Hvorfor har jeg så vanskelig med å tilpasse meg?

[Intueri]

Livet mitt er ganske komplisert og det er ikke alt jeg forstår selv heller. Falt utenfor litt sosialt da jeg var yngre og satt stort sett for meg selv med mine egne interesser. Det gikk jo greit til jeg begynte på ungdomskolen, og mye mobbing fulgte. Da jeg kom på videregående så klarte jeg ikke å fokusere og skulket mye. Foreldra mine trodde det vel var noe galt med meg så de sendte meg til psykologer, ble kjørt gjennom systemet og satt på ene tiltaket etter det andre. Jeg bestemte meg for rundt 9 måneder siden å ta generell studiekompetanse, men til og med foreldra mine sa før jeg begynte at det ikke var noen vits, men jeg er like ved å fullføre nå. Strøk i matte riktignok, men jeg har da fullført fem fag på 9 måneder til tross konsentrasjonsvansker, tvil og hele pakka. Har vært så sliten noe ganger at det har føltes ut som jeg har svevd utenfor kroppen min. Jeg er jo ikke dum og er ganske kreativ og flink på visse områder så jeg skjønner ikke hvorfor jeg sliter så med å bare gå på skole og lære så enkle og banale ting som videregående pensum er. Kuttet nylig ut foreldra mine for da vi satt ute og spiste så sa de at ikke forstod vitsen med at jeg går på skole ... Orker ikke å jobbe mot de samtidig som jeg skal jobbe med skole. Nå må jeg ta opp igjen matte til neste år, noe jeg er veldig skuffet over, men har ikke noe valg. Syns det er utrolig tøft å tilpasse meg samfunnet, for jeg føler meg ikke helt på bølgelengde med folk flest ... Jeg virker mer empatisk og medfølende, mer styrt av følelser selv om jeg mer eller mindre har stengt alt inne, og jeg syns det er vanskelig å fokusere på det meste egentlig. Har ingen som er glad i meg og jeg har vel vært ensom store deler i livet. Ei jente som virkelig kunne akseptere meg og stå ved meg uansett hva tror jeg hadde gjort all verdens forskjell, for selv om jeg er utrolig sta og presser meg til alt mulig så føler jeg at jeg visner innvendig, at jeg mister meg selv mer og mer ... Kanskje slik det må være for at jeg ska tilpasse meg samfunnet; gjenfødes på en måte. Fornuften sier at jeg vil klare meg og få det livet jeg vil til slutt, men noe inni meg ... Vet ikke hva jeg skal si ... Jeg har jo god intuisjon og den sier meg at ting kommer til å gå veldig galt, for jeg føler meg ikke som folk flest og har ikke de samme verdiene. Ser folk behandler hverandre så dårlig hele tiden og det er slike ting jeg takler veldig dårlig, for det finnes ingenting vondt i meg og jeg vil at alle skal ha det bra.

 

Hvorfor er det så vanskelig for meg å tilpasse meg samfunnet?

Endret 1. juni 2012 av Intuisjon

[Andrull]

Du har tydeligvis vært gjennom det meste av psykologer etc.. og hatt trøbbel store deler av livet, så jeg føler kanskje ikke akkkurat at lille meg har så mye jeg skulle sagt.

 

Men jeg synes allikevell du fortjener å høre litt skryt for innsatsen din, og tross en ganske utrivelig fortid så tror jeg du er på rett spor, og om du klarer å komme deg gjennom vidregående så vil veien bare gå en vei og det er oppover.

 

Hva er min begrunnelse for dette? Jo, det kommer av en ting, og det er modenhet. Du høres egentlig ganske så moden ut, og på et ganske generelt grunnlag så er folk rimelig lite modene og bærer en del preg av å være egostiske og ignorante på både grunnskole og VGS. Ikke direkte sett, men har tydelig sett at det hele veien var en hårfin balanse med det å være "normal" og rett og slett utstøtt. Det var ikke åpenlyst, men var noe man kunne finne om man bare gravde dypt nok. Og har du først havnet på feil side så er det (som du sikkert har oppdaget) nesten umulig å bli en del av "gjengene".

 

 

Nå har jeg erfaring fra både militæret og studielivet, og begge har generelt sett vært langt bedre når det kommer til nettopp dette. Spesielt sistnevnte har i mitt syn fått mange til å blomstre, ja i hvertfall om du søker bort fra de værste sosiale fellene der ute.

Det å være annerledes er plutselig det normale, og alle kommer fra forskjellige kanter og har forskjellig bakgrunn. Det å hatt et par år ekstra er helt naturlig, og ja, det er nærmest ett kvantehopp i modenhet (spesielt fordi du også omgås med folk fra alle aldre, som igjen drar opp den generelle modenheten). Jenter har på denne alderen også begynnt å finne ut at douchbags kanskje ikke var en så god ide likevell og er nå ute etter en mer emosjonel og intelligent kar som deg selv.

 

Nå er jeg ikke like erfaren i arbeidslivet så det kan jeg ikke snakke like mye om, men er ganske sikker på at dette er langt bedre enn VGS/Grunnskolen.

 

Klarer du vidregående så tror jeg det også kan gjøre mye for å bygge opp selvtilitten din, samtidig som det viser familien din at du kan! Det å fullføre VGS synes jeg høres ut som en VELDIG god ide, og fortjener mer enn bare et forsøk!

 

Jeg måtte et halvt år ta opp ETT fag, og det var kanskje det kjipeste halvåret i historien, så mye respekt til deg som må gjøre hele VGS på nesten samme måten. Da var det veldig deilig å komme seg på studentlivet, og tror om du har noen interesser bør følge dette, og kanskje også ta høyere utdanning.

 

Stå på og slit deg gjennom kanskje den værste tiden i livet, for du har alt det gode forran deg!

[Intueri]

Du har tydeligvis vært gjennom det meste av psykologer etc.. og hatt trøbbel store deler av livet, så jeg føler kanskje ikke akkkurat at lille meg har så mye jeg skulle sagt.

 

Men jeg synes allikevell du fortjener å høre litt skryt for innsatsen din, og tross en ganske utrivelig fortid så tror jeg du er på rett spor, og om du klarer å komme deg gjennom vidregående så vil veien bare gå en vei og det er oppover.

 

Hva er min begrunnelse for dette? Jo, det kommer av en ting, og det er modenhet. Du høres egentlig ganske så moden ut, og på et ganske generelt grunnlag så er folk rimelig lite modene og bærer en del preg av å være egostiske og ignorante på både grunnskole og VGS. Ikke direkte sett, men har tydelig sett at det hele veien var en hårfin balanse med det å være "normal" og rett og slett utstøtt. Det var ikke åpenlyst, men var noe man kunne finne om man bare gravde dypt nok. Og har du først havnet på feil side så er det (som du sikkert har oppdaget) nesten umulig å bli en del av "gjengene".

 

 

Nå har jeg erfaring fra både militæret og studielivet, og begge har generelt sett vært langt bedre når det kommer til nettopp dette. Spesielt sistnevnte har i mitt syn fått mange til å blomstre, ja i hvertfall om du søker bort fra de værste sosiale fellene der ute.

Det å være annerledes er plutselig det normale, og alle kommer fra forskjellige kanter og har forskjellig bakgrunn. Det å hatt et par år ekstra er helt naturlig, og ja, det er nærmest ett kvantehopp i modenhet (spesielt fordi du også omgås med folk fra alle aldre, som igjen drar opp den generelle modenheten). Jenter har på denne alderen også begynnt å finne ut at douchbags kanskje ikke var en så god ide likevell og er nå ute etter en mer emosjonel og intelligent kar som deg selv.

 

Nå er jeg ikke like erfaren i arbeidslivet så det kan jeg ikke snakke like mye om, men er ganske sikker på at dette er langt bedre enn VGS/Grunnskolen.

 

Klarer du vidregående så tror jeg det også kan gjøre mye for å bygge opp selvtilitten din, samtidig som det viser familien din at du kan! Det å fullføre VGS synes jeg høres ut som en VELDIG god ide, og fortjener mer enn bare et forsøk!

 

Jeg måtte et halvt år ta opp ETT fag, og det var kanskje det kjipeste halvåret i historien, så mye respekt til deg som må gjøre hele VGS på nesten samme måten. Da var det veldig deilig å komme seg på studentlivet, og tror om du har noen interesser bør følge dette, og kanskje også ta høyere utdanning.

 

Stå på og slit deg gjennom kanskje den værste tiden i livet, for du har alt det gode forran deg!

 

Det var et utrolig flott innlegg! Føler meg faktisk mye bedre. Er så sliten etter alt, og noen dager føles det som om jeg skal miste grepet helt ... Bare en indre vilje gjør at jeg holder koken. Innser i dag at det er faktisk andres skyld i all elendigheten min. Kanskje en litt rar ting å si, men med mer støtte og omsorg samt fokus på framtiden kunne ting ha gått så utrolig mye bedre, men i stedet ble jeg kjørt gjennom systemet og satt på tiltakt sammen med, beklager uttrykket, raringer. Det gjør noe med en ...

 

En annen ting jeg finner litt interessant, er hvor lite kontroll man egentlig har på livet. Jeg mener, at jeg har klart å overleve alt dette skyldes jo ren og skjær indre viljestyrke. Det er mange i tilsvarende situasjon som hadde gitt opp for lenge siden, men av en eller annen grunn har jeg fortsatt å prøve hele tiden. Egentlig skremmer dette meg, for tenk på alle livene som stadig går dukken samt alt potensialet som forblir ubrukt. Det er en stor mangel på kjærlighet i verden, noe man merker godt når man har det litt vanskelig. Folk smiler alltids og hilser på en og konvenserer, men det er så langt det går kan man si - viktigere å ha liksomvenner på Facebook for folk flest virker det som.

 

Halvt år med ett fag, ja, det er nok surt hehe! Jeg må jo ta opp igjen matte selv som sagt, og det vil jo faktisk ta meg et helt år med samlinger kanskje 1-2 ganger i uka ... Ikke noen drømmesituasjon det heller.

[Andrull]

Så flott!

 

Det er godt å høre du har en indre glød for å komme vidre, for det er faktisk det eneste som hjelper om man skal komme seg videre. Og ja, det er som du sier, et håpløst system det der, og har sett flere nærmest gått under.

 

Denne ståpåvilja kommer nok også en eventuell arbeidsgiver til å like godt, så der ligger du jo også godt ann.

 

At man kan få følelsen av mangel på kjærlighet her i verden skjønner jeg veldig godt at du har, og jeg tror som sagt du kommer til å bli forbløffet (var i hvert fall det jeg ble) over hvor mye mer kjærlighet som faktisk er å finne om man bare kommer over "kneika". Det var et lite sjokk, og etterhvert kan man endelig senke skuldrene og etterhvert slippe ned den berømte "murveggen" man selv sannsynligvis har satt opp mot andre etter gjenntatte skuffelser.

 

Jeg kjenner til uttrykket "at gresset ikke er grønnere på den andre siden", men det stemmer ikke i denne sammenhengen. Med "andre siden", så tenker jeg da altså på veien videre etter VGS. Jeg skal selvsagt ikke love grønne skoger så langt øyet rekker første dagen, men det er heller ikke langt ifra når man tar steget inn på høgskolen.

 

Måtte som deg også ta opp matte, og det var et slit å bare karre seg til en ståkarakter når man skal ta opp fag. I dag har jeg et år igjen på elektroingeniørlinja som igjen er en av de ingeniørlinjene med tyngst mattematikk på høyskolenivå. I forhold til dette ene halvåret jeg hang etter på VGS så har dette gått som en drøm. Hvorfor? Jo nettopp fordi samholdet er så mye mye bedre. Vi er ofte 10-12 personer som sitter rundt et par bord, der alderen går fra 21 år til 35, og samholdet var godt.

 

På VGS så satt jeg hjemme å leste matte, og uten noen mulighet for hjelp fra foreldre så var eneste mulighet å slå hodet i bordet frem til man så noen løsning. Ikke akkurat ideelt med andre ord.

 

Mitt tips:

1. Fortsett med å holde jernet oppe, og bare kom deg gjennom VGS! Dette kan ikke pressiseres nok!

Faktisk så er det eneste fellen du nå kan gå i, er å slutte. Da havner man inn i en vond sirkel med dårlig selvtillitt, NAV, ingen jobb, og tilslutt blir man sykemeldt som igjen fortsetter i en ond sirkel, selv ikke min værste fiende fortjener.

2. Når VGS er i boks, så gjør du AKKURAT det du har lyst til å gjøre. Militæret, folkehøyskole etc. selv om jeg anbefaler høyere utdanning til en såpass intelligent og moden person som deg selv. Nå vet jeg ikke hvor du kommer fra, men ikke vær redd for å flytt litt på deg om du skal studere et sted. F. eks synes jeg studentmiljøet i Trondheim er veldig bra og kan anbefales.

3. Vis familien at du kan! De har nok villet deg det beste, men ikke trodd nok. Prøv å tilgi dem etterhver, og kom på bedre godfot med dem. Er de fortsatt ikke overbevist så kan man sette punktet på vent foreløpig. God kontakt med familien er dog et stort pluss.

4. Ha det gøy rett og slett. Bli kjent med folk, og finn deg noen hobbyer/nye hobbyer. De fleste byer har mye å by på, og før du vet ordet av det så dukker en kjærlig og flott dame opp som er deg verdig.

Så lenge det sosiale går bra, så er ikke studiene noe problem.

Går det til helvette, ja så kan man alltids prøve igjen. Det er helt normalt på høyskolenivå.

 

Velger man å gå en annen vei, så er egentlig oppskriften det samme. Finn deg en jobb og kanskje en hobby du liker, så kommer det sosiale etter med en gang. Ja i noen tilfeller så kommer det andre veien, og det er andre som får deg med til å finne noe dere liker.

 

Lykke til!

[Gjest Bruker-95147]

Slik jeg forstår førsteposten har ts vært vant til (i overkant) å bruke følelser for å orientere seg. Hvis det kan stemme, betyr det at h*n må øve på å løfte følelser opp på tankeplanet - bearbeide de med fornuften, for å skille mellom viktig/uviktig. Det kan skape større ryddighet i sinnet, og det blir enklere å fokusere på målene.

 

Dette høres kanskje komplisert ut, men jeg vet av erfaring at det er ikke så vanskelig som det man føler på forhånd.

 

Lykke til

​

[Oda1982]

Når vi mennesker møter på motgang, har vi to valg. Flight eller fight. Jeg tror nok at fighterne kommer seg bedre ut av situasjonen enn flighterne.

[Intueri]

Så flott!

 

Det er godt å høre du har en indre glød for å komme vidre, for det er faktisk det eneste som hjelper om man skal komme seg videre. Og ja, det er som du sier, et håpløst system det der, og har sett flere nærmest gått under.

 

Denne ståpåvilja kommer nok også en eventuell arbeidsgiver til å like godt, så der ligger du jo også godt ann.

 

At man kan få følelsen av mangel på kjærlighet her i verden skjønner jeg veldig godt at du har, og jeg tror som sagt du kommer til å bli forbløffet (var i hvert fall det jeg ble) over hvor mye mer kjærlighet som faktisk er å finne om man bare kommer over "kneika". Det var et lite sjokk, og etterhvert kan man endelig senke skuldrene og etterhvert slippe ned den berømte "murveggen" man selv sannsynligvis har satt opp mot andre etter gjenntatte skuffelser.

 

Jeg kjenner til uttrykket "at gresset ikke er grønnere på den andre siden", men det stemmer ikke i denne sammenhengen. Med "andre siden", så tenker jeg da altså på veien videre etter VGS. Jeg skal selvsagt ikke love grønne skoger så langt øyet rekker første dagen, men det er heller ikke langt ifra når man tar steget inn på høgskolen.

 

Måtte som deg også ta opp matte, og det var et slit å bare karre seg til en ståkarakter når man skal ta opp fag. I dag har jeg et år igjen på elektroingeniørlinja som igjen er en av de ingeniørlinjene med tyngst mattematikk på høyskolenivå. I forhold til dette ene halvåret jeg hang etter på VGS så har dette gått som en drøm. Hvorfor? Jo nettopp fordi samholdet er så mye mye bedre. Vi er ofte 10-12 personer som sitter rundt et par bord, der alderen går fra 21 år til 35, og samholdet var godt.

 

På VGS så satt jeg hjemme å leste matte, og uten noen mulighet for hjelp fra foreldre så var eneste mulighet å slå hodet i bordet frem til man så noen løsning. Ikke akkurat ideelt med andre ord.

 

Mitt tips:

1. Fortsett med å holde jernet oppe, og bare kom deg gjennom VGS! Dette kan ikke pressiseres nok!

Faktisk så er det eneste fellen du nå kan gå i, er å slutte. Da havner man inn i en vond sirkel med dårlig selvtillitt, NAV, ingen jobb, og tilslutt blir man sykemeldt som igjen fortsetter i en ond sirkel, selv ikke min værste fiende fortjener.

2. Når VGS er i boks, så gjør du AKKURAT det du har lyst til å gjøre. Militæret, folkehøyskole etc. selv om jeg anbefaler høyere utdanning til en såpass intelligent og moden person som deg selv. Nå vet jeg ikke hvor du kommer fra, men ikke vær redd for å flytt litt på deg om du skal studere et sted. F. eks synes jeg studentmiljøet i Trondheim er veldig bra og kan anbefales.

3. Vis familien at du kan! De har nok villet deg det beste, men ikke trodd nok. Prøv å tilgi dem etterhver, og kom på bedre godfot med dem. Er de fortsatt ikke overbevist så kan man sette punktet på vent foreløpig. God kontakt med familien er dog et stort pluss.

4. Ha det gøy rett og slett. Bli kjent med folk, og finn deg noen hobbyer/nye hobbyer. De fleste byer har mye å by på, og før du vet ordet av det så dukker en kjærlig og flott dame opp som er deg verdig.

Så lenge det sosiale går bra, så er ikke studiene noe problem.

Går det til helvette, ja så kan man alltids prøve igjen. Det er helt normalt på høyskolenivå.

 

Velger man å gå en annen vei, så er egentlig oppskriften det samme. Finn deg en jobb og kanskje en hobby du liker, så kommer det sosiale etter med en gang. Ja i noen tilfeller så kommer det andre veien, og det er andre som får deg med til å finne noe dere liker.

 

Lykke til!

 

Du jobber ikke tilfeldigvis innen for helsevesenet? Du er veldig flink til å si hva jeg ønsker å høre, i tillegg til å la være å kommentere ting som er åpent for tolkning ... Om du ikke gjør det så kanskje du har valgt feil yrke?

[Intueri]

Når vi mennesker møter på motgang, har vi to valg. Flight eller fight. Jeg tror nok at fighterne kommer seg bedre ut av situasjonen enn flighterne.

 

Om man er sterk nok, vel å merke, til å jobbe mot et langsiktig mål. I tillegg må man være smart nok til å gjennomskue psykiatriens/psykologers forsøk på å avskrive en som menneske når man først har havnet i det jævlige systemet.

[Andrull]

Hehehe, kan ikke akkurat si at jeg har hatt så mye med helsevesenet å gjøre. Men jeg er ikke så sur og jævelig som jeg kan sees ut på avatarbildet mitt. ^^ Det skal sies at den nåværende og flotte kjæresten min jeg har nå, har jobbet i helsevesenet og studerer sykepleier/helsesøster. At jeg møtte henne på høgskolen er kanskje ikke en bombe. Og dette etter et ganske så trasig kjærlighetsliv på grunnskole/VGS.

 

Jeg har etter VGS hatt jobb som selger, og derfor drevet litt med mennesker da vetu. Og som den empatiske og gode personen jeg egentlig er så er vi ikke så veldig forskjellige egentlig. Din fortelling kunne fort vært min egen med litt uflaks og noen små feil valg.

 

Jeg kan godt se for meg at det raskt kunne gått samme veien hadde det ikke vært for en del flaks og noen små valg og mål jeg en av de siste dagene på barneskolen satte meg.

 

På barneskolen så hadde jeg det egnetlig ikke helt greit, og jeg satte meg selv ned i tenkeboksen like før ungdomskolen startet. Jeg gjorde egentlig litt som det PencilCase nevnte.

Jeg satte meg ned, og lagde meg en strategi for hvordan komme litt høyere på rangstigen i klassen. Det gikk sånn delvis, men feilet på et par punkter. Jeg kunne observere hva visse andre gjorde feil, og det måtte de gjennom hele ungdommskolen betale hardt for. Med flaks så slapp jeg unna det værste.

Når ungdomskolen var ferdig så var det VGS sin tur, og en ny revurdert strategi ble lagt. Denne gangen funket det bedre, og istedenfor å havne mitt i skuddsonen for mobbing, eller som en delvis utstøtt, "den ensomme ulven" eller hva man nå måtte kalle det, så klarte jeg å klenge meg til et noe bedre miljø. Det var ikke bare b are. Men jeg var glad jeg ikke falt uttenfor, for det ville vært langt tyngre.

 

Jeg har egentlig alltid vært ganske så observant på miljøet rundt meg, nesten litt psykologi på amatørnivå.

Og det var ikke vanskelig å skille de store forskjellene som skjedde rundt 20 års alderen. Modenheten økte som sagt bratt, noe som passet meg ganske bra. (og ikke like bra for en del stereotypiske douchebags)

 

Men man kan nå diskutere temaer litt mer åpne for tolkning, men dette er i hvertfall min erfaring, og den har i tillegg vært uten noe som helst unntak.

Jeg har heller ikke bare brukt meg selv som kilde, men også fra mine omgivelser og bekjente.

 

Jeg kan nok inrømme at jeg også gjerne skulle hatt noen som kunne bekrefte at ting blir bedre etter VGS, istendefor å håpe blindt, så tenkte jeg skulle gjøre det jeg aldri fikk svar på i min tid, og håper i det minste at jeg har hjulpet litt med å få tankene på plass igjen.

 

Det er veldig mange der ute som har hatt sine problemer (om ikke de fleste?) de ikke ønsker å dele med det første, og man får som oftest bare høre det i ettertid. Det er vel egentlig en sen trøst, og helt sikkert noe stereotypisk som psykiatere helt sikkert kommer med også, men etter mine erfaringer så er det så sant som det skulle være.

De fleste i denne alderen tør tvilsomt å innrømme at de har hatt noen særlige problemer, og kan nok virke ganske avvisende og ignorante fordi de er like redde for å bli dratt med i "dragsuget" om man menger seg med de som allerede har havnet litt på skeivsiden.

 

Jeg er derfor ikke sjokkert over dine beskrivelser av folk og hvordan du har det i det hele tatt. Det matcher nøyaktig hvordan andre folk oppfører seg i denne alderen. Det eneste som overrasker er beskrivelsen av dine foreldre, og deres holdning til dette.

 

Derfor er det virkelig baller å stå opp mot dem, og egentlig gjøre det eneste riktige. Sloss videre! Du har heldigvis tiden på din side, og det er ikke langt igjen.

I tillegg så er det værste å bare ta opp kampen samt vise krefter. Du må bare holde ut egentlig.

 

En ekstra anbefaling ville vært litt som PencilCase sitt tips. Du virker jo ganske selvreflektert, men jeg tror det hjelper å reflektere enda mer over seg selv og følelsene sine. Nettopp for å få en bredere forståelse.

 

 

Litt off topic: Og når det kommer til mitt yrke så elsker jeg det rett og slett, så jeg har definitivt ikke valgt feil. Elsker maskiner, og deriblandt inkludert menneskekroppen.

I og for seg så kommer forståelse for andre mennesker godt med i kjærlighet og familieforhold, noe som går side om side med arbeidet. Ingen dum ting å kunne.

Alltids morro at JEG får skryt da.

Endret 2. juni 2012 av Andrull

[Gjest Bruker-95147]

Jeg poster noe som jeg kom over i en bok av Charsten Ishacsen - som jeg synes er veldig godt forklart angående følelser.

 

​Om å lese følelser

Hva skjer når et menneske blir overveldet av følelser?

Da mister jeg for en kortere eller lengre periode adgangen til min egen forstand og fornuft.

Jeg ønsker da snarest mulig å gjenvinne kontakten med min forstand og fornuft.

 

I vår kultur gjør vi dette på en hardhendt måte:

Når jeg blir fylt av følelser, ikke minst vonde og vanskelige følelser, så åpner jeg en kjellerlem i min sjels gulv og feier følelsene ned i kjelleren. De gjøres navnløse og språkløse og jeg sier til meg selv: Det er ikke særlig viktig hva jeg føler.

 

I kirken har de strenge regler for ikke å begrave folk før tiden. Folk skal være skikkelig døde, det fordres legeerklæring og dødsattest. Hver dag begraver mange av oss noe levende, egne følelser. Jeg for egen del kan si at jeg aldri har behandlet noe annet menneske så dårlig som jeg i lange perioder har behandlet mine egne følelser. De er sendt rett i kjelleren, navnløse og språkløse, og de har fått vite at de er ikke viktige. Hvis jeg vil leve et godt liv så må jeg behandle mine følelser som folk. Følelser er ikke kravstore når det gjelder tidseksponering. Men de vil gjerne få fokus et par minutter, få kvalitetstid. Når jeg fylles med en sterk følelse, sender jeg ikke lenger ned i kjelleren kastrert, blindet og språkløs. Jeg lar den i stedet få det den ønsker: Min fulle oppmerksomhet i et par minutter. Jeg prøver da å høre hva følelsen sier. Den sier blant annet dette:

 

”Jeg ønsker å bli sett, satt navn på, akseptert, opplevet og tappet for informasjon”

 

 

Da jeg var barn var det noen vennelige mennesker som lærte meg å lese bokstaver og å sette dem sammen til ord. Det gir meg som voksen daglig glede å kunne lese ord. Men å kunne lese bokstaver er ikke nok til å være tilstrekkelig virkelighetsorientert.

Et menneskes vei til å bli voksen må også handle om å få forstand på å lese følelser, egne og andres.

 

En følelse blir til når det skjer noe rundt meg som berører noe inne i meg.

En følelse blir til når en begivenhet berører mitt verdisystem.

 

Følelser er derfor fulle av informasjon. De forteller meg hva som akkurat nå foregår rundt meg, og så forteller de noe som heldigvis ikke står på noe forum: Hva som akkurat nå foregår inne i meg.

 

 

For mange mennesker er deres egne følelser som gåter. De fylles med følelser som de ikke forstår hvor kommer fra.

”Det kom over meg”, sier de.

Det er en dårlig skildring. Dine følelser er ikke fremmede fugler som flyr inn fra en ukjent verden og bygger reder i dine grener. Dine følelser er dine, de har røtter i din egen jord.

 

Jeg har bestemt meg for at jeg vil stå som eier av mine egne følelser.

Vet du hva du gjør hver gang du skjeller ut et annet menneske? Da gir du et annet menneske ansvaret for dine følelser. Det er verken riktig eller klokt. Når du er irritert, sier det kanskje 20 prosent noe om at et annet menneske har oppført seg irriterende. Men det sier gjerne 80 prosent om din egen irritabilitet.

Dette er en velbrukt setning som ikke holder:

”Du gjør meg rasende!”

Her er en klokere og mer korrekt versjon som er til å få forstand av:

”Jeg gjør meg selv rasende. Men du har vært til søkkendes god hjelp!”

 

Jeg ønsker å se mine egne følelser. De hjelper meg til å forstå min egen realitet. Jeg ønsker å se dine følelser. Det hjelper meg til å forstå din realitet: Hva som akkurat nå foregår rundt deg og hva som akkurat nå foregår inne i deg.

En av de styggeste hverdagsforbrytelsene man kan gjøre er å frata et annet menneske retten til å oppleve sine egne følelser. Setningen ”Det er da ikke noe å være sint for,” er alltid dum. Du ser kanskje ikke noen logisk grunn til et annet menneskes raseri. Men foran dine øyne står et rasende menneske, og det er alltid en grunn til hva et menneske føler enten du finner den logisk eller ikke.

 

Jeg ønsker å akseptere alle mine følelser. Ikke som gode eller dårlige, men som virkelige. Her er en setning som det alltid er meningsfylt å kunne si til mennesker, for den inneholder et mentalhygienisk evangelium av utrolig verdi og rekkevidde:

 

”De følelsene du har, gjør deg ikke til et godt eller dårlig menneske.”

 

Mennesker fylles daglig av fortvilelse fordi de føler det de føler.

Dette gjelder særlig på to områder: Aggresjon og seksualitet.

Jeg har møtt mennesker som nærer et dypfølt hat til sin egen far. Dette er ikke navnet på hele deres forhold til faren. Fordi de også føler godhet og takknemlighet, blir det dypt frustrerende å føle hatet parallelt med godheten.

Mennesker kan fortviles over sin seksualitet. Den er sterk når de ønsker den var svak. Den er svak når de ønsker den var sterk. Kanskje de føler at det drar i en uønsket retning?

”De følelsene du har, gjør deg ikke til et godt eller dårlig menneske.”

Hvorfor?

Ganske enkelt fordi følelser ikke er gjenstand for moralsk vurdering.

De fleste følelser blir til når det skjer noe rundt meg som berører noe inne i meg. Følelser er til for å sees, settes navn på, aksepteres, oppleves og tappes for informasjon.

Jeg skal akseptere alle mine følelser, ikke nødvendigvis som gode eller ønskelige, men som ekte og som eksisterende.

 

Hvis jeg har som basisopplevelse at jeg på sentrale punkter må forandre meg selv før jeg kan akseptere meg selv, så lever jeg smertefullt: Da løper jeg dagen lang med rulleskøyter på en ferist. Da er jeg sliten når kvelden faller på, og jeg har ikke kommet av flekken. Jeg har i stedet brukt all min energi på å vedlikeholde en smertefull situasjon i mitt livs bakgate og blindgate.

 

Følelser er i vårt samfunn stebarn og salderingsposter.

Når jeg blir fylt med følelser, mister jeg for en periode adgangen til min forstand og min fornuft. Feier jeg følelsene ned i kjelleren eller bak låste dører til skap og rom i mitt hus, lever jeg etter noen år i et hus som er fullt av spøkelser.

Jeg har truffet en grunnleggende beslutning i mitt liv som jeg har daglig glede av:

”Jeg skammer meg ikke over at jeg er et menneske.”

Jeg kan si det enda tydeligere:

”Jeg skammer meg ikke over at jeg er det mennesket jeg er.”

Jeg kan godt fortelle deg hvem jeg er:

Jeg er et menneske som består av sterke og svake verb. Jeg skammer meg ikke over at jeg lykkes på enkelte områder. Jeg skammer meg ikke over at jeg på andre områder er helt avhengig av andres nærhet, godhet og tålmodighet.