Problemer ifht. støttefamilie

[AnonymDiskusjon]

Er under ettervern hos barnevernstjenesten og har en støttefamilie etter eget ønske. Det er noen ting som jeg synes er vanskelig i forbindelse med dette, men er usikker på om det er jeg som er litt for hårsår eller om dette er noe jeg bør ta opp med min saksbehandler. Det gjør også saken noe vanskeligere for meg at støttefamiliedamen min selv jobber i barnevernstjenesten jeg hører hjemme hos, så jeg vil ikke ta opp noe jeg ikke er sikker på. De fleste antar jeg sier i fra hvis det er noe fordi jeg generelt er så direkte, men jeg er egentlig veldig konfliktsky. Er redd for at hun skal bli sur og avvise meg, at jeg ikke kan være der osv. Relasjonsskadd så det holder.

 

For et halvt års tid siden fikk familien (enslig dame med ei hjemmeboende tenåringsdatter) et nytt fosterbarn. Dette har endret dynamikken i familien helt (naturligvis), men jeg føler meg mer og mer som en byrde. Støttefamilie-damen er stadig sliten, og som oftest når jeg kommer ligger hun på sofaen og sover og vi blir liggende å se på tv. Hun tar ikke lenger initiativ til å gjøre andre ting, fordi hun må være tilgjengelig for fosterbarnet eller er generelt opptatt. Og er hun våken når jeg kommer sovner hun uansett utover kvelden som følge av rødvinskosen. Det er også blitt utrolig vanskelig å ta opp ting jeg sliter med med henne, fordi hun (1) virker lite interessert (2) fosterbarnet er alltid i nærheten og jeg tar naturligvis ikke opp personlige ting da. Det er også vanskelig å snakke om familierelaterte problemer da den biologiske familien min igjen er knyttet opp mot barnevernet hvor hun jobber, og at hun dermed ikke ønsker å blande seg inn i denne saken privat og gjør det ganske klart.

 

Det toppet seg egentlig da hun glemte bursdagen min. Ikke bare glemte hun den, når vi møttes ei uke senere sa hun bare "så at du hadde bursdag da og da, gratulerer" og fortsatte med det hun gjorde. Det var ganske sårt, egentlig, for jeg gjennom oppveksteten har opplevd nøyaktig det samme med foreldrene mine. Hensikten med støttefamilien er jo å inkludere meg i et normalt familiefellesskap.

 

Uansett. Jeg liker dama. Jeg liker å være der. Men jeg begynner å føle meg oversett og som en byrde. Er det noe jeg bør ta opp med min saksbehandler, eller prøve å finne egne løsninger? Anonym poster: 1963a578cc52f0fc6e3531fd2181ce08

[Budeia]

Det virker ganske klart at dama ikke har kapasitet til å vise interesse for både deg og det nye fosterbarnet. Hun er jo enslig, og har ingen andre å dele ansvaret med. Kanskje er det slik at hun tjener penger på både fosterbarnet og deg, uten å ha overskudd til deg? (Jeg vet ikke om hun får lønn for å være støttefamilie, men det er trolig?)

Så jeg vil si det ikke var helt riktig av henne å si ja til et nytt fosterbarn.

Men hun har nå gjort det da...

 

Og jeg er redd du ikke kan regne med at hun skal gi opp dette fosterbarnet. Barnevernet vil kanskje ikke bli begeistret hvis du kommer med kritikk, og sier du ønsker en ny støttefamilie. Men du kan evt. prøve deg litt fram og se hvordan saksbehandleren reagerer.

 

Dette er jo et universelt problem; "Hvor kan jeg finne noen som bryr seg om meg?" En måte du kan møte folk på, er faktisk å bli støttekontakt selv for noen som trenger å bli tatt med ut. Har du noen mulighet for å skaffe deg en jobb? El. fritidsaktivitet?

Du skal se at denne dama kan bli en venninne for deg i framtida, når hun får mer tid til deg igjen.

[BuffyAnneSummers]

Er dette en støttekontakt eller en fosterfamilie (som du har som ''ekstrafamilie'') det er snakk om??

[AnonymDiskusjon]

Er dette en støttekontakt eller en fosterfamilie (som du har som ''ekstrafamilie'') det er snakk om??

 

Fosterfamilie som ekstrafamilie. Anonym poster: 1963a578cc52f0fc6e3531fd2181ce08

[BuffyAnneSummers]

Siden du er over 18 (siden du snakker om at dette er ettervern) så skjønner jeg det at hun sikkert tenker at det er OK at hun tar til seg ett annet barn som hun kan hjelpe på samme måte som hun har hjulpet deg.

 

Dette vil selvsagt tære på henne og hennes overskudd til å gjøre noe ''ekstra'' med deg. Hvorfor er det ett problem for deg at du må ta mer initiativ til å finne på ting enn det hun gjør? Jeg skjønner at du kan føle deg som en byrde, men hvis du virkelig hadde vært det så hadde hun jo ordnet det slik at du ikke skulle komme over lenger?

 

Har du forresten prøvd å prate med henne om dette? Kommunikasjon er viktig, og som fostermor så er jeg ganske sikker på at hun ikke vil ta det ille at du ønsker litt mer oppmerksomhet. Kanskje det er nettopp det hun trenger for å ''få opp øynene'' til at du vil ha mer tid med henne og familien? Mange 18åringer vil jo helst sette i gang med sitt eget liv, og kan fort ''glemme'' de man har nær og kjær. Det kan jo hende at det er nettopp dette hun tenker?

Det blir bare spekulasjoner fra min side.. prat med henne! Det er det beste rådet jeg kan gi.