Mistenker mild depresjon; videre steg herfra?

[AnonymDiskusjon]

Okay, skal prøve å fatte meg i relativ korthet, selv om jeg har aldri tidligere har følt meg mer ensom og i behov for å kommunisere mine problemer med noen. I tilfelle jeg feiler så får jeg stille hovedspørsmålet først, for deretter å fylle ut med all relevant (og mindre relevant) ekstra informasjon.

 

Jeg er midt i 20 årene (kar) og har bodd i Australia i forbindelse med studier i over 2 år. Skal mest sannsynlig tilbake til Norge i løpet av det neste kvartalet, og vil prate med en profesjonell når jeg kommer hjem. Jeg har ikke adekvat helseforsikring her nede lenger, og har heller ikke penger til å anskaffe det.

• Hvordan er prosedyren hjemme i Norge når man har behov for noen å snakke med? Samtale med fastlege for deretter eventuell henvisning videre?
  
• Hvor mye kan jeg forvente å måtte dekke selv av møter med psykolog/psykiater (usikker på forskjellen, beklager)?
  
• Da jeg er i forholdsvis dyp gjeld (en av grunnene til at jeg mistenker at jeg er deprimert), hva slags alternativer har jeg hvis jeg må betale mer enn jeg har råd til (om jeg må betale så har jeg strengt talt ikke råd)?
  

 

Ålreit, her er situasjonen. Jeg er - som sagt - bosatt down under. Midten av 20 årene. Forlovet for første gang med en fantastisk (og veldig støttende) kvinne jeg traff i løpet av mitt første år her, men jeg føler meg ubekvem ved å skulle "sutre" om alt som plager meg da hun har andre problemer å stri med for tiden, og jeg vil ikke gjøre det verre for henne enn det allerede er.

 

Før jeg flyttet ned hit tilbrakte jeg 2 år utenfor hjembyen min hjemme i Norge, så det er nå nesten 5 år siden jeg har hatt regulær kontakt med de jeg anså som "nære venner" før i tiden. Jeg har vært hjemme 1 gang i året og kontakten nå er relativ ikke-eksisterende. Flesteparten av mine venner her nede traff jeg gjennom dama da hun er 10 år eldre og jeg ikke stortrivdes sosialt på universitetet. Føler ikke at jeg kan prate med dem om mentale problemer da jeg er redd for at det skal gå tilbake til forloveden.

 

Har vært arbeidsledig i 6 måneder etter jeg fullførte universitetet, og 3 måneder med jobbsøking har resultert i ett intervju og null ansettelse. Skylder dama en haug med penger i forbindelse med ett lån jeg noenlunde motvillig tok imot mens jeg fortsatt var i skole, da vi kom over en investerings mulighet som var veldig lovende der og da. Tenkte det var greit siden jeg - naivt nok - så for meg ansettelse snarlig etter endt skolegang, og at investeringen i verste fall kom til å gå sidelengs. Arbeidsledig og investeringen har gått rett syd (dog, vi er fortsatt i den og det er sakte på vei opp igjen - ser det ut til) så det gnager veldig på frykten om at hun skal forlate meg.

 

Vi har vært den type par som har gått "i dvale" det siste året og minimert sosial kontakt med omverdenen. De vennene jeg hadde her nede var også fra andre steder enn Australia, og har dratt hjem til sitt. Dama er nå bortreist i 1 mnd og jeg så for meg en måned med høyt sosialt gir, og ekstra innsats på jobbsøk. Har knapt forlatt huset og kun klart å finne 1 fest invitasjon (denne helga, gleder meg litt faktisk). Savner henne massivt, men vet samtidig at vi har vært så uhorvelig oppi hverandre at denne "pausen" er bra for oss, spesielt meg, og en sjanse til å komme meg litt ut av situasjonen jeg er i.

 

Jeg har alltid hatt en stor appetitt, og spiser regelmessig og sunne størrelser på porsjonene mine. I det siste så har jeg knapt spist 1 måltid om dagen, og heller tatt til takke med "meal replacement" shakes. Sliter vanligvis med søvnproblemer, men det er hvertfall regelmessig at jeg ikke får sove før 3 om natta. I det siste har jeg bytta mellom å være supertrøtt og sove hele dagen, eller ikke sjans til å få sove før 7 om morgenen. Våkner igjen etter 2 timer eller ikke i det hele tatt før etter 12. Null rytme på sovinga, tærer på.

 

Jeg ble mobbet gjennom hele barne- og ungdomsskolen, og var nære på ved ett par anledninger å hoppe foran toget da jeg gikk i 9ende. Fikk heldigvis "venner" som gjorde at jeg endret innstilling, og har hatt det forholdsvis bra sosialt siden. Finner det dog umulig å holde fast på vennskap over lengre tid, og er fortsatt veldig sjenert (selvom alle som møter meg tror jeg er selvsikker uten like og den mest utadgående personen i gruppa - "fake it till you make it"; bullshit råd).

 

Pleide å gråte regelmessig som barn, og hadde foreldre som var veldig støttende, men samtidig med en pappa fra Finnmark som alltid virket litt skamfull over en sønn som gråt så mye. Dette fikk meg til å legge ett lokk på følelsene etter ungdomsskolen, og unngå så godt som mulig å gråte. De siste 10 årene har jeg grått kanskje 5 ganger. Den siste måneden har jeg følt en overveldende trang til å gråte over 15 ganger, og har måttet gi tapt minst halvparten av gangene; stortuting og hulking uten at jeg helt vet hvorfor. Dama vet om problemene med gråting og tror at jeg kun er i ferd med å komme i kontakt med følelsene igjen, og støtter meg som aldri før, og det føles jo godt, men samtidig helt jævlig da jeg skammer meg og ikke føler at hun vet alt som hun burde vite.

 

Har ikke vært hjemme siden juni i fjor (dro fra Norge noen få uker før Breivik), og siden jeg er fra Oslo så gikk jo det innpå meg det også. Tanta mi døde av kreft samme uka som Breivik gikk berserk, og jeg har enda ikke ringt onkelen min for å kondolere. Bestemor og oldemor har blitt pleiehjem pasienter i løpet av det siste året, og selvom de har vært i mentalt forfall de siste 5 årene så er de tydeligvis så og si borte vekk nå. Spesielt oldemor som nylig hadde hjerneslag som resultert i at hun tror hun snakker, men egentlig bare sier helt tilfeldige ord som ingen forstår. Faren min hadde sitt første hjerteinfarkt i februar.

 

Jeg veit ikke helt hva jeg skal gjøre for å være ærlig. Føler at mange har det verre enn meg, og at jeg egentlig har mye å være glad for (har jo ikke nevnt så mye av det i denne tråden - beklager at den ble så lang, men advarte på forhånd), men samtidig... Klarer ikke helt. Bare det å skrive ned alt dette har fått meg nesten på gråten igjen, og jeg har samtidig utelatt ett par problemer i forholdet mitt da jeg har en del venner som frekventerer diskusjon.no, og vil unngå at - i tilfelle de gjenkjenner meg fra teksten - de får vite om forholdsproblemene mine, i tillegg til alt ovenfor (ille nok om de finner ut alt ovenfor også). Dog, kanskje hadde vært greit om de visste mer.

 

Forvirra. Hjelp? Anonym poster: e7708e0a925881acd1191752a88dd0a1

[Anderspr0]

Post denne på klara-klok, de hjelper deg nok fortere.

Ikke frekt ment.

 

Og forresten, vær åpen mot dama. Fortell henne alt om situasjonen. Du må snakke om det til noen.

Tro meg, det hjelper.

Endret 13. juni 2012 av Anderspr0

[Bruker-97420]

 

Jeg er midt i 20 årene (kar) og har bodd i Australia i forbindelse med studier i over 2 år. Skal mest sannsynlig tilbake til Norge i løpet av det neste kvartalet, og vil prate med en profesjonell når jeg kommer hjem. Jeg har ikke adekvat helseforsikring her nede lenger, og har heller ikke penger til å anskaffe det.

• Hvordan er prosedyren hjemme i Norge når man har behov for noen å snakke med? Samtale med fastlege for deretter eventuell henvisning videre?
  
• Hvor mye kan jeg forvente å måtte dekke selv av møter med psykolog/psykiater (usikker på forskjellen, beklager)?
  
• Da jeg er i forholdsvis dyp gjeld (en av grunnene til at jeg mistenker at jeg er deprimert), hva slags alternativer har jeg hvis jeg må betale mer enn jeg har råd til (om jeg må betale så har jeg strengt talt ikke råd)?
  

- Du kan be fastlegen om henvisning til psykolog eller oppsøke en privatpsykolog. Det sistnevnte er dyrerer enn den første, og du har ikke rett på frikort.

- Prisen for psykolog som du er henvist til er 309 kr, og der får du frikort når du har betalt egenandelen på 1980 kr. (Psykiater er utdannet lege med etterutdanning i psykiatri. Psykolog har gått psykologutdannelsen)

- Jeg tror ikke du har rett til å få mer redusert prisen for timene selv om du har gjeld. Men du kan ta kontakt med NAV og be om økonomisk veiledning. De har nok gode tips.

 

Lykke til.

[FEAR2]

Hei.

Er 42 år . Kom til Norge for 13 år siden . Har leilighet - Dyr bil , veldig bra jobb og lønn ++++. Er likevel veldig deprimert. Gråtter mye. Sliter med angst og deprisjon . 2 mislyktes ekteskap. Første hadde spilleglaskap - vi ble silt etter 6 år ektesakp, og nåværende kone, kaller henne BIG DIKTATOR - en . Det er ikke så lett å snakke med henne. Hun blir fornærmet for minste ting.Hun er en del av min deprisjonen , tror jeg. Gleder meg når hun går ut av døra. Vi har HELDIGVIS ikke barn sammen. Hun har fått RØDT kort. Snart skal hun HELDIGVIS ut av kampen. Når det gjelder saken til han som startet tråden. Prøv å gjøre det du liker. Bruk tiden på det du liker. Fastlege i Norge gjør dette: Gir deg sykemelding. Har vært sykemeldt i 8 uker nå. Fastlegen henvende deg til kommunal psykolog. Ventetid er mellom 7 - 10 uker. Prøv privat psykolog HVIS du har råd til det . Husker DESSVERRE ikke prisen. Er heldig som har veldig bra arbeidsgiver. Jobben dekker privat psykolog + Fysioterapi . Til nå hadde jeg 3 samtaler med psykolog. Det hjelper mye. Liker ikke politikk, men kjære nordmann IKKE stem på partiet/ partiene som vil privatisering. Fikk privat psykolog på 123- Kommunal mellom 7- 10 uker. Fikk privat fysioterapi på 123 , men kommunal 7 -10 uker. Stakkars nordmann som ikke har råd til hjelpen de trenger.

Endret 16. juni 2012 av FEAR2

[Itspersonal]

TS, kan du ta kontakt på PM? Jeg vil gjerne et svar på flere ting, men ikke i tråden.

Endret 22. juni 2012 av Itspersonal

[Shruggie]

Du kommer ALDRI til å måtte betale mer enn 1980kr i året uansett hvor mange psykologer eller psykiatere du går til så lenge de har driftsavtale med kommunen. Det finnes noen private (altså helt private, ikke bare privatpraktiserende) psykologer også, men det blir færre og færre av dem. Jeg tror ikke det finnes noen private psykiatere.