Og etter 4 mnd. satt den hyggelige damen på fanget mitt igjen, og vi kom begge to styrket ut av prosessen.

 

 

Kan du fortelle litt mer?

[€uropa]

Ikke vekk ham om morgenen! La ham leve like selvstendig som om han bodde alene.

[Gjest Bruker-95147]

Jeg er da ingen travel dame, jeg er det stikk motsatte..

Så bare si "oppskriften" din!

 

 

 

Jeg har erfart noe ganske morsomt selv, og det handler faktisk om ett slags ekteskap, og derpåfølgende ekteskapsproblem med en kollega. Først elsket hun meg - så gav jeg henne en velment tilbakemelding - så hatet hun meg som pesten, og samarbeidet vårt ble ikke levnet så mye sjanser - av oss og av de rundt oss i teamet.

Jeg brukte da en veldig enkel "oppskrift" på konfliktløsing. Og etter 4 mnd. satt den hyggelige damen på fanget mitt igjen, og vi kom begge to styrket ut av prosessen.

 

 

Kan du fortelle litt mer?

 

Det gjør jeg så gjerne

 

Vi jobbet sammen i ett barnevernstiltak med 6 ungdommer. Turnusordning på; 3/7-4/7. Og vi to voksne skulle fylle rollene som "mor og far", og huset skulle være ett vanlig "familiehjem"

 

For at "familiehjem" skulle være ett virksomt "verktøy" måtte vi voksne være veldig påpasselige med hvilken type signaler vi "utstråler". Vi skulle over tid (kortest mulig tid) bli så samkjørte at vi ble mest mulig likt ett helt vanlig "godt" ektepar (minus sex )

 

Det viste seg å være veldig enkelt å bli samkjørte, og vi storkoste oss på jobb, og ungdommene trivdes med oss.

Når så "ulykken" skjedde, var dette nokså kritisk, nettopp fordi vi var ett godt team sammen, og slike team er ikke helt lett å "finne". Men de som er mest avhengige av oss merker med en gang hvis noe skurrer i kommunikasjonen melllom "foreldrene", og reagerer da ofte med utrygghet og angst (nb: nonverbal kommunikasjon).

 

Derfor var det om å gjøre og reparere forholdet snarest mulig, eller velge å bryte opp teamet. Jeg bad nærmeste leder om lov til å løse denne konflikten på egen hånd, og holde foresatte informert underveis i prosessen.

 

Det jeg måtte gjøre først, var å gjøre meg selv kompetent. Kompetent betyr i denne settingen, å skille mellom snørr og bart. Hva er fakta - hva blir mitt ansvar - hva blir hennes ansvar - hva skal jeg konkret foreta meg.

 

Når man blir skikkelig uenig med noen, er det ikke uvanlig at man meget fort finner alle mulige, og umulige feil med motparten - graver skyttergraver - setter opp murer - pusser våpen osv ...

 

Alt dette måtte jeg legge av meg for å klare å bli kompetent nok.

 

Da gransket jeg meg selv grundig, fjernet alle vonde følelser, fant en god egenskap hos kollegaen. Så passet jeg på i passende settinger å fortelle og "blåse" opp akkurat den egenskapen som hun var unik på. Dette gjorde jeg betingelsesløst i ca. 4 måneder (med påplussing av andre gode små enkelthendelser), og når damen så var trygg nok, responderte hun ved å behandle meg på akkurat samme måten som jeg hadde gjort med henne (gav konstruktiv og ekte kritisk tilbakemelding). Og det at hun igjen stolte så mye på meg at hun som i utgangspunktet "hatet" konflikter og likevel tok sjansen, var ett konkret bevis på at hun respekterte meg og likte å være sammen med akkurat meg.

 

Deretter fungerte samarbeidet vårt helt optimalt igjen og vi ble igjen ett godt nok ektepar som kunne utstråle "kjærlighet" for hverandre, og ikke bruke energien på "ekteskapskrangling" som igjen gir seg utslag i "vanskelige barn".

 

Jeg må få nevne at det krevde ganske mye ro og tålmodighet å gjennomføre det, men så var det verdt det, og mer til. Jeg husker at de første gangene jeg roste henne i nærvær av andre, merket jeg undrende blikk fra henne ... Hun forsøkte, ja nesten desperat å få meg tilbake i skyttergravene, fordi hun hadde så klart sine våpen oppe en lang stund etter, eller helt til hun turde stole nok på meg. Det kom endel små "stikk" i min retning, men jeg var så bestemt på å følge hele planen ut, at jeg spiste mange små kameler bare for å få se resultatene.

 

Enda i dag vet hun ikke om at jeg "lurte" henne, men når jeg treffer henne, og det passer oss, vil jeg gjerne høre hvordan hun opplevde prosessen.

 

Håper dette ble forståelig ...

 

Edit: Ser at jeg glemte å presisere dette med tilbakemeldinger. Til vanlig, og i slike situasjoner spesielt må slike meldinger være 100% ekte. Du må av hele ditt hjerte mene hva du sier, ellers blir det oppfattet helt feil - ja, til og med kan det oppfattes som en ren fornærmelse, og så har man faktisk gjort det problemet enda verre. Husk det med at nonverbal kommunikasjon er ca. 75% av det totale språket vårt. Og hvis noen står på kant med deg, er gjerne sårheten så overveldende, at de tenker med følelser fremfor fornuften (sort-hvit tenking)

Endret 18. juni 2012 av Bruker-95147

[Shantara]

Jeg er da ingen travel dame, jeg er det stikk motsatte..

Så bare si "oppskriften" din!

 

 

 

Jeg har erfart noe ganske morsomt selv, og det handler faktisk om ett slags ekteskap, og derpåfølgende ekteskapsproblem med en kollega. Først elsket hun meg - så gav jeg henne en velment tilbakemelding - så hatet hun meg som pesten, og samarbeidet vårt ble ikke levnet så mye sjanser - av oss og av de rundt oss i teamet.

Jeg brukte da en veldig enkel "oppskrift" på konfliktløsing. Og etter 4 mnd. satt den hyggelige damen på fanget mitt igjen, og vi kom begge to styrket ut av prosessen.

 

 

Kan du fortelle litt mer?

 

Det gjør jeg så gjerne

 

Vi jobbet sammen i ett barnevernstiltak med 6 ungdommer. Turnusordning på; 3/7-4/7. Og vi to voksne skulle fylle rollene som "mor og far", og huset skulle være ett vanlig "familiehjem"

 

For at "familiehjem" skulle være ett virksomt "verktøy" måtte vi voksne være veldig påpasselige med hvilken type signaler vi "utstråler". Vi skulle over tid (kortest mulig tid) bli så samkjørte at vi ble mest mulig likt ett helt vanlig "godt" ektepar (minus sex )

 

Det viste seg å være veldig enkelt å bli samkjørte, og vi storkoste oss på jobb, og ungdommene trivdes med oss.

Når så "ulykken" skjedde, var dette nokså kritisk, nettopp fordi vi var ett godt team sammen, og slike team er ikke helt lett å "finne". Men de som er mest avhengige av oss merker med en gang hvis noe skurrer i kommunikasjonen melllom "foreldrene", og reagerer da ofte med utrygghet og angst (nb: nonverbal kommunikasjon).

 

Derfor var det om å gjøre og reparere forholdet snarest mulig, eller velge å bryte opp teamet. Jeg bad nærmeste leder om lov til å løse denne konflikten på egen hånd, og holde foresatte informert underveis i prosessen.

 

Det jeg måtte gjøre først, var å gjøre meg selv kompetent. Kompetent betyr i denne settingen, å skille mellom snørr og bart. Hva er fakta - hva blir mitt ansvar - hva blir hennes ansvar - hva skal jeg konkret foreta meg.

 

Når man blir skikkelig uenig med noen, er det ikke uvanlig at man meget fort finner alle mulige, og umulige feil med motparten - graver skyttergraver - setter opp murer - pusser våpen osv ...

 

Alt dette måtte jeg legge av meg for å klare å bli kompetent nok.

 

Da gransket jeg meg selv grundig, fjernet alle vonde følelser, fant en god egenskap hos kollegaen. Så passet jeg på i passende settinger å fortelle og "blåse" opp akkurat den egenskapen som hun var unik på. Dette gjorde jeg betingelsesløst i ca. 4 måneder (med påplussing av andre gode små enkelthendelser), og når damen så var trygg nok, responderte hun ved å behandle meg på akkurat samme måten som jeg hadde gjort med henne (gav konstruktiv og ekte kritisk tilbakemelding). Og det at hun igjen stolte så mye på meg at hun som i utgangspunktet "hatet" konflikter og likevel tok sjansen, var ett konkret bevis på at hun respekterte meg og likte å være sammen med akkurat meg.

 

Deretter fungerte samarbeidet vårt helt optimalt igjen og vi ble igjen ett godt nok ektepar som kunne utstråle "kjærlighet" for hverandre, og ikke bruke energien på "ekteskapskrangling" som igjen gir seg utslag i "vanskelige barn".

 

Jeg må få nevne at det krevde ganske mye ro og tålmodighet å gjennomføre det, men så var det verdt det, og mer til. Jeg husker at de første gangene jeg roste henne i nærvær av andre, merket jeg undrende blikk fra henne ... Hun forsøkte, ja nesten desperat å få meg tilbake i skyttergravene, fordi hun hadde så klart sine våpen oppe en lang stund etter, eller helt til hun turde stole nok på meg. Det kom endel små "stikk" i min retning, men jeg var så bestemt på å følge hele planen ut, at jeg spiste mange små kameler bare for å få se resultatene.

 

Enda i dag vet hun ikke om at jeg "lurte" henne, men når jeg treffer henne, og det passer oss, vil jeg gjerne høre hvordan hun opplevde prosessen.

 

Håper dette ble forståelig ...

 

Edit: Ser at jeg glemte å presisere dette med tilbakemeldinger. Til vanlig, og i slike situasjoner spesielt må slike meldinger være 100% ekte. Du må av hele ditt hjerte mene hva du sier, ellers blir det oppfattet helt feil - ja, til og med kan det oppfattes som en ren fornærmelse, og så har man faktisk gjort det problemet enda verre. Husk det med at nonverbal kommunikasjon er ca. 75% av det totale språket vårt. Og hvis noen står på kant med deg, er gjerne sårheten så overveldende, at de tenker med følelser fremfor fornuften (sort-hvit tenking)

 

Det hørtes svært slitsomt ut å innlede et slikt "forhold".. Det blir jo ganske annerledes enn et normalt forhold, selv om det har visst likheter.

 

Jeg vet ikke hvilket kompliment jeg kunne brukt heller, da jeg ikke egentlig er overbegeistret over noenting ved han akkurat nå.. Jeg syns jo at han er tiltrekkende og snill, men jeg klarer ikke utdype "snill" akkurat nå. Han er heller ikke særlig egoistisk når det gjelder det å forsørge oss etc, men det er vel heller ikke et spesielt bra alternativ.

Men han er jo en generellt veldig snill person, og både i dag og i går har han faktisk vært mye flinkere til å hjelpe til hjemme Han hang til og med opp klesvasken istad! Hehe..

[Gjest Bruker-95147]

Det jeg nevnte var så klart som forslag å regne.

 

Ellers kan det virke som at du har latt det gå for langt, til at det kan gis noen form for smarte råd videre.

Det å "romme" hverandre, for det er det det handler om - er veldig krevende for de fleste. Det er den jobben jeg skrev "fjerning av vonde følelser" handler om. Og får man ikke den biten på plass, nytter neppe resten.

 

Har du forsøkt å spørre barna deres hva de synes er kult med pappa?

Kanskje du finner noe der.

[Shantara]

Det jeg nevnte var så klart som forslag å regne.

 

Ellers kan det virke som at du har latt det gå for langt, til at det kan gis noen form for smarte råd videre.

Det å "romme" hverandre, for det er det det handler om - er veldig krevende for de fleste. Det er den jobben jeg skrev "fjerning av vonde følelser" handler om. Og får man ikke den biten på plass, nytter neppe resten.

 

Har du forsøkt å spørre barna deres hva de synes er kult med pappa?

Kanskje du finner noe der.

 

Det er nok litt vanskelig å spørre barna, da de bare er 9 mnd og har ikke begynt å si mamma enda engang :!:

Men jeg har trua på at vi skal klare å fikse det jeg. I alle fall i dag!

[Gjest Bruker-95147]

[Spartapus]

Kanskje du finner deg i litt for mye? Fyren virker både hensynsløs og uhygienisk. Hva med å bare begynne og stille krav og vurdere forholdet basert på hvordan han reagerer?

 

Snusposene på bordet er bare vilt nasty.

[Shantara]

 

Får ikke sett bildet..