Ordene får farge - synestesi eller psykisk sykdom?

[AnonymDiskusjon]

Jeg hadde en periode i livet mitt hvor jeg var redd for alt som hadde med fysisk kontakt å gjøre. Det mest uskyldige var et håndtrykk eller en klem. Jeg reagerte med dissosasjon. Når jeg første gang ble tvangsinnlagt i 5 mnd., forsvant jeg i min egen verden bare psykologen sa ordet "klem". Ordene mine fikk farger og jeg glemte hvilket ord det var snakk om. Jeg så bare fargen uten å forstå innholdet. Når jeg skulle forsøke å sette ord på det vonde jeg hadde opplevd i livet, ble det vanskelig, for ordene hadde bare farge. Jeg manglet mange ord. Terapeutene spurte meg ut, men også da dissosierte jeg fordi svarene mine ble for vanskelige for meg.

Jeg gikk på en kristen privatskole på VGS hvor vi hadde kristendom. Der ble det snakk om "familieplanlegging" og jeg fikk problemer. Ordene fikk igjen farge. Jeg klarte ikke å lese, skrive, høre eller si ordene. Når jeg så på TV, ble jeg etter hvert flink til å ane når "Det forbudte" ville dukke opp. Det kunne være ord som "overgrep" eller "seksualitet". Da gikk jeg f.eks. på toalettet, begynte å snakke om noe annet for å avlede osv.

I dag har jeg kommet langt sammenlignet med hvor jeg sto som 19-åring. Jeg klarer å si de mest "nøytrale" ord som "overgrep" og "seksualitet", men ikke uten problemer. Men fremdeles er det mange ord som bare får farge. Jeg vet egentlig ikke om dette farge-opplegget er en del av min psykiske lidelse (PTSD, dissosiasjon med hørselshallusinose og tilbakevende depresjon), en form for dissosiasjon eller rett og slett bare det man kaller Synestesi. Synestesi er at man blander sammen sanseinntrykk og betyr "samsansning". Ord, bokstaver, tall og lyder får farger. Noen ser farger når de hører på musikk. Det er 0,5 promille av befolkningen som har synestesi. Men hvis jeg har synestesi, hvorfor har det utviklet seg til en måte å glemme/fortrenge på?

I dag føler jeg en stor skam. Jeg skammer meg når "Det forbudte" blir nevnt. Jeg føler at alle kan se på meg at "hun har blitt utsatt for overgrep" og så tenker de kanskje videre på alt som har hendt med meg. Og da skammer jeg meg. De ser min skittenhet, min skam, min nedverdigelse.

Noen som har tanker rundt dette og dele? Anonym poster: 5582b14ef0bdf7f28d0beb4ddb621c0a

[psychegots]

Dette er ikke noe jeg er helt sikker på, men slik jeg har oppfattet det så har mennesker med syntesi alltid disse blandede utrykkene til spesifikke stimuli? Altså slik at feks tallet 5 alltid er "rødt og spisst". Slik du beskriver det høres det jo ut som noe som varrierer og som kun er i "belastede" ord?

[AnonymDiskusjon]

Dette er ikke noe jeg er helt sikker på, men slik jeg har oppfattet det så har mennesker med syntesi alltid disse blandede utrykkene til spesifikke stimuli? Altså slik at feks tallet 5 alltid er "rødt og spisst". Slik du beskriver det høres det jo ut som noe som varrierer og som kun er i "belastede" ord?

 

Jo, tallet 5 er hele tiden grønt, men det er ikke noe som plager meg. Ikke på sammme måte som de forbudte ordene. Alle bokstaver og tall har sin farge, og alle ord får sin farge etter hvilke bokstaver de innehar. Men det er når jeg glemmer ord og bare ser fargen at det blir plagsomt. Noen ganger kan jeg bruke det til å huske ting med også, men som regel er det motsatt... Forklarte meg kanskje litt klønete... Anonym poster: 5582b14ef0bdf7f28d0beb4ddb621c0a

[psychegots]

Åja, da vil jeg nok tro at du har synetesi i tillegg til dine psykiske lidelser.