Spillkritikk-onsdag: Uke 22

[MiSP]

I februar startet jeg en ny bloggserie på bloggen min. Jeg tenkte at det sikkert kunne være interessant om jeg delte denne serien også her på forumet, siden målgruppen i hovedsak befinner seg her. Forklaringen på serien kan leses i seriens første innlegg. Dette innlegget kan leses enten her eller på bloggen min.

 

Velkommen til nok en kort og grei spillkritikk-onsdag – perfekt midt i eksamenstiden.

 

Nightmare mode prøver å finne ut hvorfor det ofte er vanskelig å lykkes med humor i spill, og hvorfor spill som i det hele tatt prøver seg på humor er i mindretall. En annen tekst på samme nettsted ser på flere aspekter ved død i spill, blant annet hvordan det å dø mye i seg selv ikke er et tegn på et vanskelig spill, noen paradokser rundt hvordan død brukes i spill, og det faktum at en gjennomspilling sett fra et narrativt perspektiv ofte ikke virker særlig inspirerende:

 

Games don’t really have ‘death’ in the sense of finality: it’s just one long stream of life, punctuated by save points to which we can rewind after a mistake. Narratively, the only universe that exists is the one where we played perfectly. What could be more fake, hollow and unrealistic than a perfect life? Games should be able to give us new perspectives on life, rather than conforming to ideal ones.

 

Gamer.no hadde nylig en veldig god kommentar som ser på ulemper med at stadig flere spill krever konstant nettilgang, og lurer blant annet på om spillere i 2040 kan spille nåtidens klassikere slik vi fritt kan spille gamle dagers klassikere.

 

Critical Missive analyslerer tidsfrister i spill, og kommer med noen forslag til hvordan det kan gjøres bedre. Til sist i dagens spalte er Sebastian Alvarados nyeste innlegg i hans bloggserie om nevrovitenskap i spill, som ser på Deus Ex: Human Revolution. Hva gjør spillet riktig fra et vitenskapelig perspektiv, og hva gjør det feil?

 

God lesning!