Helt "tom"/paralysert

[AnonymDiskusjon]

25 år gammel gutt her.

 

Bakgrunnshistorie: tatt bachelor ved uio og diverse andre fag brukt 5 år, i tillegg har jeg jobbet mye. Et av problemene her er at jeg egentlig ikke har noen venner.

 

Master og god jobb har tidligere vært det jeg drømte om, men nå som jeg skal starte ser jeg egentlig ikke vitsen.Jeg vet ikke om jeg klarer å motivere meg til å studere, egentlig burde det være lett for jeg har ikke noe bedre å finne på. Men det ender vel med at jeg bare legger meg eller er på dataen. Det hadde jjo vært gøyere om jeg kjente flere på studiet, men det hadde jo bare gjort studietiden gøyere. For problemet er at jeg har begynt å tenke på livet og ser egentlig ingen glede i det. Ikke som i at jeg skal ta livet mitt, men mer som at jeg kommer til å begynne i en jobb, som sikkert kan være grei nok den, men resten av dagen kommer til å gå til tv/aviser/data. Ganske kjipt liv.

 

Jeg burde vel hatt flere venner, det er jo ikke så lett det heller. Å prate med folk er lett, men venner vet jeg ikke om jeg har hatt på mange år. Problemet er jo også at når man blir eldre så blir jo ikke venner det samme lenger. Folk får kone, barn , jobb man mister felles interesser og opplevelser.

 

Kone burde jeg kanskje hatt, men har jo aldri hatt kjæreste og kommer trolig aldri til å få det. Nettdating er kanskje svaret for mange, men jeg ser ikke hvordan det kan være for meg. Jeg må ha opplevd noe med folk for at vi skal ha noe til felles. Kanskje jobbe med noen, gå på skole med noen osv.

Også er problemet at jeg hverken kan leve med noen eller uten noen. Det blir jo ganske tomt å leve helt alene resten av livet, men jeg krever egentlig ekstremt mye tid for meg selv. Jeg tror ikke jeg hadde vært i stand til å gi kjøresten min nok oppmerksomhet.

 

Men tilbake til studiene, jeg har som sagt vanskeligheter for å fokusere, og jeg begynner også på ekstremt mange forskjellige ting og har et helt urealsitsik syn på mine egne kapasiteter. Melder meg opp og til flere emner enn det jeg kan klare, tror jeg skal bli kjent med folk bare ved å møte opp på forelesninger, tenkt på å ta opp alle fagene fra VGS på ett år for å komme inn på medisin!!!! Og det er ikke bare at jeg tenker på det jeg bruker ganske mye tid på det også.

 

jeg vet ikke hvorfor jeg kom på medisin, jeg er ikke i stand til å komme inn, jeg har jo egentlig ikke lyst til å studere 6 år til og lege er heller ikke et yrke jeg drømmer om. Men jeg tenker at om jeg bare hadde gjort noe annerledes så hadde ting vært mye bedre.

 

Men alt blir jo med tankene jeg gjør ingenting og jeg ser ingen glede i fremtiden. Kanskje en psykolog er tingen? Men jeg vet ikke for problemet er jo det at jeg lever et ganske kjedelig liv og i de siste 15 månedene ikke et liv i det hele tatt, kanskje med unntak av de jeg prater med i lunchen.

 

Det beste jeg kan få til er en jobb som får tiden til å gå. Anonym poster: 736704d28bbc2df40e6cc791060abf28

[AnonymDiskusjon]

TS igjen

 

Blir jo det samme som over, jeg føler at livet mitt er ferdig, at jeg ikke har noe mer å oppleve.

 

Det er nesten som om jeg skal leve som enslig pensjonist resten av livet mitt og jeg ser ingen måte å stoppe det på. Tenker over alle valgene jeg har tatt feil her i livet, og at det er det samme om og om igjen. Jeg tar ikke initiativ jeg sitter bare her og skriver på nett. Ser jo heller ikke poenget med å ta initiativ for hva gir det? Kanskje om jeg skjerper meg så kan jeg ta en mastergrad med gode karakterer. Men det gir meg lite å leve på. Før tenkte jeg på doktorgrad, men selv om jeg hadde klart det hadde det ikke gitt meg noe og det er kanskje ikke noe for en som burde vært mer sosial.

 

Og så er det fantasiene igjen da som kommer. Og akkurat nå er det "medisindrømmen" som jeg ikke vet hvorfor jeg har, men som jeg tenker svært mye på mens jeg ligger i sengen. Kanskje jeg skulle betalt noen for å ta eskamner for meg slik at jeg kom inn? Det tenker jeg faktisk "seriøst" på, ikke som om jeg kommer til å gjøre det, men som jeg bruker mye tid på tankene.

 

Jeg tenker på at jeg skulle vært mer sosial, men jeg vet ikke om det er noe for meg. Etter jobb/studier har jeg det ganske komofrtabelt alene. Jeg blir sliten om jeg hele tiden har folk rundt meg. Problemet er at jeg ikke har lyst til å leve alene hele livet mitt.

Anonym poster: b910b5c9969d9f7dcbc329b63103b96c