Sliter med det sosiale livet.

[AnonymDiskusjon]

Hei!

 

Er en gutt på 17 år som sliter med det sosiale livet. Går mitt første år på VGS, Idrett.

 

Har alltid vert den "populære" gutten, har hatt mange venner, er veldig god i fotball, ski, sykkel - ja, i alle idretter omtrent. Har vert den folk har valgt først på laget i dei yngre dager, og har aldri blitt utelatt til noko som helst. Men, mot slutten av ungdomsskulen begynte eg å bli lei av klassen, det førte til at eg blei litt uvenner med ein del(ikkje mange, men dei eg mislikte - og dei mislikte meg også). Blei tidlig "voksen" for alderen, var aldri i ein spesiell fjortissperiode, litt, men ikkje mykje. Har aldri likt fjortisser, av den grunn. Og dei eg mislikte var av det slaget.

 

Havna tilslutt i ein krangel heilt på tampen i 10.klasse. Uheldigvis, om det er det eg skal kalle det, så var det ein god venn av mine gode venner som var sterkt delaktig i i den diskusjonen. Det balla seg fullstendig på. Og mot det eg hadde trudd, så var mine venner på "lag" med ho andre eg krangla med. Det førte til at det blei ein isfront mellom oss alle - og eg stod igjen som taperen. Har fortsatt litt kontakt, men blir aldri invitert til fester etc..

 

Hadde da tilslutt igjen kun 2-3 venner som eg virkelig stolte på(Trudde jo at eg kunne stole på dei andre da). Det var berre dei gode vennene mine, har jo mange andre venner, men ikkje på samme måte. Men, ja, begynte jo på VGS. Og da kom festene og alt, eg hang ikkje med der da ettersom eg var stadig opptatt med idrett og foreldra mine er imot drikking før eg er 18 år.

 

Det her har da ført til at eg ikkje har nokon gode venner lenger. Er ingen som ringer meg, blir ikkje bedt på fester fordi eg ikkje drikker... Dei 2-3 vennene mine har jo da begynt å drikke og skaffa seg nye venner. Prater mindre og mindre med dei 2-3 folka, for dei er jo støtt ute menst eg sitter inne.

 

Blei rotete det her, men måtte få det ut. For sånn som det er no, så sitter eg jo berre inne i helgane. Eg er ute å trener aleine. Ser fotballkamper aleine.. Eg føler eit savn, eg har ingen å prate med.

 

Og eg har prøvd fleire ganger, når dei 2-3 folka ikkje skal ut, spør om dei vil gjer på noko. Idet vi har avtalt, og eg skal til å spør om eg skal komme, så seier dei at dei hadde andre planer og at det ikkje passer. Spør da f.eks om vi skal gjer på noko neste dag, men dei ringer meg ikkje.. Har tilslutt gitt opp, for eg blir berre masete. Og eg vil ikkje trenge meg på dei..

 

Veit eigentlig ikkje kva eg vil med det her innlegget, om det er kun var ein måte å få ut følelsar, søk om hjelp eller å få trøst.

 

Men spør da - kva skal eg gjer? Har 2 år til på VGS, kan bli noko lange år.

 

Beklager rotete innlegg, men skreiv ned akkurat det som falt inn i hjernen min. Anonym poster: 825fdde34b66bd9906ea4f5465659c79

[Solaar]

Det som er kjekt med videregående er akkurat det som også er litt kjipt: Det er første gang i livet hvor du blir kastet litt ut i nye opplevelser når det kommer til vennelivet. Det som er felles for alle i denne alderen er at de er i en ganske kraftig utviklingsfase i livet og det du kan være helt sikker på er at 99% av de du kjenner har det nok på samme måte. Man er ofte litt usikker i denne alderen og prøver å finne seg selv.

 

Mitt råd er å lene deg litt tilbake, tenk på hva det er som betyr noe for deg, hva liker du å gjøre osv. Så går du inn for det og bryr deg mindre om hva andre mener. Det du da vil oppdage er at du vil få nye venner du kanskje ikke hadde trodd ville passe sammen med deg og kanskje noen av de du skulle ønske å ha mer kontakt med nå oppdager at de har undervurdert deg og at du er en interessant person.

 

Men hold focus på å ikke tenke så mye på hva andre mener, gjør det du føler er riktig så skal jeg love deg at venner kommer av seg selv.

 

PS: Det kan godt hende at du ved å følge mitt råd mister noen venner, men det er kanskje like greit?

[sykkeliten]

Det å miste venner som man egentlig ikke passer sammen med,eller trives med er da ingen katastrofe.

 

I hvertfall ikke når man er i den alderen,da er det bare å slenge seg rundt og finne noen nye IMHO.

 

Mange tidligere venner som jeg ikke har noen kontakt med,og det er bare fint det for jeg driter egentlig i hva de holder på med.

 

Var i 18-19 års alderen i en vennegjeng der alt til slutt bare dreide seg om festing,sjekking og ett ganske usunt liv egentlig.

Jeg gadd ikke å bruke alle de hardt tjente pengene mine på festing,og å være blakk etterpå,så da kutta jeg de bare gradvis ut.

 

Traff noen nye folk omtrent samtidig,og 15 år senere så drar vi fremdeles på fisketurer,fjellturer,reiser,sykkelturer og trener jevnlig sammen.

Litt festing blir det også,men ikke på det tullenivået som den gamle gjengen holder på med fremdeles.

Endret 10. juni 2012 av sykkeliten

[Nittutt]

Virker litt som om du prøver å beholde de vennene du ikke lenger har noe til felles med. Finn deg nye venner som heller ikke drikker og som mulig driver med samme sport som deg. Ikke forvent å vær den "kule" bare fordi du driver med sport eller fordi du har vært det før. Finn deg venner som deler samme verdisyn som deg - og, hvis det er foreldrene dine som forhindrer drikkingen din, det er da ikke meningen at de skal vite det?

[Secretalias]

Om det er noen trøst så er det svært mange her i livet som ikke har noen kontakt med folk de gikk på ungdomsskole med, av den naturlige grunn at ungdomsskolen samler folk utelukkende etter geografisk tilhørighet. Når du går over til VG så er det et valg du har tatt basert på egne interesser, og vil derfor da med større sannsynlighet treffe på folk med lignende interesser.

 

Ettersom du er glad i idrett kan det for eksempel være en idé å høre med folk i klassen om de kan være interessert i en "samling" på en hytte i fjellet? Litt ski-gåing om dagen, hyttekos på kvelden. Dette gir deg en utmerket mulighet å komme deg bort fra foreldre med en plausibel forklaring, samtidig som du får være sosial med folk med like interesser. Og hyttekosen MÅ da ikke være flatfylla, det kan også bare være noen kosepils, eller ingen drikking i det hele tatt.

 

En ting er i hvert fall sikkert, det er lite å hente på å prøve å fremtvinge et vennskap som ikke er der naturlig. Har selv mistet de fleste venner jeg gikk på ungdomsskolen med. Kun én av dem har jeg beholdt vennskapet med inn i voksen alder, og et par av dem har jeg "funnet tilbake til" etter å ikke ha hatt kontakt en del år. Jeg sier som Baloo: Ta livet som det faller seg!