Sex etter 11 år med misbruk

[AnonymDiskusjon]

Jeg har en snill, omtenksom og kjærlig samboer jeg har bodd sammen med i 5 år. Vi er begge glade i hverandre, problemet dukker opp når det er snakk om fysisk intim kontakt. Jeg har vært utsatt for gjentatte seksuelle overgrep fra 5-16 år (i dag er jeg i slutten av 20-årene) og dette påvirker meg. I mars for to år siden, gjorde vi en avtale om at vi ikke skulle ha sex før jeg ville. Nå vil jeg, men jeg synes det er så vanskelig. Jeg har ikke lov til å kjenne på positive følelser. Jeg skammer meg over kroppen min, brystene mine, kjønnet mitt, magen min, beina mine. Jeg orker ikke engang å ta på ham. Det blir for ekkelt, for skittent, for nedverdigende. Jeg føler meg som en egoist som sier nei til sex når jeg vet at han har lyst. Vi har derfor gått med på at vi skal først prøve fysisk kontakt med underbuksen på. Bli trygg på ham. Ikke føle denne flauheten og skittenheten.

Har dere noen tanker om hvordan vi bør gå frem? Veldig takknemlig for svar! Anonym poster: 50894c7e2decec261fd7f61899a8329e

[AnonymDiskusjon]

En ide kan være å endre hele tankegangen din.

 

Dette er din kropp. Du bestemmer over din kropp. Dette er ditt liv. Du bestemmer over ditt liv. Du skal være glad i din egen kropp, være stolt over den og nyte den.

 

Ikke la gjerningspersonen vinne med at du nå, senere i ditt liv, ikke kan utfolde deg slik som du vil. Du er lykkelig. Gi deg selv tillatelse til å gi lykke og kjærlighet til din kjære.

 

Gjerne litt kleint å nevne men: Operah Winfrey som selv har blitt utsatt for overgrep, sa en gang at livet er ikke over selv om man er blitt utsatt for noe slikt. Det er fult mulig å leve et fint og harmonisk liv, bare man tillater seg selv det. Og man skal tillate seg selv det.

 

Du skal være 110% sikker på en ting. Din samboer elsker deg og kroppen din. Du har ingenting å skamme deg over.

 

Du har full kontroll nå, det er ditt liv, dine følelser og opplevelser, ikke la gjerningspersonen bremse deg Anonym poster: f79cd661dbe09537682416eb70d132c3

[AnonymDiskusjon]

Dette er din kropp. Du bestemmer over din kropp. Dette er ditt liv. Du bestemmer over ditt liv. Du skal være glad i din egen kropp, være stolt over den og nyte den.

Ja, jeg forstår hva du mener intellektuelt. Jeg har også en mor som påpeker hele tiden at jeg er for feit og hun bemerker arrene mine jeg har fått etter selvskading. Men du har rett. Det er min kropp og mitt liv.

Du skal være 110% sikker på en ting. Din samboer elsker deg og kroppen din. Du har ingenting å skamme deg over.

Nei, ulig du har rett. Takk for fine ord. De skal jeg huske på...

Anonym poster: 50894c7e2decec261fd7f61899a8329e

[DetFinnesAllerede]

Takk for fine ord. De skal jeg huske på...

 

Du er en medlidenhets-tigger.

[Mr. Lurk]

Si FUCK YOU til moren din, da føler du deg nok bra etter på

[AnonymDiskusjon]

Takk for fine ord. De skal jeg huske på...

Du er en medlidenhets-tigger.

Mulig det, mulig det. Da kan jeg fortelle deg at du er en person som ikke klarer å sette deg inn i å oppleve ens livs største mareritt bli til virkelighet gang, etter gang, etter gang og at de voksne som skulle være din trygghet blir skremmende og uforutsigbare. Jeg er ikke ute etter medlidenhet selv om jeg takker for et svar. Det er normal høflighet, og jeg trenger andres innspill fordi mine egne tanker har blitt besudlet av pedofile jævler. Anonym poster: 50894c7e2decec261fd7f61899a8329e

[blutut]

Takk for fine ord. De skal jeg huske på...

 

Du er en medlidenhets-tigger.

 

Fantastiske ord til en som har det vondt. . . . . . . . .

[AnonymDiskusjon]

Du har ikke vurdert hjelp av rusmidler?

Jeg har tenkt tanken, og jeg har kommet til den erkjenning at hvis jeg først prøver én gang, blir jeg hekta og den ene gangen blir til mange. Siden jeg ikke ønsker at rus skal bli en tilleggsdiagnose, velger jeg å ta avstand fra alt slikt, selv om jeg vet at det brukes i noen grad i terapisammenheng.

Til og med ett par glass vin kan få deg til å slappe mer av.

Jeg tar avstand fra all type alkohol. Lukten av øl eller vin skaper flashbacks i mitt hode fordi overgriper benyttet seg av dette. Anonym poster: 50894c7e2decec261fd7f61899a8329e

[BuffyAnneSummers]

Hva om dere avtaler at dere bare får ta og kose med hverandre, uten at det skal føre til noe seksuelt overhode?

[Dr. Brodsky]

Jeg syns det høres ut som om du er på rett vei; begynn forsiktig og snakk om det. Du trenger ikke å føle deg presset på noen som helst måte, og du trenger ikke å gjøre det for hans skyld; han vet hva han har gått til.

 

Sover dere i samme seng? Med klær?

[AnonymDiskusjon]

Hva om dere avtaler at dere bare får ta og kose med hverandre, uten at det skal føre til noe seksuelt overhode?

Ja, det er jo det vi har snakket om. Jeg føler vi har kommet nærmere målet bare ved å snakke om det både alvorlig og humoristisk. Jeg må prøve å ufarliggjøre det. Jeg må få varsellampene til å slutte å blinke rødt når hjernen min tror det er fare på ferde, for min kjære vil meg bare godt ... Men så er det denne flauheten og følelsen av skittenhet. Gi klemmer og korte kyss går bra, for det har vi gjort daglig i flere år. Nei, ikke lett dette... Anonym poster: 50894c7e2decec261fd7f61899a8329e

[AnonymDiskusjon]

Jeg syns det høres ut som om du er på rett vei; begynn forsiktig og snakk om det. Du trenger ikke å føle deg presset på noen som helst måte, og du trenger ikke å gjøre det for hans skyld; han vet hva han har gått til.

Det har du helt rett i. Han visste at jeg hadde vært utsatt for seksuelle overgrep noen måneder før vi ble sammen. Det å få en pause fra det å ha sex - etter forslag fra terapeuten min - er jeg ikke så sikker på om er riktig. Trollene har klart å vokse seg store i alle disse månedene når det ikke har kommet sol til. Jeg hadde en gang et eventyr om nettopp dette med å eksponere seg:

Det var en gang en gammel konge som regjerte i et lite land langt mot øst. Kongen var kjent for sin godhet og rettferdighet, og han var elsket av sitt folk. Landet lå i en bortgjemt dal omkranset av høye fjell. Oppe i fjellene bodde et stort og farlig uhyre som kongen i sine yngre dager hadde truffet og kjempet i mot. På grunn av dette uhyret kunne ingen reise ut av dalen. De få som prøvde å reise ut, kom aldri tilbake. Den gamle kongen forbød sine undersåtter å klatre opp i fjellene.

Etter mange år døde den gode kongen, og hans eldste sønn overtok kronen. Da sørgetiden var over, bestemte den nye kongen at han ville reise opp i fjellene og ta kampen opp med uhyret. For i mange år hadde han drømt om å hjelpe sitt folk. Folket bad kongen om ikke å reise, men han var fast bestemt på å sloss med uhyret, selv om det kunne koste ham livet.

Den nye kongen tok farvel med sin dronning og sitt folk og la i vei opp i fjellene. Med sverd og list ville han ødelegge uhyret. Langt borte kunne han høre lyden av det han skulle møte. Fjellene dirret og jorden skalv. Jo nærmere han kom uhyret, jo verre ble det. Endelig sto de ansikt til ansikt. Noe så uhyggelig hadde ikke kongen drømt om! For det han så, kunne ikke beskrives med ord.

Han rygget tilbake. Uhyret ble større. Han tok enda et skritt bakover. Uhyret ble enda større. Han tok enda et skritt, og uhyret vokste til et enormt fjell. Da husket han at han var kongen. Han tok et skritt framover og så uhyret rett inn i øynene. Da ble uhyret mindre. For hvert steg han tok framover ble uhyret mindre. Til slutt spurte han uhyret:- Hvem er du?

- Jeg er angsten, sa uhyre.

Sover dere i samme seng? Med klær?

Vi sover på hvert vårt rom. Jeg sover ekstremt lett og har store søvnvansker som følge av PTSD-diagnosen min, og min kjære både snorker høyt og skjærer tenner (også med biteskinne). Det førte til at vi valgte å sove på hvert vårt rom. Jeg fikk sove bedre og ble i bedre psykisk form når jeg ikke hadde et konstant underskudd på søvn.

Men ofte, når jeg legger meg før ham eller jeg kommer inn på rommet før han har stått opp, ligger vi i samme seng og småprater. Det er kanskje i disse situasjonene vi bør prøve oss litt frem. Min kjære har til og med barbert bort mesteparten av håret på brystet og rundt, fordi han vet at jeg synes det er ekkelt. Han gjør så mye, og nå er det på tide at jeg gjør noe tilbake... Men tør jeg...? Anonym poster: 50894c7e2decec261fd7f61899a8329e

[DetFinnesAllerede]

Mulig det, mulig det. Da kan jeg fortelle deg ...

 

Du vet utmerket godt hva du holder på med nå.Og psykologen din har utallige ganger gitt deg klar beskjed om å holde opp med det der, og han har gitt kjæresten din klar beskjed om ikke å legitimere din offer-rolle ved å snakke med deg om disse tingene.Det er ikke første gangen du er ute og fisker etter sympati på tilfeldige forum, og for alle med IQ over skostørrelsen og alder over tyve, er det klart at du begynner å bli rutinert nå.Og som jeg har fortalt deg før: Forskjellen mellom deg og folk som kommer seg videre er at disse andre ikke har noe ønske om å synes synd på seg selv og identifisere seg selv som et offer.

Endret 29. mai 2012 av DetFinnesAllerede

[AnonymDiskusjon]

Du vet utmerket godt hva du holder på med nå.Og psykologen din har utallige ganger gitt deg klar beskjed om å holde opp med det der, og han har gitt kjæresten din klar beskjed om ikke å legitimere din offer-rolle ved å snakke med deg om disse tingene.Det er ikke første gangen du er ute og fisker etter sympati på tilfeldige forum, og for alle med IQ over skostørrelsen og alder over tyve, er det klart at du begynner å bli rutinert nå.Og som jeg har fortalt deg før: Forskjellen mellom deg og folk som kommer seg videre er at disse andre ikke har noe ønske om å synes synd på seg selv og identifisere seg selv som et offer.

Jeg undres på hvordan du kjenner meg igjen fra andre fora når dette er første gang jeg åpner munnen om dette emnet. Psykologen min oppfordrer meg til å snakke med min kjære om dette. Jeg kan ikke annet enn å riste oppgitt over hodet på deg som åpenbart har god fantasi. Anonym poster: 50894c7e2decec261fd7f61899a8329e

[Alastor]

Denne tråden eksisterer på trådstarters premisser. Velmenende sjeler kan finne seg andre steder å komme med hobbypsykologi. Send meg en PM om det skulle være noe.

[DetFinnesAllerede]

Offer-psykologi er i seg selv interessant.

 

Det finnes sikkert flere norske forum hvor folk som har opplevd incest og seksuelle overgrep, kan snakke litt isammen.

Og det kan nok være en stor fordel å snakke med andre som har hatt noe samme opplevelser og erfaringer.

 

Et av de større forumene er psychforums, hvor man har Sexual abuse and Incest forum.

 

Andre ting som kan være interessante å lese om, er hvordan man kan forstå seg selv og slippe å havne i feller som en evigvarende offer-rolle og innlært hjelpesløshet.

 

http://en.wikipedia.org/wiki/Victimology

http://en.wikipedia.org/wiki/Victimization#Self-victimisation

http://en.wikipedia.org/wiki/Learned_helplessness

http://en.wikipedia.org/wiki/Acceptance_and_Commitment_Therapy

 

Det som er viktig for alle som har opplevd traumatiske ting, tror jeg, er å innse at man trenger ikke å være

et offer som skal synes synd på, men et menneske og en person som selv kan ta kontroll over sine egne følelser og endre sin oppfatning og adferd.

 

Dessverre er det en svakhet innen psykiatrien / psykologien idag, at fagfolk benytter snarveien "å synes synd på" for å gi "pasienten" inntrykket av at psykologen har sympati og medfølelse for en selv, og på den måten bygge opp det tillitsforholdet som er sentralt i å kunne påvirke et annet menneske.

Det er en svakhet, fordi det tar oppfatningen av kontroll og evne til endring, vekk fra pasienten og over på psykologen, samtidig som det legitimerer den der offerrollen.

 

Dessverre er jeg ikke autorisert psykolog, men jeg håper at dette kan bidra til litt hjelp til selvhjelp likevel.