Hjelp, jeg er venneløs!

[AnonymDiskusjon]

Hei, jeg er en 24 år gammel mann som blir 25 i år.

problemet er at jeg er venneløs eller kanskje problemet er at jeg vet jeg kommer til å leve resten av livet mitt i ensomhet.

 

OK, jeg har alltid hatt få venner, eller ingen venner. Problemet startet nok på på alvor da jeg begynte å studere, de tre første årene gikk kjempefint, men jeg valgte feil venner. Eller jeg valgte personer som ikke kunne være venner med meg, men noen jeg kunne spise lunch med. De var betydelig eldre enn meg og hadde typisk kone og barn. Nå skal jeg begynne på master etter en periode i en jobb. Og har egentlig ingen venner, kanskje 3 personer som kan spise lunch med meg. Men kanskje også ingen. Og kanskje ingen å studere med. Usikker på om jeg kan komme meg gjennom den mastergraden for selv om jeg skulle være heldig å få noen å jobbe sammen med så vil jeg egentlig ikke ha noe motivasjon.

 

Tidligere har jeg klart meg ganske greit uten venner. Jeg har prioritert en usosial jobb, studere mye rart(vanskelig å bli kjent med noen da), og endt med å slappe av alene. Målet mitt har vært en god økonomi og en gøy jobb. Det er faktisk ganske oppnåelig for jeg får lett gode karakterer og går på et ettertraktetet studium arbeidsmessig.

 

Men nå som første sommerferie kommer og jeg står uten sommerjobb, ser jeg at jeg er helt alene. Det er 3 personer som jeg kjenner og som kunne vært med på en gåtur eller noe en gang i løpet av sommerferien, det er ikke mye å leve på.

 

Men det fortsetter, for jeg vet jeg kommer til å være venneløs resten av livet. Det trenger ikke være så ille, men siden jeg ikke kjenner noen kan jeg heller aldri få meg en kjæreste og å leve resten av livet alene resten av livet er ekstremt trist.

 

Men hva har jeg? Jeg er ganske intelligent, og morsom å snakke med i kortere perioder, typisk i lunchen på jobb. Men du kommer ikke til å be meg med på noe.

 

Har tatt litt initiativ selv og meldt meg inn i et ungdomsparti, men de oppererer med sommerferie. Kunne kanskje vært med på sommercamp? Men tror jeg er for gammel for de jeg vil møte, og det er jo ikke så gøy om man ender helt alene der heller.

 

Kan jo ta mastergraden, få jobb og bli aktiv lokalpolitiker. Da vil jeg jo ha en del å gjøre, og kanskje går ensomheten bort da. Men det hadde vært fint å ha noen å bo sammen med. Man treffer jo jenter både i jobbsammenheng og i partiet, men få er single og jeg kan jo ikke bli sammen med en tilfeldig jente. Jeg hadde ikke klart det om jeg prøvde og ønsker det heller ikke, jeg ønsker en kjæreste som kan være en god venn og kanskje hjelpe meg med å bygge et nettverk..

 

Nettdate? Nei jeg tror ikke det, jeg må bli venn med personen jeg skal leve deler av livet mitt med.

 

Men hva foreslår dere?

Har faktisk vurdert å starte studiene på nytt(studere tannlege eller noe siden det virker som et sosialt studium) men det koster jo økonomisk, jeg vil fylle 26 året jeg starter og da er det ikke akkurat lettere å bli venn med folk og jeg har ikke klart det tidligere. Anonym poster: 7b029e19e332d93dd15b0a38996ab25b

[AnonymDiskusjon]

Glemte å si at jeg vil melde meg inn i studentforeningene, puben, studentparliamentet om jeg begynner på masterer. Skulle jeg gjort for lenge siden, men siden jeg har studert så mye forskjellig har det blitt unaturlig for meg. Anonym poster: 01132a9af00c0b5712c93f70db8956a6

[Mr. Lurk]

Ønsker deg lykke til

[aKopperud]

Hei, jeg er en 24 år gammel mann som blir 25 i år. problemet er at jeg er venneløs eller kanskje problemet er at jeg vet jeg kommer til å leve resten av livet mitt i ensomhet. OK, jeg har alltid hatt få venner, eller ingen venner. Problemet startet nok på på alvor da jeg begynte å studere, de tre første årene gikk kjempefint, men jeg valgte feil venner. Eller jeg valgte personer som ikke kunne være venner med meg, men noen jeg kunne spise lunch med. De var betydelig eldre enn meg og hadde typisk kone og barn. Nå skal jeg begynne på master etter en periode i en jobb. Og har egentlig ingen venner, kanskje 3 personer som kan spise lunch med meg. Men kanskje også ingen. Og kanskje ingen å studere med. Usikker på om jeg kan komme meg gjennom den mastergraden for selv om jeg skulle være heldig å få noen å jobbe sammen med så vil jeg egentlig ikke ha noe motivasjon. Tidligere har jeg klart meg ganske greit uten venner. Jeg har prioritert en usosial jobb, studere mye rart(vanskelig å bli kjent med noen da), og endt med å slappe av alene. Målet mitt har vært en god økonomi og en gøy jobb. Det er faktisk ganske oppnåelig for jeg får lett gode karakterer og går på et ettertraktetet studium arbeidsmessig. Men nå som første sommerferie kommer og jeg står uten sommerjobb, ser jeg at jeg er helt alene. Det er 3 personer som jeg kjenner og som kunne vært med på en gåtur eller noe en gang i løpet av sommerferien, det er ikke mye å leve på. Men det fortsetter, for jeg vet jeg kommer til å være venneløs resten av livet. Det trenger ikke være så ille, men siden jeg ikke kjenner noen kan jeg heller aldri få meg en kjæreste og å leve resten av livet alene resten av livet er ekstremt trist. Men hva har jeg? Jeg er ganske intelligent, og morsom å snakke med i kortere perioder, typisk i lunchen på jobb. Men du kommer ikke til å be meg med på noe. Har tatt litt initiativ selv og meldt meg inn i et ungdomsparti, men de oppererer med sommerferie. Kunne kanskje vært med på sommercamp? Men tror jeg er for gammel for de jeg vil møte, og det er jo ikke så gøy om man ender helt alene der heller. Kan jo ta mastergraden, få jobb og bli aktiv lokalpolitiker. Da vil jeg jo ha en del å gjøre, og kanskje går ensomheten bort da. Men det hadde vært fint å ha noen å bo sammen med. Man treffer jo jenter både i jobbsammenheng og i partiet, men få er single og jeg kan jo ikke bli sammen med en tilfeldig jente. Jeg hadde ikke klart det om jeg prøvde og ønsker det heller ikke, jeg ønsker en kjæreste som kan være en god venn og kanskje hjelpe meg med å bygge et nettverk.. Nettdate? Nei jeg tror ikke det, jeg må bli venn med personen jeg skal leve deler av livet mitt med. Men hva foreslår dere? Har faktisk vurdert å starte studiene på nytt(studere tannlege eller noe siden det virker som et sosialt studium) men det koster jo økonomisk, jeg vil fylle 26 året jeg starter og da er det ikke akkurat lettere å bli venn med folk og jeg har ikke klart det tidligere. Anonym poster: 7b029e19e332d93dd15b0a38996ab25b

 

Tror du må roe ned på "forever alone" teoriene dine.

Alt ordner seg skal du se, jeg kjenner flere som har vært i din situasjon som har kommet seg ut av den.

 

Beste tipset jeg har; Ikke virk desperat, heller ikke hint til deg at du ikke særlig med venner for da blir det for mye press på de nye du kunne blitt kjent med. Til at de har lyst.

 

Start heller med å ha mange slike "lunsjvenner" for så å peile inn på de du trives med.

 

Finn folk med samme interesser.

 

Aktivitetsvenner.no er en kjempefin side, sjekk den ut!

[Kaudervelsk]

Jeg syntes også på en måte kanskje du har gitt opp veldig såpass tidlig og det er som om du har bestemt deg for at du ikke vil få noen venner NOEN GANG!.

 

Sånn trenger det nødvendigvis ikke å bli, og prøver du å slippe deg litt løs og snakke med endel mennesker vil du nok oppleve at du etterhvert vil treffe folk du finner såpass tonen med at vips så er de vennene dine .

Men å gi opp og gå rundt med innstillingen om at du hverken har eller vil få venner noen gang, kan kanskje fungere som en selvoppfyllende profeti, sånn at det blir vanskeligere for deg å bli kjent med folk og derfor heller ikke få venner.

 

Lykke til