På jakt etter godfølelsen

[AnonymDiskusjon]

Hei, jeg er en gutt på 2.VGS som ikke skjønner hva problemet mitt er. Selvfølelsen min er en berg og dalbane og jeg får ikke gjort noe med det.

Jeg ble mobbet på barneskolen og på grunn av det gikk jeg gjennom store deler av ungdomsskolen med veldig lav selvtillit. Jeg følte på en måte at ingen ville ha noe med meg å gjøre, og ble derfor veldig innesluttet når jeg var sammen med folk. Jeg følte meg på en måte mindre verdt enn de rundt meg. Selv når jeg ble større og alt det, lot jeg meg lett skyve rundt og bli trakket på av folk. Derfor holdt jeg meg til noen få venner, men det var egentlig fordi jeg var så innesluttet og følte at folk så ned på meg. Fant senere ut at folk hadde så mye mer respekt for meg enn jeg følte før. Nå er jeg en stor og hvis jeg kan si det uten å skryte, kjekk gutt som gjør det bra på det meste av det jeg gjør.

Jeg føler at jeg er flink på å snakke med fremmede, og på fester pleier jeg å være i godt humør og lage stemning på begynnelsen, så går det alltid nedover. Det er noe med humøret som synker, og det er bare derfor. Når jeg er i godt humør, som etter hard trening eller når jeg nettopp har gjort noe bra får jeg selvtillitt og da koser jeg meg og er en folk liker å være med. Problemet er at jeg sjelden får denne godfølelsen, og da er jeg dønn kjedelig og kan virke kald og uinteressert. Den gamle usikkerheten kommer tilbake og jeg føler at folk ikke vil ha noe med meg å gjøre, at negative kommentarer handler om meg og at folk som skryter av meg bare er ironiske.

 

Jeg er jo den samme personen innerst inne, men jeg er hemmet det meste av tiden. Nå føler jeg som en taper, har få ordentlige venner, bare middels god kontakt med "alle", men sliter virkeligmed å få bedre kontakt fordi jeg må leve med følelsen at jeg blir lavt verdsatt og at de ikke vil ha noe med meg å gjøre.

De eneste jeg har god selvtillitt ovenfor til alle tider er "tapere", som jeg ikke liker og derfor får jeg ikke god kontakt med dem heller. Anonym poster: f86163a5fc1ca3dd5d439cc4910248ce

[Extraterrestrial]

Kanskje du burde oppsøke en psykolog? Det kan nesten virke som at her er det noe du sliter med som ligger litt langt inne, og som du kanskje ikke får satt ord på.

[AnonymDiskusjon]

Det er ikke egentlig noe i veien med deg, det er bare verden som har skapt litt problemer for deg. Skal ikke leke hobbypsykolog altså, men kan jeg spørre deg om hvordan forholdet ditt til skolen er? Og hvordan tenker du om fremtiden din - er du usikker eller har du klare planer? Jeg sliter med mye av de samme tankene som deg, og bare lurer på om det kan ha sammenheng med den generelle usikkerheten jeg føler på. Anonym poster: 80949aeae8ab9f0549b7c8c4cab82a46 Anonym poster: 80949aeae8ab9f0549b7c8c4cab82a46

[AnonymDiskusjon]

Vil helst prøve alt annet enn spykolog først. Ser på det som en siste utvei, verden min går ikke akkurat under på grunn av dette.

 

Om forholdet mitt til skolen: Jeg vil gjøre det bra på skolen og det gjør jeg og. Jeg er litt slapp, men det går bra for det, burde skjerpe meg. Har ingen andre tanker om skolen enn at jeg skal ut med bra snitt.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil etter skolen, derfor vil jeg ha mange muligheter åpne. Har ingen klare planer enda, det er det få jeg kjenner som har. Anonym poster: f86163a5fc1ca3dd5d439cc4910248ce

[logaritmemannen]

Hei

 

Først og fremst er det nok ikke noe galt med deg, bare så du vet det.

 

Usikre folk kan ha en tendens til å ville kontrollere folk, eller som i ditt tilfelle, mobbe andre. Disse finnes det mange av på ungdomsskolen, og det kommer tydelig frem når de skal virke mer selvsikker enn det de egentlig er. Videre har man som 13-åring ikke et like sterkt psykologisk forsvar som en person i f.eks. 20-årene ville hatt. Derfor er man mer "mottakelig" for mobbing, da man lar det gå inn i seg.

 

Problemet med mobbing er ofte at man beholder de samme gamle tankemønstrene, i verste fall hele livet hvis man ikke gjør noe med dem. Som du selv skriver og merker, påvirker disse deg i dag og dette er ikke noe du ønsker.

 

For det første anbefaler jeg deg å flytte til en ny by. Dette er lurt fordi du får en helt annerledes og ny feedback av nye mennesker som ikke vet noe som helst om deg. På denne måten får du mulighet til å utvikle deg ved at det ikke er noen "venner" som drar deg ned.

 

Det andre, og ikke minst viktigste punktet, er å ordne opp i tankemønstrene dine. At du føler deg som en taper er ikke fordi du er en taper, det er fordi du tenker at du er en taper. Hvordan du tenker påvirker hvordan du føler deg, og motsatt. Her har du flere muligheter for "behandling". Psykolog er det jeg vil anbefale mest fordi vedkommende kanskje greier å ta tak i ting du selv ikke legger merke til. Man trenger ikke å ha selvmordstanker for å dra til en psykolog. At du skal føle deg bra er noe de har utdannet seg i seks år til.

 

Hvis du ikke vil dra dit, finnes det selvhjelpsbøker som tar for seg slike problemer. Tenk deg glad (eng: Feeling good) av David Burns er en av de mest populære og beste bøkene du kan få tak i.

 

Jeg har selv hatt det som deg. Heldigvis forandret mye seg da jeg sluttet å henge så mye med de gamle vennene og heller finne andre nye venner. Ettersom jeg flyttet til Trondheim, har jeg også møtt mange nye folk og fått muligheten til å utvikle meg. Boken fra Dr. Burns har hjulpet meg mye med andre ting i livet, som motivasjon, prokastinering etc. Til slutt vil jeg nevne at det er ikke alle folk man kommer godt overens med. Heng med folk som du føler du får noe godt ut av, slik at du kan få godfølelsen. Det har tatt meg lang tid å skjønne dette

[xelag1]

Hei, jeg er en gutt på 2.VGS som ikke skjønner hva problemet mitt er. Selvfølelsen min er en berg og dalbane og jeg får ikke gjort noe med det.

Jeg ble mobbet på barneskolen og på grunn av det gikk jeg gjennom store deler av ungdomsskolen med veldig lav selvtillit. Jeg følte på en måte at ingen ville ha noe med meg å gjøre, og ble derfor veldig innesluttet når jeg var sammen med folk. Jeg følte meg på en måte mindre verdt enn de rundt meg. Selv når jeg ble større og alt det, lot jeg meg lett skyve rundt og bli trakket på av folk. Derfor holdt jeg meg til noen få venner, men det var egentlig fordi jeg var så innesluttet og følte at folk så ned på meg. Fant senere ut at folk hadde så mye mer respekt for meg enn jeg følte før. Nå er jeg en stor og hvis jeg kan si det uten å skryte, kjekk gutt som gjør det bra på det meste av det jeg gjør.

Jeg føler at jeg er flink på å snakke med fremmede, og på fester pleier jeg å være i godt humør og lage stemning på begynnelsen, så går det alltid nedover. Det er noe med humøret som synker, og det er bare derfor. Når jeg er i godt humør, som etter hard trening eller når jeg nettopp har gjort noe bra får jeg selvtillitt og da koser jeg meg og er en folk liker å være med. Problemet er at jeg sjelden får denne godfølelsen, og da er jeg dønn kjedelig og kan virke kald og uinteressert. Den gamle usikkerheten kommer tilbake og jeg føler at folk ikke vil ha noe med meg å gjøre, at negative kommentarer handler om meg og at folk som skryter av meg bare er ironiske.

 

Jeg er jo den samme personen innerst inne, men jeg er hemmet det meste av tiden. Nå føler jeg som en taper, har få ordentlige venner, bare middels god kontakt med "alle", men sliter virkeligmed å få bedre kontakt fordi jeg må leve med følelsen at jeg blir lavt verdsatt og at de ikke vil ha noe med meg å gjøre.

De eneste jeg har god selvtillitt ovenfor til alle tider er "tapere", som jeg ikke liker og derfor får jeg ikke god kontakt med dem heller. Anonym poster: f86163a5fc1ca3dd5d439cc4910248ce

Heisann, jeg har det på akuratt samme måten. Men jeg iriterer meg kanskje ikke like mye over det som deg. Jeg tenker på det hver dag, og setter egentlig alltid alle andre foran meg i alle slags situasjoner uten å tenke over det. Alt går på automatikk fordi innerst inne så føler jeg at jeg er minst verdi i rommet. Slik er det også når mennesker ber meg om å bestemme noe. For eks hva vi skal finne på nå? Eller hva vi skal gjøre først. Jeg sier ofte, samme for meg eller det kan dere bestemme. Dette gjør jeg fordi visst jeg skulle bestemme noe en gang så føler jeg ofte at ikke alle ble fornøyde og at noen andre kunne tatt bedre beslutninger.

Jeg ble ikke mobbet direkte på skolen, men ble ofte oversett og alltid valgt sist når grupper skulle deles.

Noe jeg føler hjelper meg litt er trene men også fortelle meg selv at jeg ser bra ut osv når jeg står opp selv om det nødvendigvis ikke er sant. Jeg er for det meste ganske tom innvendig og lar bare tiden gå forbi.

 

Jeg går nå mitt første år på Universitetet og håper på å utdanne meg som bio-ingeniør.

 

Jeg beklager at det ble så mye, men tenkte kanskje du trengte å føle at du ikke var alene.

[Nittutt]

Enkleste løsningen er å ankre de "godfølelsene" du snakker om på deg selv. Ankring er en metode som er brukt i NLP der du fester følelser til, for eksempel, et ord eller liknende. Skal utdype:

 

Ankring foregår slik - Hvis du kjenner at godfølelsen kommer så gjør noe rart. For eksempel så kan du stryke deg selv på låret. Ved å gjøre dette så forbinder du å stryke deg selv på låret med godfølelsen og da kan du videre forsterke og forfremme følelsen selv når du ikke føler den.

 

For eksempel: Jeg er en veldig følelsesløs person med tendenser til adaptiv sosiopati. Men jeg har fortsatt muligheten til å føle ting, det er bare veldig sjeldent det skjer. Derfor har jeg ankret de fleste følelsene jeg har følt i meg selv slik at jeg kan frembringe dem når jeg ønsker. Hvis jeg har en venn som er lei seg på besøk og trenger trøst påvirker det meg ikke i det hele tatt, men jeg har laget et anker i meg selv som frembringer en slags kondolanse følelse. Eller hvis jeg er på byen så har jeg ankret en følelse av det mange kaller stemning. Blir litt vanskelig å forklare, men det har fungert for meg og selv om jeg har disse sosiopatiske tendensene blir jeg ikke sett på som annerledes av mine venner da grunnet at jeg har funnet en løsning for å frembringe disse følelsene. Og det er ikke falske følelser, så man kan ikke gjennomskue dem. Du bringer frem følelser som hjernen din kjenner til ved hjelp av en form for underbevisst hukommelse.

 

Ja.

 

My 5 cents.